Et avsnitt, bare


Posted: January 18th, 2011 | Author: | Filed under: Skriverier | 3 Comments »


Rommet er upersonlig og tidløst. Madrassen er himmelsk. Sengetøyet er kritthvitt. Minibaren er full. Jeg tar en whisky, selv om jeg egentlig ikke liker whisky. Den er et forsøk på å vatre verden. Hvis jeg lever ut klisjeen blir resten litt mindre overveldende. På film har mange livskriser blitt fikset og kurert med en minibarfyll, så jeg tyller nedpå en liten flaske Johnnie Walker Black Label og skjærer grimaser og føler at jeg er i ferd med å brenne opp innvendig.

Et lite øyeblikk kjenner jeg meg lattermild og lett til sinns. Som om dette bare er et lite stunt, eller en sprø drøm, og at det hele vil være over ganske så snart. Og da vil jeg kunne le av det.

Ja. Og når jeg forteller folk om hvordan jeg reiste til Afrika for første gang, så vil de humre av idiotien og galskapen i ekspedisjonen, og si noe om at det i det minste var bra at jeg kom på bedre tanker, og at det sikkert var en erfaring jeg vokste på.

Sånn kommer det til å være.

Tre måneder er kort tid, forsøker jeg å overbevise meg selv. Og jeg skal jo, egentlig, jobbe. Jeg kan begrave meg i bøkene og fordype meg i notatene, og kun gløtte opp når jeg føler meg ovenpå og tøff nok. Så kan Afrika pulsere og hangle rundt meg, uten at det har noe med meg å gjøre. Uten at det påvirker meg det ringeste.


4


Posted: January 16th, 2011 | Author: | Filed under: Skriverier | No Comments »


Jeg har all verdens tid. Jeg kan ikke huske sist gang ingen ventet på meg. Rammene rundt min tilværelse har vært basert på tidsfrister og forventninger. Og nå sitter jeg der, på den internasjonale flyplassen i Namibia og kjenner panikken sette seg fast som en klump i halsen, som sperrer for både innpust og utpust og at jeg kveles av all friheten. Jeg er som et burdyr som alltid har sett gjennom gitteret og lengtet, men da jeg endelig slipper ut aner jeg ikke hva jeg skal gjøre med meg selv. Så jeg blir sittende, og forsøker å svelge unna panikken og late som om jeg er verdensvant og cool. Heldigvis er det ingen som ser meg, tenker jeg. For vaskedamene har kanskje lagt merke til at jeg er der, men de bryr seg ikke.

De snakker lavt sammen på et språk jeg ikke forstår, men jeg synes likevel at de lave, myke stemmene deres vakre og beroligende.

Den ene kvinnen har et lite barn på ryggen. Det er bundet fast med en fargerik sarong. Det henger og slenger der bak og følger uvilkårlig morens svaiende bevegelser mens hun vasker gulvet. Det glipper med øynene og holder på å sovne, men våkner til igjen når moren gjør en uventet krapp bevegelse. Da barnet får øye på meg jages søvnen og kjedsommeligheten på flukt. Blikket skjerpes og det snur på hodet for å hele tiden kunne se meg.

Barnet har et mørkt og gjennomtrengende blikk, og jeg føler meg gjennomskuet og dekodet. Du vet ingenting, har jeg lyst til å si. Istedet ser jeg en annen vei mens jeg funderer på om det er jeg som er paranoid og oversensitiv, eller om liverfaring og frarøvelse av barndommens uskyld og naivitet kommer tidligere i Afrika enn i Norge.

Det er barnets blikk som jager meg på dør. Jeg sliter med den store, tunge tursekken og håndbagasjen som tynges ned av alle bøkene jeg har med meg, og stavrer meg mot de store utgangsdørene.

Et øyeblikk blir jeg stående og vurdere hvilken av dem jeg skal velge, som om det er av avgjørende betydning å gå gjennom riktig dør. Til slutt går jeg for den midtre. Det føles som et form for kompromiss. Den gyldne middelvei og alt det der.

Utenfor kaster gatelysene et rødlig skjær over parkeringsplassen med leiebilene. Identiske biler står linet opp på rekke og rad. De har taktelt og er fullpakket med campingutstyr. Ved en av dem står det et ungt par som er opptatt med å stappe inn sin egen bagasje mellom campingstolene og gassflaskene.

Ved taxiparkeringen står det en enslig shabby corolla. Den er mørk metallic, og har flere riper i lakken. En røykende mann står og lener seg mot panseret. Jeg går nølende i hans retning.

Da jeg kommer nærmere retter han seg opp og kaster fra seg sigarettstumpen.  Kan jeg kjøre deg til byen, spør han. Han mangler en fortann. Av en eller annen grunn er det av betydning, og hadde jeg kunnet velge blant taxiene ville jeg definitivt gått videre. Man kan ikke stole på en mann med bare en fortann, tenker jeg omtrent samtidig som jeg hører meg selv spørre hvor mye det koster. 200, svarer han. Alle jeg har snakket meg sier at jeg skal betale maks hundre dollar.

Phillemon studerer det begredelige vesenet han har foran seg. Hun sjangler litt under vekten av sekken, og er tydelig rådvill.  Da hun spør hvor mye det koster, dobler han prisen. Mest for å se reaksjonen hennes. Automatisk protesterer hun og vil prute, men han hører at hun egentlig allerede har resignert. Hør her, sier Phillemon, jeg er den siste taxien som kjører herfra i kveld. Jeg er ikke interessert i å diskutere prisen. Og du er ikke i noen god posisjon til å presse den ned. Han viser frem det gapende hullet i overmunnen ved å smile bredt.

Rovdyraktig, tenker jeg uten å smile tilbake. Han er som løven som er i ferd med å kaste seg over antelopen. Jeg tygger på underleppa og vurderer alternativene mine. Deretter vurderer jeg heller tvilsomme eksorten min, en bil som har gått ut på dato og en slubbert som vil ha dobbelt pris. Hvis penger er det eneste han vil ha kan jeg leve med det, tenker jeg. Som antelopen resignerer idet hun forstår hun ikke kan unnslippe, innfinner jeg meg med situasjonen.


3


Posted: January 9th, 2011 | Author: | Filed under: Skriverier | No Comments »


I mørket utenfor står Phillemon. De andre taxiene har for lengst kjørt tilbake mot byen, med eller uten betalende passasjerer. Han ruller seg en sigarett av papiret fra dagens avis og Maverick-tobakk. For tiden, det billigste merket. Han sliter litt med å få papiret til å klistre seg sammen, og spytter ut litt tørr tobakk da rullingsen endelig henger sammen. Når Phillemon har råd røyker han Lucky Strike. Mest fordi han liker navnet. Han har smakt Peter Stuyvesant også, men han aner ikke hvordan merket skal uttales så han kjøper det aldri selv.

Lucky Strike er en enkel og ukomplisert. Det er en av Phillemons hverdagsgleder. Det gir han noe, bare det å gå inn i butikken og be om en pakke. Han vokser på det, og tar seg ekstra god tid til å fikle med pakken. Han tar den stolt frem, og leker med den mens han kjører. Hjemmelagede rullings av avispapir smaker svidd trykksverte. Han inhalerer dårlige nyheter og dødsannonser.

Ei hostekule bringer han tilbake til parkeringsplassen utenfor flyplassen. Han ser inn gjennom de store vinduene, inn i den opplyste ankomsthallen der nattsvermerne kolliderer med lysstoffrørene så vingerestene drøsser ned på det nyvaskede gulvet. Midt i det hele, på en av de medtatte plastsetene sitter det en enslig chirumbu. En ung, hvit kvinne som venter på noen som ikke kommer.

Ta all den tiden du trenger, tenker Phillemon. Han tar et magedrag av sigaretten og kaster den fra seg akkurat idet den svir fingertuppene. Han lener seg mot den gamle, hanglete corollaen sin og venter.  Det er lenge siden han kjøpte Lucky Strike.


2


Posted: January 8th, 2011 | Author: | Filed under: Skriverier | No Comments »


Et par av de siste passasjerene lemper koffertene sine av bagasjebåndet, og triller de med seg mot utgangen. Den røde sekken tar siste runde i ensomhet på samlebåndet. Da den kommer ut av den lille luken i veggen stopper bagasjebåndet med noen mekaniske host og ulyder. Jeg lemper den av og kjenner at knærne knekker litt sammen av byrden på ryggen.

Ved tollerne står det et tysk par som har mistet bagasjen sin et sted på veien. Hun er hysterisk, og han forsøker på elendig engelsk å mekle mellom kona som vil ha kofferten sin nå, og personalet som sier at det nok ikke kommer på tale.

Jeg går gjennom de automatiske skyvedørene, og møter en lettet safariguide som umiddelbart bykser frem for å hjelpe meg med sekken. Fru Volker! Jeg trodde nesten at dere ikke hadde kommet med flyet, sier han. Et øyeblikk har jeg lyst til å bli med på spillet. Jeg kan gi mannen sekken og alt ansvar, og bare følge etter. Men jeg er ikke Fru Volker, og vil antagelig aldri bli det. Fru Volker står inne ved bagasjebåndet og kjefter på flyplasspersonalet, mumler jeg. Som om det er deres skyld at kofferten ligger igjen i Johannesburg eller Frankfurt. Som om det på mirkuløst vis går an å trylle frem en tapt Samsonite ved å hytte med neven, og banne til et helt ukjent menneske.

I ankomsthallen er kioskene og butikkene i ferd med å stenge. Den ene ekspeditrisen i cafeen er i ferd med å rulle ned gitteret, mens de andre tørker av de siste bordene. Damen i Turist-informasjonen har stengt luken sin. Jeg går bort likevel.  Jeg banker forsiktig på ruten, men damen rister på hodet og trekker på seg kåpen. Da jeg bønnfallende folder hendene mot henne og ser lidende ut, rister hun bare enda mer bestemt på hodet og forsvinner ut bakdøren.

Jeg setter meg resignert ned på et av de slitte oransje plastsetene i ankomsthallen. Safariguiden kaster et blikk i min retning, og jeg rister automatisk på hodet som for å fortelle han at jeg fremdeles ikke er blitt Fru Volker, selv om tanken på identitetstyveriet fremdeles er fristende. I hvert fall for en natt, uten Herr Volker.

Et par vaskedamer kommer skramlende med moppestativer og gule varselskilter med advarsler om glatte gulv.

Fru Volker kommer høylytt klagende inn i ankomsthallen med en blek ektemann på slep. Safariguiden gjentar velkomsthilsenen sin nok en gang, og får en lengre utredning om den tapte bagasjen som svar.

Jeg følger Fru Volker og reisefølget hennes med blikket til de forsvinner ut gjennom dørene og oppslukes av den afrikanske natten. Jeg innbiller meg at safariguiden allerede har et oppgitt drag i ansiktet.

Jeg føler meg liten og usynlig, og i ensomheten gjør jeg meg selv enda litt mindre. Jeg trykker meg innover i plastsetet så bena så vidt mister bakkekontakten, og skyver hendene under lårene. Jeg trekker skuldrene sammen foran kroppen. Med krummet rygg krøller jeg meg sammen og ser i gulvet.

Dette er forskjellen på å reise til noe, og å reise fra noe, tenker hun. Dette er forskjellen på å være fremme og ha nådd målet, og det å rømme fra noe uten å helt vite hvor man er på vei. Bare ikke hit, tenker jeg. Akkurat nå vil jeg være alle andre steder enn akkurat her.


1


Posted: January 5th, 2011 | Author: | Filed under: Skriverier | No Comments »


Klokka kvart på ti lander det siste flyet på den internasjonale flyplassen utenfor Windhoek. De fleste passasjerne reiser seg opp før flyet har stoppet på parkeringen utenfor ankomsthallen. Det piper i mobilene. Små, kort velkomstlyder og bevis på at de er på nett.

Normalt ville jeg vært en av dem. Jeg ville trippet utålmodig og sneket meg inn i køen for å komme meg ut av flyet så fort som mulig. Opprømt og ivrig etter å møte det som venter på utsiden. Men denne gangen lar jeg alle de andre gå først. Jeg blir sittende i setet med sikkerhetsbelte på.

Utenfor er den afrikanske kvelden akkurat så beksort andre har fortalt meg at den er. Speilbildet mitt stirrer matt tilbake gjennom det lille runde vinduet i flykabinen. Det er doble, tjukke ruter mellom meg og mitt første møte med Afrika. Flykabinen er tom, og flyvertinnene begynner å rydde. Hvis jeg utsetter det enda lenger, kommer de antagelig til å komme med en rullestol for å hente meg ut. Så jeg reiser meg og henter ned sekken fra bagasjehylla, og går ut. Som sistemann.

Det første jeg tenker er at det er overraskende lett å puste. Mentalt har jeg forberedt meg på et omfavnende angrep av kvelende, het luftfuktighet. Istedet trekker jeg inn noe som ligner på en varm, norsk sommerkveld. Jeg sukker lettet. Jeg kan i det minste puste her, om ikke annet.

Jeg stiller meg sist i den lengste køen i passkontrollen, og hører skrankepersonalet hamre folk inn i landet. De små blikkboksene med trykksverte klirrer og skrangler mellom hvert slag. Personalet fumler for å finne frem i passene og gløtter likegyldig opp på passasjerene foran seg.

Da jeg kommer frem til skranken spør den middelaldrende, tjukke mama’en meg hvor jeg skal bo. Jeg aner ikke, svarer jeg, men det er ikke godt nok. Klokka ti på kvelden er det tydeligvis et minstekrav å ha en adresse klar. Jeg vet virkelig ikke, sier jeg nok en gang. Jeg må finne et hotell. Damen i passkontrollen ser demonstrativt på klokken sin. Jeg lar tvilen komme deg til gode, unge dame, sier hun og det skrangler i boksen med trykksverte da hun stempler meg inn i Namibia.


  • Om Silje

    I 2001 reiste jeg til Namibia på feltarbeid. Hadde jeg visst at jeg skulle bli værende ville jeg pakket litt annerledes.

    Hadde du fortalt meg den gangen at jeg skulle bli gårdskone, ville jeg fnyst og sagt at jeg skulle redde verden. Det gjorde jeg ikke.

    Jeg snakker og tenker namlish, og å skrive er en form for redningsaksjon for å forhindre at norsken drukner. Noen ganger sliter den litt likevel.

    Løsningen? Det er å skrive enda mer, tror jeg. Og kanskje reise til Norge litt oftere.

  • Månedens innlegg

    October 2020
    M T W T F S S
     1234
    567891011
    12131415161718
    19202122232425
    262728293031  
  • Bakrommet

  • Copyright © 2020, | Tekster is proudly powered by WordPress All rights Reserved | Theme by Ryan McNair