Veterinæren ringer midt i siestaen på lørdag. Han er på vei nordover, og har blitt spurt om å stoppe ved en gård like sør for Etosha der en løveflokk har kvestet et esel. Igjen? Hva er det som skjer egentlig?

Uansett,  det er mildt sagt en krise. Farmens beboere har låst seg inn i uthuset, som er den eneste bygningen som står tålig stødig og har betryggende tjukke vegger. Resten av bebyggelsen er bare provisoriske hytter som faller overende bare man blåser på dem. Så nå sitter det en gjeng med gårdsansatte inne på låven, mens kattene koser seg med eslet som skulle ha fraktet dem til kirken på søndag. Kvinnene og barna er i ferd med å freake ut, sier den ene gårdsgutten.

Veterinæren lover å komme. Problemet er bare at han kjører en bitteliten personbil som slett ikke egner seg for bundu bashing (offroad-kjøring) og dyretransport. Dessuten er utstyret han kjører rundt med litt begrenset, siden han egentlig var på vei til en konferanse om afrikanske villhunder som gjesteforeleser. På en lodge der det normalt sett ikke skulle være behov for dartgevær og sovemedisiner.

Det må en hel del telefonsamtaler og logistikk-diskusjoner til før han klarer å sveive sammen et team som består av noen viltvoktere fra Etosha, som er mest interessert i overtidsbetalingen, og Mark og meg, som alltid bykser på muligheten for å være med på prosjekter som har med store katter å gjøre.

Innen alt har kommet på plass har det mørknet og veibeskrivelsen vi har å gå ut ifra er vag, for å si det mildt. Veterinæren ringer til gårdsgutten og spør hvor farmen ligger. “Den ligger her, mista”, sier gårdsgutten. “Men hvor er HER”, spør veterinæren. “Ja, det er AKKURAT her. Her jeg står akkurat nå”, får han til svar. Veterinæren myser inn i mobiltelefonen og mumler noe om sløve kniver, og forsøker å få tak i viltvokterne fra Etosha istedet.

De sier at vi skal ta til høyre like etter at vi har kjørt gjennom den siste porten. “Hvordan vet vi at vi har kjørt gjennom den siste porten”, spør veterinæren. Vel, fordi det er den siste, sier viltvokterne. “Bare kjør”, sier veterinæren til Mark. “Og håp på det beste”.

Vi skrangler rundt på noen små grusveier i hutiheita, og sjekker spor og tegn til trafikk på alle mulige avkjøringer. Skiltingen er ikke-eksisterende. Portene er uendelig mange. Gud vet hvilken som er den såkalt siste. Til slutt finner vi en avkjøring som ser lovende ut. Veterinæren og Mark mener de kjenner igjen sporene fra dekkene til viltvokternes LandCruiser. Vi jentene i baksetet krysser fingrene for at gutta har rett. Vi har flaks.

Farmens beboere har tatt motet til seg og kommet ut av låven. Nå står de i ring rundt et bål på gårdsplassen og snakker med viltvokterne. Omtrent 50 meter unna, ute på en åpen gresslette, ligger det et halvspist esel og tre sovende løver.

Dette ser jo straight forward ut, sier veterinæren og sjekker at trykket i geværet er passe og at injeksjonspilen er ladet. Injeksjonspila er bra, men trykket i geværet kommer og går litt som det selv føler for. Vi myser alle ned på den lille måleren og pilen som vingler frem og tilbake. Not my gun, sier veterinæren. So not my gun, what kind of crap is this? Han bare rister på hodet og ber Mark kjøre så nærme løvene som mulig siden vi ikke helt vet hvordan geværet kommer til å oppføre seg.

På tross for trestammer og djimba djimba (ardvark)-hull som vi ikke kan se i mørket, er det like straight forward som veterinæren håpet. Kattene har liten lyst til å gi fra seg matrestene og blir værende rundt eselet. Flaks for oss, for geværet har en egen vilje og spytter ut piler med varierende fart og styrke, men i løpet av et par minutter går alle løvene rundt med sjokkrosa dartpiler i låret, og i løpet av fem ligger de i tornerosesøvn rundt på gressletta.

Det merkes og testes. Det røskes ut værhår for isotop-sjekking og det tappes blod som skal analyseres for feline HIV/AIDS og andre sykdommer. Det tas vevsprøver og det måles. Det settes på halsbånd, og vi brennmerker.

Normalt sett brennmerker vi ikke, men denne flokken har nettopp brukt opp sin siste sjanse. Blir de sett utenfor parkgrensene igjen er de fritt vilt. Kanniedood, kaller viltvokterne den ene hannløven. Cannot Die. Han har allerede brukt opp en håndfull av kattelivene sine, og en gang er det kroken på døra. Det er begrenset hvor mange esler rovdyrene får fellingstillatelse for før bøndene velger skarpe ladninger istedet for en telefon til viltvokterne.

Til slutt er det bare selve styrkeprøven som gjenstår, nemlig det å få lempet tre 150-170 kg sovende løver på lasteplanene på bilene. Det blir en person per bein, en som løfter hodet og en som drar i halen. Og på sett og vis går det, uten at det skaper mer reaksjon enn et og annet grynt fra løvene.

Konvoien skrangler seg mot Etosha, på ukjente veier jeg ikke visste eksisterte inntil nå. Jeg blir alltid like overrasket når jeg kjører rundt på bakveiene i parken, på de veiene som er avstengt for publikum og som brukes mest for viltvokting og vedlikehold. Mest av alt har jeg lyst til å ta en nattsafari, nå når vi først her her. Jeg vil helst la lyskasteren sveipe over landskapet for å se etter refleksjonen fra dyreøyne i mørket. Men vi er ikke på nattsafari, ikke egentlig. Vi har tre katter på lasteplanene, og vi har det travelt. Veterinæren vil helst frem til stedet der det er bestemt av løvene skal slippes fri uten å måtte gi dem mer bedøvelse enn strengt tatt nødvendig. Ikke mitt førstevalg for lørdagskvelden, sier han midt i et gjesp. I’m craving a beer and some sleep. 

Løvene har så vidt begynt å våkne til liv da vi stopper bilene. De protesterer mer aktivt nå, når de lempes av lasteplanene enn da de ble halt ombord. Etter å ha fått en injeksjon for å reversere virkningen av bedøvelsen er de halvvåkne i løpet av et par minutter. De ligger og glipper med øynene mot bilene og gjesper nesten uavbrutt. De ser skikkelig babalas ut. Som om de nettopp har våknet fra en heidundrendes fest de ikke husker slutten på. They look like I feel, sier veterinæren. Lets go home. It’s been a helluva Saturday night.

Mark og jeg er helt enige. A helluva a Satuday night. Den banker den planlagte slumringen foran tv’n og lørdagsfilmen langt ned i ørkensanden.

Da jeg satt ved pappas sykeseng de siste dagene før han døde var det en tanke som kom tilbake igjen og igjen: Det burde ha vært ei ru arbeidshånd, med træler og arr og kanskje til og med litt skitt under neglene.

Istedet var hendene hans blitt like myk og ubrukt som et lite barns. Som blanke ark som ikke på noen måte gjenspeilte livet hans, eller de tingene som gav han glede, eller det som han brant for.

Det sier noe om at det er lenge siden pappa levde et, i sine egne øyne, fullverdig liv. Det sier noe om at han måtte gi slipp på mye de siste årene. Og det sier noe om at den syke mannen som sovnet stille inn, kanskje ikke ønsket å bli husket for den han var når det gikk mot slutten.

Hvis han selv fikk velge, tror jeg han ville si at vi heller skulle fokusere på minnene knyttet til den han var før han ble syk.

Pappas hender burde vært merket av vedhogst, med fliser og småkutt etter kvistingen og jobben med å få kubbene i hus før vinteren kom.

Pappas hender burde ha vært flekkete av blekk og sprittusjer, og på kjøkkenbordet hjemme burde det ha ligget ark med alt fra små drodler til mer forseggjorte skisser og konstruksjonstegninger.

Pappas hender skulle luktet svakt av kantarell og piggsopp, og norsk høst. Og de burde ha hatt blåbær- og tyttebærflekker på.

Pappas hender burde ha vært litt seige av Swix rødt klister som hang igjen etter siste skituren på råtten vårsnø.

Men mest av alt burde pappas never vært preget av fiske. Han burde egentlig ha små dalsøkk slitt inn i pekefingertuppene av fiskesnøret som i mange år har glidd frem og tilbake i tålmodig venting på makrellstimen, eller på sjøørreten, eller på laksen i Lågen og Drammenselva.

Egentlig burde det ligget hvit røytepels i pappas hender, fordi veldig mye av det som gav livet hans mening og glede ble gjort i tospann med samojeden Stella. Enten de var på fjorden eller på skauen.

Soundtracket hans, hvis man kan snakke om noe sånt, ville vært en salig blanding av offshore-båter og håndballkamper, av tv-sport og nyhetssendinger, med en dæsj Johnny Cash og Erik Bye.

Men siden pappa var så uløselig knyttet til naturen, så ville minst like fremtredende lydspor være årets første gjøk, sangen fra en svarttrost eller fluesnapper, skjærende gvin fra hjemmespikkede seljefløyter, og tonene fra hans egen plystring.

På denne tiden av året ville han oppsøkt orrleiken og tiuren på spillplassene på skauen.

Han ville ikke brydd seg noe særlig om rosene i bårebuketten her i dag.

Men han ville like å vite at våren kom tidlig i år, at blåveisen blomstrer i Blåveisdalen og at hvitveisen ligger som et hvitt teppe i solskråningene.

Det er lenge siden pappa var frisk nok til å oppholde seg ute i naturen på den måten han selv foretrakk, og likevel tror jeg det er slik han gjerne vil bli husket. Det var der han levde, der han pustet fritt og der han fant glede og ro.

Og det er slik vi skal huske deg.

Den er en sleip faen den der hverdagslykken. Hvor mange ganger tror jeg ikke at jeg har fått taket på den, for så å oppdage at den glipper mellom fingrene? Det slik jeg føler det i hvert fall. Innimellom er jeg fremdeles naiv nok til å tenke at jeg kan flyte på toppen, uten å ta med meg bølgedalene også. Jeg innbiller meg at jeg egentlig burde være så fordømt happy og fornøyd hele tiden, og jeg takler ikke alltid like godt å kjenne på at jeg ikke er det.  Der nede, i bølgedalen, kan jeg lett overse alle de små tingene. Lysglimtene.

Det var en venninne som sa at ‘øyeblikkene er det viktigste’. Ta med deg den gode samtalen, følelsen av ro en stille morgen, lukten av vår og en hvitveisbukett. Gled deg over katten som uten suksess (for noe annet blir det så mye pes og fjær av) jakter på fugl fra kjøkkenvinduet, en god bok, en bra film, en vakker solnedgang og et sprakende leirbål.

Husk på alle de tingene. Trekk pusten dypt og tenk på dem istedet for haugen med regninger, at ektemannen gnåler, eller at man helst skulle vært ti steder på en gang, og resignert innser at man ikke klarer å være på et eneste ett, fullt og helt.

Ta vare på de gode øyeblikkene.

Du er kanskje en av dem som klarer det. Jeg er det ikke. Ikke alltid i hvert fall. Jeg kan drukne i havregrøten, for å si det slik.

Men de siste to ukene har være fulle av fine, små øyeblikk verdt å dvele ved og verdt å huske. Jeg legger ved noen her, som små post-it-lapper til meg selv, en form for Note To Self, til senere anledninger når jeg kommer til å trenge en påminnelse.

Det tok omplasseringskatten Lilly en måned å bygge opp mot til å komme frem fra gjemmestedet under klesskapet på gjesteværelset. Den dagen hun lot meg klappe henne for første gang malte vi begge to.

En kameleon rocker seg taktfast over grusveien. Heldigvis for både han og meg har han ikke giddet å skifte farge slik at han går i ett med omgivelsene.

Smile, you’re on camera! Har jeg noen gang fortalt deg at jeg digger kameleoner? Jeg digger kameleoner. Nemlig.

Bring me another GT, baby, and I’ll tell you a story. Sundowners og leirbål er to av de viktigste ingrediensene i en vellykket safari.

Don’t feed the animals, står det på skiltene rundt i Etosha. Det er et råd jeg stort sett følger, men jeg innrømmer at jeg har en soft spot for mongoosene. Gi dem et egg og de drar til med et eller annet som minner om rugby med innslag av catfight og thai-boksing.

Bryllupssuiten i Halali, midt i Etosha, koster nesten ingenting og man får privat jacuzzi i bakhagen. Noen ganger er det verdt å forsake leirbål og harde madrasser.

Det er soloppgang ved Salvadora. Mark ligger og snorker etter altfor mye boblebad. Jeg sitter og nipper til kaffen i termokoppen, og leker meg med innstillingene på kameraet. Jeg er helt alene. Eller, ikke helt alene. Ved vannhullet noen meter unna drikker fem løver vann etter nattmaten, og hele savannen kryr av sandryper som bobler over i sin iver etter å dele siste nytt med hverandre.

De ringer oss fra en gård som grenser til Etosha. Det er en viltfarm og de er vant til løver, men et sted går grensa, sier de. Når en hunnløve begynner å bruke sandkassa til ungene som soveplass og kikker inn gjennom glassdørene på verandaen syntes farmens beboere at katten begynte å bli i overkant nærgående. Fair enough. Vi skal forsøke å få katten merket og tilbake til Etosha. Når sant skal sies er jeg egentlig ganske glad for at jeg ikke trenger å bekymre meg for løver når jeg er ute og sykler på farmen.

Nesten alt som har med løver å gjøre innebærer venting. Venting og venting og venting. Ofte til den øredøvende lyden av en gnu som er i ferd med å krepere. Nå har vi hørt ‘Gnu Death Cry’ så mange ganger at vi har laget tekst til…eh…melodien. Vi er temmelig sikre på at vi hører vedkommende som spilte inn den traumatiske hendelsen omtrent halvveis inn i døden åpner en potetgullpose og knasker ivei. Og likevel, på tross av dødshyl og venting, så liker jeg det. Jeg liker å sitte i bilen og høre på nattelydene. Kjenne det prikke nedover ryggraden i spenning. Og å få lov til å være så nærme. Så nærme.

Et britisk par er egentlig på leting etter elefanter. Da jeg forteller dem at jeg og en hel haug giraffer sitter/står og ser på en gepard som nettopp har tatt en springbok løfter de ivrig på kikkertene, men sukker resignert og sier at den jo er altfor langt borte. Jeg glipper med øynene mot dem. Jeg har sett gepard i helt vill tilstand tre ganger i hele mitt liv, og jeg har nettopp sett at den langet ut i en fart som nærmer seg maksfart på norske veier, og de synes den er langt borte. Whatever.

Jeg peker dem i retning av elefantene og ønsker dem lykke til. De blir stående. De spør meg hvor de kan se leoparder. Helst i et tre, så klart. Til slutt sier mannen: “You seem to know an awfully lot about this place. Do you live here, or what?”  “Nesten”, sier jeg spøkefullt og forteller litt mer om meg selv, og rovdyrsprosjektene. “You know how lucky you are, don’t you?” spør han før de kjører avsted på leting etter elefanter. Og akkurat da vet jeg det. Jeg har nettopp sett en gepard jakte springbok. Jeg er verdens heldigste.

Egentlig har jeg mest lyst til å legge meg ned og grine.

De vet det ikke, men jeg gjorde det. Klokka 9, lokal tid. Da felte jeg noen tårer inne på soverommet, i smug bak nedfelte persienner som hindret sollys og innsyn.

Gemalen hever spørrende på øyebrynene, og jeg forsøker å forklare, men jeg klarer det ikke helt. Jeg blir bare enda mer opprørt over min egen utilstrekkelighet og at jeg ikke evner å få han til å forstå min sinnstilstand og reaksjon. Til slutt rekker han hendene resignert opp i været og vifter med hvitt flagg i form av rødvinspåfyll og duftlys. Noe han ellers aldri ville finne på å grave frem fra skapene, men i nøden…i nøden. Du vet.

Så jeg setter meg ned ved tastaturet, men ordene flommer ikke over. De blir sittende fast et sted mellom et sprengfullt topplokk og fingertuppene, og jeg sliter med å virkelig kjenne på følelsene. De er som nordlyset, flakkende og vage i perioder, for så å våkne til liv igjen akkurat idet jeg tror det er over. Akkurat idet jeg er i ferd med å trekke en lettelsens sukk eller forsøke å konsentrere meg om andre ting flammer det opp igjen, som en nøret ild som svir bort alt annet. Og jeg er nattsvermeren som ikke klarer å holde meg borte. Delvis på grunn av nysgjerrighet kanskje, men mest av alt på grunn av en sterk overbevisning om at dette bare må jeg tåle. Dette er frontkollisjonen da det ikke er lov til å lukke øynene.

Det var dette med ensomheten. Denne følelsen av å stå utenfor fellesskapet. Denne følelsen av…mangel på sikkerhetsnett, kanskje. Det kontekstløse. Det er nok en gang der sårheten ligger. Dette sterke behovet for å være fysisk til stede. Hvorfor finner vi trøst i å være nærme når noe har skjedd? Vi er like hjelpesløse om vi sitter på andre siden av jordkloden eller på venteværelset. Om jeg sitter på den afrikanske farmen og hikster frem Barn av Regnbuen, eller om jeg står på Youngstorget spiller liten rolle i det store bildet. En person til eller fra er uten betydning i folkehavet. Faktisk har jeg kanskje en viktigere rolle her, som nordmann. Som representant for dette lille landet helt oppe ved Nordpolen der NORAD bor ,og der de har menn som er villige til å utrydde uskyldige ungdommer bare for å få lov til å komme til orde. Og…wow…kommer han til orde. Gjennom vår egen dissektering, får han en stemme. Ikke en veldig overbevisende en kanskje, men like fullt. En stemme som høres helt ned til den afrikanske landsbygda hver hele time når nyhetssendingene surrer i gang.

Fuck you, sier Arthur. Fuck you, sier alle de på Youngstorget og alle de andre stedene der folk har møtt frem i dag.

På venteværelsene.

Det er der de har vært. De har stått trykket sammen på venteværelset i kollektiv sorg og sinne. I et rom der fremmede gir hverandre klemmer, bare fordi. Og der man ikke ser rart på tårer eller glefsing og knurring. De har vært et sted der alle vet hvordan alle har det, og ingen går i ring rundt. De har vært et sted der de har kjent på fellesskapet og de har gått derfra med en følelse av håp. Og stolthet. Og jeg, jeg føler mest for å hyle barnslig: Jeg vil også være med! Jeg vil også være med!

En del av meg er misunnelig. Rett og slett. Misunnelig på landsmennene mine som kan lene seg mot hverandre, og gi utløp for følelsene uten at de blir avfeid som PMS eller at de har stått opp med feil bein. Jeg har ikke det. JEG HAR IKKE DET! Get it?

Jeg er lei meg, og dypt berørt, og jeg er fucking forbanna! Og jeg lengter…lengter…etter venteværelsets fellesskap. Sånn. Nå er det sagt.

Noen ganger er det å være tilstede en trøst i seg selv. Det er det jeg forsøker å fortelle damene som sitter stuet sammen i den overfylte pick-upen da jeg kjører dem hjem etter endt arbeidsdag i dag. De ser rart på meg, og sier de ikke liker sangen som går på repeat på stereoen. Hvordan kan dere ikke like denne, spør jeg. Hvordan kan dere? De bare sukker og trekker oppgitt på skuldrene.

Jeg lengter etter venteværelset. Og håper at Jo Nesbø har rett.

Hjertet kan leges med ord og bokstaver.

Og håp.

HÅP

Vi seilte inn en morgen på Le Havres havn

og samme dag så fikk jeg brevet.

Ordene du skrev brennmerket min sjel

og jeg tenkte først jeg ikke ville leve.

Jeg ravet rundt i gatene i de franske havnestrøk

sanseløs av rom og sorg og savnet.

I et bakrom i en bar holdt han til.

Jeg sa: “Kan du svi vekk og erstatte dette navnet?”

Og skriv håp.

Bare håp.

Håp.

Dypp din penn i smerte og dypp din penn i blod,

og brennmerk min hud med sjømannsordet…

Gi meg tre bokstaver som står i evighet,

gjør det pent og vis du kan ditt yrke.

Det er ikke T-R-O, den lå bak meg da jeg dro.

Jeg trenger ingen gud, kun egen styrke.

Og håp.

Håp.

Håp…

Vi seilte neste morgen mot Spaniens kyst

og det verket i tre-fire dager, men sårene har grodd.

Jeg hadde aldri trodd at hjertet

kunne leges med bokstaver.

Og med håp.

Håp.

Håp.

                                                                     Jo Nesbø

Sammen skal vi leve
hver søster og hver bror,
små barn av regnbuen
og en frodig jord.

Noen tror det ikke nytter,
noen kaster tiden bort med prat,
noen tror visst vi kan leve
av plast og syntetisk mat,
og noen stjeler fra de unge
som blir sendt ut for å slåss,
noen stjeler fra de mange
som kommer etter oss.

En himmel full av stjerner,
blått hav så langt du ser,
en jord der blomster gror,
kan du ønske mer?

Sammen skal vi leve
hver søster og hver bror,
små barn av regnbuen
og en frodig jord.

Men si det til alle barna,
og si det til hver far og mor;
Dette er vår siste sjanse
til å dele et håp og en jord.

En himmel full av stjerner,
blått hav så langt du ser,
en jord der blomster gror,
kan du ønske mer?

Sammen skal vi leve
hver søster og hver bror,
små barn av regnbuen
og en frodig jord.

En himmel full av stjerner,
blått hav så langt du ser,
en jord der blomster gror,
kan du ønske mer?

Det er lettere å reise på ferie alle andre steder der kultursjokk og ekostiske lukter og smaker hele tiden minner deg på at du er hjemmefra og bare utforsker verden for en kort stund. Det er ukomplisert i all sin fremmedhet. Det er helt greit å stå på utsiden og se inn, fordi du vet at dette bare en kort ferie, et lite glimt av noen andres hverdag, der det ikke er forventet at du skal integreres og inkluderes og dra din del av lasset. Rollen din er å være en fremmed fugl, og den krever lite av deg.

Det er annerledes å permanent bosette seg et annet sted. I begynnelsen er det så lett å tenke at det går seg til, men etterhvert som årene går kommer man kanskje til et punkt der man innser at man aldri kommer til å bli helt integrert. At man liksom henger og dingler der et sted mellom barken og veden og at man mister fotfestet i en verden, men ikke helt finner fast grunn i en annen.

Når man bosetter i utlendighet og har planer om å bli der, kan man ikke gjemme seg bak fremmed fugl-rollen lenger. Man må forsøke å kaste seg med i dansen og henge med i svingene.

Det er ikke språket som er problemet. Det er ikke klesstilen, venstrekjøringen eller småpratingen. Det er ikke smakene, luktene eller varmen heller. Alt dette er ting man plukker opp i løpet av noen måneder hvis man virkelig vil.

Utfordringen ligger mer i hvordan folk forholder seg til hverandre. Eller kanskje den mest av alt dreier seg om hvordan jeg forholder meg til dem, og de til meg.

Utfordringen ligger i det å bli integrert på det mentale planet.

Når man flytter til utlandet og blir tvunget til å bruke et fremmedspråk til daglig mister man humoren og ordforrådet en stund. Man smiler høflig og uforstående til morsomme vitser som leker med ord og kontekst. Man sitter ved middagsbordet og føler at meningsytringene flyr over hodet på en, uten at man helt klarer å ta tak i dem og sende dem i retur. Motargumentene i diskusjonene sitter så langt inne at man ikke kommer på dem før man pusser tennene og er i ferd med å legge seg. Lenge etter at gjestene har reist. Det tar en stund før man klarer å overbevise de andre om at man ikke er et dumt nek som har tunga limt fast i ganen.

I begynnelsen lever man litt på å være et spennende og ekostisk innslag i tilværelsen, og folk spør og graver. Hvor kommer du fra? Hva snakker du til vanlig? Har dere isbjørn i Oslo? Er nordlys farlig? Kjenner du Solskjær?

Men etter en stund har interessen dalt og du er blitt degradert fra å være midtpunket til å bli en paria de fleste ikke helt vet hvordan de skal forholde seg til. Til syvende og sist er det deg, og bare deg, det er opp til. Det er du som er nyankommet og venneløs. Det er du som må ta alle de første skrittene og initiativene. Du trenger de andre, men de andre har det egentlig helt fint uten deg. De har allerede den etablerte vennekretsen, tradisjonene, syklubbene, treningskameratene, de fortrolige. På en eller annen måte må du gjøre deg fortjent til innpass i klikkene og rutinene.

Det er slitsomt, skal jeg si deg. Og i et lite lokalsamfunn har man ikke flust å velge mellom akkurat. Det kan ikke forventes at andre skal jenkes deg, så for at du skal bli inviteres inn i det gode selskap er det du som må tilpasse deg. Noen ganger spør jeg meg om det er verdt det. Men så tenker jeg at, det kan jo være, at midt blant alle disse ukjente, finnes det en sjelevenn. Og en slik kunne jeg virkelig trenge.

Jeg skjønner inderlig godt at en del innvandrere kan synes det er lettere å forholde seg til hverandre enn de innfødte i sitt nye hjemland. En stund likte jeg å tenke at det var tilfeldig at jeg forholdt meg lettere til andre expat’er enn namibiere, men det er ikke det. Ikke i det hele tatt. For nesten uansett hvor en kommer fra i verden, så deler man mange av de samme utfordringene og får, på tross av vidt forskjellige bakgrunner, noen erfaringer som skaper et visst fellesskap. Sammen med dem kan man senke skuldrene og fasaden litt. Man kan le sammen uten at noen ser formanende på deg eller sier noe om upassende samtaletema.

I prosessen med å tilegne meg roller og lære meg hva som er forventet av meg, har jeg satt noen begrensninger på min egen ytringsfrihet og dempet mine egne reaksjoner for å passe inn i fellesskapet. Det var ikke slik i begynnelsen, men man lærer av sine feil, for å si det slik. Nå har jeg funnet en oppskrift som funker i sosiale sammenhenger. Først observerer jeg, deretter bestemmer jeg meg for hva som er kosher og ikke, og hvilke temaer som er akseptable og hvilken humor som kommer til å slå an. Det er en lang, men samtidig bratt læringskurve der man biter tennene sammen og forsøker å svelge ydmykelsen og vifte bort rødmende flauhet når man innser at man nok en gang har trampet ut i det med begge beina. Det skal ikke så mange uheldige sosiale opptredner til for å få selvtilliten til å slå sprekker. Eller kanskje det bare er jeg som er overfølsom og ømfiendtlig.

Men det går seg til, tenker jeg. Og på sett og vis så gjør det det. For jeg venner meg til alt dette og etterhvert har jeg sjonglert og spilt de ulike rollene mine så godt og så lenge at de faller seg helt naturlig. Jeg vet hva jeg kan si og gjøre uten å skape stor oppstandelse eller trykkende stillhet.

Da kommer ensomheten.

Det er en form for ensomhet som dukker opp når jeg er omringet av mennesker jeg burde ha sterk tilhørighet til, men som jeg føler meg ufrivillig distansert fra. Som om jeg ikke er helt i stand til å bygge broene av fortrolighet og lojalitet som tilhører ekte vennskap. Og den er aller tydeligst og vanskeligst å takle i den første tiden etter at jeg har vært i Norge. Da blir kontrasten mellom det jeg reiser fra og det jeg reiser til, så overveldende.

Idet jeg går gjennom sikkerhetskontrollen på Gardermoen forlater jeg et miljø der jeg føler meg friere til å være meg selv, uten så mange restriksjoner, enten de er selvpålagte eller sosiale. Der jeg har venner jeg kan lire av meg hva som helst til, uten å være redd for at jeg aldri kommer til å se snurten av dem igjen.

Jeg liksom tar av meg favorittplagget i passkontrollen, og ikler meg det antrekket jeg vet vil bli tatt best imot på ankomststedet. Det gjør jeg helt frivillig, men likevel med en viss sorg og følelse av tap. Jeg kan ikke vinne noe sted, har jeg erkjent. Man må veie fordelene opp mot ulempene og håpe at regnskapet går i pluss. Og det gjør det fremdeles for Namibias del, selv om det sosiale går i rødt.

Det er ikke det at jeg er venneløs i Namibia. Tvert om. De arrangerer velkomstparty og jeg blir møtt med klemmer og spørsmål fra alle hold. Folk smiler og er oppriktig glad for å se meg, tror jeg. Problemet er mest at de ikke ser hele meg. Det finnes deler av meg selv de ikke er helt komfortable med å bli kjent med.

Hvem snakker man med om alle de der trivielle hverdagsproblemene, alle de små tingene som egentlig ikke er spesielt viktige inntil man ikke har noen å dele dem med? Bortsett fra en mann som blir utsatt for langt mer skravling og tjatring enn han strengt tatt fortjener. Det lurer jeg på, mens jeg skåler med vennene og ler av vitsene. Hvor finnes den vennen jeg kan snakke med om issues med typen, cellulittene og de grå hårene? Hvor er hun som kan sitte oppe sammen med meg halve natta og skravle om alt og ingenting, og som jeg har like mye å snakke med om når vi våkner dagen etter? Hvem syter og klager man til når ting butter litt imot uten å bli møtt med vikende blikk og raskt skifte av samtaletema? Snakker de mer fortrolig med hverandre enn med meg, undrer jeg på. Eller kanskje de ikke deler. Kanskje de bare er flinkere til å holde ting for seg selv uten å føle at de holder på å sprekke av behov for å dele frustrasjonene, eller gledene, med noen.

Det går seg til, sier jeg til meg selv. Og jeg vet at det stemmer. I løpet av et par uker vil alt det jeg liker med Namibia og hverdagen min, ha tatt over hovedfokuset og dempet savnet av det naturlige fellesskapet jeg føler i Norge, og den utilfredstilte delen av meg selv, vil gå i dvale. Hun kommer til å ligge å slumre til neste Norgesbesøk. Og godt er det. Da slipper både jeg og omgivelsene trykkende stillhet og mentale knockouts.

Men enn så lenge er hun våken. Våken og litt ensom, selv midt blant alle vennene.

Missing out the cracks in the pavement

and tutting my heels and strutting my feet

“Is there anything I can do for you, dear? Is there anyone I can call?”

“No, and thank you, please madam. I ain’t lost, just wandering”.

Hometown glory – Adele

Spissmunnede nesehorn er kjent for sitt dårlige humør. De kjører helt klart hardt og konsekvent på strategien Angrip først, spør etterpå. I kombinasjon med Jeg går rett på, samme hva jeg støter på, kan det gå hardt ut over alt fra biler til elefanter.

Vi liker nesehorn. Alle som har med naturforvaltning i Namibia å gjøre, liker nesehorn. Alle er også veldig klar over at Namibia, med verdens største ville bestand av spissmunnede nesehorn, har et spesielt ansvar for arten. Forskningsresultatene er stort sett oppløftende. Bestanden er i sunn vekst og har fått solid fotfeste i vestlige Namibia og i en del av nasjonalparkene i landet. Hvis dyrene bare kunne få lov til å være i fred, eller bli fornuftig beskattet basert på kvoter og fellingstillatelser, ville det ikke være noen grunn til bekymring.

Bekymringen ligger hovedsakelig i utfordringen det er å sikre at nesehornene overlever kinesiske slabbedasker og mer hardcore, mafiaorganisert kriminalitet.

Det er ikke så himla kult lenger, som veterinæren helt riktig uttrykker det. Inntil nylig kunne teamet konsentrere seg om dyrets ve og vel under transport. Nå må man i tillegg konstant se seg over skulderen, og vurdere sikkerheten i det hele.

Det finnes mange grader av krypskyttere. På farmen har vi fattige omstreifere som setter opp snarer for å fange kudu-antiloper og vortesvin. Vi kjører rundt og sjekker grensegjerdene for å finne spor og feller. Men denne jakten kan man, til en viss grad, se gjennom fingrene på. Den dreier seg langt på vei om overlevelse, den dreier seg om å skaffe mat på bordet og til å skaffe til veie skolepenger.

Det er det etiske aspektet som tar kveletak på en. Dyrene lider. Snarene fester seg rundt føttene deres, og noen av de blir desperate nok til å enten røske av eller bite av sine egne lemmer for å komme fri. Det er ikke alltid slik at fellene sjekkes regelmessig heller. Noen ganger kan man komme over halvdøde dyr som henger i en busk, utmagret og uttørstet etter flere dagers lidelse.

På den offentlige hovedveien som går tvers gjennom farmen har vi en annen type krypskyttere. Denne gjengen er mer organisert, men likevel dreier det seg stort sett om lokale småkjeltringer. De har biler og skytevåpen og jakter for salg, heller enn for eget forbruk. Den klassiske tommelfingerregelen for krypskyttere i denne kategorien er å ikke bli tatt med våpen og kjøtt i samme bil. Slik unngår man langt på vei å bli fanget av politiet. Så de er alltid i tospann. Den første bilen har skytteren og våpnet. Den andre plukker opp. Noen ganger kjører de i selskap, andre ganger legges det ut spor på veien for å vise hvor dyret ligger. På morgenen kan man finne små varder i veikanten som ikke var der kvelden før. Da vet man.

Men ingen av disse krypskytterne kan sammenlignes med dem som er ute etter elefanter eller nesehorn. Det vil være som å putte skodaen i samme kategori som ferrarien. De har begge to fire hjul og ratt, men der stopper fellestrekkene. Krypskytterne som jakter på nesehorn er, stort sett, langt mer organiserte. Og med det blir de også farligere. Krypskytterne som er ute etter nesehorn, kan vel så gjerne raide en dyretransport, som å luske rundt i nasjonalparkene på nattestid. For dem dreier det seg ikke først og fremst om å stille prekær hunger. Det dreier seg om å forsyne et internasjonalt nettverk med varer som ender opp på svartebørsen i Asia. Det dreier seg om millioner, ikke en hundrings eller to. Og det dreier seg om automatvåpen, helikoptere og militær trening.

Det er det som ikke er så kult lenger.

Det er få av de namibiske viltvokterne som har forutsetninger for å hamle opp med krypskyttergjenger som har fått teften på horn. Viltvokterne i Namibia er stort sett trent opp til å passe på vannpumpene som forsyner vannhullene, slukke skogbranner og sjekke grensegjerdene for smutthull. De har trening med å håndtere småjegerne av den typen vi har på farmen. De har liten trening og erfaring (heldigvis) i å håndtere bevæpnede gjenger av den typen som herjer rundt i Sør-Afrika.

Mange av dem vil slett ikke føle at det er naturlig å forsvare dyrelivet de forvalter med livet som innsats. Det var kke det de skrev under på da de bestemte seg for å holde på med naturvern. Dessuten finnes det fattige også i Namibia. Fattige som kan bli fristet av kjapt inntjente kontanter i lomma. Så da veterinæren ser seg over skulderen og vurderer forholdene fra toppen av containeren, myser han samtidig også bort på kollegaene og spør seg selv om de alle er på samme side under denne transporten. Det gjør de nok alle mann. Det er en kjensgjerning at mye av kriminaliteten i Namibia utføres basert på tips og info innenfra, og brødre fort kan bli fiender når det er penger med i bildet.

Enn så lenge er den namibiske nesehornbestanden og folkene som passer på den nokså trygge, men det er liten grunn til å tro at det vi ser i Sør-Afrika ikke vil spre seg til nabolandene. Det er ingen tvil om at Namibia er svært utsatt for å krypjakt på nesehorn, og mange er bekymret over at vi, på det nåværende tidspunktet, ikke er særlig godt rustet til å takle en eventuell invasjon fra sør.

I 2007 ble ti nesehorn drept av krypskyttere i Sør-Afrika. I 2011 ble rundt 440 nesehorn drept for hornene sine. Denne økningen kan gi hvem som helst søvnløse netter og mareritt. På tross av oppløftende forskningsresultatet og en økning i bestanden i Namibia, er det for tiden ingen grunn til å se lyst på fremtiden for sørlige Afrikas nesehorn-populasjon, med mindre man på noe vis klarer å kontrollere krypskytterne.

Vi burde begynne å vurdere å kappe av hornene, sier veterinæren. Det er utvilsomt den kjappeste måten å beskytte dyrene på. Litt saging er alt som skal til for å redusere verdien fra mangfoldige tusener til bortimot null. Men hva er vel et nesehorn uten horn?

Til en viss grad blir det allerede gjort. Nesehorn merkes med en chip i det største hornet på snuten. For å få drillet inn chipen, kapper man av tuppen på hornet. Enkelte fototurister reagerer på dette. De synes ikke noe om å ta bilder av dyr med avkappede horn, og de hevder at den estetiske verdien reduseres. Nesehornet blir degradert til et digert kjøttberg på korte bein, og begynner å minne om en flodhest.

Eller vi kan begynne med nesehornhorn-produksjon, foreslår veterinæren fra toppen av containeren. Det er ikke så riv ruskende galt som det kanskje høres ut. I motsetning til antilopenes gevir som er laget av bein med et tynt lag keratin, er nesehornets horn laget av keratin tvers gjennom. Det vil med andre ord si at hornet er laget av det samme som håret og neglene dine. Det er ikke mer hokus pokus enn det. Så når asiatene mener at nesehornspulver kurerer fyllesjuke og potensproblemer, kunne de altså istedet for å betale en formue på svartebørsen, vurdere å bite negler. Jeg tror ikke det blir helt det samme, sier jeg.

Siden hornet ikke er basert på en kjerne av bein, er det også fornybart. Akkurat som neglene dine vokser ut, vil hornene også vokse tilbake hvis de blir kappet av. Det er altså fullt mulig å produsere nesehornhorn kommersielt, uten at dyrene må avlives når man vil fjerne hornene. Et horn bruker to-tre år på å vokse ut igjen hvis det blir kappet av ved roten.

Men da må vi jo på noe vis snike oss forbi CITES, påpeker jeg spøkefullt. Og veterinæren er enig. Minst to store hindringer står i veien for å holde på med kommersiell produksjon av nesehornhorn. For det første er det etisk vanskelig å i det hele tatt vurdere å forsyne en svartebørs som langt på vei drives av etterspørselen etter deler og produkter fra fredede dyrearter. Hvis du ikke har noen etiske problemer ved dette, så vil jeg si 1) Fy skam deg! og 2)Hvordan har du tenkt til å forholde deg til CITES?

For CITES har lagt ned forbud mot salg av produkter fra nesehorn. Forbudet er utvilsomt basert på gode intensjoner og ønsket om å beskytte fredede arter. Stort sett liker vi CITES. Men ved å forby eller vanskeliggjøre legalt salg, øker man nærmest proporsjonalt, den illegale handelen. Istedet for inntekter til naturforvaltningen gjennom lovlig salg basert på en bærekraftig beskatning, har myndighetene og private vilteiere store utgifter og setter seg selv i fare ved å forsøke å redusere den illegale jakten. CITES er med andre ord mest opptatt av å forhindre illegal handel, men bryr seg lite om å oppmuntre til en bærekraftig bruk og forvaltning. Problemet er at tiltak for å stoppe handelen, ikke automatisk gjør etterspørselen mindre. Det betyr bare at alt skjer under bordet, istedet for i kontrollerte former som tåler dagens lys. CITES har med andre ord potensiale til å bli et klassisk eksempel på at gode intensjoner også kan føre til helvete.

Villdyret våkner inne i containeren. Det romsterer og bråker, og setter punktum for videre diskusjon. Jeg får se å få omplassert denne karen i sitt nye hjem, roper veterinæren for å overdøve bråket nedenfra. Konvoien skrangler avsted. I støvet fra lastebilen står det igjen et bakkemannskap som krysser fingrene for at alt går bra denne gangen også. Enda et nytt spissmunnet nesehorn er på vei til et nytt hjem og til nye beitemarker i Namibia. Sakte, men sikkert øker bestanden, og sakte, men sikkert tar sinnataggene tilbake habitater der de har blitt utryddet som følge av uvettig jakt og feilslått forvaltning.

Enn så lenge går det bra. Enn så lenge.

Begrunnelsen for å reise tilbake til Antarktis er å lete etter Berserk og holde en minnesmarkering der nede. Det høres så nobelt ut. Men helt overbevisende er det ikke. Særlig ikke hvis neste delmål på reisen er å forsøke å på nytt nå Sydpolen med unge Massie.

Hva om han istedet for å peise på nedover til Sørishavet (sent på sesongen) for å hedre gutta, hadde gitt etter og respektert ønskene fra de etterlatte som ikke ville at tv-serien skulle sendes? Det hederlige ville, etter min mening, være å gi etter så fort en eneste en av de etterlatte ytret ønske om å ikke lage underholdning av fjorårets ekspedisjon. Men et sted måtte jo pengene til ny båt komme fra. Så fikk det heller være at han tråkket noen etterlatte på tærne. Til syvende og sist er det underholdning det dreier seg om.

Jarle Andhøy-fenomenet fascinerer meg. Ikke så mye Andhøy selv, som de reaksjonene han skaper blant en del av befolkningen.

Ja, jeg sier en del, og jeg aner ikke hvor representativ den delen er og hvor stor den faktisk er, men den dominerer i hvert fall kommentarfeltene under nyhetsartiklene om Berserk og Andhøy. Det er kun et fåtall kritiske røster blant lovprisningene og støtteerklæringene. Er det fordi en stor del av befolkningen faktisk støtter Jarle Andhøy og hans handlinger, eller er det bare fordi de fleste er fornuftige nok til å holde kjeft?

Andhøy selv fremstår som en person som har funnet smutthullene i den norske mentaliteten og utnytter dem for hva de er verdt. Det finnes tydeligvis, i manges hode, en restriksjonsfri sone for ‘polarhelter’ og gærne vikinger på tokt. Han tjener pengene sine på å drasse med seg et videokamera overalt og spiller rollen som utdatert hardraus, og produktet selger som faen. Det er interessant. Hva er det med denne bajasen som gjør at det er akseptabelt og til og med beundringsverdig at han ikke forholder seg til spillereglene? Og gjelder dette amnestiet for alle, eller bare for folk som fisker laks nakne på tv i beste sendetid?

Jarle lar alle hensyn fare mens han forfølger sine drømmer. Koste hva det koste vil. Han har en gi faen-holdning som tydeligvis appellerer til mange. Noen ganger tenker jeg at enkelte ser på Jarle Andhøy som en form for…frigjøringshelt. Men er det da frigjøring fra byråkratiet, eller fra deg selv og dine egne pålagte restriksjoner det dreier seg om? Jeg bare spør.

Når det gjelder akkurat Berserk leser jeg nesten alltid kommentarene som følger nyhetsartiklene. Det er stort sett en repetisjon av uttalelser som: “Det er jo en heksejakt på denne mannen…”, “Stakkars Jarle, har han ikke lidd nok?”, “Andhøy er en nåværende helt”, “Stå på, Jarle! Verden trenger folk som deg!”, “Byråkratiet vi lever i er helt håpløst!”, Latterlig! Han må da selv få lov til å bestemme”, “Ikke bry deg om de norske byråkratnissene”, “Hvem sier at vi har frihet i dag?…I dag kan man ikke gjøre noe som helst uten å søke om tillatelse”. Og slik fortsetter det, stort sett i samme duren.

Etter at jeg har scrollet meg gjenom en slik kommentarrekke er det ett spørsmål som blir hengende igjen: Hvem er du?

Hvem er du som sitter der og ønsker lykke til på ferden og som synes at Jarle Andhøy er en helt og et forbilde?

Finnes det fellestrekk mellom dere, noe som binder dere sammen annet enn at dere sikkert har sett tv-seriene og synes Jarle er himla kul når han erter isbjørn eller fisker laks så snoppen slenger? Er dere Ola og Kari Nordmenn, Hvermansen nede i gata, med 8-til-4-jobb, og hus og hage? Eller er dere kanskje hovedsakelig ungdommer, den nye generasjonen med trauste nordmenn som skal føre skuta videre? Eller er dere kanskje alle sammen hardbarka eventyrere, som daglig sliter med papirmølla for å få tillatelser til å sprenge nye grenser i deres erobring av verden? Eller er dere kanskje selv sofasittere og A4′ere som får ukens dose eventyr inn via Tv Norge, heller enn gjennom egne handlinger? Eller kanskje dere ikke har noen felles i det hele tatt.

Jo forresten, noe må det være. I det minste må dere ha til felles en viss beundring for folk som lever annerledes og litt på kanten. Og for en utenforstående ser det ut som om dere deler en viss…hva skal jeg kalle det?…bitterhet eller antipati overfor gjeldende norsk lovverk og dagens norske samfunn.

Hvor kom den fra? Den bitterheten. Det lurer jeg på. Dukket den bare opp en dag idet du fisket grandiosaen opp av kjøledisken på Rimi? I telefonkøen til NAV? I rushtrafikken på vei hjem fra jobben? Eller dukket den opp i det du fikk avslag på søknaden om en kommende Antarktis-ekspedisjon? Eller kanskje det var den selvlysende redningsvesten som gnagde så forsmedelig rundt halsen? Eller var det forlegenheten ved å bli tatt på fersken uten fiskekort i Drammenselva?

Mens du hyller Jarle Andhøys grensesprengende Born Free-mentalitet og trassalder-tendensene hans, benytter du deg samtidig av din egen frihet og fordelene ved å være norsk?

Reiser du selv ut på eventyr?

Benytter du deg av muligheten du har til å padle fra Lindesnes til Nordkapp uten å søke om tillatelse?

Benytter du deg av friheten du har til å vandre fjellheimen opp og ned og frem og tilbake, uten å måtte spørre om lov?

Benytter du deg av friheten det norske passet gir deg i utlandet?

Benytter du deg av alle fordelene er det med å komme fra et land med høyt inntektsnivå og generelt sterk valuta?

Benytter du deg av fordelene det er å komme fra et land med en velferdsstat som den norske som gjør det mulig for folk å reise bort, for lange perioder av gangen, for så å komme tilbake og umiddelbart, bli inkludert i systemet?

Benytter du deg av dette?

Eller hytter du bare med neven mot byråkratiet i et kommentarfelt, for så å bestille en to-ukers til Gran Canaria?

Åh…jeg vet at hverdagen kan slå knock-out på en. Jeg vet at havrelefsa kan sette seg fast i halsen, og at strieskjorta klør og irriterer. Men jeg vet også at det sjelden er paragrafrytterne eller kaklekoret som setter restriksjoner på min bevegelsesfrihet. Det er sjelden systemet som forhindrer meg i å realisere en drøm. Det er som regel kun meg selv. Det er mine egne tanker og ideer om ansvar og forpliktelser, og mine egne prioriteringer som holder meg igjen. Det er mangel på mot, mitt eget, det skorter på, ikke at jeg har fått avslag på formelle søknader.

Så hvem er du? Du som synes at det norske byråkratiet er ei tvangstrøye som hindrer din frie utfoldelse, og at du ikke kan bruke naturen som du vil. Du som synes at du knapt nok har lov til å gjøre noen verdens ting lenger,  og som slett ikke kan realisere drømmene dine uten å bli lovbryter på veien mot målet. Hvem er du? Og hva drømmer du om, egentlig?

Jeg har Lonely Planet på Facebook, på Twitter og jeg får nyhetsbrevene inn i innboksen. Jeg er en Lonely Planet-fan. Det betyr ikke at jeg alltid gjør som de sier.

Lonely Planet begynte reiseåret 2012 med en ‘Top 10 things to do in 2012′-liste. Så klart gjør de det. Det er for å kickstarte alle oss med rastløse bein og kronisk reisefeber. Jeg skummer gjennom lista og er mentalt forberedt på å umiddelbart legge til ti nye steder på Listen Over Steder Jeg Må Se Før Jeg Dør.

Hedre Scott 100 år etter Sydpolferden: Reis til Polarmuseumet i Cambridge eller Rossøya. For de fleste av oss er Rossøya muligens vel langt off the beaten track, med mindre man har for mye cash og ikke aner hva man skal bruke penga på. Dessuten er det himla kaldt der, har jeg hørt. Og Cambridge er…vel…whatever. Følg i Napoleons fotspor på vei gjennom Russland: Det er 200 år siden gærningen forsøkte å invadere Russland. Ta med deg Tolstoy på turen til Moskva og St. Petersburg. Besøk Namibias Skjelettkyst. Dra til Polen og Ukraina for å se foppall-EM. No way, ikke om jeg så hadde blitt betalt for det. Se solformørkelsen i Australia (Down Under frister, men ikke på grunn av solformørkelsen). Følg Jeanne d’Arcs reise gjennom Frankrike 600 år etter hennes død. Ok, I could do that. Opplev Midtøsten etter den arabiske våren. Njaaaah, jeg vet ikke helt. Jeg er ikke noen midtøsten-girl, trur jeg. Det kaller liksom ikke, kanskje bortsett fra enkelte spesielle attraksjoner som pyramidene og Petra. Dra til Maribor i Slovenia. Hmmm… Eller til det Smithsonian American Art Museum i Washington DC. Jeg sliter med en del sånne kunst-og kulturting, kjenner jeg, men jeg kunne kanskje svingt innom, i en Dan Brownsk småparanoid konspirasjonsteori-ånd, for å spille dataspill. What…? Få med deg EXPO 2012 i Korea fra mai til august.

Jeg kjenner ikke snev av rykninger i reisefoten eller merkbar temperaturøkning. Really? Topp Ti? Det er sikkert fordi nesten hele verdens backpacker-befolkning allerede har trasket Inca Trail og alt det der. Men vent litt. Sa du Namibia, sa du? Og av alle steder, til Skeleton Coast? Til dette barbariske stedet der vi klubber ihjel søte, små sel? Foreslår virkelig Lonely Planet at man skal reise til landet Greenpeace og Sea Shepherd ønsker at turistene skal boikotte? Og ikke nok med det, de foreslår til og med at man skal reise til…schmack bang, selve sentrumet for massedrapet?

Nå kan man jo si at Napoleon også hadde noen svin på skogen, men Jeanne d’Arc veier sikkert opp for franske synder på årets liste. Namibia derimot, er for mange en internasjonal Bad Guy for tiden.

Jeg har bestemt meg for å ikke si så mye om selfangsten i Namibia. Jeg er norsk, tross alt. Jeg kommer fra et av de barbariske landene som får Pamela Anderson og resten av PETA-gjengen til å gå ut av sitt gode skinn. Jeg kommer fra et av de landene Sam Watson sikkert hadde ønsket ble skylt bort av en tsunami. Og ikke nok med det, jeg har hvalfangerblod i årene og spiser kjøtt. Jeg er kort og godt et helt håpløst tilfelle og selve prakteksemplaret på et samvittighetsløst rovdyr uten moral og etikk. Så jeg har ikke tenkt til å si så mye om selfangsten i Namibia, bortsett fra at jeg slett ikke synes den er noen god grunn til å oppmuntre til internasjonal boikott av landet.

Hvorfor skal et lite lokalsamfunn i nordøstlige Namibia som forsøker å overleve gjennom å drive en community camp site sulte på grunn av seljakt ved kysten? Hvorfor skal kvinnene som sitter og fletter kurvene som selges på gatemarkedene i Windhoek miste kundene, og dermed også livsgrunnlaget sitt, fordi noen miljøvernere synes synd på selungene? Hvordan er det mulig å rettferdiggjøre at alle disse små kremmerne og entreprenørene som daglig, med svært begrensede midler, forsøker å hanke inn nok penger til å skaffe maisgrøt til familien, som med stor sannsynlighet aldri en gang har vært ved kysten, og som slett ikke har tid og overskudd til å en gang samle tankene sine om dyrevern, kan ofres til fordel for selene i Atlanteren? Jeg aner ikke.

Man kan være imot jakten. Man kan hyle og skrike og demonstrere og drive lobby-virksomhet og hva som helst. Sam Watson må for all del kamuflere seg som kampestein i selkoloniene og skremme vannet av de stakkarene som har klart å vinne kampen om en midlertidig arbeidsplass. Men man skal være forsiktig med å etterlate uskyldige ofre i grøfta etter at man har peiset forbi på leting etter en ny kampsak. Så stjerner i margen, nok en gang, til Lonely Planet som ikke skygger banen.

Det jeg derimot kan si noe om, er hvorfor du bør oppleve Skjelettkysten. 

Namibia er omtrent like stort som Skandinavia. Med en befolkningstetthet på litt over to og en halv ensomme sjeler per kvadratkilometer sier det seg selv at vi har det romslig. Og at vi har plass til å lage nasjonalparker av en viss størrelsesorden.

Hvis det namibiske landskapet hadde vært litt mer gjestmildt og overlevelig, ville vi så klart vært mange flere. En stor del av landet faller uten tvil inn i kategorien ‘der ingen skulle tru at nokon kunne bu’. Det finnes ingen store metropoler å snakke om, og shoppingmulighetene er begrenset, med mindre det er afrikanske souvenirer og sand du er på leting etter. Man reiser ikke til Namibia for å drikke kaffe på en fortausrestaurant mens man ser på det yrende folkelivet. Man reiser ikke til Namibia for å de helt store kulinariske opplevelsene. Man reiser til Namibia hovedsakelig for å se namib – damaraordet for ødemark og folketomme, storslagne landskap. Og det får man i nasjonalparkene langs kysten. I massevis.

Med en håndhull bykjerner som enklaver i nasjonalparkene kan man se og oppleve store deler av kysten ved å ta dagsturer ut i intet. Veldig mye kan besøkes uten at man nødvendigvis må hive seg på en guidet tur. Det betyr at man kan oppleve Skjelettkysten på alt fra et begrenset reisebudsjett med camping og egen matlaging, til eksklusive all inclusive, guidede turer.

Er man hardcore nok, og har ønske om å kjøre i sanddynene, kan man bli med på 4×4-turene som går fra Luderitz i sør til Walvis Bay lenger nord. Det er flere dager i grenselandet der tsunamiene i det røde Namibhavet møter den iskalde, stålgrå Atlanteren. Eller man kan ta hovedveiene og klare seg med en liten corolla. Området tilbyr en forbausende stor variasjon i landskapsformer og naturopplevelser, fra de blodrøde sanddynene i Sossusvlei til det sorthvitt landskapet rundt Luderitz.

Sanfolket kaller området Landet Gud Skapte i Sinne. Skjelettkysten gir, og den tar. Mens innlandet svir seg inn i sjelen og tørker ut huden, etterlater kysten deg gjennomfrossen og hutrende. Uansett er det brutalt og nådeløst. Inntrykkene legger seg igjen som hissig solbrenthet og som klebrig salt på huden som man aldri helt klarer å vaske av. Sandstormene blir igjen i ørene og i kameralinsene, og minner deg knasende om hvor liten og ubetydelig du er.

Bildene som følger er linker til steder og områder som faller inn under området som Lonely Planet kaller Namibia’s Protected Coast.