Istedet sitter jeg i en skitten pick-up på en støvete gårdsvei og tuter for å få kveget til å lette på ræva og komme seg ut av veien, med en forferdelig hjemmelengsel kun en expat klarer å forestille seg.

For en tid siden leste jeg en engelsk blogg som forsøkte å forklare denne sorgen og lengelsen så mange expater bærer på, men som vi kanskje ikke alltid deler. Den evige hal-og dra-kampen mellom hjemlandet og den nye tilværelsen et annet sted. Uansett hvor i verden vi kommer fra så kan vi kjenne hverandre igjen på disse strekkmerkene, og de er kanskje en av de viktigste grunnene til at vi så ofte finner hverandre. Kanskje det er disse merkene og arrene vi bærer på som gjør at det føles velsinget enkelt å forholde seg til andre expater, heller enn lokalbefolkningen. Fordi de vet hvordan det er. De vet hvordan det føles.

Det var en del røffe tilbakemeldinger i kommentarfeltet til den bloggen. Mange mente at hvis hun skulle syte og klage så fælt så fikk hun jo heller bare bli hjemme. Hun var jo opplagt ikke skapt til å reise fra mamma og pappa. Det er ikke så enkelt. Og, vi er faktisk ikke dypt ulykkelige i utlendigheten, selv om det kanskje kan høres slik ut noen ganger.

Joda, vi kan ha all verdens gode forsetter om å bli ordentlig integrert og skape tilhørighet og slå ned røtter på vårt nye hjemsted, og vi jobber med saken, de aller fleste av oss. Vi kaster oss på den der følelsemessige berg-og dalbanen og frontkolliderer med kulturen så mange ganger at vi føler oss kvestet og lemlestet til tider. På en blå mandag setter vi opp regnskapet, og veier fordelene mot ulempene og vurderer om det fremdeles går i overskudd eller om vi faretruende nærmer oss maks overtrekk på konto, og i så fall hvordan vi skal forholde oss til det problemet, siden Hjemme er både her og der, og vi står der og vingler med et bein på hver side av ekvator uten å ha helt fotfeste noe sted.

Tiden. Selv om kjøkkenklokka tikkende forteller meg at den surrer og går i mitt liv, så tenker jeg ofte at den står stille på andre siden av kloden. Minnebildene mine er i ferd med å bli fullstendig utdatert og likevel holder jeg fast ved dem, som om det liksom betyr at jeg går glipp av mindre. At jeg har trykket på pauseknappen for å komme tilbake og ta opp tråden igjen når det passer meg. Sjokkert oppdager jeg at bestisens datter er i skolealder. Når skjedde dette? Sist gang jeg så henne var hun jo liten.

Vi expater er Pikene med Tennstikkene. Vi står på utsiden og ser inn. De store begivenhetene i familien og blant vennekretsen vi helt frivillig reiste fra, utspiller seg like der inne, på andre siden av vindusruta. Bildene kommer til oss gjennom Facebook og på mail. Referatene blir fortalt over Skype. Og vi Pikene, vi suger til oss alt og kjenner smakene av salt, søtt og syrlig. Glad på den ene siden, misunnelig på den andre. Denne evige følelsen av å ikke være tilstede når viktige ting skjer, det er prisen vi betaler.

Jeg er blitt tante i dag. Jeg tenkte egentlig at jeg jo allerede er tante. Jeg har akkurat kommet meg til hektene etter å ha passet Marks nevøer i godt over en uke. Nettopp sukket lettet over å selv være barnløs og gledet meg over at det endelig er mulig å høre den lave tikkingen fra kjøkkenklokka igjen, uten at den overdøves av Tom og Jerry på tv-skjermen.

Men dette er annerledes. Nå er jeg blitt tante. Og ikke lenger bare til Marks nevøer, men broren min, Gode Gud!, har blitt pappa. Jeg har hatt 9 måneder på meg til å venne meg til den tanken og likevel er jeg ikke helt i mål.

Min lillebror, den der sykt irriterende lille krabaten som var høyt og lavt og drev meg til vanvidd i sine første ti leveår, har blitt pappa. Den der lille saken jeg forsøkte å dytte ned trappa fordi den var så frustrende å ha som haleheng. Den hvitluggede pjokken som løp rundt på Skjæra om sommeren og som ville gått i ett med granitten hvis det ikke var den det sommerbleika håret og tåteflaska. Det var en gang i tiden før vi ble hysterisk opphengte i solfaktor, og det hørte sommeren til å bli hummerrød først og deretter brunsvidd. Det var den gangen da vi fremdeles brukte sololje som luktet Malibu, og sunblock’en kun ble brukt på nesetippen under skiturene på påskefjellet.

Den gangen var det aldri noen diskusjon om hvilke flagg som skulle brukes på 17.mai. Jeg hadde ikke en eneste innvandrer i klassen og vi sa neger og i naiv, barnslig uskyldighet og totalt uvitende om hvor forskrekkelig politisk ukorrekte vi var, sang vi Dyrene i Afrika av full hals uten at noen rynket på øyebrynene av den grunn.

Og det er der jeg kommer inn, Sebastian, med de der dyrene i Afrika og alt de har å gjøre.

Jeg kommer til å være den der mystiske tanta du bare ser på bilder og innimellom hører andre snakke om. Hun som stikker innom hvert skuddår og blir akkurat lenge nok til at du aldri blir ordentlig kjent med henne. Hun som glemmer bursdagene dine fordi hun lever i en helt annen hverdag, altfor langt unna til at det har noe for seg å invitere henne til kaffe og kake og slike ting som ellers ville minnet henne om at tiden tikker og går der oppe på Berget, og at det nok en gang nærmer seg den tiden av året. Jul er lettere, siden hun bor i et kristent land, men stresset på farmen gjør at julegavene utgår, hvert eneste år. Ikke ta dette personlig. Det er ikke deg det er noe i veien med, det er meg.

En gang i tiden håper jeg at jeg kan kompensere for all verdens tantete neglekt og vanskjøtsel. Faren din kommer til å ta deg med på offshore og du har sikkert båtførerbevis før du kan gå. Og det blir hytteturer på fjellet, sommerdager ved fjorden og skoledager og barnebursdager og fotballkamper og bilferier. Skiturer i lysløypa, appelsin og kakao på Appelsinhaugen, slalom på Norefjell og soppturer på høsten. Og jeg kommer til å sjelden eller aldri til å være med på noe av dette.

Men jeg kan vise deg noe annet, og det er der de dyrene i Afrika kommer inn i bildet. Jeg er hun der rare tanta som lever blant løvene og elefantene i Afrika et sted. Hun som kan ta deg med på safari og vise deg Simba og Pumba og alle de andre, på ordentlig, ikke i dyreparken i Kristiansand. Jeg er hun som kan lære deg et og annet speidertriks som kommer godt med når du skal campe i bushen, og hun som kommer til å sitte sammen med deg ved leirbålet den første gangen du hører en løve brøle i mørket. Og det kommer til å bli så bra. Vi må bare vente litt, lillemann. Til du blir stor nok sette pris på det.

I mellomtiden kan du drive foreldrene dine til vanvidd, og vite at jeg er her et sted. Utenfor vinduet. Og kikker inn.

Til Sebastian, på fødselsdagen din

Det er opp tidlig og seint i seng, og store deler av dagen må du være service-innstilt og imøtekommende, uansett om du dykker med turisten fra helvete, eller easy-going folk du nettopp har møtt, men som allerede føles som bestevenner.

Det begynner med utstyret som skal pakkes før hver tur. Tunge bager og kratter og ikke minst uhåndterlige tanker som skal forflyttes hit og dit, fra lagerrommet til taxien, fra taxien til brygga, fra brygga til båten. Og et par timer seinere skal alt lempes motsatt vei og ende opp tilbake på lagerrommet. Etter en dagstur har du gjort unna ei uke med styrketrening. Deretter er det dykkinga i seg selv, så klart, som uansett hvordan man snur og vender på det, tross alt er en unaturlig ting å holde på med. Kroppen utsettes for noen den finner strabasiøst og krevende, selv om det ikke føles sånn der og da. På kvelden derimot, er det mange som bare bikker utslitt i seng like etter solnedgang. Og det er ikke så rart, for fire dykk på i underkant av en time hver forbruker noe sånt som 1500-2000 kalorier. Det forklarer hvorfor vi spiser, hele fordømte tida. Det forklarer også hvorfor nesten alle som jobber i industrien ser så spreke* ut. Selv når de er fyllesjuke. (*Gjelder ikke gårdskoner som bare gjør en kort gjesteopptreden, uheldigvis).

Jeg trodde jeg skulle ha mer fritid under dykkekurset, men ble kjapt tatt av strømmen og kastet inn i 7 dagers uker med 18 timers dager. Så da Fridagen endelig var der, var planen egentlig bare å sove, lese ved bassenget og drikke så mange mango-smoothies jeg bare kunne klare å trøkke i meg. Det ble ikke helt sånn.

Ved soloppgang våknet jeg stresset fordi jeg tenkte at jeg hadde forsovet meg og sikkert hadde både liveaboard-gjester og dagsturdykkere som satt og ventet på meg et sted, med trommende fingre og iltre kikk på klokka. Da jeg endelig husket at jeg faktisk hadde Fri, sank jeg lettet ned på senga igjen, men da var skaden allerede skjedd og jeg var lysvåken.

Det var ingen andre i Khao Lak.

Etter å ha trålet hovedgata opp og ned på jakt etter et sted å kjøpe take-away kaffe og frokost, endte jeg opp med ei pakke kjeks med kinesisk tekst, noe ei gårdskone fra Namibia etterhvert har utviklet et sunn skepsis til, etter at giftig mat og Croc-sko-etterligninger har funnet veien til Windhoeks Chinatown. Men det blir Kina-kjeks og flaskevann til frokost likevel, og full av denne uvante energien all den fysiske aktiviteten har gitt meg, fant jeg ut at jeg jo måtte gjøre noe. Så utrolig det enn høres ut (spesielt for de som kjenner meg personlig), solsenga ved bassenget fristet ikke, så jeg dro på meg joggeskoa, pakket sekken med solkrem og pensumlitteratur og peiset ivei oppover bakkene mot Khao Lak-Lam Ru nasjonalpark.

Alle varsel-skiltene langs hele Andaman-kysten er en kontinuelig påminnelse om tsunamien i 2004. Av alle skiltene er det dette, sammen med politibåten som ligger lempet på land i Baan Niang, er som gjør mest inntrykk. Jeg har blitt andpusten og svett og er godt på vei oppover bakkene før jeg når dette skiltet. Og da har jeg fremdeles 100 meter igjen til jeg når det som regnes som ‘trygg’ eller tsunami-risikofri sone.

Khao Lak ligger schmack bang i verste Charterland. Det vet man jo før man reiser dit, så det er idiotisk å bli sjokkert over antallet skandinaviske og tyske charterturister da man endelig kommer frem. Det kan være greit å få all pakketurismen litt på avstand likevel noen ganger, og en av fordelene med Khao Lak er likevel at det er velsignet enkelt å komme seg bort fra massene hvis man vil.

En av hovedinngangene til Khao Lak-Lam Ru nasjonalpark ligger omtrent en halvtimes gange oppover bakkene på veien mot Phuket. Tuk-tukene kjører dit på 5-10 minutter fra Nan Thong supermarked. Eller du kan ta det som en halvdagstur og gå dit på egenhånd.

Det er et av mine favorittsteder. Jeg deler det bare med deg nå, fordi jeg har lovet meg selv å ikke reise tilbake til Khao Lak, rett og slett fordi jeg har vært der så mange ganger nå og det er på tide å forsøke å krysse av noe nytt på Bøttelista på neste reise. Hvis jeg visste at jeg kom til å jobbe i Khao Lak neste dykkesesong, så ville jeg bare holdt kjeft og hatt stedet for meg selv.

For 100 baht (rundt 20 kroner) i inngangsbillett får man til muligheten til å vandre rundt i nasjonalparken som omgir store deler av Khao Lak. Du kan regne med å møte en håndfull personer, hvis du er skikkelig uheldig, kanskje opptil ti, på naturstien som snirkler seg langs kysten.

Jeg er førstemann på stien denne morgenen. Det kjenner jeg fordi jeg blir fanget av spindelvevet som er er blitt satt opp i løpet av natten. Pinglete og lettere hysterisk blir det noen kvinnelige hyl og skrik da det klistrer seg mot ansiktet og stryker mot overarmene. Jeg ser aldri eierne. Heldigvis.

Små, flyvende øgler sneier meg på vei over stien. De klasker inn i trestammene og gløtter raskt på meg før de i rasende fart løper oppover treet og gjemmer seg i bladverket. Sinnsykt. Jeg skriker og hyler litt av de også. De ser ut som små minatyrer av noe fra Avatar eller Jurassic Park. Jeg tror jeg har sett noe lignende på Animal Planet. Jeg kan nesten høre Sir David Attenborough beskrive den der…huden…de kan slå ut mellom forbeina og bakbeina som vinger. De er ikke interessert i bli tatt bilder av.

Det vokser ville orkideer på trestammene og et par ganger tar jeg av meg sekken og klatrer litt for å komme nærmere og ta en ordentlig kikk på dem. Jeg er jo over gjennomsnittet opptatt av orkideer, og er en samvittighetsløs faen når det gjelder florakriminalitet og å ta med seg stiklinger over grensene. Likevel har jeg en naturlig respekt for ting som vokser vilt. Det er stort sett gartneriplanter jeg er skruppelløs overfor, så jeg lar de bli værende på trestammene.

Langs naturstien har det thailandske miljø/natur/turist-departmentet jeg ikke aner hva heter, satt opp plakater for å fortelle oss om det økosystemet vi vandrer gjennom. Akkurat denne delen av parken er en kystregnskog, av noe slag. En eviggrønn skog med innslag av lianer og rattan, og epifyter som orkideer. Plakatene er skrevet på sjarmerende engrish det ikke alltid er like lett å forstå, men de står i stil til naturvokterne som jobber i parken og som svarer “Sorry, no speak Engrish” på nesten alt man spør om. Det er ikke noen Big Deal, det meste er selvforklarende og det er begrenset hvor mye du klarer å gå deg vill på en merked sti i den smale skogsstripa mellom havet og hovedveien.

Det sies at det skal skal finnes en del dyreliv i parken, blant annet elefanter, sjeldne tapirer og tigre (?!), men det føles ikke overvettes farlig og truende å gå på egenhånd. Det skumleste må i så fall være russiske turister som insisterer på å kjempe seg over røtter og skrenter i sjokkrosa stilletthæler med matchende leppestift. Småaggressive Babuschas som roper og skriker på Sergei litt lenger fremme. Den typen dyreliv. Og de er sjeldne de også, takk og pris.

Noe av det aller beste med Khao Lak-Lam Ru nasjonalparks natursti er premien når man kommer til stiens ende. Og for en beach bum som meg selv er den er verdt all verdens spindelvev. Fordelen er at den ligger 1,5 km unna på en kronglete sti er at det er få av Babuschaene som når frem hit. De her brukket hælene og gitt opp hele ekspedisjonen for lengst. Og barnefamiliene som begrenses av små føtter eller barnevogn har også snudd, så det er bare noen få av oss som ender opp på The Small Sandy Beach helt til slutt. Og det passer oss alldeles ypperlig. For det er nettopp følelsen av å ha hele stedet helt for seg selv, som gjør at stranda ved veis ende i nasjonalparken er verdt å stå opp tidlig for, verdt å bli litt svett og sliten for, og verdt å risikere en frokost av lugubre kinesiske kjeks for.

Idet jeg gav meg selv de kriteriene, satte jeg meg selv ut på sidelinjen i konkurransen. Idet jeg kasserte tusenvis av bilder av løver og elefanter og afrikanske solnedganger var jeg klar over at jeg antagelig aldri kom til å kunne konkurrere mot bildene som ville vinne konkurransen, men det var helt uvesentlig. Kameraet som var førsteprisen var ikke grunnen til at jeg ble med i utgangspunktet.

Jeg ble med fordi jeg gav meg selv utfordringen å forsøke å finne dette ene bildet som representerer Afrika for meg, med alle sine svakheter og styrker.

Det kunne aldri bli et nærbilde av en (tam) løve, til tross for at kattedyrene spiller en viktig rolle i livet mitt. Det kunne heller aldri bli et bilde av en elefant, selv om den sikkert på mange måter er det ‘regionale symbolet’ på sørlige Afrika. Jeg kunne kanskje valgt meg selve klisjeen: En enslig akasie i solnedgang, men jeg valgte bort de også. Merkelig nok, for når folk spør meg hva det er jeg liker best ved Namibia, så svarer jeg som regel naturen og dyrelivet. Men, paradoksalt nok, hvis jeg skulle sende inn ett eneste bildet av Afrika, så måtte det bli dette:

Det er sein ettermiddag i en fattig landsby i sørlige Namibia. Det er bevrende hett utenfor bilen. En hete jeg ikke har opplevd maken til noe annet sted. Den svir bak øyelokkene og brenner innover i neseborene før den etser seg vei nedover halsen. Inne i bilen med air-con’en på full guffe, sitter det fire svenske studenter med fuktige armhuler og blussende kinn og klager på varmen. Vi svinger inn på en steinete, liten parkeringsplass utenfor en lokal bar. I grusen glitrer det fra glasskår og ølkorker.  Jeg klarer så vidt å skvise bilen inn under et lite peppertre som gir minimalt med skygge. Den ene veggen er en gedigen, håndmalt Coca-Cola-reklame. Hele bilen sukker tungt og lengselsfullt, og vi krysser fingrene for at baren har et kjøleskap som funker.

Musikken har for lengst sprengt høytalerne som nå bare skurrer og rumler i krokene. Bassen høres ut som rallende røykhoste. RIP, tenker jeg, og lukker ørene for larmet.

Jeg tenker at det er helg, men kanskje det ikke egentlig er det. På den afrikanske landsbygda varer helgefylla syv dager i uka. Klientellet er tannlause, stinkende gubber som tigger om penger eller vil at vi skal kjøpe øl til dem. Ingen er edru, noen er allerede snydens. Andre er godt på vei, og målet er helt klart innen rekkevidde i løpet av den neste timen, hvis pengene strekker til.

Vi føler oss utilpass og klynger oss sammen. Det er en viss trøst i å være mange. Det er et røft sted. Tiggingen er for aggressiv, mannfolkene er for fulle. Vi er for mye outsidere, der vi kommer i de store, fancy leiebilene. Helt automatisk ber jeg studentene holde på veskene og passe på lommene.

Vi fyller det lille lokalet og tømmer kjøleskapet for kalde leskedrikker. Bareieren forsøker å jage bort de sultne gribbene som sirkler rundt oss.

Da jeg kommer ut i solskinnet står hun lent opp mot cola-reklamen. En mager liten kropp med flokete hår og skitne klær. Hun strekker ut hånda og tigger om penger eller colaen.

Hun er Namibia.

Dette unge landet som er farget rødt av ørkensanden og brunsvidd av solen. Denne lille, magre kroppen som sikkert allerede har blitt utsatt for vold og overgrep, som vet hva sult er, og som vet hvordan minusgradene en vinternatt prikker på huden inntil den blir nummen av kulde. Fotsåler som vet hvordan grusen brenner gjennom huden midt på en sommerdag. Som allerede vet hvordan alkoholen demper alle tankene og gir velsignet likegyldighet, om enn for en kort periode. Den lille, skitne barnehånda som strekkes bedende frem for hva som helst, bare du gir noe.

Og likevel så har hun et åpent blikk som vitner om en form for resistens, eller styrke, til å holde fast ved barndommen og uskyldigheten. Det finnes fremdeles en form for glede der. Drømmene lever. Den lille sjelen der inne er fremdeles ikke desillusjonert og fortapt. Hun har fremdeles troen på medmenneskene rundt seg, selv om de sikkert har sviktet henne mange ganger allerede.

Hun burde ikke være der, midt i dette forfyllende myldret av menn. Hun burde sittet sammen med familien og spist kveldsmat. Kanskje hjulpet moren med å stelle småsøsken eller gjort lekser. Hun burde heller vært sammen med den flokken med ungjenter jeg så like før. De som badet i elva, og hylte og lo mens de forsøkte å fange fisk med plastikkposer.

Men der står hun, lent mot en Coca-Cola-reklame mens den namibiske helgefylla spyr og krangler rundt henne. Og hun smiler. Til tross for alt.

På jentedoen på Tofo Scuba i Mosambik har noen skriblet ned slagordet ‘Diving is life – the rest is just surface intervals’. Det er en klassiker.

Da vi endelig bestemte oss for å ta dykkelappen, bladde vi gjennom sidene med dykkesentre i Lonely Planet-guiden og endte tilfeldigvis opp på et senter som hadde en god og oversiktelig hjemmeside og som umiddelbart svarte på mail. Jeg tror det var pris og at de hadde ledig plass på datoene som passet for oss som var utslagsgivende. Det var i hvert fall ikke det etiske aspektet ved dykkingen som avgjorde saken.

Det burde det kanskje ha vært. Det burde i hvert fall ha vært en mer bevisst tanke der vi satt og planla reiserute og forsøkte å fylle feriedagene med aktiviteter og moro. Jeg burde naturlig inkludert naturvernet, interessen for dyrelivet og utfordringene med/viktigheten av black empowerment i valg av dykkesenter. Det gjorde jeg ikke. Til å begynne med var jeg bare på ferie. Jeg la igjen hjernen hjemme og var fast bestemt på å ikke bruke energi på å tenke stort lenger enn solfaktor og Marian Keyes-bøker.  På den tida visste jeg knapt nok hva et overflate-intervall var for noe noe, og tenkte vel på dykkesentre kun som en inngangsport til den undervannsverdenen jeg endelig hadde bygget opp mot til å besøke. Så det var bare flaks at jeg tilfeldigvis endte opp på et dykkesenter med et sterkt fokus på etikk og miljøvern.

Selv om dette innlegget dreier seg om dykking, er det mye som kan overføres til mange forskjellige bransjer og aktiviteter innenfor turisme og reiseliv. Det faller alt sammen inn under den der, litt vage og subjektive, paraplybetegnelsen ‘Ansvarlig Turisme’.

En del av utfordringene i dykkeindustrien kan for eksempel lett overføres til safarier i sørlige Afrika. Det var vel nettopp den koblingen jeg ikke var så ikke var å interessert i å gjøre i begynnelsen. Dette var bare ferie og moro og skulle slett ikke ha noe til felles med hverdagen på den afrikanske farmen. Men selv om jeg lenge forsøkte å knipe øynene igjen, så kom jeg til slutt til et punkt der jeg forsiktig begynte å myse ut mellom øyevippene og de sprikende fingrene, og innså at selv om jeg slett ikke har planer om å redde verden, så er det likevel en del aspekter ved hobbyen det er verdt å forholde seg bevisst til.

DYKKESENTERETS ROLLE I LOKALSAMFUNNET

Dykking er en aktivitet som mange steder i verden fullstendig domineres av utlendinger. Dykking krever mye utstyr, og er en forholdsvis dyr hobby å holde på med. Mange dykkesentre fokuserer hovedsakelig på å tiltrekke seg utenlandske turister som har råd til å betale en god slump penger for å få muligheten til å utforske lokale dykkesteder. Dykkesentrene rundt Malawisjøen for eksempel, er ikke der for å dekke et lokalt behov. Det samme gjelder dykkesentrene i for eksempel Mosambik, Filippinene og Thailand.

Den utenlandske dominansen gjenspeiles ofte i staben også. Det finnes kanskje en lokal forretningsmann et eller annet sted i bakgrunnen, som en nødvendig stille partner for å få lov til å kjøpe land eller starte opp forretningsdrift, men hvis man sjekker listene med fulltidsansatte og alle free lancerne som dykkeindustrien i stor grad baserer seg på, så finner man mange steder svært få innfødte. Og hvis de i det hele tatt er der, så er de ofte ansatt i stillinger som vaskedamer, resepsjonister og sjåfører, og ikke som daglige ledere, divemastere og instruktører.

Er det fordi de ikke vil, eller er det fordi de ikke får innpass i industrien? Det der er et sånt håpløst vanskelig og komplekst spørsmål få av oss har tid og energi til å forsøke å finne ut av før vi bestiller en dykketur. I Thailand sies det at lokalbefolkningen synes dykkekursene er for dyre og at de ikke har råd til å ta utdannelsen. Det kan nok være. Men samtidig, etter noen Asia-turer, så får jeg også inntrykk av at det å være dykkeinstruktør slett ikke er et yrke som faller seg naturlig for mange.

I løpet av min korte fartstid var jeg heldig og ble kjent med fire lokale ungdommer som i utgangpunktet har takket ja til gratis dykkekurs og divemaster-opplæring. Dykkesentret håpet at dette ville gi noen ungdommer en mulighet til å ta utdannelsen som blir sagt å være for dyr, og at det også ville gjøre at lokalbefolkningen ble bedre representert i møtet med utenlandske turister. Ungdommene hadde vist interesse og de ble håndplukket fra en større gruppe fordi det ble antatt at de var de best egnede kandidatene. Tre av dem hoppet av før de var ferdige med Advanced-kurset.

Disse tre avhopperne er ikke unntakene som bekrefter regelen, tvert om. Sistemann ønsker jeg et helhjertet lykke til, og jeg håper inderlig at han trives og fullfører. Hvis han bare slutter å forsøke å klappe løvefisker og skorpionfisker bør dette kunne gå riktig bra.

Men avhopperne…Hva med dem? Dette er et dilemma eller en utfordring jeg kjenner godt igjen fra hverdagen på den afrikanske farmen også. Man tenker at “denne karen har potensiale, han må jeg oppmuntre og støtte og forsøke å legge til rette for, slik at han kan utvikle seg og får mulighet til å bruke evnene sine”. To uker seinere er fyren borte. Han stakk i løpet av natta og ingen vet hvor han er. Når man forsøker å ringe, får man enten lange, forvirrende forklaringer eller ikke noe svar i det hele tatt. Det er vanskelig å forbedre seg og gjøre ting annerledes fordi man aldri helt vet hva man i utgangspunktet gjorde feil. “Pushet jeg or mye? Eller kanskje for lite? Fikk han bedre lønn et annet sted? Var arbeidsoppgavene for kjedelige, eller for utfordrende? Er det de andre gårdsgutta som har jaget han bort, eller dro han på eget initiativ? Hørte han til feil klan? Stemte han på feil parti? Har Tokolosh tatt han? Er han i det hele tatt i live? Burde jeg leite i grøftekantene for å sjekke at han ikke er blitt overkjørt på veien hjem?” Den type tanker.

Så kanskje det er lettere å få et inntrykk av dykkesenterets lokale tilknytning og hvor mye (eller lite) de gir tilbake til lokalsamfunnet ved å se lese mer om prosjektene de støtter, eller produktene de selger. Og jeg snakker ikke først og fremst om oppbyggingen av kunstige rev og å telle djevelrokker, selv det også er en viktig del av dykkeindustrien. Nei, jeg snakker om hvordan  de skaffer til veie produktene de bruker, hvordan de markedsfører lokale foretak og hvordan de forsøker å hjelpe til på tørr mark.

For meg er Wicked Divings lokale engasjement et eksempel til etterfølgelse. Personlig erfaring gjør at jeg med hånden på hjertet kan si at prosjektene og aktivitetene som ramses opp på internett-siden deres ikke er salgsgimmick, men at det virkelig skjer. Da jeg kom tilbake på farmen etter å fullført DiveCon-kurset sjekket jeg hjemmesidene til alle dykkesentrene jeg har vært innom til nå og oppdaget, litt trist, at Wicked er det eneste senteret som understreker at de har et ansvar overfor lokalsamfunnet som strekker seg lenger enn å ansette et par sjåfører. Min Note to Self er at jeg i fremtiden skal være mer bevisst på dette når jeg bestiller dykkeferier. På samme måte som jeg forsøker å støtte Community-Based Tourism på safarier og roadtrips i Namibia og resten av sørlige Afrika.

DOs & DON’Ts – Hvor finner man en menneskeetende hai når man trenger en?

“No Teasing, Taunting or Touching”. “Turtles and sharks are not taxis – do not catch a lift with them”. “Take only pictures – leave only bubbles”. Alle dykkesentrene jeg har vært hos har sin egen regle med formaninger som gjentas før hvert dykk, og som regel inneholder de noe om hvordan vi skal forholde oss til livet under vann, ikke bare hva vi skal gjøre hvis kompisen blir borte for oss. Og likevel, så finner man dykkere med hansker og ‘poking sticks’ som løfter på steiner og grasfer i anemonene. Ivrige fotografer som legger seg godt til rette i korallene for å ta bilder av reker. Hvor fantastisk ville det ikke vært om den mantis-reka faktisk hadde tatt i bruk kreftene sine og gitt dem en på tygga som hevn for at de nettopp har knust mange år med husbygging for nabokorallene? Det gjør de altfor sjelden.

Når man er på liveaboard ved Similan-øyene dukker det opp havskilpadder ved båten. Noen av dem har skjøre skjell, et par av dem har til og med sprekker i dem. Forskerne mener det kan skyldes foring fra båtene. Det er fin underholdning så klart, å kaste brødrester og bananbiter i sjøen for å se på etegildet, men vi tenker sjelden over at vår mating kan ha negative konsekvenser i det lange løp. Og det er slett ikke alle dykkesenterne som strekker opp en formanende pekefinger og ber gjestene sine om å ikke kaste mat over ripa. Det burde de kanskje gjøre. Men selv om de gjorde det, ville det ikke nødvendigvis bety at vi alle hørte på dem, ville det vel? Det burde vi kanskje gjøre.

Det er ikke alltid like lett å holde en førstegangsdykker på rett kjøl. De har en tendens til å fly til værs og/eller kræsjlande inntil de får en viss feeling med hvor mye luft de trenger i BCD’en. Det er en nybegynnergreie vi alle har vært gjennom og som man kan se mellom fingrene på. Vi tar dem med til steder der de kan gjøre minimalt med skade, og som med valper flest har vi litt ekstra goodwill og tålmodighet med dem.

Det er verre når dykkelederen din plukker opp snegler og pirker i korallene for å vise frem noe. Når han tar med seg wienerpølser på dykk for å mate murenene, fortjener han egentlig at de biter av han tommelen som takk for maten. Vi har lov til å reagere på sånt, folkens. Det er vanskelig å reagere på et annet dykkesenters atferd og handlinger, men når det gjelder deg selv og dykkelederen din, og det senteret du har valgt, har du en viss kontroll. Du kan gi beskjed om hva du synes er uakseptabelt, og du kan anbefale og advare andre dykkere om senteret du har vært ved. Leave only bubbles.

SIKKERHETEN – Dekompr…hvafornoe, sa du?

På en liveaboard-tur jeg var med på hadde jeg…eh…gleden?…av å møte på to karer som på hvert sitt vis er stjerneeksemplene på folk man helst ikke vil ha med seg på dykketur. Den ene var opphengt i å forsøke å dykke så dypt som mulig. Og det var det eneste som var av betydning. Den andre, en divemaster på toppen av det hele, hadde null forståelse for dekompresjon, og de fysiologiske aspektene ved dykking. Han mente det hele bare var opphauset og sånt som burde tas med minst en klype salt og et par tequila.

Som assistent og sweeper (den som danner baktroppen og passer på at alle følger dykkelederen) hadde jeg et visst ansvar for å gjete flokken.

Den første karen hadde en lei tendens til å stikke av under dykk for å komme så dypt som mulig. Hvis vi svømte langs en vegg ville han uten noen form for advarsel bare brått begynne å svømme vertikalt rett ned i dypet inntil jeg eller dykkelederen fikk stoppet han ved å hamre på tanken eller grafset tak i han. Stolt som en hane ville han etterpå vise frem computeren sin og fortelle de som var villige til å høre på hvor dypt han klarte å komme.

Divemasteren drev med fridykking ved siden av dykkingen og under overflate-intervallene ville han, hvis vi ikke klarte å stoppe han, snike seg bort for å holde på med fridykking rundt båten. Det var ikke noe problem, sa han, for han dykket bare ned til 10-12 meter.  Computeren hans ble så klart helt tullerusk av det hele og gikk rett i feil-modus. Dette var heller ikke noe nytt, og en av grunnene til at han ikke alltid brukte computer, siden de hadde en lei tendens til å låse seg. Både han og Suuntoen fikk dykkeforbud. Hans argument var at han kjente sin egen kropp bedre enn computeren, og kjente sine egne grenser. Men det argumentet holder knapt nok i noen som helst situasjoner og i hvert fall ikke hvis man i tillegg til seg selv også har ansvaret for en gruppe som faktisk stoler på deg.

Til å begynne med, før jeg kom til det punktet at jeg følte at jeg er i stand til å ta vare på meg selv under vann, var jeg ei stille og forsiktig mus som kunne bli overtalt til å bli med på det meste, i den tro at dykkelederen min veit hva han eller hun holder på med, og at jeg kan stole på dem. Og selv om noen av mine beste venner jobber i bransjen og selv om de aller fleste dykk har vært positive opplevelser, så ser jeg jo, i ettertid, at jeg har blitt med på et og annet stunt jeg burde ha sagt nei til.

Jeg har satt i en båt på en dagstur og forberedte meg på dagens første og dypeste dykk på rundt 30 meter. Jeg var litt nervøs fordi jeg visste at det kunne være et krevende dykk. Det var høy sjø, sterk strøm og jeg visste det var viktig å peise på nedover for å holde følget med de andre dykkerne. Ved siden av meg satt det to unge backpacker-jenter. Like før vi rullet over rekka tilsto den ene at hun var ørlite nervøs. De var på jorda rundt-reise og kom rett fra Koh Tao der de hadde tatt Open Water-kurset og kun hadde en håndfull dykk under våtdrakta. Ingen av dem hadde tatt en ‘negative entry’ eller dykket dypere enn 18 meter. “Men de sa det var ok altså, dykkelederen sa han skulle passe ekstra bra på oss, så det går sikkert bra”. Jeg rakk akkurat å tenke: “What?!” før kapteinen skrek “Go go go”, og jeg på autopilot veltet bakover og sparket meg nedover.

Det gikk jo bra, på et vis. Den ene jenta klarte riktignok aldri å komme seg ned og ble tatt av strømmen, så hun ble fulgt tilbake til båten av en sweeper, men den andre ble, som lovet, passet på av dykkelederen og fulgte hakk i hælene hans resten av dykket. Det er jo spenstig, å la en Open Water-dykker med fire dykk i åpent hav, bli med på et såpass krevende dykk så tidlig i dykkekarrieren.

Begge jentene takket for seg etter det, og ingen av dem ble med båten ut på ettermiddagsturen. Det er ikke ålreit å raske med seg hvem som helst hvor som helst. Og det blir først og fremst dykkesentrets ansvar å passe på at hver gjest blir tatt vare på, for som fersk dykker med begrenset erfaring er det ikke alltid at man vet sitt eget beste. Shit, som helt fersk dykker er man så overveldet av det hele at man stort sett bare nikker og blir med på hva som helst, bare for å få muligheten til å se fine fisker.

Jeg har dykket langt utenfor dekompresjonsgrensene mine ved et tilfelle. Jeg var den eneste på luft og alle de andre var på Nitrox. Det var ikke så dypt, men det var et langt dykk. Da computeren min begynte å nærme seg no-deco-grensa fortalte jeg det til dykkelederen. Han viste meg alle mulige beroligende håndbevegelser, men gjorde aldri noe tegn til å begynne noen form for oppstigning. Da vi begynte oppstigningen var jeg nesten tom for luft, og computeren foreslo dekompresjonsstopp. Dykkelederens respons var å holde seg i nærheten av meg og han tilbød meg luft hvis tanken min ble tom, men vi overhørte computeren og tok bare et vanlig sikkerhetsstopp på fem meter. Jeg var uerfaren og diltet blindt etter, og tenkte omtrent som de to backpacker-jentene: “Det er ok altså. Han sier det er ok”. Ingen foreslo at jeg skulle stå over resten av dagens dykk, og for alle andre var ikke dette noen Big Deal. Instruktøren min bare foreslo at jeg skulle ta Nitrox-kurs slik at vi ikke trengte å pushe det så langt neste gang. Det gikk jo bra. På samme måte som det jo som regel går bra å kjøre altfor fort også. Vi er ofte mer redde for å bli tatt av purken, enn for å forårsake en trafikkulykke.

Jeg har vært med på et par dykk med en helt sinnsyk profil også. De advarte om det i dive briefingen allerede, så når sant skal sies burde vi allerede der ha hørt et par varselsklokker og ilter computer-piping. ‘Hvis vi ser hai kan vi gå litt dypere enn planlagt asså. Og hvis de er djupt så får vi bare svømme på nedover og se om vi kan komme litt nærmere. Sånne dykkeprofiler er uansett bullshit og ikke egentlig så himla viktig”, sa dykkelederen. Og jeg så på Mark og Mark så på meg, og vi nikket litt hjernedøde til hverandre og sa: “Ok”. Det som fikk alle hemninger og fornuft til å fare, var så klart det magiske ordet Hai. Hva gjør man ikke for å få muligheten til å se (hammer)hai? Oh boy…en utskrift fra de dykkene ville mest av alt lignet på en sånn hjerte-monitor de har på sykehusene. Nå, en hel haug dykk seinere ser jeg jo det der var en sånn heisatur man egentlig burde ha takket nei til.

Og det er vel egentlig konklusjonen. Det er vi som takker ja, eller sier nei. Den veldig korte versjonen av en lang tirade full av formanende pekefingre, er at det er vi, som betalende gjester, som langt på vei setter dagsordenen og bestemmer hvordan industrien skal være. Der er vi som tar valgene og skaper etterspørselen. Og det er også, til syvende og sist, vi som setter ned foten og trekker opp grensene.

Det var ikke så opplagt i begynnelsen. Jeg var jo bare på ferie og var fast bestemt på å ikke tenke stort lenger enn solkrem og chic-litt og sånn.

Det tok godt over hundre dykk og å være vitne til et par ulike tilfeller av dykkesyke før jeg endelig kom til den konklusjonen. Det tok et par barnehjemsbesøk og noen timer i bassenget sammen med lokale ungdommer under opplæring før jeg begynte å innse at hobbyen min utspiller seg i en kontekst som er langt større enn liveaboarden. Det tok en del dykkeferier og møter med en hel haug dykkeledere, alle med forskjellig stil og personligheter før jeg innså at jeg faktisk kan, og bør, si nei til en del ting en dykkeleder kan foreslå, eller helt impulsivt legge til, i en dykkeplan. Det tok med andre ord, altfor lang tid, før jeg innså at det er en del aspekter ved dykkingen jeg bør ha et bevisst forhold til, og at det er jeg som tar valget. Dykking er kanskje livet, men ikke for enhver pris, og det foregår en del i de overflate-intervallene det er verdt å få med seg også.

Jeg aner ikke hvordan dette funker egentlig, men jeg tror det dreier seg om nominasjoner. Så, the bottom line er, så vidt jeg skjønner, at bloggene med flest stemmer kommer til finalen. Jeg aner ikke om premien er verdt å kjempe for, hvis det er noen (Forhåpentligvis har den ingenting med Trinne Trude å gjøre), men det spiller egentlig ingen verdens rolle. Det er likevel utrolig hyggelig og morsomt med slike kåringer, og det er nok å vite at man blir lest. Noe av det aller beste med bloggkåringer er også at man alltid finner nye, fine blogger som har ligget bortgjemt i en krok i cyberverdenen, og som man kanskje aldri hadde funnet hvis de ikke endte opp på en nominasjonsliste.

Vi ser ikke trærne for bare skog, for å si det slik. Det er ikke lett å finne frem i bloggiverset, og de mest fantastiske blogginnlegg forsvinner i den tabloide lappskausen og forsvinner bak Dagens Antrekk uten å ha blitt lest av en eneste sjel.

Vi bloggere kan si hva vi vil. Noen ganger trøster vi oss med at ‘vi blogger jo mest for egen del’, men når sant skal sies så inkluderer den ‘egne delen’ å bli lest av andre. Hvis dette var helt uvesentlig ville vi like gjerne bare latt alt ligge i word-dokumenter på laptop’en uten å føle noe som helst behov for å offentliggjøre skriveriene våre. ‘Vår egen del’ inkluderer behovet for å dele, og til en viss grad kanskje også ønsket om tilbakemeldinger.

Fremdeles, etter så mange år som blogger, og etter så mange innlegg og så mange kommentarer, blir jeg fremdeles glad og nysgjerrig hver eneste gang det kommer nye kommentarer på innlegg. Jeg smiler fremdeles av stjerner og Facebook-likes. Og mailene, de mer personlige tilbakemeldingene når man kanskje har berørt noen ekstra mye, de er livsviktige for bloggens (og bloggerens) eksistens.

Så…hvor var jeg igjen? Jo, bloggkåringer og nominasjoner er morsomme og hyggelige, og ikke minst inspirerende! Så benytt anledningen til å nominere en blogg du synes fortjener å bli lest.

Gårdsfruen på Den Afrikanske Farmen er så klart overlykkelig for hver eneste nominasjon, og for hver eneste leser som gir uttrykk for at de setter pris på skriveriene hennes. Uten dere ville Farmen ha rast sammen for lenge siden.

På bloggen er det tørke av et par helt andre grunner. Her har El Nino liten innflytelse. Data-geekene som fikler med WordPress-oppdateringer og sånt derimot…

Denne gårdskona er kanskje ikke helt data-analfabet, men for tiden sliter hun likevel skrekkelig med å få kodene til å gjøre som hun sier, eller antagelig ikke som hun sier, men mer som hun vil. Da Den Afrikanske Farmen ble opprettet valgte jeg et såkalt ‘tema’ som heter Arras. Og det er det dere ser her på bloggen. Temaet bestemmer i stor grad utseende på bloggen. Riktignok har jeg modifisert det en hel del med en del kodefikleri på bakrommet, men tema-pakken Arras er likevel den som legger de store føringene.

Nå har WordPress blitt oppdatert, mens temaet mitt slett ikke er blitt det, og resulatet er en dårlig fungerende blogg med mange feil og en del kortslutninger. Media-delen, der bildene mine ligger har sluttet å snakke med tekst-delen, for å si det veldig forenklet. Så jeg kan ikke legge inn bilder i innlegg eller laste de ned på bakrommet, men mindre jeg gjør en hel del krumspring og tema-redigering som er både tidkrevende og frustrerende.

Dette er sånt min hanglende skriveglede ikke takler. Når jeg setter meg ned fordi jeg har noe på hjertet ender det som regel i et høylytt og frustrert: “Ååaåååh!” Også gjør jeg noe annet istedet.

Det er så vidt jeg forstår ingen teknologiske lys i enden av tunnelen. Arras har kræsjet og kanskje det er sånt man må regne med når man satser på et gratis-tema og ikke kjøper ei pakke som lover support og bistand. Til dette har gårdskona kun en ting å si: “Ååååååh!!”

Etter en del uker med skrivetørke og runder rundt spisestuebordet (med innlagt hårfarge for å kamuflere de grå) har jeg kommet frem til at det egentlig bare er en ting å gjøre…Nemlig å sette seg ned og designe en ny blogg med et nytt tema. Av erfaring veit jeg at sånt tar tid. Av erfaring veit jeg at jeg istedet for å bare akseptere et ok tema kommer til å bruke timer på å forsøke å tyde kryptiske koder og gjøre endringer i dem slik at bloggen får det utseendet jeg vil den skal ha. Egentlig har jeg mest lyst til å legge meg ned og hylgrine. Jeg forsøkte jo å forandre temaet midlertidig i forbindelse med Thailand-reisen og fant fort ut at…det ikke…funket…i det hele tatt. Just because. Den Afrikanske Farmen har ikke hatt noen Bli Ny-dag på aldri så lenge og jeg er blitt så vant til dette trauste, velkjente ansiktet at jeg ikke helt klarer å se det positive i en oppussing.

Selv om det meste av pusleriet mitt kommer til å foregå ute i snekkerboden, regner jeg med at det kommer til å bli en del syntax error og nedetid her i våningshuset også. Og sidene kommer sikkert til å se alldeles ræva ut i en periode. Ha tålmodighet med meg, folkens. Forhåpentligvis blir sluttresulatet til å leve med.

Dette innlegget burde egentlig hatt noen illustrerende bilder av ørken, tørke og fordervelse. Til det har jeg bare en ting å si: “Åååååååh!”

Det er ingen som tipper at jeg er norsk når jeg snakker engelsk lenger. Jeg kan ikke huske sist gang noen tok nasjonaliteten min basert på engelsken. Når jeg forsøker meg på Kon-Tiki-engelsk ler Mark bare enda mer og sier at det er et godt forsøk, men ikke helt overbevisende. Nå snakker jeg namlish. En engelsk preget av fattig ordforråd og som er full av grammatiske synder og en ubestemmelig aksent som kan peke i diverse retninger. Som regel tipper folk at morsmålet mitt er afrikaans eller tysk. Jeg veit ikke om det er noen kompliment akkurat. Jeg tror jeg foretrekker norsk.

Uansett…jeg sitter på utsiden av Wicked Diving på hovedgata i Khao Lak en tidlig morgen og venter på at noen med nøkkel skal åpne sentret. Hovedgata er nesten tom for trafikk og turister. Et par butikkeiere koster fortauet, og han som driver bambustattoveringssjappa på hjørnet kjederøyker og drikker kaffe fra et pappbeger mens han venter på at folk skal bygge opp nok mot til å forevige roser og hodeskaller og navnet på ungene. Han pleier aldri å være her så tidlig. Det er ingen tvil om at omsetningen hans øker betraktelig etter Happy Hour og frem til Khao Lak liksom døser av en gang rundt midnatt.

Jeg forsøker å skrive mentale huskelapper og forberede dagen mens jeg ser på taxiene som kjører forbi. Mange av dem er fra dykkesentrene og de er stappfulle av turister som er på vei ut til Similan-øyene.

Gud veit hvor han kommer fra, men plutselig står det en traust Ludvig med ryggsekk og fornuftige sandaler foran meg. Fargen på leggene tilsier at han er en nyankommet trekkfugl. Han kremter og sier på en Kon-Tiki-engelsk Pål Sverre utvilsomt ville vært dritmisunnelig på: “Is dis Skændinæivien Daivers?”

På mange måter er han en mannlig versjon av meg selv, inntil lommetjuvene i Windhoek gjorde det umulig å bruke ryggsekk og jeg ble så vant til å gå barbeint at flipflops tok over rollen som solid skotøy som funker til det meste. Jeg blir sittende målløs lenge nok (antagelig litt gapende og med et tomsete uttrykk) til at mannen føler han må si noe mer. “Ai hæv æi appåintment at half past æit. For daiving”. Adamseplet hans tar et nervøst byks. Østlending, konkluderer jeg.

“Vi kan ta det på norsk tenker jeg”, sier jeg og fyren synker lettet ned på en av trestolene og sukker hørbart. “Åh, så bra, sier han. Så da ER dette Scandinavian Divers. Også er du norsk, til og med. Så himla bra”.

Han kaster seg ut i en lengre forklaring på hvorfor han har valgt å ta dykkelappen i voksen alder og om kona som har tatt et dypdykk inn i spa og thai-massasjens verden og tydeligvis ikke kommet ut for å trekke luft eller strekke på lemmene siden ankomst. “Sånne der…yoga-greier er ikke helt min stil”, mumler karen og sier at da han foreslo dykkekurs hadde kona bestilt en ekstra runde med aromaterapi istedet. “Sist gang jeg så a lå a kveila over en hoppeball mens to damer halte og dro i a. Jeg veit ikke helt, jeg…”

Jeg kan ikke si så mye om hoppeballen. Men jeg kan snakke om dykkinga, så jeg svarer med å fortelle han litt om hva han kan forvente seg av et Open Water-kurs og av dykkinga ved Similan-øyene istedet. Jeg bykser sjelden på nordmenn eller skandinaver for å snakke norsk. Tvert om har jeg flere ganger forsøkt å gjøre meg usynlig når jeg møter nordmenn på gata i Windhoek. Jeg har til og med hatt for vane å svare dem på engelsk, til tross for at Kon-Tiki-engelsken har avslørt dem og det ikke er noen tvil om hvor de kommer fra.

Men denne morgenen i Khao Lak så er det fint, for en gangs skyld, å få muligheten til å snakke på morsmålet. Så fint at jeg egentlig ikke har lyst til å sende han videre til dykkesenteret han allerede har bestilt kurs ved. Jeg forteller han aldri at han, med mindre det er hvalhai i svømmebassenget i dag, er dagens høydepunkt. Jeg tror han ville sett rart på meg hvis jeg hadde forsøkt å forklare hvor fint det er å sitte å snakke med en helt fremmed om vinterføre og minusgrader i noen minutter på morgenkvisten. Istedet lar jeg han bestemme tema og suger til meg alt som føles velkjent og som hører ‘hjemme’ til. Deretter følger jeg han til Scandinavian Divers like rundt hjørnet, og tenker at det er siste gangen jeg ser han.

Men Khao Lak er en liten verden.

Dagen etter møter jeg karen i svømmebassenget som brukes av mange av dykkesentrene i byen. Der sitter vi i hvert vårt hjørne og blåser bobler. Selv sitter jeg sammen med et par burmesiske ungdommer Wicked Diving har tilbudt fri opplæring til. Gutta har ikke dykket på en stund og trenger et oppfriskningskurs før de fortsetter med opplæringen.

Nordmannen er sammen med en svensk instruktør. Det skikkelig intens bobleproduksjon borte i det skandinaviske hjørnet. Regulatoren freser og spytter kontinuelig.

Mens de burmesiske gutta lydig fyller og tømmer masker og tar av og på vektbelter, myser jeg bort på nordmannen og boblemakeriet. Jeg er fascinert. Stress & Rescue-dykkeren i meg registrerer at stressnivået borte i kroken antagelig nærmer seg hyperventillering og alle fysikk og fysiologitimene i klasserommet har tydeligvis også preget meg, for jeg tar meg selv i å lure på hvor mange liter med luft han klarer å suge i seg og harke ut i løpet av ett minutt og hvor fort han klarer å tømme tanken.

Men igjen så ser jeg mest av alt meg selv.

Det er tross alt ikke så lenge siden. Det er bare tre år siden jeg selv lå på bunnen av et svømmebasseng og så vidt turte å forsøke å puste, overbevist om at mitt dykkeutstyr sikkert ikke kom til å fungere og forventet en munnfull klorvann istedet for luft med gummismak. Det er ikke så lenge siden jeg glatt tømte en hel tank på en halvtime, selv om jeg plasket rundt på grunna. Det er litt rart faktisk, å, etter en time i bassenget, gi nordmannen tanken min med 170 bar fordi han har brukt opp sin, og jeg er ferdig med min.

Det er en merkelig opplevelse å svømme først. Og så snu seg rundt og se at man har en hale på fire-fem personer som lydig følger i kjølvannet mitt. Og innimellom tenker jeg at dere er stein gærne. Tror dere liksom at JEG veit hva jeg driver med?! I haven’t got a clue! Inntil jeg innser at, jo…det har jeg kanskje. Tross alt.

Jeg tror ildprøven kom på siste liveaboard. Da jeg tok grepa tak i svømmeføttene til en halvpanisk dykker som mest av alt ville trykke på knappen og ta kjappeste heisen opp fra 22 meter til overflata. Da jeg brukte meg selv som motvekt for å holde henne igjen. Jeg tenkte ikke over det der og da, men i ettertid ser jeg at den helhjertede innsatsen fra et par instruktører, til tross for at jeg innimellom tviler, tydeligvis har gitt resulater. Jeg grafset ikke tak i dama i redsel for å bli etterlatt aleine på dypt vann. Jeg holdt henne igjen for hennes egen del. Det var en klar tanke der, midt i kaoset.

Et eller annet sted på veien gikk jeg fra å være et prustende damplokomotiv til å bli en ordentlig dykker! Fra å være den som alltid spør, og som stolt holder frem loggboka etter endt dykk for å få en signatur fra dykkelederen, til å bli den som blir spurt og den som signerer.

Jeg er ferdig! Den lange rekka med øvelser og eksamener på whiteboard-tavla hos Wicked Diving er alle krysset av og bestått. Ved siden av navnet mitt står det ‘Signed Out’, og permen med eksamensoppgaver og evalueringer er blitt sendt til hovedkontoret. Jeg er Dive Control Specialist, eller SSI Assisterende Instruktør, om du vil.

Dra meg baklengs inn i fuglekassa!

Nå sitter hun på Jackson, antagelig en av favoritt-cafeene i hele verden, mest fordi hun kan drikke sterk americano og samtidig myse på flyene som kommer og går og fordi de har himmelske smoothies.

O.R.Tambo har forandret seg en del siden jeg kom hit for første gang i september 2001. Da føltes flyplassen liten og litt hanglete, med slitte stoler, en terminal og korte avstander fra A til B. Men det var før VM. Nå er O.R. Tambo rustfritt stål, blanke fliser og boutiquene ligger på rekke og rad. Vuvuzelaene er i blank messing og Brown selger diamanter som er så store og tunge at de må være slitsomme å ha på fingeren. For ikke å snakke om at man måtte ha installert alarm og tatt opp banklån før man i det hele tatt vurderte å kjøpe en av dem.

…for a short spell

Den Afrikanske Farmen har skiftet utseende for en liten stund. Den neste måneden skal livet dreie seg om dykking, dykking og…mer…dykking, Omtrent i den rekkefølgen. Innimellom skal det gomles mangoer og traskes i regnskogen (forhåpentligvis), men først og fremst skal livet og bloggen handle om dykketurer i Andaman-sjøen, siste innspurten i Dive Control Specialist-kurset som ble avbrutt i fjor og slaraffenlivet i Khao Lak. Så derfor er bloggen blitt blå.

It’s same same, but different.

Selv trekker jeg et lettet sukk og senker skuldrene, godt lullet inn i den koselige flyplassbobla jeg skrev om for et par uker siden.

Naturdokumentarene på tv har gjort at mange av oss tror at løver løper rundt og jakter hele tida. At det er vanlig å se dem i full fart over savannen like i hælene på noen livredde sebraer. Men egentlig, i virkeligheten, er det sjelden action non-stop når det er løver involvert. Det er i det hele tatt sjelden action. Punktum. Når sant skal sies er løver først og fremst en utholdenhetstest for tålmodigheten.

Saken er den at når løver gjør noe, så gjør de det grundig, og det gjelder både de to timene i løpet av døgnet de jakter og de 22 resterende da de bare sløver.

Dette er helgens bilder fra Etosha, og de gir et mer realistisk inntrykk av Simba & Co. Hold dere fast, folkens!

Det er tre timer siden soloppgang. I en opphetet bil som begynner å lukte smeltet plastikk og svinesvor sitter fruen og vifter med ei chic lit-bok i håp om å kjenne en ørliten bris mot kinnet. Mark sover i førersetet. Ute på savannen kan man ane ørsmå bevegelser nå og da. Et lite halevift for å feie bort en hestebrems eller små forandringer i liggestilling er blitt til safariens høydepunkt.

Man spørre seg selv: Hva pokker gjør jeg her? Og jeg har ikke noe godt svar på det spørsmålet. Men når Mark spør om vi skal kjøre videre sier jeg kjapt og veldig overbevisende: “Nehei, det skal vi absolutt ikke”. Så vi blir sittende, på ubestemt tid, mens vi tvinner tomlene og krysser fingrene for at kattene har tenkt til å bevege seg, og da helst i vår retning, en eller annen gang før bildekkene har smeltet, eller portene til campen stenger.

Vi venter.

Og venter.

Venter litt til.

Og…enda litt til?

Kitty…kitty…kitty?!

Du begynner å skjønne tegninga, ikke sant?

Løvene ligger akkurat så langt unna at bildene ikke blir noen verdens ting å rope hurra over, og for at det i det hele tatt skal være verdt å vise dem frem så må jeg zoome og klippe i Aperture. Ellers ville det blitt sånn: “Ser du den der prikken borti hjørnet der? Det er en løve! Eller ei busk”.

Action! Stor ståhei og åndeløs spenning.

Action?

Nope.

Forslag til pausemusikk: “Circle of Life” – theme from the Lion King.

Jeg har jo sett løvene så safarien har egentlig vært vellykket, men likevel ikke helt tilfredsstillende. Nå kan du si at jeg er forferdelig bortskjemt og at enhver safarianer må være overlykkelig over å i det hele tatt se løver, men man kommer til et punkt der man blir ordentlig, ordentlig, kravstor når det gjelder safariopplevelser, og jeg er langt forbi det kritiske punktet. Jeg vil gjerne ha en identifikasjon, og hvis jeg ikke kan identifisere dyrene allerede, så vil jeg i det minste ha nærbilder som gjør at de kan identifiseres ved en seinere anledning og ved gjensyn.

Dessuten, ryktene skal ha det til at flokken til Stompie har flyttet lenger østover, og at en ny flokk har tatt over Chudop-slettene. Den informasjonen gjør meg bekymret. Stompies posisjon i flokken var utrygg da jeg så han sist, og jeg vet ikke helt hvordan denne forflytningen har foregått. Jeg vil gjerne se han igjen for å vite at han fremdeles er i live, og at han fremdeles er en del av familien og ikke en utstøtt ungkar. Og nå sitter jeg på Chudop-slettene og her er løvene, men jeg aner ikke hvilken flokk det er.

Jeg er i ferd med å gi opp på ordentlig. Klokka er blitt dritvarmt og jeg må på do. Frokostbuffeten vi har betalt en liten formue for å få lov til å fråtse i stenger om en halvtime og jeg er langt forbi Well Done. Mark ligger og snorksover i førersetet – Det er flere som gjør ting grundig når de først gjør noe. Jeg dulter borti Mark og mens han strekker seg og gjesper og forsøker å våkne, kaster jeg et siste blikk mot lodottene ute på savannen. Stompie! roper Mark og jeg i kor.

Stompie! Dette korte glimtet av en kort halestump er verdt alle timene i bil.

Det er virkelig Stompie! Min favoritt-løve! Min søte, lille Schnurrie. Jeg har fulgt med denne karen i tre år, fra han var liten til nå. Jeg har sett flekkene forsvinne og skjeggveksten spire.

Det er ett år siden vi så han sist. Da var han barnevakt for en haug med småsøsken ved et vannhull like i nærheten. Nå er løveungene vokst opp, og selv om de fremdeles er flekkete på magen og beina så er de med på å dra lasset.  De hjelper til med å skaffe mat og de har lært seg å sløve. I fjor var de rabiate ugangskråker, nå er de rovdyr.

Flokken til Stompie har tydeligvis delt seg. Storesøsteren har tatt med seg en del av gjengen og flyttet til områdene øst for Namutoni, mens Stompie, moren og den ene storebroren fremdeles regjerer på Chudop-slettene. Gjensynet er verdt timene i varm bil og at frokostbuffeten har kommet og gått uten at vi har tatt del i etegildet.

Endelig…ENDELIG…er det på tide å bevege seg mot skyggetrærne ved bilen.

Petronella – moren til Stompie.

Stompie – min favorittløve.

Også venter vi igjen.

På 5.plass i årets kåring kommer bloggen funlovingliving.com. Bloggen skrives av Siri Ann og Kyler, og de høres ut som ordentlige vagabonder og verdensbeboere. De er på en bryllupsreise med en litt vag reiseplan og med en minst like vag tidsramme. Akkurat nå er de i Panama der de, blant annet ragger rundt i custom-made 4×4 og finner på…sprell.

På 4.plass finner vi bloggen Nina & Mads, som skrives av paret…Nina og Mads. Bombe. Paret er på en ni måneders jorda-rundt reise og er for tida et eller annet sted i Sør-Amerika. Ni måneder! Jorda Rundt! Ja takk.

Birgit og Anders i Lynvingen sykler seg inn til en sterk 3.plass. Denne bloggen kjenner jeg fra før. Disse to holder på med galskapsekspedisjoner et dovendyr som meg kan bli utmattet av bare å lese om. De holder på med sånn der…kontinentsykling, og innimellom en del padling og litt judo. Også har de en sterk trang til å bestige fjelltopper. Opplagt har begge to tatt altfor mye Møllers Tran. Planen er å sykle det amerikanske kontinentet på langs. De på vei nordover og har nettopp reist gjennom Patagonia, og på siste plotting på google maps var de på grensa mellom Chile og Argentina. Det er visstnok nesten 15 000 km fra Ushuaia til Ancourage, i luftlinje. Jeg bare nevner det. Bloggen er fantastisk med regelmessige (i motsetning til visse andre *peker på meg selv*) oppdateringer og flotte bilder.

Bubbles, eller Bobleliv som den egentlig heter, er på 2. plass. Dette er også en blogg jeg har fulgt en god stund. Merete og jeg deler reisefeberen og dykkinga, og det er alltid fint å stikke innom når dykkeabstinensene er ekstra ille, eller når jeg bare vil drømme meg bort litt. Man skal ikke kimse av den terapeutiske effekten av ‘stressless-reiser’ og mental hverdagsflukt.

Og på førsteplassen, aller øverst på pallen, finner dere….meg! *Løvebrøl og elefant-trompeter*

Hvordan Den Afrikanske Farmen har klart å danke ut ekte vagabonder, gærne syklister, bryllupsreisende og hard-core backpackere må dere ikke spørre meg om, men juryen forklarer det uforklarlige på denne måten:

“Vi faller for Den Afrikanske Farmen, rett og slett fordi den er litt annerledes. I tillegg skriver bloggeren godt, og hun klarer å understreke historiene sine med gode bilder. Vi blir litt ‘fanget’ av bloggen hennes, og har lyst til å lese mer”.

Så det så.

Da Radio 1 spurte meg hva jeg trodde var den utslagsgivende faktoren som gjorde at jeg vant årets kåring, kunne jeg ikke komme på noe annet enn at det nok er mange nordmenn som drømmer om å reise på safari, og at min hverdag her i Namibia blir veldig eksotisk og at safariliopplevelsene og arbeidet med rovdyrene trigger reiselysten i mange.

For min egen del derimot, kurerer ikke en helgetur til Etosha reisefeberen og ‘itchy feet’ lenger, så det passer alldeles utmerket at Solia gav meg et reisegavekort på 5000 kroner som premie. Yey! En kjapp titt på Solias charterprogram viser at de har turer til både Madeira og Azorene. Begge to er steder som har klart å unngå å bli plottet inn på Thomas Hylland Eriksens siste verdenskart, takk og pris.

(Nå har Kanariøyene, på merkelig vis, også blitt uteglemt så dette er kanskje ikke udelt positivt, men jeg har store forhåpninger om at det fremdeles er langt mellom restauranter med norske menyer og kelnere som roper etter deg på gebrokkent svensk på både Madeira og Azorene).

Du, sier Mark ved frokostbordet på julaften (som er som en hvilkensomhelst arbeidsdag på farmen), synes du ikke at du, som Norges Beste Reiseblogger og greier, faktisk burde…reise litt? Jeg mener…det passer seg da virkelig ikke at du sitter her nede på termittua og dingler med beina mens alle de andre reisebloggerne erobrer verden.

Jeg sitter godt inntulla i strieskjorta og spiser havregrøten min, og er ikke helt sikker på hvor gemalen har tenkt til føre samtalen. Strengt tatt synes jeg det er slitt slemt at han i det hele tatt vekker reiselysten i meg. Utad forsøker jeg å være avventende og fornuftig, så jeg mumler noe om masse å gjøre og lite penger, men mentalt er ryggsekken allerede pakket, og jeg er på vei til flyplassen.

Jeg liker flyplasser.  Jeg liker velkomstgleden i ankomsthallen, og forventningene i adgangshallen. Jeg liker å stå i en lang innsjekkingskø og å nervøst sjekke at jeg fremdeles har pass og billetter, og dytte ryggsekken et hakk nærmere rullebåndet for hver passasjer som har kommet seg gjennom papirmølla og fått boardingpasset sitt.

Jeg liker kaffebarene på flyplassene, selv om kaffen er for jævlig og prisene er helt hårreisende. Og aller best liker jeg bokhandlerne, der utvalget er så mye, mye større enn det er i Windhoeks største sjappe, og guidebøkene står linet opp i fine, fargerike rekker og liksom roper på meg. 

Jeg liker å gå rundt og vente på flyplasser, og å tusle inn og ut av souvenirbutikker der jeg aldri kjøper noenting, og parfymerier der det hender jeg drar visaen. Og å jevnlig sjekke skjermene som formidler gater og boarding-tidspunkt.

Innimellom liker jeg å forville meg inn i svindyre designer-butikker, vel vitende om at jeg aldri kommer til å kjøpe en ekte Louis Vuitton verken på en flyplass eller noe annet sted, men det er jo hyggelig at ekspeditrisen spør og later som om jeg er en potensiell kunde likevel, selv om jeg tviler på at jeg ser slik ut, nedlesset med tung håndbagasje, i joggesko, slitte jeans og fleece.

Stresset som alltid forfølger meg i dagene før avreise blir stoppet i sikkerhetskontrollen, og transitthallen blir ei lun boble der hverdagspes ikke kan nå meg, for nå kan jeg ikke gjøre noe likevel. Når det gjelder alle disse tingene som burde vært ordnet og skulle vært gjort…det er for seint. Nå kan jeg like gjerne senke skuldrene og puste ut.

Jeg liker å se på menneskene på flyplassene, på alle fargene og fasongene som er samles på ett sted. Burkakledde kvinner og forretningmenn med slips og dress i skjønn forening. Småstressede småbarnsfamilier som tauer rundt på sukkerhøye, eller grinete, unger. Idrettslagene som gjetes av trenerne sine, backpackerne som sover i krokene. De reisevante, og de litt mindre reisevante. De med flyskrekk, og de som slett ikke har det. De med dårlig tid, og de med altfor mye.

Aller mest liker jeg å være på vei et sted. Å kjenne at jeg forflytter meg, og det gjør jeg på flyplasser. Selv om jeg kanskje sitter og venter i timesvis.

Jeg liker å fly også. Jeg veit ikke om det er selvpineren i meg som våkner til liv, men jeg liker å sitte i et ukomfortabelt flysete i flere timer av gangen. Jeg liker den lave plingelyden som forteller meg at sikkerhetsbeltet kan tas av, eller må være på, at dassen er ledig eller at maten er på vei. Jeg liker de små vinflaskene og blir uendelig, om enn helt uforståelig, lykkelig av å høre en flyvert si ‘Tea…coffee? Tea…?‘ Og jeg tar alltid en kaffe, selv om den, uten unntak, er enda verre enn flyplasskaffebar-kaffen og jeg så vidt klarer å tvinge den ned.

Jeg liker å ta av, og jeg liker å lande. Jeg blir alltid litt nostalgisk og berørt i de øyeblikkene. Det er noe med det der å miste fotfestet og å reise fra noe, og det å for første gang kjenne fast, uutforsket mark under meg som gjør det hele følelsesladet. Det er glede, spenning, savn og forventning all rolled into one.

Jeg liker spenningen ved å komme til et helt nytt sted, og jeg liker det å vende tilbake og føle meg litt ‘hjemme’. Jeg liker å se forandringer over tid, selv om de ikke alltid er positive.

Jeg liker å stå ved et bagasjebånd og knuffe og dulte litt, mens jeg strekker meg så jeg kan se forbi sidemannen på leting etter ryggsekken min. Jeg liker det, helt til det øyeblikket da jeg innser at den ikke kommer til å dukke opp. Da liker jeg det ikke mer. Ikke i det hele tatt. Da blir alt bare pes, men man overlever det også. Hver gang.

Jeg liker å reise alene. Akkurat denne delen av reisen, den liker jeg å gjøre alene. Det er noe med at flyplassopplevelsen blir mer intens da. Det blir større, på en måte. Paradoksalt nok er jeg glad i selskap når jeg først er fremme. Da liker jeg plutselig å dele opplevelsene og å ha noen å snakke med. Spise middag med. Ligge på stranda med. Gå i regnskogen med. Gå meg vill i storbyen med. Bli målløs og overveldet med.

Siden jeg har verdens snilleste mann som kjenner meg så inderlig godt, får jeg en flybillett i julegave.

Mark vet at jeg har noe uferdig som ligger og venter i Khao Lak, og gir meg muligheten til å reise tilbake for å gjøre ferdig det Dive Con-kurset som jeg begynte på for et år siden.

Så Den Afrikanske Farmen går, passende nok, inn i reise-modus. Ryggsekken er tatt ut av skapet og skal brukes. Dykkeutstyret sjekkes over og DAN-forsikringen fornyes. Riktignok skal gårdskona holde seg trygt innafor landene som er merket av på verdenskartet ovenfor og på ingen som helst måte ut på en ekstrem ekspedisjon, men det gjør ingenting. Det blir bra å komme tilbake til Khao Lak. Det blir bra å blåse bobler og å kjenne at man lever i hver innpust igjen.