Spissmunnede nesehorn er kjent for sitt dårlige humør. De kjører helt klart hardt og konsekvent på strategien Angrip først, spør etterpå. I kombinasjon med Jeg går rett på, samme hva jeg støter på, kan det gå hardt ut over alt fra biler til elefanter.

Vi liker nesehorn. Alle som har med naturforvaltning i Namibia å gjøre, liker nesehorn. Alle er også veldig klar over at Namibia, med verdens største ville bestand av spissmunnede nesehorn, har et spesielt ansvar for arten. Forskningsresultatene er stort sett oppløftende. Bestanden er i sunn vekst og har fått solid fotfeste i vestlige Namibia og i en del av nasjonalparkene i landet. Hvis dyrene bare kunne få lov til å være i fred, eller bli fornuftig beskattet basert på kvoter og fellingstillatelser, ville det ikke være noen grunn til bekymring.

Bekymringen ligger hovedsakelig i utfordringen det er å sikre at nesehornene overlever kinesiske slabbedasker og mer hardcore, mafiaorganisert kriminalitet.

Det er ikke så himla kult lenger, som veterinæren helt riktig uttrykker det. Inntil nylig kunne teamet konsentrere seg om dyrets ve og vel under transport. Nå må man i tillegg konstant se seg over skulderen, og vurdere sikkerheten i det hele.

Det finnes mange grader av krypskyttere. På farmen har vi fattige omstreifere som setter opp snarer for å fange kudu-antiloper og vortesvin. Vi kjører rundt og sjekker grensegjerdene for å finne spor og feller. Men denne jakten kan man, til en viss grad, se gjennom fingrene på. Den dreier seg langt på vei om overlevelse, den dreier seg om å skaffe mat på bordet og til å skaffe til veie skolepenger.

Det er det etiske aspektet som tar kveletak på en. Dyrene lider. Snarene fester seg rundt føttene deres, og noen av de blir desperate nok til å enten røske av eller bite av sine egne lemmer for å komme fri. Det er ikke alltid slik at fellene sjekkes regelmessig heller. Noen ganger kan man komme over halvdøde dyr som henger i en busk, utmagret og uttørstet etter flere dagers lidelse.

På den offentlige hovedveien som går tvers gjennom farmen har vi en annen type krypskyttere. Denne gjengen er mer organisert, men likevel dreier det seg stort sett om lokale småkjeltringer. De har biler og skytevåpen og jakter for salg, heller enn for eget forbruk. Den klassiske tommelfingerregelen for krypskyttere i denne kategorien er å ikke bli tatt med våpen og kjøtt i samme bil. Slik unngår man langt på vei å bli fanget av politiet. Så de er alltid i tospann. Den første bilen har skytteren og våpnet. Den andre plukker opp. Noen ganger kjører de i selskap, andre ganger legges det ut spor på veien for å vise hvor dyret ligger. På morgenen kan man finne små varder i veikanten som ikke var der kvelden før. Da vet man.

Men ingen av disse krypskytterne kan sammenlignes med dem som er ute etter elefanter eller nesehorn. Det vil være som å putte skodaen i samme kategori som ferrarien. De har begge to fire hjul og ratt, men der stopper fellestrekkene. Krypskytterne som jakter på nesehorn er, stort sett, langt mer organiserte. Og med det blir de også farligere. Krypskytterne som er ute etter nesehorn, kan vel så gjerne raide en dyretransport, som å luske rundt i nasjonalparkene på nattestid. For dem dreier det seg ikke først og fremst om å stille prekær hunger. Det dreier seg om å forsyne et internasjonalt nettverk med varer som ender opp på svartebørsen i Asia. Det dreier seg om millioner, ikke en hundrings eller to. Og det dreier seg om automatvåpen, helikoptere og militær trening.

Det er det som ikke er så kult lenger.

Det er få av de namibiske viltvokterne som har forutsetninger for å hamle opp med krypskyttergjenger som har fått teften på horn. Viltvokterne i Namibia er stort sett trent opp til å passe på vannpumpene som forsyner vannhullene, slukke skogbranner og sjekke grensegjerdene for smutthull. De har trening med å håndtere småjegerne av den typen vi har på farmen. De har liten trening og erfaring (heldigvis) i å håndtere bevæpnede gjenger av den typen som herjer rundt i Sør-Afrika.

Mange av dem vil slett ikke føle at det er naturlig å forsvare dyrelivet de forvalter med livet som innsats. Det var kke det de skrev under på da de bestemte seg for å holde på med naturvern. Dessuten finnes det fattige også i Namibia. Fattige som kan bli fristet av kjapt inntjente kontanter i lomma. Så da veterinæren ser seg over skulderen og vurderer forholdene fra toppen av containeren, myser han samtidig også bort på kollegaene og spør seg selv om de alle er på samme side under denne transporten. Det gjør de nok alle mann. Det er en kjensgjerning at mye av kriminaliteten i Namibia utføres basert på tips og info innenfra, og brødre fort kan bli fiender når det er penger med i bildet.

Enn så lenge er den namibiske nesehornbestanden og folkene som passer på den nokså trygge, men det er liten grunn til å tro at det vi ser i Sør-Afrika ikke vil spre seg til nabolandene. Det er ingen tvil om at Namibia er svært utsatt for å krypjakt på nesehorn, og mange er bekymret over at vi, på det nåværende tidspunktet, ikke er særlig godt rustet til å takle en eventuell invasjon fra sør.

I 2007 ble ti nesehorn drept av krypskyttere i Sør-Afrika. I 2011 ble rundt 440 nesehorn drept for hornene sine. Denne økningen kan gi hvem som helst søvnløse netter og mareritt. På tross av oppløftende forskningsresultatet og en økning i bestanden i Namibia, er det for tiden ingen grunn til å se lyst på fremtiden for sørlige Afrikas nesehorn-populasjon, med mindre man på noe vis klarer å kontrollere krypskytterne.

Vi burde begynne å vurdere å kappe av hornene, sier veterinæren. Det er utvilsomt den kjappeste måten å beskytte dyrene på. Litt saging er alt som skal til for å redusere verdien fra mangfoldige tusener til bortimot null. Men hva er vel et nesehorn uten horn?

Til en viss grad blir det allerede gjort. Nesehorn merkes med en chip i det største hornet på snuten. For å få drillet inn chipen, kapper man av tuppen på hornet. Enkelte fototurister reagerer på dette. De synes ikke noe om å ta bilder av dyr med avkappede horn, og de hevder at den estetiske verdien reduseres. Nesehornet blir degradert til et digert kjøttberg på korte bein, og begynner å minne om en flodhest.

Eller vi kan begynne med nesehornhorn-produksjon, foreslår veterinæren fra toppen av containeren. Det er ikke så riv ruskende galt som det kanskje høres ut. I motsetning til antilopenes gevir som er laget av bein med et tynt lag keratin, er nesehornets horn laget av keratin tvers gjennom. Det vil med andre ord si at hornet er laget av det samme som håret og neglene dine. Det er ikke mer hokus pokus enn det. Så når asiatene mener at nesehornspulver kurerer fyllesjuke og potensproblemer, kunne de altså istedet for å betale en formue på svartebørsen, vurdere å bite negler. Jeg tror ikke det blir helt det samme, sier jeg.

Siden hornet ikke er basert på en kjerne av bein, er det også fornybart. Akkurat som neglene dine vokser ut, vil hornene også vokse tilbake hvis de blir kappet av. Det er altså fullt mulig å produsere nesehornhorn kommersielt, uten at dyrene må avlives når man vil fjerne hornene. Et horn bruker to-tre år på å vokse ut igjen hvis det blir kappet av ved roten.

Men da må vi jo på noe vis snike oss forbi CITES, påpeker jeg spøkefullt. Og veterinæren er enig. Minst to store hindringer står i veien for å holde på med kommersiell produksjon av nesehornhorn. For det første er det etisk vanskelig å i det hele tatt vurdere å forsyne en svartebørs som langt på vei drives av etterspørselen etter deler og produkter fra fredede dyrearter. Hvis du ikke har noen etiske problemer ved dette, så vil jeg si 1) Fy skam deg! og 2)Hvordan har du tenkt til å forholde deg til CITES?

For CITES har lagt ned forbud mot salg av produkter fra nesehorn. Forbudet er utvilsomt basert på gode intensjoner og ønsket om å beskytte fredede arter. Stort sett liker vi CITES. Men ved å forby eller vanskeliggjøre legalt salg, øker man nærmest proporsjonalt, den illegale handelen. Istedet for inntekter til naturforvaltningen gjennom lovlig salg basert på en bærekraftig beskatning, har myndighetene og private vilteiere store utgifter og setter seg selv i fare ved å forsøke å redusere den illegale jakten. CITES er med andre ord mest opptatt av å forhindre illegal handel, men bryr seg lite om å oppmuntre til en bærekraftig bruk og forvaltning. Problemet er at tiltak for å stoppe handelen, ikke automatisk gjør etterspørselen mindre. Det betyr bare at alt skjer under bordet, istedet for i kontrollerte former som tåler dagens lys. CITES har med andre ord potensiale til å bli et klassisk eksempel på at gode intensjoner også kan føre til helvete.

Villdyret våkner inne i containeren. Det romsterer og bråker, og setter punktum for videre diskusjon. Jeg får se å få omplassert denne karen i sitt nye hjem, roper veterinæren for å overdøve bråket nedenfra. Konvoien skrangler avsted. I støvet fra lastebilen står det igjen et bakkemannskap som krysser fingrene for at alt går bra denne gangen også. Enda et nytt spissmunnet nesehorn er på vei til et nytt hjem og til nye beitemarker i Namibia. Sakte, men sikkert øker bestanden, og sakte, men sikkert tar sinnataggene tilbake habitater der de har blitt utryddet som følge av uvettig jakt og feilslått forvaltning.

Enn så lenge går det bra. Enn så lenge.

Begrunnelsen for å reise tilbake til Antarktis er å lete etter Berserk og holde en minnesmarkering der nede. Det høres så nobelt ut. Men helt overbevisende er det ikke. Særlig ikke hvis neste delmål på reisen er å forsøke å på nytt nå Sydpolen med unge Massie.

Hva om han istedet for å peise på nedover til Sørishavet (sent på sesongen) for å hedre gutta, hadde gitt etter og respektert ønskene fra de etterlatte som ikke ville at tv-serien skulle sendes? Det hederlige ville, etter min mening, være å gi etter så fort en eneste en av de etterlatte ytret ønske om å ikke lage underholdning av fjorårets ekspedisjon. Men et sted måtte jo pengene til ny båt komme fra. Så fikk det heller være at han tråkket noen etterlatte på tærne. Til syvende og sist er det underholdning det dreier seg om.

Jarle Andhøy-fenomenet fascinerer meg. Ikke så mye Andhøy selv, som de reaksjonene han skaper blant en del av befolkningen.

Ja, jeg sier en del, og jeg aner ikke hvor representativ den delen er og hvor stor den faktisk er, men den dominerer i hvert fall kommentarfeltene under nyhetsartiklene om Berserk og Andhøy. Det er kun et fåtall kritiske røster blant lovprisningene og støtteerklæringene. Er det fordi en stor del av befolkningen faktisk støtter Jarle Andhøy og hans handlinger, eller er det bare fordi de fleste er fornuftige nok til å holde kjeft?

Andhøy selv fremstår som en person som har funnet smutthullene i den norske mentaliteten og utnytter dem for hva de er verdt. Det finnes tydeligvis, i manges hode, en restriksjonsfri sone for ‘polarhelter’ og gærne vikinger på tokt. Han tjener pengene sine på å drasse med seg et videokamera overalt og spiller rollen som utdatert hardraus, og produktet selger som faen. Det er interessant. Hva er det med denne bajasen som gjør at det er akseptabelt og til og med beundringsverdig at han ikke forholder seg til spillereglene? Og gjelder dette amnestiet for alle, eller bare for folk som fisker laks nakne på tv i beste sendetid?

Jarle lar alle hensyn fare mens han forfølger sine drømmer. Koste hva det koste vil. Han har en gi faen-holdning som tydeligvis appellerer til mange. Noen ganger tenker jeg at enkelte ser på Jarle Andhøy som en form for…frigjøringshelt. Men er det da frigjøring fra byråkratiet, eller fra deg selv og dine egne pålagte restriksjoner det dreier seg om? Jeg bare spør.

Når det gjelder akkurat Berserk leser jeg nesten alltid kommentarene som følger nyhetsartiklene. Det er stort sett en repetisjon av uttalelser som: “Det er jo en heksejakt på denne mannen…”, “Stakkars Jarle, har han ikke lidd nok?”, “Andhøy er en nåværende helt”, “Stå på, Jarle! Verden trenger folk som deg!”, “Byråkratiet vi lever i er helt håpløst!”, Latterlig! Han må da selv få lov til å bestemme”, “Ikke bry deg om de norske byråkratnissene”, “Hvem sier at vi har frihet i dag?…I dag kan man ikke gjøre noe som helst uten å søke om tillatelse”. Og slik fortsetter det, stort sett i samme duren.

Etter at jeg har scrollet meg gjenom en slik kommentarrekke er det ett spørsmål som blir hengende igjen: Hvem er du?

Hvem er du som sitter der og ønsker lykke til på ferden og som synes at Jarle Andhøy er en helt og et forbilde?

Finnes det fellestrekk mellom dere, noe som binder dere sammen annet enn at dere sikkert har sett tv-seriene og synes Jarle er himla kul når han erter isbjørn eller fisker laks så snoppen slenger? Er dere Ola og Kari Nordmenn, Hvermansen nede i gata, med 8-til-4-jobb, og hus og hage? Eller er dere kanskje hovedsakelig ungdommer, den nye generasjonen med trauste nordmenn som skal føre skuta videre? Eller er dere kanskje alle sammen hardbarka eventyrere, som daglig sliter med papirmølla for å få tillatelser til å sprenge nye grenser i deres erobring av verden? Eller er dere kanskje selv sofasittere og A4′ere som får ukens dose eventyr inn via Tv Norge, heller enn gjennom egne handlinger? Eller kanskje dere ikke har noen felles i det hele tatt.

Jo forresten, noe må det være. I det minste må dere ha til felles en viss beundring for folk som lever annerledes og litt på kanten. Og for en utenforstående ser det ut som om dere deler en viss…hva skal jeg kalle det?…bitterhet eller antipati overfor gjeldende norsk lovverk og dagens norske samfunn.

Hvor kom den fra? Den bitterheten. Det lurer jeg på. Dukket den bare opp en dag idet du fisket grandiosaen opp av kjøledisken på Rimi? I telefonkøen til NAV? I rushtrafikken på vei hjem fra jobben? Eller dukket den opp i det du fikk avslag på søknaden om en kommende Antarktis-ekspedisjon? Eller kanskje det var den selvlysende redningsvesten som gnagde så forsmedelig rundt halsen? Eller var det forlegenheten ved å bli tatt på fersken uten fiskekort i Drammenselva?

Mens du hyller Jarle Andhøys grensesprengende Born Free-mentalitet og trassalder-tendensene hans, benytter du deg samtidig av din egen frihet og fordelene ved å være norsk?

Reiser du selv ut på eventyr?

Benytter du deg av muligheten du har til å padle fra Lindesnes til Nordkapp uten å søke om tillatelse?

Benytter du deg av friheten du har til å vandre fjellheimen opp og ned og frem og tilbake, uten å måtte spørre om lov?

Benytter du deg av friheten det norske passet gir deg i utlandet?

Benytter du deg av alle fordelene er det med å komme fra et land med høyt inntektsnivå og generelt sterk valuta?

Benytter du deg av fordelene det er å komme fra et land med en velferdsstat som den norske som gjør det mulig for folk å reise bort, for lange perioder av gangen, for så å komme tilbake og umiddelbart, bli inkludert i systemet?

Benytter du deg av dette?

Eller hytter du bare med neven mot byråkratiet i et kommentarfelt, for så å bestille en to-ukers til Gran Canaria?

Åh…jeg vet at hverdagen kan slå knock-out på en. Jeg vet at havrelefsa kan sette seg fast i halsen, og at strieskjorta klør og irriterer. Men jeg vet også at det sjelden er paragrafrytterne eller kaklekoret som setter restriksjoner på min bevegelsesfrihet. Det er sjelden systemet som forhindrer meg i å realisere en drøm. Det er som regel kun meg selv. Det er mine egne tanker og ideer om ansvar og forpliktelser, og mine egne prioriteringer som holder meg igjen. Det er mangel på mot, mitt eget, det skorter på, ikke at jeg har fått avslag på formelle søknader.

Så hvem er du? Du som synes at det norske byråkratiet er ei tvangstrøye som hindrer din frie utfoldelse, og at du ikke kan bruke naturen som du vil. Du som synes at du knapt nok har lov til å gjøre noen verdens ting lenger,  og som slett ikke kan realisere drømmene dine uten å bli lovbryter på veien mot målet. Hvem er du? Og hva drømmer du om, egentlig?

Jeg har Lonely Planet på Facebook, på Twitter og jeg får nyhetsbrevene inn i innboksen. Jeg er en Lonely Planet-fan. Det betyr ikke at jeg alltid gjør som de sier.

Lonely Planet begynte reiseåret 2012 med en ‘Top 10 things to do in 2012′-liste. Så klart gjør de det. Det er for å kickstarte alle oss med rastløse bein og kronisk reisefeber. Jeg skummer gjennom lista og er mentalt forberedt på å umiddelbart legge til ti nye steder på Listen Over Steder Jeg Må Se Før Jeg Dør.

Hedre Scott 100 år etter Sydpolferden: Reis til Polarmuseumet i Cambridge eller Rossøya. For de fleste av oss er Rossøya muligens vel langt off the beaten track, med mindre man har for mye cash og ikke aner hva man skal bruke penga på. Dessuten er det himla kaldt der, har jeg hørt. Og Cambridge er…vel…whatever. Følg i Napoleons fotspor på vei gjennom Russland: Det er 200 år siden gærningen forsøkte å invadere Russland. Ta med deg Tolstoy på turen til Moskva og St. Petersburg. Besøk Namibias Skjelettkyst. Dra til Polen og Ukraina for å se foppall-EM. No way, ikke om jeg så hadde blitt betalt for det. Se solformørkelsen i Australia (Down Under frister, men ikke på grunn av solformørkelsen). Følg Jeanne d’Arcs reise gjennom Frankrike 600 år etter hennes død. Ok, I could do that. Opplev Midtøsten etter den arabiske våren. Njaaaah, jeg vet ikke helt. Jeg er ikke noen midtøsten-girl, trur jeg. Det kaller liksom ikke, kanskje bortsett fra enkelte spesielle attraksjoner som pyramidene og Petra. Dra til Maribor i Slovenia. Hmmm… Eller til det Smithsonian American Art Museum i Washington DC. Jeg sliter med en del sånne kunst-og kulturting, kjenner jeg, men jeg kunne kanskje svingt innom, i en Dan Brownsk småparanoid konspirasjonsteori-ånd, for å spille dataspill. What…? Få med deg EXPO 2012 i Korea fra mai til august.

Jeg kjenner ikke snev av rykninger i reisefoten eller merkbar temperaturøkning. Really? Topp Ti? Det er sikkert fordi nesten hele verdens backpacker-befolkning allerede har trasket Inca Trail og alt det der. Men vent litt. Sa du Namibia, sa du? Og av alle steder, til Skeleton Coast? Til dette barbariske stedet der vi klubber ihjel søte, små sel? Foreslår virkelig Lonely Planet at man skal reise til landet Greenpeace og Sea Shepherd ønsker at turistene skal boikotte? Og ikke nok med det, de foreslår til og med at man skal reise til…schmack bang, selve sentrumet for massedrapet?

Nå kan man jo si at Napoleon også hadde noen svin på skogen, men Jeanne d’Arc veier sikkert opp for franske synder på årets liste. Namibia derimot, er for mange en internasjonal Bad Guy for tiden.

Jeg har bestemt meg for å ikke si så mye om selfangsten i Namibia. Jeg er norsk, tross alt. Jeg kommer fra et av de barbariske landene som får Pamela Anderson og resten av PETA-gjengen til å gå ut av sitt gode skinn. Jeg kommer fra et av de landene Sam Watson sikkert hadde ønsket ble skylt bort av en tsunami. Og ikke nok med det, jeg har hvalfangerblod i årene og spiser kjøtt. Jeg er kort og godt et helt håpløst tilfelle og selve prakteksemplaret på et samvittighetsløst rovdyr uten moral og etikk. Så jeg har ikke tenkt til å si så mye om selfangsten i Namibia, bortsett fra at jeg slett ikke synes den er noen god grunn til å oppmuntre til internasjonal boikott av landet.

Hvorfor skal et lite lokalsamfunn i nordøstlige Namibia som forsøker å overleve gjennom å drive en community camp site sulte på grunn av seljakt ved kysten? Hvorfor skal kvinnene som sitter og fletter kurvene som selges på gatemarkedene i Windhoek miste kundene, og dermed også livsgrunnlaget sitt, fordi noen miljøvernere synes synd på selungene? Hvordan er det mulig å rettferdiggjøre at alle disse små kremmerne og entreprenørene som daglig, med svært begrensede midler, forsøker å hanke inn nok penger til å skaffe maisgrøt til familien, som med stor sannsynlighet aldri en gang har vært ved kysten, og som slett ikke har tid og overskudd til å en gang samle tankene sine om dyrevern, kan ofres til fordel for selene i Atlanteren? Jeg aner ikke.

Man kan være imot jakten. Man kan hyle og skrike og demonstrere og drive lobby-virksomhet og hva som helst. Sam Watson må for all del kamuflere seg som kampestein i selkoloniene og skremme vannet av de stakkarene som har klart å vinne kampen om en midlertidig arbeidsplass. Men man skal være forsiktig med å etterlate uskyldige ofre i grøfta etter at man har peiset forbi på leting etter en ny kampsak. Så stjerner i margen, nok en gang, til Lonely Planet som ikke skygger banen.

Det jeg derimot kan si noe om, er hvorfor du bør oppleve Skjelettkysten. 

Namibia er omtrent like stort som Skandinavia. Med en befolkningstetthet på litt over to og en halv ensomme sjeler per kvadratkilometer sier det seg selv at vi har det romslig. Og at vi har plass til å lage nasjonalparker av en viss størrelsesorden.

Hvis det namibiske landskapet hadde vært litt mer gjestmildt og overlevelig, ville vi så klart vært mange flere. En stor del av landet faller uten tvil inn i kategorien ‘der ingen skulle tru at nokon kunne bu’. Det finnes ingen store metropoler å snakke om, og shoppingmulighetene er begrenset, med mindre det er afrikanske souvenirer og sand du er på leting etter. Man reiser ikke til Namibia for å drikke kaffe på en fortausrestaurant mens man ser på det yrende folkelivet. Man reiser ikke til Namibia for å de helt store kulinariske opplevelsene. Man reiser til Namibia hovedsakelig for å se namib – damaraordet for ødemark og folketomme, storslagne landskap. Og det får man i nasjonalparkene langs kysten. I massevis.

Med en håndhull bykjerner som enklaver i nasjonalparkene kan man se og oppleve store deler av kysten ved å ta dagsturer ut i intet. Veldig mye kan besøkes uten at man nødvendigvis må hive seg på en guidet tur. Det betyr at man kan oppleve Skjelettkysten på alt fra et begrenset reisebudsjett med camping og egen matlaging, til eksklusive all inclusive, guidede turer.

Er man hardcore nok, og har ønske om å kjøre i sanddynene, kan man bli med på 4×4-turene som går fra Luderitz i sør til Walvis Bay lenger nord. Det er flere dager i grenselandet der tsunamiene i det røde Namibhavet møter den iskalde, stålgrå Atlanteren. Eller man kan ta hovedveiene og klare seg med en liten corolla. Området tilbyr en forbausende stor variasjon i landskapsformer og naturopplevelser, fra de blodrøde sanddynene i Sossusvlei til det sorthvitt landskapet rundt Luderitz.

Sanfolket kaller området Landet Gud Skapte i Sinne. Skjelettkysten gir, og den tar. Mens innlandet svir seg inn i sjelen og tørker ut huden, etterlater kysten deg gjennomfrossen og hutrende. Uansett er det brutalt og nådeløst. Inntrykkene legger seg igjen som hissig solbrenthet og som klebrig salt på huden som man aldri helt klarer å vaske av. Sandstormene blir igjen i ørene og i kameralinsene, og minner deg knasende om hvor liten og ubetydelig du er.

Bildene som følger er linker til steder og områder som faller inn under området som Lonely Planet kaller Namibia’s Protected Coast.

Men i dag er det stille i Namutoni. Kanskje folk festet for lenge kvelden før, og at de enda ikke har klart å tvinge kroppen i gang. Kanskje ligger de fremdeles på de anorektiske madrassene og forbanner den stive ryggen, den altfor harde bakken eller Amarulaen (been there, done that) som ble nattens siste drink og nådestøt. Den er som regel det. Det er ikke alkoholen som får elefantene til å vingle når de spiser marulafrukter, det er babalasen som banker de helseløse like etterpå. Som en knock-out man ikke er forberedt på. Hver gang.

Ved porten står det en Securitas-vakt og fikler med flaggene. De skal opp før soloppgang og karen har dårlig tid. Det blir mest ekstra knoting og roting, og han lager en skikkelig backlash med snorene. I virvarret bare veiver han mot porten og sier: Dere får klare dere selv. Den er ulåst. Så vi skyver tilside stengslene og er den aller første bilen som ruller ut av portene på morgensafari i 2012.

Morgenstund har sjelden gull i munn for et B-menneske som meg, men i nasjonalparkene har den rovdyr. Og det er minst like effektivt som en dobbel espresso intravenøst for min del, så jeg spretter opp og er klar.

Vi kjører mot Chudop-slettene og håper vi kan få øye på noen katter som jakter på nyfødte kalver som fremdeles har navlestrenger som henger og slenger, og som kanskje aldri får oppleve en solnedgang. Savannen vrimler av små Bite Size-fileter som brekende ber om å bli spist.

På vei til Chudop-slettene passerer vi vannhullet Koinachas. Never ever skip Koinachas, sier Mark og svinger til høyre opp den lille bakken som fører til vannhullet. Og der er de.

Chudop-flokken som i april 2011 besto av tre hunner, to dominante hanner og Stompie, min favoritt… Han er en tenåring med pistrete skjeggvekst og fremdeles med et lekent og nysgjerrig ungdyr-preg, har blitt mer enn fordoblet. To av hunnene har fått hvert sitt kull med fire unger hver, og de er alle tilsynelatende friske og sprelske. For vår egen del ar vi glade for å se at Stompie fremdeles var sammen med dem. Denne tidlige morgenen var han alene sammen med de to mødrene og kattungene i flokken. Det er nok ikke tilfeldig. Han har utviklet seg overraskende lite de siste månedene. Skjeggveksten er fremdeles pistrete og…ehem…ballene er fremdeles…kremt…ikke noe å skryte av. Kan hende er dette hans måte å forbli barn og forbli akseptert av de to eldre brødrene. Jeg aner ikke hvor lenge han kan hale ut sin egen utvikling på den måten. Men i Matmor-hjertet mitt håper jeg det blir en stund.

Det er en fin start på 2012.

Og da Diego står i veikanten og knurrer mot oss et par timer senere, konkluderer vi med at året har fått en knallstart.

Mer om løvene i Etosha finner du her, her og her.

It's not black and white. It never is, really.

Men ordene stopper midt i utpusten. De liksom sitter i halsen og ber om å bli spyttet ut, og likevel blir de bare til resultatløs tørrhoste.. Du tenker kanskje at jeg bare ikke har noe å si, men selv tenker jeg: Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til. Og sammen med alt annet så blir denne ordløsheten og ufrivillige stumheten en frustrasjon sammen med alt annet. Gårdskona føler seg rett og slett fengslet og kneblet og sliter med å bryte seg løs. Hun myser lengselsfullt mot de som klarer det, og legger ved et lesetips for de som kanskje også lengter etter å finne nye jaktmarker og sprenge sine egne grenser.

Hvis du noen gang har spilt ballspill så vet du inderlig vel forskjellen mellom stang inn og stang ut. Denne lille, nesten usynlige, mentale kanskje, faktoren som er med på å bestemme om glasset er halvtomt eller halvfullt. Om man har flaks eller uflaks. Om det er motvind eller medvind. Når sant skal sies er det en selv som bestemmer, ikke alle andre. Men noen ganger kan man finne trøst i å fordele skyld og ansvar på alle andre. Jeg er litt der, jeg sliter med å kick-starte meg selv og ta affære.

For en måned siden holdt jeg nesten på å kjøre på en ung kvinne med et par unger. Hun sto midt på grusveien og så forslått og begredelig ut. Magdalena.

Det viste seg at Magdalena var sendt min vei av en bonde på en av nabogårdene. Jeg hadde klaget over at huset så ut som et skred og at jeg ønsket meg en hushjelp. Og simsalabim, der sto Magdalena. Man kan bli religiøs av mindre. Hun var virkelig svaret på alle mine bønner, hvis jeg hadde bedt noen. Hun vasket og strøk som et vidunder. Hun flyttet til og med bort sofaen for å komme til de krokene jeg selv har oversett i fem år. Spindelvevet forsvant fra hjørnene og gulvet formelig skinte. Jeg tuslet storøyd og beundrende rundt i midt eget hjem og gav etter for ethvert lønnskrav og små hint om passende frynsegoder. Hva som helst for å få Magdalena til å fortsette å gjøre rent huset. Over en kaffe på formiddagene fortalte hun om en voldelig ektemann og hvor late og udugelige ungdommen var nå til dags. hun var veldig takknemlig for jobben jeg tilbød, sa hun. Og jeg tenkte at Magdalena forhåpentligvis var et stabilt vesen og satte pris på forutsigbarhet og var interessert i langvarig ansettelse (i motsetning til meg selv?).

Det varte omtrent akkurat så lenge at jeg begynte å bli vant til å bo i et ryddig hus. Så var hun borte. Oppsigelsen var en sms der hun ba om at ukens lønning skulle sendes med en av de andre kvinnene som arbeider på gården. Mens hybelkaninene hoppet av glede, hadde jeg mest lyst til å legge meg ned å grine. Jeg ringte og tryglet om at hun skulle komme tilbake, og hintet om mulighetene for nye lønnsforhandlinger og at vi kunne se på frynsegodene en gang til. Magdalena svarte at hun var lei av å vaske gulv og tørke støv. Så enkelt er det for noen.

Og selv om jeg ikke helt kan respektere måten det gjøres på, så er det en liten del av meg som er ørlite misunnelig over at noen klarer å bare gi faen på denne måten. At man kan slippe taket så til de grader uten å føle at man på noe som helst vis har en form for ansvar eller forpliktelse til å samle opp trådene eller avvikle på formelt korrekt sett. Just do it, lissom. Hakuna matata og alt det der.

Faren er så klart at Magdalena en eller annen gang angrer påat hun bare stakk og føler for å fortsette å nøste opp de trådene hun slang fra seg som en knotete backlash uten noen bekymringer eller tanker om hva fremtiden ville bringe, og hvordan skolepengene skal betales og ungene skal mates og husleien skal dekkes og…ja, du vet, alle disse irriterende kalddusjene som har en tendens til å kjøle ned impulsive, og kanskje irrasjonelle, hverdagsflukt-planer.

Så selv om jeg føler for å ta en Magdalena, går det vesentlig treigere fremover for vår del. Midt i treigheten er det kanskje viktigst å si til seg selv at det går fremove. Vi ikke står fast i en status quo, selv om fremgangen periodevis er nesten helt usynlig.

Jeg har bevisst utsatt å bestille flybillettene. Å ta frem visakortet og faktisk gjøre bestillingen og printe ut papirene er et veldig håndfast bevis på at det er lys i enden av tunnelen. Et bevis på at vi er på vei et sted. Jeg har spart det til jeg kommer til et punkt der jeg sårt trenger en booster. Så når jeg endelig setter meg ned og begynner prosessen med å skaffe billettene, og vurderer Bangkok vs Kuala Lumpur og Ethiad vs Emirates, kjenner jeg at det løsner litt. På mange måter.

Det BLIR DiveMaster i Thailand på nyåret. Det blir to måneder hjemmefra, langt borte fra gjørmete gårdsveier og markspiste brekkbønner. Bort fra hverdagstralten og Magdalena’er som ikke møter opp til jobb. Bort fra fakturaene og momsregnskap.

Med det lettede hjertesukket kom ordene brått harkende frem også.

Plutselig kom jeg på at det jo er en hel masse jeg må fortelle dere om.

Glasset er endelig halvfullt igjen.

Tre uker familiesafari er over.  Å være hjemme alene igjen på farmen er en ubestemmelig blanding av fint og kjipt. Da først kommer man på alle de tingene man egentlig skulle ha sagt, og angrer kanskje på noe av det man faktisk sa. Og så tenker jeg kanskje litt på de tingene vi ikke gjorde som vi kanskje burde ha gjort, og forsøker å skrive mentale huskelapper slik at jeg husker det til neste gang. Når enn det blir. Konklusjonen er likevel, sånn til syvende og sist, at det var en fin tur. Ordentlig fin.

I veldig korte trekk så det omtrent slik ut:

- Fem reisende med varierende campingerfaring og smerteterskel for bugs og slanger, harde madrasser og sinna elefanter. Tre førstegangsreisende og to som har saferiert så mye at selv ikke løver i campen tar helt piffen fra dem lenger, selv om leoparder fremdeles er i stand til å frarøve dem munn og mæle.

- 19 dager og litt i underkant av 3500 km tilbakelagt i bil basert på en temmelig trad og typisk reiserute som i stor grad holder seg til velbrukte veier og severdigheter. Med andre ord, ingen store eventyrlystne krumspring eller grensesprenging.

- Et reisebudsjett for nordboerne på omtrent 20-25 000 NOK, inkludert flyreisa, overnatting, mat og drikke, men ekskludert souvenir-shoppping.

Ordtørken føles like knusktørr og avsvidd som den namibiske savannen for tiden. Kanskje dukker det opp en passende anekdote eller to når inntrykkene er blitt fordøyd og foredlet. Men akkurat nå får det greie seg med en bildeoppsummering.

Reisefølget

Deadvlei close to Sossusvlei at midday

Been there, done that. Everybody wants to climb the sand dunes at Sossusvlei. On windy days, it becomes a serious peeling and sand blasting experience

The Erongo Plateau Camp is one of Namibia's best camp sites. Not well known, and not at all advertised, it remains a well kept secret only some of us have been lucky enough to stumble upon.

At Okaukuejo, Etosha: A safari is not complete without at least a glimpse of the Big Five

1

2

3

4 (got no idea what's going on with this dude. If I hadn't met him before, I'd say he's dying, but after several weird observations, I think I'll just have to conclude that he's a freak of a rhino. That likes to chill. To the extent that not even game rangers can chase him back on his feet until he feels like it).

5

På onsdag, idet arbeidsdagen pakkes sammen og avsluttes, sier han at han har vondt i magen. Det er vanskelig å vite hva han mener med vondt. Mange afrikanere beskriver følelser som fysiske smerter. Jeg er vant til at vondt i magen kan være alt fra å grue seg til noe, til matforgiftning, og smerter i brystet kan være alt fra kjærlighetssorg til støle muskler. Men nå er klinikken stengt, sier jeg. Ja ja, sier Tangeni og liksom veiver det bort. Jeg vil ikke til klinikken, jeg vil bare ha et par immodium og kanskje paracet, sier han. Han virker ikke så skrekkelig syk, tenker jeg lettet og deler ut medisinene han ber om.

Noen timer senere ringer han og klager på store smerter og at høyresiden, mellom beinet og magen, som han sier, er hovent og gjør fryktelig vondt. Åh gud, det er blindtarmen! hyler jeg til Mark og haster avsted. Sammen med et par andre gårdsgutter får jeg Tangeni inn i bilen og kjører til klinikken.

Det sies at vi har en sykepleier som er på døgnvakt der for tiden. Vi hamrer på dørene, roper inn vinduene. I et av rommene står det på en tv. Vi ser det blinkende lyset flimre gjennom gardinene. Jeg banker på glassruten. Insisterende, regelmessig tapping på glasset. Tv’en blinker videre. Gardinene beveger seg så vidt i vibrasjonen fra bankingen. Ingen åpner, ingen svarer. En av gårdsguttene sier han vet hvor den andre sykepleieren bor. Vi kjører dit, og blir stående ved porten. På andre siden står det en ridgeback og flekker tenner. Den knurrer og legger ørene bakover. Bjeff da, for faen! mumler jeg, og bikkja adlyder. Sykepleieren kommer subbende. Hun er iført morgenkåpe og pysj, og hun har på seg Rosa Panter-tøfler. Det husker jeg. Hun lyser med ei lommelykt i ansiktet mitt, og da hun kjenner meg igjen snøfter hun. Du vet at vi stenger klokka fem, sier hun. Jeg hadde ikke vært her hvis det ikke var alvorlig, svarer jeg. Hun sukker lidende, men sier hun møter oss ved klinikken.

Noen minutter senere sitter vi på gamle trestoler ved skrivebordet hennes. Lakken er for lengst slitt av av alle de navnløse pasientrumpene som sikkert har vridd seg i smerte og forlegenhet. Hun har tatt av seg tøflene og spankulerer rundt på høye hæler. Fremdeles i pysj og morgenkåpe. Hun har stått opp med feil bein. Om det er det ingen tvil. Hun er en fryktinngytende furie av en sykepleier på en god dag. Røsket opp av søvnen er hun et sant mareritt.

Jeg har alltid tenkt at hun skremmer pasientene sine friske med ett blikk. Hun er også en av de mange hverdagsrasistene. For mange år siden forsøkte jeg å få hjelp på den lokale klinikken. Jeg hadde halsbetennelse og trengte antibiotika. Hun møtte meg i døra med armene i kors og sa: Jeg behandler ikke sånne som deg. Naturlig nok følte ikke jeg for å bli behandlet av slike som henne heller, og endte opp på den private klinikken istedet. Der de behandler alle som har penger til å betale for det. Man får et smil og en hyggelig hilsen med på kjøpet.

Gutta pleier å spørre bedende om vi kan dra til den private klinikken istedet for statsklinikken når de er syke. De ser på meg med hundevalpøyne og treffer meg midt i hjerterota. Men i kveld er sykepleieren på privatklinikken bortreist. Hun sitter på en gård i hutiheita og passer på moren sin som har influensa, sier hun på mobilen. Og Tangeni, på stolen ved siden av meg, ser ut som han ønsker seg alle andre steder akkurat nå.

Hun spør om navn og personlig informasjon. Tangeni svarer med lav stemme. Ikke kom med sånt nonsens til meg, sier sykepleieren krasst. Jeg spør deg hva du heter. Tangeni svarer. Hun fnyser og sier at det er vel ikke noe navn. Hvilke foreldre vil gi en sønn et slikt navn, og ber han være ærlig. Og Tangeni gjentar med en tålmodighet jeg beundrer han. Hun ser ikke hvordan knokene hans hvitner når han tar kveletak rundt armlenet på stolen like under bordkanten. ID-kortet mitt ligger i lommeboka i ryggsekken, mumler han til meg. Jeg ransaker sekken, leter rundt blant klesskift, toalettsaker og mobillader. Vi gir henne identifikasjonen og hun snøfter da hun leser navnet. Deretter rister hun oppgitt på hodet, og mumler noe om ungdommen nå til dags. Tangeni krymper der han sitter. Navn er tross alt viktig i Afrika.

Hun kommanderer Tangeni bak en mobil skillevegg laget av falmet, blomstrete gardinstoff. Pennen hennes har sluttet å virke. Hun dropper alt skrivearbeidet fordi hun ikke har blekk til å notere. En eneste penn har de på klinikken, og den virker ikke. Veggene er mintgrønne og dekorert med flekker av møkk her og der. En vannlekkasje har laget mørkere render på den ene veggen. Gamle plakater fra HIV/AIDS-kampanjen i 1995 er rynsete i kantene, men funker fremdeles som informasjon. På en annen vegg henger det groteske bilder av noen små barn med noen forferdelige byller og deformasjoner. Anthrax awareness, står det med store bokstaver og jeg snur meg demonstrativt bort, for er det noe jeg ikke trenger for tiden så er det bilder av små barn som har dødd av miltbrann. De sedvanlige brosjyrene med TB og diabetes-informasjon er tryggere å hvile blikket på. Også de er falmet og gamle. Klinikken har antagelig ikke så mange pasienter som kan lese og få noe fornuftig ut av dem allikevel. Kanskje bortsett fra å bruke dem til opptenning av bål og som toalettpapir.

Hun har satt Tangeni på drypp. Han ligger på en hard, smal benk bak skilleveggen. Hun sier det kan være blindtarmen. Hun har ringt etter en ambulanse. Hvor lenge kommer det til å ta, spør jeg. Alt fra en time til tre, svarer hun. Da kan jeg nå sykehuset raskere med privatbil, påpeker jeg. Hvis den blindtarmen sprekker og han dør mens han er i din bil blir det åpnet politietterforskning mot deg, sier hun og vifter advarer med fingeren like foran nesa mi. Det funker. Jeg blekner og mister munn og mæle av trusselen. Det går bra, sier Tangeni. Vi venter her.

Jeg blir sittende tafatt ved siden av han inne på klinikken. Uten å helt vite hva jeg skal si, eller gjøre med meg selv. Du, sier Tangeni mellom en av smerteriene, hva trengte du det bildet til?

Så jeg forsøker å forklare, nøkternt og uten å sette for mange ord på følelsene bombekrateret har tvunget opp i dagen, om renhetsfanatisme kontra fargerikt fellesskap, og om hvordan i det minste en nordmann ønsket seg et kulturelt og religiøst ensfarget Norge og hvilke virkemidler han var villig til å ta i bruk for å oppnå det. Jeg kjenner at jeg skammer meg over at et menneske av samme nasjonalitet som meg selv kunne være i stand til dette.

Hvor er han nå? spør Tangeni. I fengsel, svarer jeg. Han venter på formell tiltale og rettsak. Han kommer med en kort, oppgitt latter. I fengsel, meme? Beskyttet av politiet? Fortjener han det da? Han ser på meg og jeg trekker på skuldrene.

Enkelte saker er ikke for politiet, fortsetter han. Noen ganger skal de bare se en annen vei og la samfunnet ordne opp slik de føler for det. Hvis den mannen hadde brutt seg inn på skolen i landsbyen og skutt barna våre, ville vi hengt han opp i et tre og gitt foreldrene frihet til å gjøre hva de vil med han. Øye for øye, tann for tann. Og når de var ferdige, ville vi, i fellesskap, kappet han opp i biter og foret han til krokodillene. Slik at han aldri fikk noen grav. Og slik at han aldri ble funnet. Og det, det er rettferdighet, meme.

Det fungerer ikke sånn i Norge, svarer jeg. Men joda, tanken har slått meg. Jeg skal være så ærlig. Den har slått meg og den har fristet, og jeg har bevisst jaget den bort med de viktige demokratiske prinsippene vi alle gjentar for oss selv og for hverandre for tiden.

Han skal være glad han ikke er afrikaner, sier Tangeni. Det tror jeg han er, svarer jeg.

Så tar en smerterie tak i den unge mannen og presser frem kaldsvetten på pannen hans. Han griper om trebenken og forsøker å puste mellom sammenbitte tenner.

Satan, så vondt det gjør, stønner Tangeni.
Og jeg er enig.

Da vi kjører inn portene i Etosha et par timer seinere, sjekker jeg nyhetene igjen. Det begynner å gå opp for meg at bomben slett ikke er noe å spøke med. Og samtidig registrerer jeg en ny sak om at skudd er avfyrt på Utøya. Men i alle dager, sier jeg til Mark. Hva er det som skjer i Norge? Nå har en gærn FRP’er kuppet AUF-leiren. Igjen, uten noen som helst evne til å forutse omfanget av tragedien.

Jeg blir sittende ved leirbålet til det bare er ulmende glør igjen. Blant løvebrøl og andre campingsgjesters samtaler og latter, klikker jeg nærmest kontinuelig på refresh-knappen i internettbrowseren for å se de siste oppdateringene på de norske nettavisene. Jeg begynner å innse alvoret. Da Mark kommer og tvinger meg i seng, vet jeg at ti er blitt drept på Utøya.

Da jeg våkner lørdag morgen har tallet blitt oppjustert til over 80. Jeg begynner å grine. Så kjenner jeg et overveldende behov for å reise hjem. På samme måte som man søker mot sykehusets venteværelse heller enn å sitte hjemme i sin egen sofa og vente på nyheter. Det er dette behovet for å være nær, selv om man fremdeles er like maktesløs. Det river og sliter i meg. Jeg trenger venteværelsets fellesskap, der fremmede sitter side ved side ikledd samme følelser og sinnsstemning, og finner trøst i hverandre.

Jeg sitter som innvandrer i et land langt hjemmefra fordi namibiske folket og de namibiske myndighetene har ønsket meg velkommen og inkludert meg. De har omfavnet denne fremmede fuglen i all hennes annerledeshet og gitt henne rettigheter og innpass. Bleikheten min lyser i skarp kontrast til alt det mørke som omringer meg, og jeg føler på annerledesheten. Jeg opplever innimellom at jeg mister kontakten med de rundt meg. At jeg ikke forstår hvordan hodene deres fungerer. Jeg følger ikke tankegangen, og stiller meg distansert og uforstående til reaksjonsmønstrene. Noen ganger føles det som om universene våre er vidt forskjellige konstruksjoner som mangler felles holdepunkter.

Men når alt kommer til alt, når vi graver og leter på hver vår side, så finner vi flere likheter enn vi finner forskjeller. Hvis man vil, finner man byggesteinene for å lage de viktige felles broene. Og det finnes fellesskap og latter i forsøkene på å forstå hverandre. Gjør mot andre, det andre skal gjøre mot deg. Jeg må ha troen på et multikulturelt samfunn og et fargerikt fellesskap. Mister jeg denne overbevisningen, mister jeg også livsgrunnlaget jeg har bygget opp livet mitt på. I et kulturkonservativt Namibia blir jeg utskuddet det er om å gjøre å bli kvitt.

Det er ingenting som er så effektivt som terror for å vekke til live slumrende nasjonalfølelse, sier jeg til Mark lørdag formiddag. Jeg mener den inkluderende, omfavnende nasjonalfølselen, ikke den nasjonalistiske og ekskluderende.

Inntil fredag 22 juli 2011 var jeg av den oppfatning av den folkesjela først og fremst ble vekket til liv av idrettsprestasjoner og OL på Lillehammer. At den norske folkesjela er basert på glede heller enn sorg. I dag vet jeg at det ikke er tilfelle. Det er en erfaring jeg hadde gitt mye for å være foruten. Men det er rørende og overveldende å se samholdet midt i tragedien.

Jeg blir overveldet av bidragene fra de sosiale mediene i denne saken. I stumt sjokk satte jeg pris på at Arthur, Jakob, Gunnar og Kristin var i stand til å sette ord på stemninger og reaksjoner jeg selv ikke klarte å formulere, og unge AUF-bloggere har rystet meg med sine beretninger fra Utøya.

Jeg leser, og jeg skal fortsette å lese. Motivasjonen er ikke er tabloid sensasjonstørsthet, men en overbevisning om at alle disse unge, engasjerte personene skal bli hørt og lest, hvis de vil fortelle, og at de fortjener å bli møtt med beundring og sympati, og kjenne at de blir omfavnet av oss alle som representanter for det vi ønsker å ivareta i samfunnet vårt. Jeg er imponert over hvordan disse ungdommene, etter alt de har vært gjennom, fremdeles kan snakke om kjærlighet.

Samtidig kjenner jeg en voksende overbevisning om at ikke alle har rett til å bli hørt. Du bør knebles, Anders Behring Breivik! Fengslingsmøtet ditt skal holdes for lukkede dører og rettsaken din bør ikke få lov til å være en talestol til verden. Du fortjener ikke den oppmerksomheten du ønsker deg. Du, som person, bør feies bort og bli glemt så fort som mulig. Så jeg skal ikke gi deg tilfredsstillelsen ved å hate. Det fortjener du ikke.

Derimot skal jeg fokusere de viktige verdidebattene som må komme i etterkant, og på hvor sterke vi er midt i tragedien. Trodde du virkelig at du kunne knekke oss på denne måten? Aldri. ALDRI, hører du? Vi skal støtte de som sliter med å stå oppreist i sorgen. Og vi skal holde hender i en ring som er så sterk at ikke en gang en hel hær med destruktive skadedyr som deg selv kan klare å ødelegge den. Det skylder vi de som mistet livet.

Midt i alt har vi skapt, eller kanskje bare gjenoppdaget, et nasjonalt fellesskap som er uavhengig av partitilhørighet og etnisk opprinnelse. Og det skal vi ta vare på.

Det er ikke nødvendig å oppleve inkarnasjonen av ondskap for å tro på godhet, men vi må heldigvis ikke hate, for å kunne elske.

Vi må gjøre noe fundamentalt feil, sier Mark. Det kan ikke være meningen at det skal være sånn.

Is this it, liksom?

Er dette livet? Er det sånn det skal være, dag ut og dag inn? Monotont rullende over større og mindre skjær i sjøen, før det stilner igjen. Før krusningene flater ut og den blanke flaten gjenspeiler omgivelsene rundt. Som om den ikke selv er noe, men kun en refleksjon av noe annet.

I desperasjonen kjøper jeg Four Hour Work Week av Timothy Ferriss. Jeg. Kjøper. En. Selvutviklingsbok. Eller kall den hva du vil. Nå står ikke verden til påske.

Jeg blir lurt av en fantastisk bokanmeldelse av en leser som føler at Timothy har funnet løsningen som gjør det mulig for vedkommende å leve av å reise. Som gjør det mulig å leve et liv i sus og dus, OG tjene penger på det (uten å være Lonely Planet-skribent eller National Geographic-journalist). Det er bare en ørliten hake ved hele opplegget: Det krever nemlig at du legger ditt eget liv i hendene til en ‘virtuell assistent’…tenkt som en eller annen lavlønnet geek i India eller noe. Denne onlineversjonen av deg selv kan betale regningene dine og leve store deler av ditt liv slik at du kan frigjøre deg fra det og surfe på bølgen.

Kræsjlanding. Eller, kanskje, en velfortjent kalddusj. Firetimersuka føles brått lite fristende, og jeg sletter boka fra iPad’en og tenker fuck it. Om en indier kan betale regningene mine, svare på e-postene mine og oppdatere bloggen, så kan han fremdeles ikke pakke gulrøttene, holde styr på staben, drive med ekteskapsrådgivning, trå til som jordmor i nøden og ellers ta på seg forefallende arbeid som ligger som strødd foran meg på stien jeg går på.

Når kuene går amok fordi hyenene jakter kan en virtuell indier gjøre fint lite. Det funker bare hvis en større del av livet ditt foregår utenfor kålåkeren. Målet må derfor være å komme seg bort fra åkeren, selv om jeg ikke tror det åpner de mentale dørene for å la en virtuell assistent ta over resten. Jeg ønsker ikke å frigjøre meg fra mitt eget liv. Jeg vil forandre det, men fremdeles være den som lever det. Å skyve det over på en annen stakkar med lavere lønnskrav føles ikke riktig. Det blir en form for ekstrem outsourcing og mental globalisering jeg får grøsninger av.

Vi skal bare…

Dette er det gjentagende mantraet som alltid funker. Vi skal bare, det ene og det andre… Som regel innebærer det venting. Eller utsettelse på ubestemt tid. Skal bare er bølgen som vasker bort sandslottet av vage planer og drømmer.

Mark forsvinner inn i excel-arkene sine, med budsjetteringer og regnestykker. Han setter deadlines basert på nedbetaling av lån og hvordan bankkontoene ser ut. Selv forsvinner jeg inn i drømmeland. Mens Mark står stødig og realistisk, svever jeg rundt og sliter med å peile inn et fremtidig mål og legge en fornuftig slagplan som tar meg dit.

Herregud som jeg misunner alle de som ikke sliter med denne rastløsheten! Som med hånden på hjertet kan si at de ikke kjenner denne evige lengselen etter å bryte opp og reise videre. De som virkelig ikke vil. De som ikke har noe som helst ønske om å endevende tilværelsen sin. De som ikke har noe som helst ønske om å utforske utkantene, men som har plantet aksen i sitt univers stødig ned i huset eller hagen, eller 8-4-jobben, eller hva det nå enn måtte være. Jeg misunner de som føler at en del av lykken og livsgleden ligger i det forutsigbare i hverdagen.

Samtidig er jeg antagelig enda mer misunnelige på de som har kommet nærmere oppbruddet enn det vi er, som Soletraveller og disse Gærne Vikingene.

Tenker du noen gang på Wally, spør Mark. Wally er en amerikaner som har slått seg ned midt på Koh Kradan. Paradise Lost, heter backpackerstedet hans. Det kunne vel så gjerne vært Paradise Found. Wally var drittlei livet i USA og endte opp på en liten øy i Andamansjøen.

Paradise found

Vi må ta en Wally, sier Mark. Jeg nikker ivrig, og skjærer tenner da jeg innser at det ikke bare betyr å kjøpe seg en flybillett til hvorsomhelst og stikke på ubestemt tid. Det krever planlegging. Noe jeg ikke er veldig god på. Dessuten innebærer det en justering av komfortsonen.

Det krever en holdningsendring som ikke styres av kortlivet shoppingglede, og filosofien om at et visakort er til for å brukes. I hvert fall hvis reisebudsjettet skal rekke lenger enn nærmeste tax-free. Selv jeg ser det.

Det krever en mental justering å måle livsinnhold og verdi i erfaringer og opplevelser, istedet for det afrikanske farm-huset, og gadgetene som beriker tilværelsen med surround-lyd og trådløs synkronisering.

For min del krever det et visst mot å ta steget ut i økonomisk usikkerhet, og det å ikke helt vite når og hvor fra neste innskudd på konto vil komme.

Dessuten krever det startkapital. Man må ofre noe, til fordel for noe annet. Hamstret i meg synes det er lettere å pakke alt i esker og containere i tilfellet hun vil angre. En annen del av meg føler en viss skrekkblandet fryd og befrielse over å ikke eie mer enn det som får plass i en bil.

Er dette vår midtlivskrise, spør Mark. Noen kjøper seg sportsbil, og noen foretrekker å bytte ut kona. Andre kjøper rosa skjorter, eller tar dansetimer. Vi vil bli beach bums og reise jorda rundt. Når han sier det på den måten skal jeg antagelig bare være glad for at jeg får lov til å bli med. Men kanskje har han rett. Kanskje vi har kommet så langt på veien at vi begynner å føle tidspresset og at det haster. Om vi skal få tid til å gjøre alt det vi vil gjøre.

Problemet er ikke at vi ikke kan, utfordringen ligger i det å tørre. Jeg gjentar dette til meg selv mens jeg bygger opp mot til å hoppe i det. Utfordringen ligger i det å virkelig, virkelig bestemme seg. Eller, som det står på doveggene i diverse dive shops: Don’t dream your life, live your dream.

Vi må ta en Wally. Ja, det er faktisk helt livsviktig. Ellers kommer vi til å visne på rot.

Når jeg står helt fritt til å velge hvorsomhelst i Namibia ender jeg ofte opp i Kavango eller Caprivi et sted. Hvor langt østover jeg reiser kommer mest an på tiden jeg har til rådighet. Skal jeg bare være borte en langhelg velger jeg meg Mahangu og Ngepi Camp. Har jeg mer tid på meg reiser jeg til Kongola og nasjonalparkene Mamili og Mudumu. Eller til Horseshoe.

Reisetider: Den afrikanske farmen - Ngepi ca. 6 timer. Ngepi - Horseshoe ca 3 timer. Horseshoe - Vic Falls ca. 5 timer, inkludert bestikkelser og dill i passkontrollen (skip Vic, please)

Kavango og Caprivi er herlig laid-back i forhold til streamlinede Etosha. Det er ingen gjerder som holder dyrene borte fra campen og det er ingen viltvoktere som kommer og jager deg tilbake i bilen hvis du har stukket hodet for langt ut, eller bestemt deg for å være vill og gal nok til å ha picnic ved elvekanten. I Kavango er det frihet på eget ansvar som gjelder. Så det er kanskje derfor sprø expats og glade backpackere og overlandere stimler til akkurat denne delen av Namibia. På vei mot sørlige Afrikas mekka for adrenalin junkies: Vic Falls.

I tillegg til sunn skepsis overfor fulle turister og flodhester i hagen, må man knaske malariaprofylaks og drikke massevis av GT. Resten er happy go lucky.

Caprivi & Kavango in a nut shell: Gærne overlandere og elefanter

Ngepi camp: A loo with a view. Ikke for den sjenerte.

Hele området er dessuten såkalt ‘communal land’ og ‘real Africa’ med stråhytter og magre kuer, med fargerike saronger og stinkende meat markets langs veien. Med haugevis av smilende barn som spiller fotball i veikanten, og med kvinner som vasker klær langs elven mens venninnene holder utkikk etter sultne krokodiller og sinte flodhester.

Man kan velge mellom camping alene langs elvebredden uten noen fasiliteter, og regne med å få besøk av flodhester og elefanter i løpet av natten. Eller bo på lodger eller mer…siviliserte campingplasser.

Divava - luksusalternativet

Susuwe Island Lodge – luksusalternativet

Camp Kwando – i nærheten av Mamili og Mudumu nasjonalpark

Mahangu Safari Lodge - Helt greit, og rimelig.

Ngepi Camp - Verden blir aldri helt den samme etter å ha opplevd Naked Thursdays. Kåret til sørlige Afrikas beste camp site flere år på rad.

Ngepi camp: Utendørsbab med bucket shower og integrerte kraner.

Carmine beeaters invaderer Caprivi fra midten av august hvert år

Mudumu nasjonalpark: Gratis camping i bushen.

Elefanter i Caprivi: En drøm som går i oppfyllelse for noen. Og litt mareritt for de som synes gorgene bare er litt...for store (rekker opp hånda)