Reality bites

Dere får ha meg unnskyldt. Ja, jeg sier det med en gang. Jeg kommer sikkert til å gå langt over streken og velte meg i selvmedlidenhet. Dette er kun frustrert oppgulp fra forsmådd gårdskone i hutiheita.

Det er fælt Ã¥ si det, men det er ikke stort mer enn smÃ¥lig misunnelse og den er antagelig helt malplassert. Den er basert pÃ¥ irritasjon, sÃ¥ klart og en dæsj desperasjon, kanskje. Jeg burde jo ønske flyktningene fra Syria velkomne med Ã¥pne armer. En stund gjorde jeg det ogsÃ¥. Jeg var en av dem som sa, “Vi mÃ¥ jo bare ta dem imot og hjelpe dem sÃ¥ godt vi kan.” Men det har glidd litt over, eller tatt en annen form. De mÃ¥ for all del fÃ¥ lov til Ã¥ komme, men hva med oss andre?

Hva med de nordmennene som ønsker å vende hjem etter noen år i utlandet? Vi som har funnet kjærligheten med en utlending, og som nå er del av et tospann, eller til og med en familie med barn. Er vi virkelig en så stor gruppe at Norge må beskyttes for oss? At grensene må stenges og at saksbehandlingstiden må hales ut i det aller, aller lengste? Utgjør vi virkelig en så stor trussel eller påkjenning for det norske samfunnet?

Jeg er etnisk norsk, født i verdens beste land ifølge kåringene, og priviligert som faen.

On nå jeg vil hjem.

Jeg vil ta med meg min afrikanske ektemann og flytte til Norge, for å ta del i den trauste hverdagstralten med 8 til 4-jobb, taco på fredagskveldene og pølsegrilling på skauen. Jeg vil ha venner igjen, og være sammen med familien min. Gå i fjellet, fiske makrell, ta en ukestur til Syden en gang i året. Jeg vil ha muligheten til å bruke norsk natur igjen, og til å kunne være ute etter mørkets frambrudd uten å være redd for krypjegere. Jeg er drittlei av de månedlige advarslene om planlagte gårdsraid og at vi må være forsiktige. Drittlei av at halve staben ikke møter opp til jobb på mandag morgen fordi de stukket av over natta. Jeg så lei, jeg er så sliten.

Jeg vil hjem.

Ikke fordi jeg tror Norge er perfekt og at jeg deiser rett inn i et nasjonalromantisk maleri der alle smiler og går i bunad hver dag. Men jeg vil hjem likevel. Jeg har vært fremmed fugl lenge nok.

Da jeg forhørte meg om mulighetene for Ã¥ flytte til Norge for noen Ã¥r siden sa en ansatt ved det norske konsulatet at, “det er jo ikke noe problem. Det er kun en formalitet, det. Mannen din har krav pÃ¥ oppholdstillatelse i Norge, han er jo gift med deg. Og sÃ¥ lenge dere kan bevise at det ikke er kun et pro forma-ekteskap…” SÃ¥ lo vi litt av at vi mÃ¥tte kunne svare pÃ¥ spørsmÃ¥l om favorittfarge og musikksmak og sÃ¥ for oss et sÃ¥nt Green Card-intervju, men det hele virket sÃ¥…enkelt.

Jeg tok med meg de ordene og lullet meg inn i den troen at “nÃ¥r den tid kommer, sÃ¥ kan vi reise til Norge”.

Nå er tida her. Men det er ikke så enkelt lenger. Tvert om, det er jævlig vanskelig.

Sekretæren hos konsulen i Windhoek sier ikke lenger at dette kun er en formalitet. Oh no, nÃ¥ tsk-tsk’er hun og jeg kan høre at hun rister pÃ¥ hodet, “Jeg kan ikke tenke meg at dere kvalifiserer for det. Det er ganske strenge krav, skjønner du”.

Men…?

Det er kortversjonen av hva UDI sier også. Folka i UDI er veldig hyggelige, det skal de ha, men det hjelper meg veldig lite.

Problemet er meg. Bosett deg for guds skyld aldri i utlandet en periode hvis du tror at du en gang ønsker å vende tilbake til Gnore med en utenlandsk ektemann i kofferten. Med mindre du beholder en norsk jobb da, og skatter til Norge fra utlandet. For UDI vil ha selvangivelse og en fulltid, permanent arbeidskontrakt som viser at jeg tjener nok penger til å forsørge mannen min. “Men vi har nok sparepenger i Norge til å forsørge oss selv i et par år i hvert fall.” Og det er langt mer enn minimumslønnskravet UDI stipulerer for å kunne søke om innreise for ektefelle.

“Det har ingenting Ã¥ si,” sier UDI. “Vi ser ikke pÃ¥ sparepenger.”

“Han har jo en jobb å gå til, og vår samlede årsinntekt vil være mye mer enn forsørgerkravet,” forsøker jeg.

“Det har ingenting Ã¥ si,” sier UDI. “Vi trenger den selvangivelsen og arbeidskontrakten sÃ¥ du mÃ¥ ha vært ansatt og jobbet fullt i et Ã¥r for Ã¥ kunne søke om innreise for ektefelle.

“Hva med arbeidstillatelse da?” spør jeg.

“Jaaa…” sier UDI nølende.

“Han har jo et jobbtilbud.” Men det viser seg at vi ikke oppfyller kravene der heller. For stillingen Mark kan gÃ¥ inn i i Norge er mekanisk, og mannen min er universitetsutdannet. “Og det gÃ¥r jo ikke,” sier UDI.

“Men han har mye mekanisk erfaring ogsÃ¥,” sier jeg. Man blir vant til Ã¥ mekke hvis man lever pÃ¥ gÃ¥rd i bushen.

“Njæ…” UDI rister pÃ¥ hodet. “Kan ikke tenke meg at det kommer til Ã¥ holde.”

“Men er ikke det arbeidsgiveren og mannen min sitt problem at han, på papiret, er overkvalifisert for stillingen?”

“Nei. Han kan kun jobbe som landbruksingeniør i Norge, så han må få seg jobb på et sted der de konstruerer landbruksmaskiner,” sier UDI.

“Hvah?!”

“Ja, sånn er regelverket.”

“Men det har han jo aldri holdt pÃ¥ med, ikke en gang under studiene! Han har jo utviklet kunstvannings–” Jeg stopper. Jeg tviler pÃ¥ at irrigasjonskompetanse gjør han mer ettertraktet i UDIs øyne.

“Så med mindre jeg klarer å skaffe til veie en stilling som landbruksingeniør i en bedrift som produserer landbruksimplementer, eller jeg reiser til Norge for å først jobbe ett år fulltid (med min egen husholdning og alle de løpende utgiftene den vil ha. Mens mannen min sitter her nede med sin husholdning og alle de løpende utgiftene den vil ha), så kan vi etter ett år søke om innreise som ektefelle med påberegnet behandlingstid på 8-12 måneder?”

“Ja, men du mÃ¥ være klar over at vi ikke garantere at søknaden innvilges. Det kommer jo an pÃ¥ saksbehandlingen.”

“Så jeg må satse to år av livet mitt adskilt fra mannen min gjennom 15 år, for å kanskje, med litt flaks, få innvilget familiegjenforening om et par år. Seriøst?”

UDI nikker i andre enden.“Ja. Sånn er reglene. Med mindre dere har barn da. Har dere det?” Jeg kan høre iveren i stemmen til UDI og kjenner at jeg umiddelbart blir litt vennligere innstilt selv også.

Men nei, vi har ikke barn.

“Åh…det var synd,” sier UDI, “for hvis dere hadde hatt barn, vet du, sÃ¥ finnes det massevis av unntak fra regelverket som vi kunne benyttet oss av.”

“Men på den lyse siden da,” forsøker jeg, “så kommer vi aldri til å trenge barnehageplass eller skoleplass. Vi vil aldri kunne unnskylde oss med sykt barn som gyldig fravær i jobbsammenheng, og jeg kommer aldri til å være i barselspermisjon så vi er to stk yrkesaktive, utdannede skatteytere som koster staten lite.”

“Det har ingenting å si,” sier UDI. “Det er ikke sånt vi ser på.”

Det blir stille mellom oss. Jeg vet ikke hva mer jeg kan spørre om eller foreslå. Jeg har aldri en gang tenkt tanken på at jeg egentlig ikke er velkommen hjem. Så klart er jeg, som etnisk nordmann, velkommen, men familien min, som da kun består av ett voksent menneske og ingen barn, er det ikke.

Det er…sårt. Og frustrerende. Og litt vanskelig å fatte.

Jeg har ikke sÃ¥ mye mer Ã¥ si til UDI, men jeg vegrer meg for Ã¥ legge pÃ¥. Det føles som om jeg kutter tauet redningsbøya er fortøyet i. Men gjør jeg det? Eller har det tauet egentlig aldri vært der? Kanksje jeg bare valgte Ã¥ tro det, naiv og godtroende. Plutselig føles veivalget mye større enn det gjorde den gangen da jeg valgte Ã¥ bosette meg i Namibia. Jeg tenkte at det ikke var noen ‘big deal’, jeg kunne jo alltids reise hjem igjen. Men hvor er hjemme nÃ¥?

“Kan dere ikke bare forte dere å få en unge a’?” sier UDI sånn på tampen.

Og plutselig føler jeg meg skikkelig, skikkelig, diskriminert. Jeg kjenner den samme reaksjonen jeg fikk da helsesøstra på den lokale klinikken nektet å behandle meg for en influensa for noen år siden. “Jeg behandler ikke sånne som deg,” sa hun og krysset armene foran brystet. Jeg var for bleik. Hun stilte seg opp i døråpnningen, for å forsikre seg om at budskapet kom frem. Det gjorde det, høyt og tydelig. Og UDI lykkes de også. Høyt og tydelig. Norge vil ikke ha oss. Jeg føler meg hjemløs. Litt som Piken med svovelstikkene. Så nært, men likevel utenfor rekkevidde.

Så når jeg leser at asylsøkerne på Brunstad demonstrer mot dårlig mat og kjedelige menyer,  og at en del av dem vil reise fra Norge fordi de synes de får dårlig behandling, blir jeg litt opprørt.

Ja, jeg vet så klart at det er malplassert. Og at jeg er urimelig og urettferdig, fordomsfull og rasistisk og…kall meg hva du vil. Misunnelig, kanskje… Ja, det nok det jeg er. For de har nå i hvert fall klart å komme seg over grensa!

Så klart vet jeg at vi stiller i helt forskjellige kategorier og at jeg er en heldigstilt etnisk norsk kvinne, født med ski på beina og sølvskje i munnen, mens de er flyktninger som har mistet alt og som sikkert sliter med PTS, og en kronisk frykt for hva som skjer med det som er blitt igjen der hjemme. De er innvandrer i et ukjent land, langt hjemmefra og kultursjokkerte og sikkert litt forfrosne nå på seinhøsten, og så klart er de mennesker som fortjener verdighet og respekt.

Men likevel sÃ¥ blir jeg altsÃ¥ litt misunnelig. Og i urimeligheten sÃ¥ tenker jeg at, jeg tror vi hadde tatt en mÃ¥ned pÃ¥ Brunstad konferansesenter, jeg. Hvis det hadde Ã¥pnet dørene og gjort at vi kunne fÃ¥ lov til Ã¥ leve og arbeide i Norge etterpÃ¥. SÃ¥ jeg lurer pÃ¥, nÃ¥ som de stikker til Tyskland…Kan vi fÃ¥ lov til Ã¥ komme da?