Verste tørken i bloggens minne

Du lurer kanskje på om det hendte noe. Om jeg fremdeles lever. Har den afrikanske farmen blitt ekspropriert, spør du kanskje. Har gårdskona falt av traktoren, eller blitt trampet ihjel av kveget? Mistet stemmen, eller kanskje amputert fingrene?  Tok malariaen henne endelig, eller funket ikke de rabiesvaksinene hun ble tvunget til å ta etter å ha hatt nærkontakt med ei frådende ku?

Nei, nei, nei, ingen av delene. Men det er likevel ikke til å komme bort ifra at Farmen sliter med den lengste ørken i bloggs minne.

Det hele dreier seg om vannsparing, om du vil kalle det det. Rasjonering og effektiv bruk av ressursene. I dette tilfellet: Tid og tanker.

Dette skjedde:

Første juledag. Første fridagen så lenge jeg kan huske. Det er lyst ute. Jeg gir faen. Jeg trekker dyna over huet og later som om jeg ikke ser det. Men dyna er for tynn til å stenge ute fuglekvitteret i treet på utsiden, og til slutt tvinger overlevelesesinstinktet meg til å stikke huet fram for å puste. Greit nok. Kanskje jeg ikke får sove mer, men jeg skal ikke stå opp. No way. Ikke før ryggen protesterer, eller koffeinsuget tar overhånd.

Så jeg blir liggende der, med huet vendt mot Macbooken på nattbordet. Og det er da det setter i gang, mens jeg ligger og myser på det lille lyset som puster på laptopen.

En puslespillbrikke i form av en dagdrøm, eller en scene kanskje, med en fiktiv kvinnelig hovedperson. Jeg kan se henne for meg. Jeg kjenner henne. Seriøst, jeg vet alt det er verdt å vite om den kvinnen. Mentalt plasserer jeg den brikken midt på et blankt ark. Og plukker opp en ny.

Samme hovedperson, men i selskap denne gangen. Jeg hører samtalen deres, og føler på følelsene som er involvert. Jeg kjenner kompisene hennes også, innser jeg. Jeg vet faktisk alt er det verdt å vite om dem også. Jeg vet mye mer enn henne, i hvert fall. Hun klarer bare å se frem til nærmeste sving, mens jeg vet hva som ligger bakenfor også. Hun er en lydig marionette som blindt hopper når jeg ber henne om det.

Ny brikke. Nye personer. Konflikter og issues. Jeg kan ikke huske at denne kvinnen noen gang har gjort meg noe, men jeg har tydeligvis et sterkt ønske om å giøre livet hennes vanskelig. Jeg er en sadistisk sjefsbitch troende til hva som helst. Jeg sender alt fra Bad Boys til naturkatastrofer hennes vei. Sinte elefanter? Sure. Deal with it, tenker jeg. Hva gjør du nå? Hva føler du nå? Hvordan reiser du deg når du har ligget i gjørma og kavet?

Jeg blir liggende sånn, å pusle, en brikke av gangen.

Og til slutt er bildet ferdig.

Jeg blir liggende å se på det, lenge. For å være helt sikker på at alle brikkene er der.

Historien er komplett. Jeg kan se hele veien fra begynnelsen til enden, hvordan den snirkler seg over verdenskartet. Hvordan tiden går. Merkedagene, de spesielle hendelsene, er allerede markert med rødt i almanakken.

Så jeg røsker laptopen brutalt ut av den slumrende søvnen, og skriver det ut.

Det tar flere timer, og uendelig mange kopper med kaffe. Da jeg endelig er ferdig er jeg helt skjelven. På grunn av koffein altså, ikke utmattelse.

Jeg leser gjennom alle stikkordene, scenene, hendelesforløpet, personregisteret. I alle dager…? Hva var det i gårsdagens akevitt?

“Jeg tror jeg setter meg ned og skriver litt,” sier jeg til Mark. Han gløtter opp fra iPad’en og nikker.

Det er det som hendte. Og jeg skriver fremdeles. Mye. Langt. Altfor langt, egentlig, men det får så være.

Noen dager snubler jeg i ordene fordi de kommer altfor fort. De liksom kolliderer i hverandre i iveren etter å bli sluppet ut av huet mitt og bli tastet inn på laptopen. Nesten som kuene på Farmen, når de skal inn på nytt beite.

Andre ganger er det helt tomt. Det skjer like lite i huet som det gjør på grusslettene i Namibørkenen. Jeg sitter og stirrer ned på fingertuppene, i en stille bønn om de skal begynne å rykke av seg selv, og instinktivt vite hvilke taster de skal trykke på.

Og sånn går nå dagene.

Det dreier seg som sagt om vannsparing. Fornuftig bruk av ressursene. Og akkurat nå vannes historien, mens bloggen lider under den lengste tørken i bloggens minne.

 

 

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 5.0/5 (7 votes cast)
Verste tørken i bloggens minne, 5.0 out of 5 based on 7 ratings
Share