Jeg er redd for at en av gårdsguttene våre ligger død i et vortesvinshøl et eller annet sted på veien fra farmen til den nærmeste landsbyen. For hver time som går blir magefølelsen litt dårligere. Jeg sjekker klokka oftere enn normalt og skulle ønske den kunne stoppe helt opp, eller kanskje til og med gå baklengs en stund.
Vi er alle ute og leiter. Mark, svigerfar, gårdsgutta og broren hans, en haug frivillige fra landsbyen og hele politistyrken. Det er vanskelige forhold. Vi har fått mer enn 100 mm regn i løpet av de siste to dagene og gutta, som vanligvis er fantastiske til å spore skadede dyr eller kuer som har gått seg vill, står rådville på grusveien og aner ikke hvor de skal begynne.
Vi veit han var full på søndag, men vi veit også at han var på vei hjem. Det er ikke første gangen gårdsgutta rangler og stavrer seg hjemover. Til nå har det alltid gått bra, hvis man ser bort ifra et og annet skrubbsår og et par utslåtte tenner.
Han kan så klart ha tråkket på en mamba, men i så fall burde han ligge dø på stien som brukes av hundrevis av andre og burde ha blitt funnet ganske fort.
Han kan så klart også ha stukket av, av en eller annen grunn, men når en av gårdsgutta stikker av i løpet av natta så veit som regel alle de andre hvorfor de har reist og at de er ok. Når vi uinnvidde blir litt stresset over fraværet og vurderer leteaksjon, vifter som regel resten av gjengen beroligende med hendene og sier at det ikke er nødvendig. Karen har bare reist videre til en annen jobb, eller en ny kjæreste.
Denne gangen sa gårdsgutta: Vi må leite. Det har skjedd noe alvorlig.
Vi veit at han reiste hjem til Kavango for et par år siden fordi han hadde vært i krangel med noen karer fra landsbyen, og at det var viktig å komme seg på trygg avstand. Jeg spurte aldri etter detaljene, jeg bare aksepterte det. For to uker siden kom han tilbake fordi alle tenkte at den krangelen for flere år siden var vann under brua og glemt for lengst.
NÃ¥ er vi ikke sikre lenger.
Jeg sitter og tvinner tommeltottene, myser oppover gårdsveien og håper at han vil komme traskende, sjanglende eller haltende hjemover i en slik forfatning at han kan lappes sammen og fikses på, og bli så god som ny igjen.
Det finnes en råhet på den afrikanske landsbygda jeg ikke tror jeg noen gang kommer til å venne meg til. Menneskeliv er så lite verdt.
En av gårdsgutta på nabogården ble tatt av dage fordi han avslørte noen som stjal mais. Det var snakk om mais til en verdi av noen få hundre kroner, men saken ble anmeldt, og en uke seinere fant de gårdsgutten dø i buskene. Slått ihjel.
Den gamle dama nede ved elva ble lemlestet fordi noen trengte hjertet hennes for å utføre sort magi. Familien hennes fant henne når hun ikke kom hjem til solnedgang, med åpen buk og manglende innvoller. For familien hadde det vært enklere å forholde seg til at hun hadde blitt tatt av krokodillene, det er jo sånt som skjer når man vasker klær, det vet alle. Men de som utførte ugjerningen hadde ikke tatt seg tid til å lempe henne ut i elva.
For et par år siden ble en sikkerhetsvakt lynsjet under et folkemøte. Han kom fra en helt annen del av landet og var leid inn av organisasjonen som holdt møtet. Han tok en tyv som hadde stjålet en mobiltelefon på fersken, men tyven spilte etnisitetskortet tilbake og hele folkesamlingen kastet seg over han. Tydeligvis ventet de bare på en mulighet til å banke ihjel en owambo. Rent politisk er det jo som regel stikk motsatt her i Namibia. Owamboene er kongene på haugen, men kanskje landsbybeboerne så sitt snitt, som underdogs, til å endelig slå tilbake, bokstavelig talt. For en mobiltelefon.
For noen år siden ble gamle Fru Volkmann drept i sitt eget hjem på en farm i fjellene. Hun nærmet seg åtti. Når politietterforskerne sporet opp drapsmannen viste det seg at det egentlig bare var et ran, og at han hadde rasket med seg verdier for et par tusen kroner. Den gamle dama hadde uheldigvis kommet i veien. Istedet for å binde henne fast, eller stenge henne inne i et skap eller noe annet relativt harmløst, kvestet han henne med ei machete.
I romjula ble Marks onkel skutt i forbindelse med et ransforsøk. Han vÃ¥knet av at det var mennesker inne pÃ¥ soverommet hans. Kula gikk rett gjennom den ene lunga uten Ã¥ treffe bein, sÃ¥ han er ok igjen, rent fysisk. Psykisk, derimot…
Spedbarn dør av skadene fra voldtekt fordi en del tror at sex med uskyldige kurerer HIV/AIDS. Store, voksne menn på babyer som fremdeles lever på morsmelk.
Under det siste møtet for Anti-Kriminalitetsgruppa i den nærmeste landsbyen ble problemet med salg av unge jenter tatt opp som et ekstra punkt på agendaen. Det er helt vanlig å selge jentungenes jomfrudom til forbireisende lastebilsjåfører for en femtilapp. Jentene er nede i åtte-årsalderen, og jeg kan tenke meg at gjennomsnittsalderen på ofrene er synkende etterhvert som det blir utplukket i rekkene.
Det blir anslått at en av tre sør-afrikanske kvinner blir voldtatt minst en gang i løpet av livet, men at stort sett ingen anmelder overgrep lenger fordi det er så vanlig. Kanskje statistikken ikke er fullt så hårreisende i Namibia enda, men vi er godt på vei. Buckle up and deal with it, er tydeligvis den gjennomgående holdningen. Jeg lurer på hva slags ballast vi gir disse barna. Hvilken forutsetninger de har for å stoppe utviklingen og ikke bare overføre egne erfaringer og opplevelser til neste generasjon? Og neste. Og neste.
For noen dager siden vant Namibia det engelske reisemagasinet Wanderlusts Travel Awards 2014 i kategorien beste ferieland med New Zealand og Colombia (?) hakk i hæl. Wanderlusts redaktør sier:
“I’m not surprised Namibia has won. It offers great value, an excellent infrastructure and world-class adventures. On top of that, the people value the wildlife, and so it is the only country in the world with a growing population of rhinos, elephants and lions. They thoroughly deserve this award.”
Det er som om jeg skulle ha sagt det selv. Saken er at det er helt fantastisk å være turist i Namibia. Landet oppleves som trygt og enkelt å reise i med gode veier og bra overnattinger. Det eneste det kan være vanskelig å forholde seg til er etterlatenskapene fra apartheid-tida som ofte slår litt knock-out på turistene som reagerer på de høye gjerdene og de synlige raseskillene.
Når vi stopper utenfor skoler eller landsbyer langs veien blir vi sjarmert i senk av alle de nydelige, sorte barna som kommer stormende bort til bilen. De er søte og litt fattige, så de fortjener en blyant eller et eple, og noen vennlige smil. Det blir fine bilder av slike menneskemøter. Det oppleves ofte som mye mer verdifullt enn møtet med den hvite bonden som bare klager. Det er lett å avfeie bonden som en rasist det ikke er verdt å bruke energi på å forsøke å forstå.
Barna derimot, det er ekte og genuint РReal Africa. Der var dette vi kom for ̴ se. Det var disse bildene vi ville ta.
I motsetningen til møtet med den hvite farmeren som vi automatisk anser burde ha forholdsvis like referanserammer som oss selv, har vi ingen problemer med å erkjenne at barna lever i et samfunn som er eksotisk og annerledes. Som kjapt forbipasserende på veien, dykker vi ikke ned i fattigdommen og elendigheten. Vi holder oss på et overfladisk nivå der vi slipper å forholde oss til mye av det namibiere ser og opplever, nesten hver eneste dag.
Nok om det.
La meg heller gjenta at Namibia er et fint land å være turist i.
Kanskje ikke alltid like fint å være permanent bosatt i.
Innimellom alle de søte barna, den fantastiske allsangen, de fargerike klærne og den glade dansen finnes det en råhet jeg ikke tror jeg noen gang kommer til å venne meg til.
Man eldes så fort her.
Sola tærer på kroppen og gir en leverflekker og hudkreft. Jeg har rynker som gjør at jeg ser ut som en pensjonist. Jeg aksepterer det. Jeg vet at det er prisen jeg betaler, og det er en slikk og ingenting i forhold til mange andre.
Det vanskeligere å akseptere den indre endringen. Det er så lett å bli fratatt illusjonene, og bli kynisk og mistroende.
En venninne fra Tyskland sier at den viktigste grunnen til Ã¥ ikke flytte til Namibia er at hun er sÃ¥ redd for Ã¥ miste den europeiske naiviteten, som hun kaller den. Hun tror at den er en viktig polstring i møtene med virkeligheten. “Jeg vil kunne gÃ¥ ut av flyet, suge til meg den afrikanske lufta, se pÃ¥ Khomas-fjellene og være overlykkelig over Ã¥ være tilbake”, sier hun, “men jeg vet ikke om jeg har lyst til Ã¥ leve i den namibiske hverdagen, med alle de utfordringene som skal takles, hver eneste dag.”
“Jeg lever egentlig veldig godt med illusjonene mine intakt”, sier hun, og ønsker egentlig ikke at de skal rokkes pÃ¥ eller ødelegges. Hun innrømmer at det kanskje er en egoistisk holdning Ã¥ ha, men hun sier at hun tror at hun har bedre forutsetninger for Ã¥ beholde livsgleden og overskuddet i en tysk smÃ¥by.
“For min egen del, rent mentalt sett, kan jeg ikke bo her.”
Jeg kjenner litt ekstra på tapet av den europeiske naiviteten for tida. Jeg føler meg tom. Oppbrukt.
Da jeg kom til Namibia for mer enn ti år siden, hadde jeg en positiv innstilling til nesten alt. Den gangen tenkte jeg at voldtektene av små barn ville reduseres gjennom informasjonskampanjer og bedre kunnskap om HIV/AIDS. For ti år siden tenkte jeg at volden og drapene som knyttes til sort magi og behovet for kroppsdeler, ville forsvinne med bedre utdannelse.
Nå har jeg mistet troen på at jeg kan gjøre en forskjell, at mitt lille bidrag har noen som helst betydning. Nå som den borte, kjenner jeg verdien av godtroenhet. Jeg har ikke den iboende styrken de dansende, fargeglade afrikanske damene har, tror jeg. Jeg har ikke evnen til å svelge kameler hele tida, eller overdøve mine egne tanker med allsang.
Som mangeårig expat er jeg så klart en av dem som alltid vil argumentere for verdien av å reise og å oppleve andre kulturer. Jeg vil alltid si at erfaringene i møtet med andre er verdifulle og berikende. Jeg tror alle har godt av å tråkke litt utenfor komfortsonene innimellom. Alle har godt av å føle seg som en outsider og være alene i mengden. Kultursjokk er fint. Alle burde være lost in translation minst en gang i livet, enten det innebærer å gå seg vill i et dårlig bystrøk, eller spise hund.
Men kanskje man kan komme til et punkt der kulturforskjellene blir så store, eller at man har blitt utsatt for dem så lenge, at de blir destruktive og nedbrytende, heller enn berikende? Kanskje dette egentlig ikke dreier seg om kulturforskjeller lenger i det hele tatt, men heller sosiale problemer? Men på en eller annen måte er jo de også kulturelt forankret, tenker jeg. Kanskje det finnes et usynlig metningspunkt for hvor mye man kan absorbere før det går på den mentale helsa løs?
Det som i begynnelsen var eksotisk og annerledes og som man så klart skulle være tolerant og åpen for, kan etterhvert gå over i å bli en form for desillusjonert bitterhet eller resignasjon. Jeg tror jeg har nådd et punkt der jeg begynner å sette opp igjen de stengslene jeg har brukt mye tid og energi på å forsøke å bryte ned.
Noen ganger vil jeg egentlig bare være turist. Jeg vil komme og gå som jeg vil, og selv velge hvor mye jeg skal involvere meg i hverdagsutfordringene.
Jeg vil helst kunne fortelle Wanderlust at Namibia er verdens beste land å feriere i, og se på landskapet gjennom ei kameralinse som gjør sanddynene ekstra røde og fine, ikke leite etter gårdsgutter og frykte at de ligger bortgjemt i et vortesvinshøl.
Gi meg tilbake den europeiske naiviteten,
Var innom i stad berre for Ã¥ sjÃ¥ at “hei, her var ho jammen meg igjen”,men las ikkje fordi eg mÃ¥tte rekke noko anna.Har gledd meg til Ã¥ stikke innom igjen.
No har eg lest,-og detet sit i margen. Du skriv så godt, og reflektert. Eg visste no det frå før altså,men du minner meg på at mitt draumeland er så mykje meir enn det eg eingong ynskjer få feste til film og innta lyden og lukta av.
Eg trur nok eg hadde sett noko av det du formidlar her.Noko har du sagt litt om frå før, andre ting vert formidla via media,men går så vekk frå tanken.Nokre av fylgjenne møter eg via mitt arbeide. Eg tenkjer at mismodet kan få feste når ein møter det vonde og vanskelege nært på.Det er lett å bli dessilusjonert. Utgjer vi ein forskjell ? Ein kan håpe det
MÃ¥nen som skin ute er den samme som din.Godnatt.
Tenkjer ofte på deg Silje.
Marieklem, ein sterk ein.
Hei Marie.
Ja, det var kanskje ikke oppdateringen de faste leserne, som utrolig nok fremdeles stikker innom på jevnlig basis, håpet på.
I dag så broren til den savnede gårdsgutter gribber som sirklet rundt i fjellene på gårdsgrensa. Vi forsøker å finne ut hvorfor de holdt til der og evnt hva de spiser. Jeg krysser fremdeles fingrene og håper at karen kanskje har gått på ei sinnsyk fyllekule eller gjort noe som har gjort at han har stukket av, men at han i hvert fall er i live et sted.
Jeg vet av Soletraveller kan fortelle lignende historier fra Karibien – øyer som av mange sees pÃ¥ som paradis, men der det ulmer voldsomt under overflaten og utenfor synsvidde for oss sol-og strandglade turister.
Til tross for at turismen velutviklet og reiseopplevelsene er flotte i Namibia, så er det ingen tvil om at vi har gedigne sosiale utfordringer som vi må ta tak i, fort som F. På en del statistikker ser det kanskje positivt ut, men vi har en stor jobb foran oss. Tunge tak. Mye vondt og vanskelig.
Klem tilbake
*Nikker*
Jeg kjenner igjen det du sier om ̴ finne tilbake til Рeller holde p̴ den europeiske naiviteten.
Selv om Joe er mer realist enn meg og kanskje bedre holder ut en slik hverdag (til en viss grad – han orket ikke Karibien i lengden), sÃ¥ kjenner jeg selv at….det er godt Ã¥ være den strutsen innimellom som stikker hodet i sanden.
Ikke fordi man ikke vil vite sannhetene, og se realismen i øyet. Men man skal ville stå opp om morgenen også.
Og Ã¥ ha den kontrasten i seg er viktig det ogsÃ¥….er det ikke? “Slik KAN det bli – dette mÃ¥ vi jobbe mot”.
For en som jevnlig blar i Wanderlust – og andre reisemagasin peker du pÃ¥ noe viktig. SÃ¥ fint Ã¥ være turist og fÃ¥ alle disse fine bildene.
Det som gjemmer seg bak fasaden, derimot. Det er jo en del av de stedene en farter på det også, og som gjør menneskene der til den de er.
Godt du røsker litt i oss, Silje.
*åpner en Savanna og setter på bordet foran deg*
Og klemmmmmm
Jeg husker at vi har snakket om Karibien før, Sole. Og jeg har en annen venninne ogsÃ¥, som forsøkte Ã¥ bo pÃ¥ Tobago, men som ogsÃ¥ pakket sammen og reiste hjem igjen. Det var mye på grunn av overtroen og magien, tror jeg. Mye voodoo, hvis jeg ikke husker feil. Mitt inntrykk av Tobago var perfekte strender og fantastisk lobster thermidor. OgsÃ¥ sÃ¥ jeg kolibri for første gang! Hennes opplevelse var…ganske annerledes.
Jeg tenker at mange av dem som kommer hit, med stor giv og tro på forandring, de har i begynnelsen veldig klare tanker og hva som er riktig og galt og forkynner det de har blitt tillært i skolegangen eller på universitetet, men de visner litt etterhvert. De som bor her over lang tid (og da mener jeg lang tid, ikke et år som frivillig eller prosjektansatt), de opparbeider seg etterhvert et erfaringsgrunnlag som gjør at de blir party poopers og sytepaver i møtet med andre.
En av hovedgrunnene til at jeg faktisk ble boende i Namibia var gjennom prosjekt-ansettelse. Og prosjekter er, selv om de for all del forsøker Ã¥ understreke viktigheten av lokal tilpasning og at lokalbefolkningen skal føle eierskap og engasjement hele veien, sÃ¥ er de likevel i stor grad drevet frem av en europeisk (eller amerikansk) ide om hva som bør forbedres og hvordan det bør gjøres. Vi kan sitte under treet sÃ¥ mye vi vil og skravle med lokalsamfunnet, men til syvende og sist, sÃ¥ kommer vi med vÃ¥rt tankegods der f.eks. utdannelse blir sett pÃ¥ som viktig. Men kanskje det ikke er det…? Kanskje det er viktig for beslutningstakerne som sitter på Tinget i Windhoek og forholder seg til verdenssamfunnet, men for noen smÃ¥bønder pÃ¥ landsbygda? Kanskje vi mÃ¥ legge til side alt det vi ser pÃ¥ som ganske selvsagt i forbindelse med skolegang, fag og pensum og høre ordentlig etter? Vi tar det bare for gitt at dette er noe som skal implementeres og forbedres.
SÃ¥ fint og høre fra deg. Takk for at du minner meg pÃ¥ min europeiske naivitet. Du har skrevet sterkt og godt. Jeg ønsker, pÃ¥ min norske mÃ¥te,at dere finner ham,at han dukker opp…
Jeg deler nÃ¥r som helst en øl med deg,pÃ¥ bryggekanten. Vi kan snakke om kolonihagen min,eller økologisk frukt 😉
Hei Bente
Kolonihage og øko-grønnsaker høres helt fint ut. Det gjør forresten en bryggekant også. *Sukk*
Silje, det var ein anna nerve i dette innlegget enn det du har formidla tidlegare tenkjer eg
Det sug.
Håpar dokke får eit svar på kva som hr skjedd med gardsguten.
Det virker som om det er vanskelig Ã¥ fÃ¥ noen god oversikt over søndagskvelden. Og ryktene som gÃ¥r heller kanskje mest most sort magi… Men alt er veldig uklart. Politiet har sÃ¥ mange informanter i landsbyen og pleier nesten alltid Ã¥ høre om ting relativt kjapt, men denne gangen er det merkelig stille. Det letes pÃ¥ klart pÃ¥ alle gÃ¥rdene i omrÃ¥det og langs alle veiene, men vi snakker om tusenvis av hektar og høyt grass for tida sÃ¥ det veldig vanskelig. Sporhunder har man visstnok ikke her i Namibia og evnt lukter vil uansett ha blitt vasket bort av regnet, kan jeg tenke meg.
Mail fra 4 X 4 South Africa og et innlegg fra deg pÃ¥ samme dag, kan bare bety en ting; See you soon 🙂
Fint med et innlegg fra deg igjen Silje. Ikke akkurat et oppløftende et, men tanker jeg vet du vil gjøre deg både angående det generelt sosiale og det at noe skjer i din nære krets.
Afrika er ikke særlig forenlig med vanlige vestlig europeiske tanker og du har nok erfart det både på godt og vondt.
Ja jeg er i planleggingsfasen for en stor tur til SA, Zim, Zam og Bots, men vi har ikke utelukket Namibia.
Vi det er Geir og jeg med følge, ja det vil si Geir er sambo nå.
Men hvis Marie her vil være med, så er det sikkert plass til henne i Defenderen også. Tre uker i juni/juli.
Hei Flabben.
Det høres ut som en fin tur! Dere får si ifra hvis dere er i nabolaget.
Vi var i KZN i SA for et par uker siden. Falt pladask for Durban-området. Det er en by jeg tror jeg kunne trives i. Zim skal være enklere nå for tida, og Bots er jo alltid bra.
Vi snakkes!
Du skriver så det river, enten man har reist litt, sett litt, resignert litt eller ei. Måten du evner å ta oss med inn i den brutale virkeligheten gjør at vi tåler den litt mer enn vi ville gjort hvis den var formidlet uten refleksjonene dine. Fascinerende. Forhåndsbestiller herved et eksemplar av selvbiografien, samtidsromanen, fotoboken eller hva det måtte bli.
Takk Tanja! PÃ¥ det nÃ¥værende tidspunktet skriver jeg mest skjønnlitteratur, faktisk. Samtidsroman…ja. Fra Namibia…delvis. Basert pÃ¥ eget liv…njæ… Og det er langt igjen. Hvis du kjenner noen i forlagsbransjen er jeg sÃ¥ afrikansk at jeg stiller meg positiv til korrupsjon og bestikkelser, bÃ¥de til deg og forlagspersonen. 😉
Det gleder meg å høre! Mitt nettverk er nok av liten nytte, men hvis jeg overhører noen på Kiwi som leter etter en ny Karen Blixen eller Amalie Skram med multikulturell innsikt, skal jeg nok klaske dem på skulderen og redde dagen deres mot et klekkelig honorar (som vi selvfølgelig deler). Meanwhile: http://michaelhyatt.com/category/publishing Bra kar. Vettug au.
Jammen, toppers. Da venter jeg bare på napp hos Kiwi-handlerene. I mens leser jeg Michael. Jeg har skygget unna den engelske bloggsfæren i mange år, men har endelig fått opp øynene og vurderer seriøst å gjøre farmen mer internasjonal, eller kanskje slenge opp ei lita vedbu for parallellblogging.
Hei Silje !
Jeg ble så glad da det kom post fra deg igjen, og som alltid gledet jeg meg til å lese. Men dette var tøffe tak og jeg fikk vondt langt inn i sjelen. Jeg håper du finner gårdsgutten din i god behold og at du finne styrke i å leve videre i det landet du er så glad i og som er så spennende, men tydeligvis tøft og brutalt.
Jeg sender varme tanker og hilsener fra en våt vinterdag i Bergen.
Hei Kari
Ja, det er kanskje ikke sånn man skal komme brasende inn på blogg-scenen igjen etter nesten et år fravær, men det er nå en gang slik at jeg får større trang til å blogge når det skjer ting. Når alt er bra kan jeg lett sitte å fikle med andre skriverier istedet.
Det lover ikke godt for denne karen. Jeg hÃ¥per at det har skjedd noe som har gjort at han har rømt, men jeg er redd for at det har skjedd han noe. Ryktene i landsbyen tyder ogsÃ¥ pÃ¥ det. De første dagene hadde vi et hÃ¥p om Ã¥ finne han skadet, men i live, men det hÃ¥pet er egentlig borte nÃ¥. SÃ¥ det mÃ¥ være at han har stukket av…
Som jeg sier innlegget så er ikke ting som dette noen god grunn for å styre unna Namibia som ferieland altså, det er ingen grunn til panikk eller boikott på den måten, dette er noe som første og fremst, eller kanskje KUN, merkes blant oss permanent bosatte.
Hei på deg Silje! Så fint med et innelegg, men så trist med den gårsgutten da??? Håper dere finner han i gpd behold. Afrika er flott, men jammen har det sin bakside også. Det vil ta mange generasjoner før vi klarer å snu levemåte og tankesett.Trist å tenke på, men jobb på. Noe vil gi resultater. Her snør det noe veldig idag og det er fredlig og godt. Klemsiklem fra Katten/Naturglede
http://katten.bloghog.no
Hei Randi.
Vi har ikke funnet han enda. Broren hans har tatt kontakt med noen medisinmenn som visstnok er synske for å få hjelp fra dem. Jeg aner ikke om det vil komme noe som helst ut av det, men vi står rådville og uten spor og ledetråder, så familien er nokså desperat.
Ledig plass altså Flabben ? Du er ikkje redd for at det skal begynne å regne trollkjerringar om eg slår fylgje då ? *ler*
Sleng deg med, Marie! Det blir et minne for livet. Uten tvil.
Dette var litt av en forberedelse pÃ¥ Namibiaturen om et par uker, og en ganske viktig en. Jeg har vært nok i Afrika til Ã¥ kjenne pÃ¥ denne følelsen, men har alltid hatt den luksusen det er Ã¥ reise videre – gjerne før jeg har fÃ¥tt nok. Det er utfordrende det du skriver, og utfordringen er vel Ã¥ finne balansen mellom naivitet og dessillusjon. Jeg syns du skal søke Fritt Ord om midler til Ã¥ skrive om dette.
Hei Geir.
Fritt Ord? Ja, det ville vært noe. Hmmm… Akkurat nÃ¥ har jeg riktignok sÃ¥ pass mange skriveprosjekter pÃ¥ gang og jeg tror med fordel jeg skal bli ferdig med et par av dem før jeg kaster meg pÃ¥ noe nytt.
Men det er klart at den balansen jeg forsøker Ã¥ skrive litt om her, den er viktig og noe det kanskje er verdt Ã¥ bruke litt mer tid og energi pÃ¥ Ã¥ se nærmere pÃ¥ og trekke litt frem i lyset. Det er lett at man blir sittende med sine egne tanker som expat i utlandet og innimellom føler man kanskje at man ‘tenker feil’, og føler man føler innimellom at det er mer politisk korrekt Ã¥ si ‘skjerpings’ til seg selv enn Ã¥ dele en del av det vanskelige med andre expats, i frykt for at man blir uglesett istedet for Ã¥ møte den sympatien eller diskusjonspartneren man mest av alt trenger.
Dette var vondt. Jeg sÃ¥ at dette var et langt innlegg, og tenkte: skal jeg ta meg tid til dette? Jeg var glad jeg gjorde det. Jeg var grepet fra første setning, og det grep bare mer og mer for hvert ord. Du skriver veldig godt, men det du skrev om her var bare vondt… En slik hverdag er det bare noen fÃ¥ her i Norge som kan tenke seg, og det er de som selv har levd og bodd i et sted der tet er hverdagen… Her i Norge har man godt av slik lesing, spesielt nÃ¥r man vÃ¥kner hver morgen og hÃ¥per sÃ¥ sterkt man kan pÃ¥ at den forbaskede snøen har smeltet, eller at det ikke er for kaldt og at toget ikke er forsinket.
Mmmm, og det ser ikke ut som om det er i ferd med å lysne akkurat. Politiet var her nå nettopp og de sier at ryktene skal ha det til at levningene av gårdsgutten ligger gjemt bort i en hule i fjellpartiet. Så det blir ny runde med letning, men i et mer begrenset område enn tidligere. Og det skal visstnok ikke dreie seg om magi, men heller en slåsskamp som gikk over styr, men vi får. Samtidig advarer politiet om planlagte raid og overfall på hvite farmere i området, så jeg må være hjemme og innendørs før det blir mørkt om kvelden.
Dette begynner virkelig Ã¥ gÃ¥ utover livskvaliteten. 🙁 Kanskje man skal gi seg mens leken er god…
Urovekkande å høyre Silje.
Vi har funnet han nå. Så nå er det opp til politietterforskerne å finne ut hva som egentlig har skjedd. Han etterlater seg 7 barn. Og gikk inn i fulltidsstilling mindre enn to uker før han døde. Det betyr at velferdsstaten ikke dekker noen utgifter, bortsett fra det praktiske i forbindelse med etterforskninen så klart. Og økt barnestønad til kona, men den vil antagelig ikke kompensere for inntekten hans. I tillegg kommer de fra en etnisk gruppe der det er vanlig at mannens familie tar verdisakene i boet ved dødsfall så i verste fall vil kona sitte husløs og stort sett uten nåla i veggen når arveoppgjøret er over. Broren hans vil så klart få et visst ansvar for barna han etterlater seg. Ved siste opptelling hadde han allerede ansvaret for 30+ personer i større eller mindre grad, men de er alle folk som ber om økonomisk hjelp til skolepenger og begravelser og gud vet hva. Shit, verden er urettferdig.
Verda er sanneleg urettferdig ja.
Å få vite er bedre enn uvisse, men det høyrset vanskeleg ut for ho som sit att med barna.
Er det ein ide at du samlar inn nokre kroner`? Bidreg gjerne.
Marieklem
Kanskje det var naivt?
SÃ¥ forferdelig. Leste kommentaren under om at dere fant han, og om den stakkars konen og alle barna hans. Forferdelig trist historie, ikke lett Ã¥ holde seg positiv og se lyst pÃ¥ livet nÃ¥r man ser slike ting rundt seg. Spesielt hvis du kjenner det pÃ¥ kroppen personlig, i forhold til det med planlagte raid og overfall pÃ¥ hvite farmer… Veldig kjedelig at livet skal komme med sÃ¥nne hull i veien…
Her på denne kant av verda tek vi fridomen og freden som ein sjølvfylgje. I dag skal vi feire 17 mai med hurrarop og flagg. Vil få ynskje deg ein god dag Silje.
Marieklem