Gi meg tilbake den europeiske naiviteten

Jeg er redd for at en av gårdsguttene våre ligger død i et vortesvinshøl et eller annet sted på veien fra farmen til den nærmeste landsbyen. For hver time som går blir magefølelsen litt dårligere. Jeg sjekker klokka oftere enn normalt og skulle ønske den kunne stoppe helt opp, eller kanskje til og med gå baklengs en stund.

Vi er alle ute og leiter. Mark, svigerfar, gårdsgutta og broren hans, en haug frivillige fra landsbyen og hele politistyrken. Det er vanskelige forhold. Vi har fått mer enn 100 mm regn i løpet av de siste to dagene og gutta, som vanligvis er fantastiske til å spore skadede dyr eller kuer som har gått seg vill, står rådville på grusveien og aner ikke hvor de skal begynne.

Vi veit han var full på søndag, men vi veit også at han var på vei hjem. Det er ikke første gangen gårdsgutta rangler og stavrer seg hjemover. Til nå har det alltid gått bra, hvis man ser bort ifra et og annet skrubbsår og et par utslåtte tenner.

Han kan så klart ha tråkket på en mamba, men i så fall burde han ligge dø på stien som brukes av hundrevis av andre og burde ha blitt funnet ganske fort.

Han kan så klart også ha stukket av, av en eller annen grunn, men når en av gårdsgutta stikker av i løpet av natta så veit som regel alle de andre hvorfor de har reist og at de er ok. Når vi uinnvidde blir litt stresset over fraværet og vurderer leteaksjon, vifter som regel resten av gjengen beroligende med hendene og sier at det ikke er nødvendig. Karen har bare reist videre til en annen jobb, eller en ny kjæreste.

Denne gangen sa gårdsgutta: Vi må leite. Det har skjedd noe alvorlig.

Vi veit at han reiste hjem til Kavango for et par år siden fordi han hadde vært i krangel med noen karer fra landsbyen, og at det var viktig å komme seg på trygg avstand. Jeg spurte aldri etter detaljene, jeg bare aksepterte det. For to uker siden kom han tilbake fordi alle tenkte at den krangelen for flere år siden var vann under brua og glemt for lengst.

Nå er vi ikke sikre lenger.

Jeg sitter og tvinner tommeltottene, myser oppover gårdsveien og håper at han vil komme traskende, sjanglende eller haltende hjemover i en slik forfatning at han kan lappes sammen og fikses på, og bli så god som ny igjen.

Det finnes en råhet på den afrikanske landsbygda jeg ikke tror jeg noen gang kommer til å venne meg til. Menneskeliv er så lite verdt.

En av gårdsgutta på nabogården ble tatt av dage fordi han avslørte noen som stjal mais. Det var snakk om mais til en verdi av noen få hundre kroner, men saken ble anmeldt, og en uke seinere fant de gårdsgutten dø i buskene. Slått ihjel.

Den gamle dama nede ved elva ble lemlestet fordi noen trengte hjertet hennes for å utføre sort magi. Familien hennes fant henne når hun ikke kom hjem til solnedgang, med åpen buk og manglende innvoller. For familien hadde det vært enklere å forholde seg til at hun hadde blitt tatt av krokodillene, det er jo sånt som skjer når man vasker klær, det vet alle. Men de som utførte ugjerningen hadde ikke tatt seg tid til å lempe henne ut i elva.

For et par år siden ble en sikkerhetsvakt lynsjet under et folkemøte. Han kom fra en helt annen del av landet og var leid inn av organisasjonen som holdt møtet. Han tok en tyv som hadde stjålet en mobiltelefon på fersken, men tyven spilte etnisitetskortet tilbake og hele folkesamlingen kastet seg over han. Tydeligvis ventet de bare på en mulighet til å banke ihjel en owambo. Rent politisk er det jo som regel stikk motsatt her i Namibia. Owamboene er kongene på haugen, men kanskje landsbybeboerne så sitt snitt, som underdogs, til å endelig slå tilbake, bokstavelig talt. For en mobiltelefon.

For noen år siden ble gamle Fru Volkmann drept i sitt eget hjem på en farm i fjellene. Hun nærmet seg åtti. Når politietterforskerne sporet opp drapsmannen viste det seg at det egentlig bare var et ran, og at han hadde rasket med seg verdier for et par tusen kroner. Den gamle dama hadde uheldigvis kommet i veien. Istedet for å binde henne fast, eller stenge henne inne i et skap eller noe annet relativt harmløst, kvestet han henne med ei machete.

I romjula ble Marks onkel skutt i forbindelse med et ransforsøk. Han våknet av at det var mennesker inne på soverommet hans. Kula gikk rett gjennom den ene lunga uten å treffe bein, så han er ok igjen, rent fysisk. Psykisk, derimot…

Spedbarn dør av skadene fra voldtekt fordi en del tror at sex med uskyldige kurerer HIV/AIDS. Store, voksne menn på babyer som fremdeles lever på morsmelk.

Under det siste møtet for Anti-Kriminalitetsgruppa i den nærmeste landsbyen ble problemet med salg av unge jenter tatt opp som et ekstra punkt på agendaen. Det er helt vanlig å selge jentungenes jomfrudom til forbireisende lastebilsjåfører for en femtilapp. Jentene er nede i åtte-årsalderen, og jeg kan tenke meg at gjennomsnittsalderen på ofrene er synkende etterhvert som det blir utplukket i rekkene.

Det blir anslått at en av tre sør-afrikanske kvinner blir voldtatt minst en gang i løpet av livet, men at stort sett ingen anmelder overgrep lenger fordi det er så vanlig. Kanskje statistikken ikke er fullt så hårreisende i Namibia enda, men vi er godt på vei. Buckle up and deal with it, er tydeligvis den gjennomgående holdningen. Jeg lurer på hva slags ballast vi gir disse barna. Hvilken forutsetninger de har for å stoppe utviklingen og ikke bare overføre egne erfaringer og opplevelser til neste generasjon? Og neste. Og neste.

For noen dager siden vant Namibia det engelske reisemagasinet Wanderlusts Travel Awards 2014 i kategorien beste ferieland med New Zealand og Colombia (?) hakk i hæl. Wanderlusts redaktør sier:

“I’m not surprised Namibia has won. It offers great value, an excellent infrastructure and world-class adventures. On top of that, the people value the wildlife, and so it is the only country in the world with a growing population of rhinos, elephants and lions. They thoroughly deserve this award.”

Det er som om jeg skulle ha sagt det selv. Saken er at det er helt fantastisk å være turist i Namibia. Landet oppleves som trygt og enkelt å reise i med gode veier og bra overnattinger. Det eneste det kan være vanskelig å forholde seg til er etterlatenskapene fra apartheid-tida som ofte slår litt knock-out på turistene som reagerer på de høye gjerdene og de synlige raseskillene.

Når vi stopper utenfor skoler eller landsbyer langs veien blir vi sjarmert i senk av alle de nydelige, sorte barna som kommer stormende bort til bilen. De er søte og litt fattige, så de fortjener en blyant eller et eple, og noen vennlige smil. Det blir fine bilder av slike menneskemøter. Det oppleves ofte som mye mer verdifullt enn møtet med den hvite bonden som bare klager. Det er lett å avfeie bonden som en rasist det ikke er verdt å bruke energi på å forsøke å forstå.

Barna derimot, det er ekte og genuint – Real Africa. Der var dette vi kom for å se. Det var disse bildene vi ville ta.

I motsetningen til møtet med den hvite farmeren som vi automatisk anser burde ha forholdsvis like referanserammer som oss selv, har vi ingen problemer med å erkjenne at barna lever i et samfunn som er eksotisk og annerledes. Som kjapt forbipasserende på veien, dykker vi ikke ned i fattigdommen og elendigheten. Vi holder oss på et overfladisk nivå der vi slipper å forholde oss til mye av det namibiere ser og opplever, nesten hver eneste dag.

Nok om det.

La meg heller gjenta at Namibia er et fint land å være turist i.

Kanskje ikke alltid like fint å være permanent bosatt i.

Innimellom alle de søte barna, den fantastiske allsangen, de fargerike klærne og den glade dansen finnes det en råhet jeg ikke tror jeg noen gang kommer til å venne meg til.

Man eldes så fort her.

Sola tærer på kroppen og gir en leverflekker og hudkreft. Jeg har rynker som gjør at jeg ser ut som en pensjonist. Jeg aksepterer det. Jeg vet at det er prisen jeg betaler, og det er en slikk og ingenting i forhold til mange andre.

Det vanskeligere å akseptere den indre endringen. Det er så lett å bli fratatt illusjonene, og bli kynisk og mistroende.

En venninne fra Tyskland sier at den viktigste grunnen til å ikke flytte til Namibia er at hun er så redd for å miste den europeiske naiviteten, som hun kaller den. Hun tror at den er en viktig polstring i møtene med virkeligheten. “Jeg vil kunne gå ut av flyet, suge til meg den afrikanske lufta, se på Khomas-fjellene og være overlykkelig over å være tilbake”, sier hun, “men jeg vet ikke om jeg har lyst til å leve i den namibiske hverdagen, med alle de utfordringene som skal takles, hver eneste dag.”

“Jeg lever egentlig veldig godt med illusjonene mine intakt”, sier hun, og ønsker egentlig ikke at de skal rokkes på eller ødelegges. Hun innrømmer at det kanskje er en egoistisk holdning å ha, men hun sier at hun tror at hun har bedre forutsetninger for å beholde livsgleden og overskuddet i en tysk småby.

“For min egen del, rent mentalt sett, kan jeg ikke bo her.”

Jeg kjenner litt ekstra på tapet av den europeiske naiviteten for tida. Jeg føler meg tom. Oppbrukt.

Da jeg kom til Namibia for mer enn ti år siden, hadde jeg en positiv innstilling til nesten alt. Den gangen tenkte jeg at voldtektene av små barn ville reduseres gjennom informasjonskampanjer og bedre kunnskap om HIV/AIDS. For ti år siden tenkte jeg at volden og drapene som knyttes til sort magi og behovet for kroppsdeler, ville forsvinne med bedre utdannelse.

Nå har jeg mistet troen på at jeg kan gjøre en forskjell, at mitt lille bidrag har noen som helst betydning. Nå som den borte, kjenner jeg verdien av godtroenhet. Jeg har ikke den iboende styrken de dansende, fargeglade afrikanske damene har, tror jeg. Jeg har ikke evnen til å svelge kameler hele tida, eller overdøve mine egne tanker med allsang.

Som mangeårig expat er jeg så klart en av dem som alltid vil argumentere for verdien av å reise og å oppleve andre kulturer. Jeg vil alltid si at erfaringene i møtet med andre er verdifulle og berikende. Jeg tror alle har godt av å tråkke litt utenfor komfortsonene innimellom. Alle har godt av å føle seg som en outsider og være alene i mengden. Kultursjokk er fint. Alle burde være lost in translation minst en gang i livet, enten det innebærer å gå seg vill i et dårlig bystrøk, eller spise hund.

Men kanskje man kan komme til et punkt der kulturforskjellene blir så store, eller at man har blitt utsatt for dem så lenge, at de blir destruktive og nedbrytende, heller enn berikende? Kanskje dette egentlig ikke dreier seg om kulturforskjeller lenger i det hele tatt,  men heller sosiale problemer? Men på en eller annen måte er jo de også kulturelt forankret, tenker jeg. Kanskje det finnes et usynlig metningspunkt for hvor mye man kan absorbere før det går på den mentale helsa løs?

Det som i begynnelsen var eksotisk og annerledes og som man så klart skulle være tolerant og åpen for, kan etterhvert gå over i å bli en form for desillusjonert bitterhet eller resignasjon. Jeg tror jeg har nådd et punkt der jeg begynner å sette opp igjen de stengslene jeg har brukt mye tid og energi på å forsøke å bryte ned.

Noen ganger vil jeg egentlig bare være turist. Jeg vil komme og gå som jeg vil, og selv velge hvor mye jeg skal involvere meg i hverdagsutfordringene.

Jeg vil helst kunne fortelle Wanderlust at Namibia er verdens beste land å feriere i, og se på landskapet gjennom ei kameralinse som gjør sanddynene ekstra røde og fine, ikke leite etter gårdsgutter og frykte at de ligger bortgjemt i et vortesvinshøl.

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 4.8/5 (17 votes cast)
Gi meg tilbake den europeiske naiviteten, 4.8 out of 5 based on 17 ratings
Share