Gratulerer med dagen

I dag ønsker jeg meg et annet sted. Først til et kjøpesenter der jeg kunne plukket ut søte, bittesmå babyklær, og etterpå ville jeg reist til sykehuset og stått rundt en liten barneseng og oooohet og glist sammen med resten av familien, og svelget bort klumpen i halsen og diskret tørket bort en gledeståre i øyekroken og vært en del av det hele.

Istedet sitter jeg i en skitten pick-up på en støvete gårdsvei og tuter for å få kveget til å lette på ræva og komme seg ut av veien, med en forferdelig hjemmelengsel kun en expat klarer å forestille seg.

For en tid siden leste jeg en engelsk blogg som forsøkte å forklare denne sorgen og lengelsen så mange expater bærer på, men som vi kanskje ikke alltid deler. Den evige hal-og dra-kampen mellom hjemlandet og den nye tilværelsen et annet sted. Uansett hvor i verden vi kommer fra så kan vi kjenne hverandre igjen på disse strekkmerkene, og de er kanskje en av de viktigste grunnene til at vi så ofte finner hverandre. Kanskje det er disse merkene og arrene vi bærer på som gjør at det føles velsinget enkelt å forholde seg til andre expater, heller enn lokalbefolkningen. Fordi de vet hvordan det er. De vet hvordan det føles.

Det var en del røffe tilbakemeldinger i kommentarfeltet til den bloggen. Mange mente at hvis hun skulle syte og klage så fælt så fikk hun jo heller bare bli hjemme. Hun var jo opplagt ikke skapt til å reise fra mamma og pappa. Det er ikke så enkelt. Og, vi er faktisk ikke dypt ulykkelige i utlendigheten, selv om det kanskje kan høres slik ut noen ganger.

Joda, vi kan ha all verdens gode forsetter om å bli ordentlig integrert og skape tilhørighet og slå ned røtter på vårt nye hjemsted, og vi jobber med saken, de aller fleste av oss. Vi kaster oss på den der følelsemessige berg-og dalbanen og frontkolliderer med kulturen så mange ganger at vi føler oss kvestet og lemlestet til tider. På en blå mandag setter vi opp regnskapet, og veier fordelene mot ulempene og vurderer om det fremdeles går i overskudd eller om vi faretruende nærmer oss maks overtrekk på konto, og i så fall hvordan vi skal forholde oss til det problemet, siden Hjemme er både her og der, og vi står der og vingler med et bein på hver side av ekvator uten å ha helt fotfeste noe sted.

Tiden. Selv om kjøkkenklokka tikkende forteller meg at den surrer og går i mitt liv, så tenker jeg ofte at den står stille på andre siden av kloden. Minnebildene mine er i ferd med å bli fullstendig utdatert og likevel holder jeg fast ved dem, som om det liksom betyr at jeg går glipp av mindre. At jeg har trykket på pauseknappen for å komme tilbake og ta opp tråden igjen når det passer meg. Sjokkert oppdager jeg at bestisens datter er i skolealder. Når skjedde dette? Sist gang jeg så henne var hun jo liten.

Vi expater er Pikene med Tennstikkene. Vi står på utsiden og ser inn. De store begivenhetene i familien og blant vennekretsen vi helt frivillig reiste fra, utspiller seg like der inne, på andre siden av vindusruta. Bildene kommer til oss gjennom Facebook og på mail. Referatene blir fortalt over Skype. Og vi Pikene, vi suger til oss alt og kjenner smakene av salt, søtt og syrlig. Glad på den ene siden, misunnelig på den andre. Denne evige følelsen av å ikke være tilstede når viktige ting skjer, det er prisen vi betaler.

Jeg er blitt tante i dag. Jeg tenkte egentlig at jeg jo allerede er tante. Jeg har akkurat kommet meg til hektene etter å ha passet Marks nevøer i godt over en uke. Nettopp sukket lettet over å selv være barnløs og gledet meg over at det endelig er mulig å høre den lave tikkingen fra kjøkkenklokka igjen, uten at den overdøves av Tom og Jerry på tv-skjermen.

Men dette er annerledes. Nå er jeg blitt tante. Og ikke lenger bare til Marks nevøer, men broren min, Gode Gud!, har blitt pappa. Jeg har hatt 9 måneder på meg til å venne meg til den tanken og likevel er jeg ikke helt i mål.

Min lillebror, den der sykt irriterende lille krabaten som var høyt og lavt og drev meg til vanvidd i sine første ti leveår, har blitt pappa. Den der lille saken jeg forsøkte å dytte ned trappa fordi den var så frustrende å ha som haleheng. Den hvitluggede pjokken som løp rundt på Skjæra om sommeren og som ville gått i ett med granitten hvis det ikke var den det sommerbleika håret og tåteflaska. Det var en gang i tiden før vi ble hysterisk opphengte i solfaktor, og det hørte sommeren til å bli hummerrød først og deretter brunsvidd. Det var den gangen da vi fremdeles brukte sololje som luktet Malibu, og sunblock’en kun ble brukt på nesetippen under skiturene på påskefjellet.

Den gangen var det aldri noen diskusjon om hvilke flagg som skulle brukes på 17.mai. Jeg hadde ikke en eneste innvandrer i klassen og vi sa neger og i naiv, barnslig uskyldighet og totalt uvitende om hvor forskrekkelig politisk ukorrekte vi var, sang vi Dyrene i Afrika av full hals uten at noen rynket på øyebrynene av den grunn.

Og det er der jeg kommer inn, Sebastian, med de der dyrene i Afrika og alt de har å gjøre.

Jeg kommer til å være den der mystiske tanta du bare ser på bilder og innimellom hører andre snakke om. Hun som stikker innom hvert skuddår og blir akkurat lenge nok til at du aldri blir ordentlig kjent med henne. Hun som glemmer bursdagene dine fordi hun lever i en helt annen hverdag, altfor langt unna til at det har noe for seg å invitere henne til kaffe og kake og slike ting som ellers ville minnet henne om at tiden tikker og går der oppe på Berget, og at det nok en gang nærmer seg den tiden av året. Jul er lettere, siden hun bor i et kristent land, men stresset på farmen gjør at julegavene utgår, hvert eneste år. Ikke ta dette personlig. Det er ikke deg det er noe i veien med, det er meg.

En gang i tiden håper jeg at jeg kan kompensere for all verdens tantete neglekt og vanskjøtsel. Faren din kommer til å ta deg med på offshore og du har sikkert båtførerbevis før du kan gå. Og det blir hytteturer på fjellet, sommerdager ved fjorden og skoledager og barnebursdager og fotballkamper og bilferier. Skiturer i lysløypa, appelsin og kakao på Appelsinhaugen, slalom på Norefjell og soppturer på høsten. Og jeg kommer til å sjelden eller aldri til å være med på noe av dette.

Men jeg kan vise deg noe annet, og det er der de dyrene i Afrika kommer inn i bildet. Jeg er hun der rare tanta som lever blant løvene og elefantene i Afrika et sted. Hun som kan ta deg med på safari og vise deg Simba og Pumba og alle de andre, på ordentlig, ikke i dyreparken i Kristiansand. Jeg er hun som kan lære deg et og annet speidertriks som kommer godt med når du skal campe i bushen, og hun som kommer til å sitte sammen med deg ved leirbålet den første gangen du hører en løve brøle i mørket. Og det kommer til å bli så bra. Vi må bare vente litt, lillemann. Til du blir stor nok sette pris på det.

I mellomtiden kan du drive foreldrene dine til vanvidd, og vite at jeg er her et sted. Utenfor vinduet. Og kikker inn.

 

Til Sebastian, på fødselsdagen din

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 4.7/5 (12 votes cast)
Gratulerer med dagen, 4.7 out of 5 based on 12 ratings
Share