Khao Lak-Lam Ru nasjonalpark

En gang i tiden trodde jeg at divemastere og dykkeinstruktører levde et slaraffenliv med sol og bad på dagtid og party party hele natta. At det var en del av jobben nærmest, å sløve på stranda i overflateintervallene, for så å bare ta en forfriskende dukkert ned for å se på fiskene før man kom opp til mer soling og sløving. Så feil kan en ta. Nå veit jeg at det å jobbe i dykkeindustrien er beinhardt og kun for dem som er die-hard, lidenskapelig opptatt av å dykke.

Det er opp tidlig og seint i seng, og store deler av dagen må du være service-innstilt og imøtekommende, uansett om du dykker med turisten fra helvete, eller easy-going folk du nettopp har møtt, men som allerede føles som bestevenner.

Det begynner med utstyret som skal pakkes før hver tur. Tunge bager og kratter og ikke minst uhåndterlige tanker som skal forflyttes hit og dit, fra lagerrommet til taxien, fra taxien til brygga, fra brygga til båten. Og et par timer seinere skal alt lempes motsatt vei og ende opp tilbake på lagerrommet. Etter en dagstur har du gjort unna ei uke med styrketrening. Deretter er det dykkinga i seg selv, så klart, som uansett hvordan man snur og vender på det, tross alt er en unaturlig ting å holde på med. Kroppen utsettes for noen den finner strabasiøst og krevende, selv om det ikke føles sånn der og da. På kvelden derimot, er det mange som bare bikker utslitt i seng like etter solnedgang. Og det er ikke så rart, for fire dykk på i underkant av en time hver forbruker noe sånt som 1500-2000 kalorier. Det forklarer hvorfor vi spiser, hele fordømte tida. Det forklarer også hvorfor nesten alle som jobber i industrien ser så spreke* ut. Selv når de er fyllesjuke. (*Gjelder ikke gårdskoner som bare gjør en kort gjesteopptreden, uheldigvis).

Jeg trodde jeg skulle ha mer fritid under dykkekurset, men ble kjapt tatt av strømmen og kastet inn i 7 dagers uker med 18 timers dager. Så da Fridagen endelig var der, var planen egentlig bare å sove, lese ved bassenget og drikke så mange mango-smoothies jeg bare kunne klare å trøkke i meg. Det ble ikke helt sånn.

Ved soloppgang våknet jeg stresset fordi jeg tenkte at jeg hadde forsovet meg og sikkert hadde både liveaboard-gjester og dagsturdykkere som satt og ventet på meg et sted, med trommende fingre og iltre kikk på klokka. Da jeg endelig husket at jeg faktisk hadde Fri, sank jeg lettet ned på senga igjen, men da var skaden allerede skjedd og jeg var lysvåken.

Det var ingen andre i Khao Lak.

Etter å ha trålet hovedgata opp og ned på jakt etter et sted å kjøpe take-away kaffe og frokost, endte jeg opp med ei pakke kjeks med kinesisk tekst, noe ei gårdskone fra Namibia etterhvert har utviklet et sunn skepsis til, etter at giftig mat og Croc-sko-etterligninger har funnet veien til Windhoeks Chinatown. Men det blir Kina-kjeks og flaskevann til frokost likevel, og full av denne uvante energien all den fysiske aktiviteten har gitt meg, fant jeg ut at jeg jo måtte gjøre noe. Så utrolig det enn høres ut (spesielt for de som kjenner meg personlig), solsenga ved bassenget fristet ikke, så jeg dro på meg joggeskoa, pakket sekken med solkrem og pensumlitteratur og peiset ivei oppover bakkene mot Khao Lak-Lam Ru nasjonalpark.

 

Alle varsel-skiltene langs hele Andaman-kysten er en kontinuelig påminnelse om tsunamien i 2004. Av alle skiltene er det dette, sammen med politibåten som ligger lempet på land i Baan Niang, er som gjør mest inntrykk. Jeg har blitt andpusten og svett og er godt på vei oppover bakkene før jeg når dette skiltet. Og da har jeg fremdeles 100 meter igjen til jeg når det som regnes som ‘trygg’ eller tsunami-risikofri sone.

Khao Lak ligger schmack bang i verste Charterland. Det vet man jo før man reiser dit, så det er idiotisk å bli sjokkert over antallet skandinaviske og tyske charterturister da man endelig kommer frem. Det kan være greit å få all pakketurismen litt på avstand likevel noen ganger, og en av fordelene med Khao Lak er likevel at det er velsignet enkelt å komme seg bort fra massene hvis man vil.

En av hovedinngangene til Khao Lak-Lam Ru nasjonalpark ligger omtrent en halvtimes gange oppover bakkene på veien mot Phuket. Tuk-tukene kjører dit på 5-10 minutter fra Nan Thong supermarked. Eller du kan ta det som en halvdagstur og gå dit på egenhånd.

Det er et av mine favorittsteder. Jeg deler det bare med deg nå, fordi jeg har lovet meg selv å ikke reise tilbake til Khao Lak, rett og slett fordi jeg har vært der så mange ganger nå og det er på tide å forsøke å krysse av noe nytt på Bøttelista på neste reise. Hvis jeg visste at jeg kom til å jobbe i Khao Lak neste dykkesesong, så ville jeg bare holdt kjeft og hatt stedet for meg selv.

For 100 baht (rundt 20 kroner) i inngangsbillett får man til muligheten til å vandre rundt i nasjonalparken som omgir store deler av Khao Lak. Du kan regne med å møte en håndfull personer, hvis du er skikkelig uheldig, kanskje opptil ti, på naturstien som snirkler seg langs kysten.

 

Jeg er førstemann på stien denne morgenen. Det kjenner jeg fordi jeg blir fanget av spindelvevet som er er blitt satt opp i løpet av natten. Pinglete og lettere hysterisk blir det noen kvinnelige hyl og skrik da det klistrer seg mot ansiktet og stryker mot overarmene. Jeg ser aldri eierne. Heldigvis.

Små, flyvende øgler sneier meg på vei over stien. De klasker inn i trestammene og gløtter raskt på meg før de i rasende fart løper oppover treet og gjemmer seg i bladverket. Sinnsykt. Jeg skriker og hyler litt av de også. De ser ut som små minatyrer av noe fra Avatar eller Jurassic Park. Jeg tror jeg har sett noe lignende på Animal Planet. Jeg kan nesten høre Sir David Attenborough beskrive den der…huden…de kan slå ut mellom forbeina og bakbeina som vinger. De er ikke interessert i bli tatt bilder av.

Det vokser ville orkideer på trestammene og et par ganger tar jeg av meg sekken og klatrer litt for å komme nærmere og ta en ordentlig kikk på dem. Jeg er jo over gjennomsnittet opptatt av orkideer, og er en samvittighetsløs faen når det gjelder florakriminalitet og å ta med seg stiklinger over grensene. Likevel har jeg en naturlig respekt for ting som vokser vilt. Det er stort sett gartneriplanter jeg er skruppelløs overfor, så jeg lar de bli værende på trestammene.

 

Langs naturstien har det thailandske miljø/natur/turist-departmentet jeg ikke aner hva heter, satt opp plakater for å fortelle oss om det økosystemet vi vandrer gjennom. Akkurat denne delen av parken er en kystregnskog, av noe slag. En eviggrønn skog med innslag av lianer og rattan, og epifyter som orkideer. Plakatene er skrevet på sjarmerende engrish det ikke alltid er like lett å forstå, men de står i stil til naturvokterne som jobber i parken og som svarer “Sorry, no speak Engrish” på nesten alt man spør om. Det er ikke noen Big Deal, det meste er selvforklarende og det er begrenset hvor mye du klarer å gå deg vill på en merked sti i den smale skogsstripa mellom havet og hovedveien.

 

Det sies at det skal skal finnes en del dyreliv i parken, blant annet elefanter, sjeldne tapirer og tigre (?!), men det føles ikke overvettes farlig og truende å gå på egenhånd. Det skumleste må i så fall være russiske turister som insisterer på å kjempe seg over røtter og skrenter i sjokkrosa stilletthæler med matchende leppestift. Småaggressive Babuschas som roper og skriker på Sergei litt lenger fremme. Den typen dyreliv. Og de er sjeldne de også, takk og pris.

Noe av det aller beste med Khao Lak-Lam Ru nasjonalparks natursti er premien når man kommer til stiens ende. Og for en beach bum som meg selv er den er verdt all verdens spindelvev. Fordelen er at den ligger 1,5 km unna på en kronglete sti er at det er få av Babuschaene som når frem hit. De her brukket hælene og gitt opp hele ekspedisjonen for lengst. Og barnefamiliene som begrenses av små føtter eller barnevogn har også snudd, så det er bare noen få av oss som ender opp på The Small Sandy Beach helt til slutt. Og det passer oss alldeles ypperlig. For det er nettopp følelsen av å ha hele stedet helt for seg selv, som gjør at stranda ved veis ende i nasjonalparken er verdt å stå opp tidlig for, verdt å bli litt svett og sliten for, og verdt å risikere en frokost av lugubre kinesiske kjeks for.

 

IMG_3715

IMG_3716

 

 

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 5.0/5 (3 votes cast)
Khao Lak-Lam Ru nasjonalpark , 5.0 out of 5 based on 3 ratings
Share