Mitt Afrika

Magasinet Reiselyst har hatt en fotokonkurranse som heter Mitt Afrika gående over et par-tre måneder. Målet var å la leserne sende inn sine beste Afrika-bilder. Det kom inn mange bra bilder. Jeg bestemte meg for å være med, men gav meg selv litt andre kriterier enn de konkurransen hadde satt. Jeg bestemte meg for å sende inn kun ett bilde, ikke en håndfull. Og jeg bestemte meg for bildet virkelig skulle være representativt for mitt Afrika.

Idet jeg gav meg selv de kriteriene, satte jeg meg selv ut på sidelinjen i konkurransen. Idet jeg kasserte tusenvis av bilder av løver og elefanter og afrikanske solnedganger var jeg klar over at jeg antagelig aldri kom til å kunne konkurrere mot bildene som ville vinne konkurransen, men det var helt uvesentlig. Kameraet som var førsteprisen var ikke grunnen til at jeg ble med i utgangspunktet.

Jeg ble med fordi jeg gav meg selv utfordringen å forsøke å finne dette ene bildet som representerer Afrika for meg, med alle sine svakheter og styrker.

Det kunne aldri bli et nærbilde av en (tam) løve, til tross for at kattedyrene spiller en viktig rolle i livet mitt. Det kunne heller aldri bli et bilde av en elefant, selv om den sikkert på mange måter er det ‘regionale symbolet’ på sørlige Afrika. Jeg kunne kanskje valgt meg selve klisjeen: En enslig akasie i solnedgang, men jeg valgte bort de også. Merkelig nok, for når folk spør meg hva det er jeg liker best ved Namibia, så svarer jeg som regel naturen og dyrelivet. Men, paradoksalt nok, hvis jeg skulle sende inn ett eneste bildet av Afrika, så måtte det bli dette:

Girl at shebeen 144

 

Det er sein ettermiddag i en fattig landsby i sørlige Namibia. Det er bevrende hett utenfor bilen. En hete jeg ikke har opplevd maken til noe annet sted. Den svir bak øyelokkene og brenner innover i neseborene før den etser seg vei nedover halsen. Inne i bilen med air-con’en på full guffe, sitter det fire svenske studenter med fuktige armhuler og blussende kinn og klager på varmen. Vi svinger inn på en steinete, liten parkeringsplass utenfor en lokal bar. I grusen glitrer det fra glasskår og ølkorker.  Jeg klarer så vidt å skvise bilen inn under et lite peppertre som gir minimalt med skygge. Den ene veggen er en gedigen, håndmalt Coca-Cola-reklame. Hele bilen sukker tungt og lengselsfullt, og vi krysser fingrene for at baren har et kjøleskap som funker.

Musikken har for lengst sprengt høytalerne som nå bare skurrer og rumler i krokene. Bassen høres ut som rallende røykhoste. RIP, tenker jeg, og lukker ørene for larmet.

Jeg tenker at det er helg, men kanskje det ikke egentlig er det. På den afrikanske landsbygda varer helgefylla syv dager i uka. Klientellet er tannlause, stinkende gubber som tigger om penger eller vil at vi skal kjøpe øl til dem. Ingen er edru, noen er allerede snydens. Andre er godt på vei, og målet er helt klart innen rekkevidde i løpet av den neste timen, hvis pengene strekker til.

Vi føler oss utilpass og klynger oss sammen. Det er en viss trøst i å være mange. Det er et røft sted. Tiggingen er for aggressiv, mannfolkene er for fulle. Vi er for mye outsidere, der vi kommer i de store, fancy leiebilene. Helt automatisk ber jeg studentene holde på veskene og passe på lommene.

Vi fyller det lille lokalet og tømmer kjøleskapet for kalde leskedrikker. Bareieren forsøker å jage bort de sultne gribbene som sirkler rundt oss.

Da jeg kommer ut i solskinnet står hun lent opp mot cola-reklamen. En mager liten kropp med flokete hår og skitne klær. Hun strekker ut hånda og tigger om penger eller colaen.

Hun er Namibia.

Dette unge landet som er farget rødt av ørkensanden og brunsvidd av solen. Denne lille, magre kroppen som sikkert allerede har blitt utsatt for vold og overgrep, som vet hva sult er, og som vet hvordan minusgradene en vinternatt prikker på huden inntil den blir nummen av kulde. Fotsåler som vet hvordan grusen brenner gjennom huden midt på en sommerdag. Som allerede vet hvordan alkoholen demper alle tankene og gir velsignet likegyldighet, om enn for en kort periode. Den lille, skitne barnehånda som strekkes bedende frem for hva som helst, bare du gir noe.

Og likevel så har hun et åpent blikk som vitner om en form for resistens, eller styrke, til å holde fast ved barndommen og uskyldigheten. Det finnes fremdeles en form for glede der. Drømmene lever. Den lille sjelen der inne er fremdeles ikke desillusjonert og fortapt. Hun har fremdeles troen på medmenneskene rundt seg, selv om de sikkert har sviktet henne mange ganger allerede.

Hun burde ikke være der, midt i dette forfyllende myldret av menn. Hun burde sittet sammen med familien og spist kveldsmat. Kanskje hjulpet moren med å stelle småsøsken eller gjort lekser. Hun burde heller vært sammen med den flokken med ungjenter jeg så like før. De som badet i elva, og hylte og lo mens de forsøkte å fange fisk med plastikkposer.

Men der står hun, lent mot en Coca-Cola-reklame mens den namibiske helgefylla spyr og krangler rundt henne. Og hun smiler. Til tross for alt.

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 4.7/5 (17 votes cast)
Mitt Afrika, 4.7 out of 5 based on 17 ratings
Share