Magasinet Reiselyst har hatt en fotokonkurranse som heter Mitt Afrika gående over et par-tre måneder. Målet var å la leserne sende inn sine beste Afrika-bilder. Det kom inn mange bra bilder. Jeg bestemte meg for å være med, men gav meg selv litt andre kriterier enn de konkurransen hadde satt. Jeg bestemte meg for å sende inn kun ett bilde, ikke en håndfull. Og jeg bestemte meg for bildet virkelig skulle være representativt for mitt Afrika.
Idet jeg gav meg selv de kriteriene, satte jeg meg selv ut på sidelinjen i konkurransen. Idet jeg kasserte tusenvis av bilder av løver og elefanter og afrikanske solnedganger var jeg klar over at jeg antagelig aldri kom til å kunne konkurrere mot bildene som ville vinne konkurransen, men det var helt uvesentlig. Kameraet som var førsteprisen var ikke grunnen til at jeg ble med i utgangspunktet.
Jeg ble med fordi jeg gav meg selv utfordringen å forsøke å finne dette ene bildet som representerer Afrika for meg, med alle sine svakheter og styrker.
Det kunne aldri bli et nærbilde av en (tam) løve, til tross for at kattedyrene spiller en viktig rolle i livet mitt. Det kunne heller aldri bli et bilde av en elefant, selv om den sikkert pÃ¥ mange mÃ¥ter er det ‘regionale symbolet’ pÃ¥ sørlige Afrika. Jeg kunne kanskje valgt meg selve klisjeen: En enslig akasie i solnedgang, men jeg valgte bort de ogsÃ¥. Merkelig nok, for nÃ¥r folk spør meg hva det er jeg liker best ved Namibia, sÃ¥ svarer jeg som regel naturen og dyrelivet. Men, paradoksalt nok, hvis jeg skulle sende inn ett eneste bildet av Afrika, sÃ¥ mÃ¥tte det bli dette:
Det er sein ettermiddag i en fattig landsby i sørlige Namibia. Det er bevrende hett utenfor bilen. En hete jeg ikke har opplevd maken til noe annet sted. Den svir bak øyelokkene og brenner innover i neseborene før den etser seg vei nedover halsen. Inne i bilen med air-con’en pÃ¥ full guffe, sitter det fire svenske studenter med fuktige armhuler og blussende kinn og klager pÃ¥ varmen. Vi svinger inn pÃ¥ en steinete, liten parkeringsplass utenfor en lokal bar. I grusen glitrer det fra glasskÃ¥r og ølkorker. Jeg klarer sÃ¥ vidt Ã¥ skvise bilen inn under et lite peppertre som gir minimalt med skygge. Den ene veggen er en gedigen, hÃ¥ndmalt Coca-Cola-reklame. Hele bilen sukker tungt og lengselsfullt, og vi krysser fingrene for at baren har et kjøleskap som funker.
Musikken har for lengst sprengt høytalerne som nå bare skurrer og rumler i krokene. Bassen høres ut som rallende røykhoste. RIP, tenker jeg, og lukker ørene for larmet.
Jeg tenker at det er helg, men kanskje det ikke egentlig er det. På den afrikanske landsbygda varer helgefylla syv dager i uka. Klientellet er tannlause, stinkende gubber som tigger om penger eller vil at vi skal kjøpe øl til dem. Ingen er edru, noen er allerede snydens. Andre er godt på vei, og målet er helt klart innen rekkevidde i løpet av den neste timen, hvis pengene strekker til.
Vi føler oss utilpass og klynger oss sammen. Det er en viss trøst i å være mange. Det er et røft sted. Tiggingen er for aggressiv, mannfolkene er for fulle. Vi er for mye outsidere, der vi kommer i de store, fancy leiebilene. Helt automatisk ber jeg studentene holde på veskene og passe på lommene.
Vi fyller det lille lokalet og tømmer kjøleskapet for kalde leskedrikker. Bareieren forsøker å jage bort de sultne gribbene som sirkler rundt oss.
Da jeg kommer ut i solskinnet står hun lent opp mot cola-reklamen. En mager liten kropp med flokete hår og skitne klær. Hun strekker ut hånda og tigger om penger eller colaen.
Hun er Namibia.
Dette unge landet som er farget rødt av ørkensanden og brunsvidd av solen. Denne lille, magre kroppen som sikkert allerede har blitt utsatt for vold og overgrep, som vet hva sult er, og som vet hvordan minusgradene en vinternatt prikker på huden inntil den blir nummen av kulde. Fotsåler som vet hvordan grusen brenner gjennom huden midt på en sommerdag. Som allerede vet hvordan alkoholen demper alle tankene og gir velsignet likegyldighet, om enn for en kort periode. Den lille, skitne barnehånda som strekkes bedende frem for hva som helst, bare du gir noe.
Og likevel så har hun et åpent blikk som vitner om en form for resistens, eller styrke, til å holde fast ved barndommen og uskyldigheten. Det finnes fremdeles en form for glede der. Drømmene lever. Den lille sjelen der inne er fremdeles ikke desillusjonert og fortapt. Hun har fremdeles troen på medmenneskene rundt seg, selv om de sikkert har sviktet henne mange ganger allerede.
Hun burde ikke være der, midt i dette forfyllende myldret av menn. Hun burde sittet sammen med familien og spist kveldsmat. Kanskje hjulpet moren med å stelle småsøsken eller gjort lekser. Hun burde heller vært sammen med den flokken med ungjenter jeg så like før. De som badet i elva, og hylte og lo mens de forsøkte å fange fisk med plastikkposer.
Men der står hun, lent mot en Coca-Cola-reklame mens den namibiske helgefylla spyr og krangler rundt henne. Og hun smiler. Til tross for alt.
Mitt Afrika,
SÃ¥rt….og sÃ¥ vannvittig velskrevet som vanlig, girl 🙂
Jeg tar med jenta hjem, gir henne noe å spise og drikke. Tar vare på.
*sukker og vet at det er…..sÃ¥ altfor mange som henne der ute*
Hei girl
Ja, jeg tenker på henne støtt og stadig og skulle ønske jeg kunne røske henne ut av bildet og foret henne meg store glass melk og nybakt brød. *Lurer på hvor hun er nå*
Godt valg av bilde. Og teksten bidrar til at jeg ser en bit av ditt Afrika 🙂
Takk, Anbjørg. Noen ganger er det slik at det passer best med noen ord i tillegg til bildene, ikke sant? Selv om bildet forsåvidt står ganske stødig på egne bein er det ikke alltid at man kun vil at tilskueren skal ha sin egen tolkning og opplevelse, noen ganger er det viktig å gi litt mer av det en selv opplevde i det øyeblikket bildet ble tatt.
Det var Afrika og Namibia det. Ned til den enkleste form.
Bra Silje, meget bra. Og bildet ditt er nesten perfekt, så med den teksten, vinner du enda en konkurranse.
Ja hvis det ikke dukker opp en akasie i solnedgang da 🙂
Ay Flabben! Konkurransen er over og det er like greit. Som jeg skrev i innlegget hadde jeg ingen forhÃ¥pning om Ã¥ vinne med dette bildet, selv om det var en del portretter som ogsÃ¥ nÃ¥dde opp pÃ¥ topp ti-lista, sÃ¥ er vel Afrika sÃ¥ veldig forbundet med safarier. Og vi liker jo fine løvebilder og flotte leoparder og sÃ¥nt. Don’t get me wrong. Og akasiene er det heller ingenting feil med. Og den afrikanske solnedgangen er jo…ekstra…rød og magisk.
Virkelig bra. Dette gir oss en tanke om ditt Afrika. Du ser jo Afrika på en litt annen måte enn vi som bare har vært på besøk. Spennende bilde og tekst.
Hei Roadie!
Det blir jo sÃ¥nn. Og ti Ã¥r gjør jo at jeg…kremt…har er lite forsprang pÃ¥ dem som reiser pÃ¥ en treukers-safari. Selv om guiden er aldri sÃ¥ god og turen er stappet full med aktiviteter og opplevelser. Men sÃ¥ blir herdet ogsÃ¥, tenker jeg. Og da ser man kanskje ikke sÃ¥ tydelig en del av de tingene en nyankommet kanskje legger merke til. SÃ¥ det har vel sine fordeler og ulemper begge deler.
Stjerner og tvi, tvi !
Konkurransen er over og vinnerbildene kan dere se her: http://www.magasinetreiselyst.no/article/1891
Selv sÃ¥ kjenner jeg at jeg gjerne skulle vite mer om historien rundt en del av portrettene. De tradisjonelle safaribildene klarer jeg vel tÃ¥lig bra Ã¥ forestille meg omgivelsene til, men menneskene er alltid interessante, og selv om bilder sier mer enn tusen ord og alt det der, sÃ¥…hadde jeg likevel ønsket meg noen fÃ¥ linjer som forteller noe om konteksten bildet er blitt tatt i. Settingen, atmosfæren, fotografens tanker, kanskje, først og fremst. Det blir vanlige safaribilder noen ganger litt…grunne. Det er dritkuuult Ã¥ se løver sÃ¥ nærme bilen, og that’s it, liksom.
Var innom linken no, fine bilder, men eg synest jenta di her og historia til grip meg meir.
🙂 Ja, som jeg sa lenger oppe i en annen kommentar. Noen ganger ønsker man seg jo ordene i tillegg. Det Ã¥ høre fotografens opplevelse av det hele og ikke bare sin egen tolkning av et blide, men i en konkurranse som dette, med mindre man har muligheten til Ã¥ lage en kombinasjon med bilde og tekst, sÃ¥ skal jo fotografiet fortelle deg alt dette… eller…kanskje ikke. Men det skal i det minste være i stand til Ã¥ selge seg selv, uten at det gis noen utfyllende forklaring og beskrivelse av omstendighetene rundt. Og det gjør kanskje ikke denne rødkledde jenta. Det er no big deal, egentlig. Hun snakker til meg. Høyt og tydelig. For alltid.
For et supert bilde!
Takk Tanja. Det begynner å bli noen år gammelt, men det har fremdeles ikke falmet det minste og hele scenen er like klar i hukommelsen i dag som den dagen jeg møtte henne.
For en fantastisk tekst! Bildet sto for mye i seg selv, men sammen med teksten er det utrolig rørende!
Hei og velkommen som ny leser, Lise Marie.
Det er fint at du leser og liker.
Silje
Flott bilde og godt skrevet! Vi var nettopp i Sør-Afrika og Zimbabwe, og mÃ¥ si at Afrika er fantastisk og eksotisk for oss nordboere! Det mÃ¥ være spennende Ã¥ være bosatt der nede. Har selv bodd India og Kina, noe som er ganske sÃ¥ annerledes fra Namibia og Afrika 🙂 Gøy Ã¥ følge deg!
Hei og velkommen hit!
Ja, jeg har sett at dere har vært i Zim og SA. Det er vel mange nordmenn som etterhvert oppdager at safarier kan gjøres på mange forskjellige vis og trenger ikke være luksuriøse teltsafarier i Serengeti etc. og at man virkelig kan velge og vrake og legge opp til en reiserute som passer en selv perfekt.
Jeg har ikke vært i Hwange selv, men det stÃ¥r pÃ¥ lista, like under Kgalagadi et sted. 😉
Takk for at du tok oss med inn i øyeblikket. Du skiver fantastisk levende og bildet treffer meg rett i hjertet!
Fint at du stakk innom og leste og likte. Dette er et sÃ¥nt…viktig, lite øyeblikk som man husker. Kanskje blir betydningen av det til og med klarere pÃ¥ litt avstand enn akkurat der og da.
Det gjør godt Ã¥ lese bloggen din pÃ¥ en litt disig søndagsmorgen. Sitter Ã¥ ser utover høstpløyde jorder i mens vi venter pÃ¥ regnet og varmen som normalt kickstarter den arktiske vÃ¥ronna. BlÃ¥veisen er for lengst registrert pÃ¥ Bygdøy og smÃ¥ mirakler titter opp i staudebedda i form av smÃ¥ grønne nisseluer. Ulv er registrert i Østmarka i hele vinter og man venter i spenning for Ã¥ se om de etablerer seg der for godt. Blant de mer praktisk tenkende hÃ¥per man dog at neste ulverevir kommer i Frognerparken 🙂
Fikk bare sÃ¥ lyst til Ã¥ dele litt vÃ¥rfølelse med deg som takk for de gode leseopplevelsene du gir 🙂
Tusen takk for en herlig kommentar, Sofus.
Her på farmen er det arbeidsdag på tross av at det er 1 Mai. Vi er jo i ferskvare-bransjen og må gjøre ferdig grønnsakene som skal lastes på traileren i morgen og sendes til grossistene i Windhoek.
Det nærmer seg frostnetter. Åsen bak våningshuset er i høstfarger og gresset er allerede gult de fleste stedene på farmen. Det er tidlig, altfor tidlig. I en god regnsesong ville vi fremdeles hatt gjørmehull å manøvrere rundt og gresset ville stått grønt og frodig til livet. Vi står foran en tøff vinter. Kjøttprisene er på bunnivå og bøndene klarer ikke få tak i høy og beite for kveget, så det må slaktes, det finnes ingen andre alternativer. Noen få klarer å klart å bruke andre problemer til sin fordel hvis de har nok silasje og tilgang på beite til å kjøpe rimelige dyr, men de er bare noen veldig få.
VÃ¥rt eget kveg stÃ¥r ved grinda og venter pÃ¥ traktorene og pick-up’en som kommer med gulrøtter, bønner og mais som er blitt utsortert i grønnsaksproduksjonen. Og et sÃ¥nt tilskudd hjelper jo litt, selv om det ikke kan holde dyrene velfødde og feite gjennom den kommende vinteren.
Tørke er noe som hører til Namibia. Vi hadde bare glemt hvordan det kan være siden vi har hatt bortimot ti gode sesonger på rad.
Godt beskrevet Silje!
Jeg tror kanskje man må ha bodd i det sørlige afrika for å kunne forstå at et bilde av en løve, en elefant eller et annet eksotisk dyr ikke gir det fullstendige opplevelsen av hva Afrika virkelig kan tilby, nemmelig menneskene!
Jeg sendte ikke inn noe bilde – men skulle det vært noe hadde jeg sendt inn et i samme sjanger som du viser her. Namibias framtid.
mvh,
Sverre,
med 1. år i Erongo bak seg
Hei Sverre med et år i Erongo bak seg. Velkommen til bloggen.
Nå ble jeg nysgjerrig. Jeg jobbet med et nasjonalt fattigdomsprosjekt i Erongo for en del år tilbake og føler jeg kjenner regionen temmelig bra. Hvor holdt du til? Var det i forbindelse med Score eller FK eller noe sånt? Vi er jo ikke så mange nordmenn i Namibia, mener jeg. Bortsett fra dem som stikker innom på kortere besøk gjennom Namibiaforeningen.
Erongo er et flott omrÃ¥de, og i Ã¥r regner jeg med at jeg tar med meg de svenske geografi-studentene til Erongo og Kunene. Det blir bra. Det eneste kjipe er mopanefluene, men de har jeg ikke tenkt til si noen verdens ting om før vi møter dem personlig og det er for seint Ã¥ trekke seg. ;)’
Hei igjen Silje,
joda det stemmer at jeg jobbet for SCORE da de hadde prosjekter i Namibia. Tror ikke vi møttes da jeg jobbet i Omatjete. Var veldig fornøyd med oppholdet mitt – og glad for at jeg fikk jobbet i Omatjete fremfor f.eks Omaruru.
Merket ikke noe til mopanefluene da jeg var der, men helt greit Ã¥ “glemme” Ã¥ nevne det :p
Trur eg treng påfyll til afrikadraumar.
Tenkjer på deg.
Marieklem, ein sterk ein
Hei MT!
Du, nÃ¥ har de gamle VGB’erne vÃ¥knet til liv pÃ¥ Facebook, og de spør etter deg. Det hadde vært veldig hyggelig om du stikker innom.
Jeg holder faktisk pÃ¥ med en liten sak, men jeg sliter med inspirasjonen og det skjer liksom ikke sÃ¥ mye det er verdt Ã¥ rapportere om. Jeg har mistet ordene…de har ikke lyst til Ã¥ si noe om hverdagen, tydeligvis. Selv om hodet innimellom tenker at ‘Dette burde jeg blogge om’, sÃ¥ blir de bare sittende der…ved hÃ¥ndleddet et sted…og nekter Ã¥ kommer helt frem til fingertuppene og røre ved tastaturet.
Klem i førjulsstria.
For et fint bilde og en utrolig bra skrevet tekst!
Hei Ingrid!
Velkommen til farmen! Det var hyggelig at du stakk innom og leste og likte. Sånt setter jeg alltid pris på, til tross for at gårdsfrua er litt blogg-fraværende for tida.