Dykking – the Bigger Picture

(Til alle dere normale som ikke lider av kronisk…eh…dykkesyke. Beklager at dette er totalt uinteressant. Jeg lover flyvende firfirsler, engrish og jungeltur i neste innlegg).

På jentedoen på Tofo Scuba i Mosambik har noen skriblet ned slagordet ‘Diving is life – the rest is just surface intervals’. Det er en klassiker.

Da vi endelig bestemte oss for å ta dykkelappen, bladde vi gjennom sidene med dykkesentre i Lonely Planet-guiden og endte tilfeldigvis opp på et senter som hadde en god og oversiktelig hjemmeside og som umiddelbart svarte på mail. Jeg tror det var pris og at de hadde ledig plass på datoene som passet for oss som var utslagsgivende. Det var i hvert fall ikke det etiske aspektet ved dykkingen som avgjorde saken.

Det burde det kanskje ha vært. Det burde i hvert fall ha vært en mer bevisst tanke der vi satt og planla reiserute og forsøkte å fylle feriedagene med aktiviteter og moro. Jeg burde naturlig inkludert naturvernet, interessen for dyrelivet og utfordringene med/viktigheten av black empowerment i valg av dykkesenter. Det gjorde jeg ikke. Til å begynne med var jeg bare på ferie. Jeg la igjen hjernen hjemme og var fast bestemt på å ikke bruke energi på å tenke stort lenger enn solfaktor og Marian Keyes-bøker.  På den tida visste jeg knapt nok hva et overflate-intervall var for noe noe, og tenkte vel på dykkesentre kun som en inngangsport til den undervannsverdenen jeg endelig hadde bygget opp mot til å besøke. Så det var bare flaks at jeg tilfeldigvis endte opp på et dykkesenter med et sterkt fokus på etikk og miljøvern.

Selv om dette innlegget dreier seg om dykking, er det mye som kan overføres til mange forskjellige bransjer og aktiviteter innenfor turisme og reiseliv. Det faller alt sammen inn under den der, litt vage og subjektive, paraplybetegnelsen ‘Ansvarlig Turisme’.

En del av utfordringene i dykkeindustrien kan for eksempel lett overføres til safarier i sørlige Afrika. Det var vel nettopp den koblingen jeg ikke var så ikke var å interessert i å gjøre i begynnelsen. Dette var bare ferie og moro og skulle slett ikke ha noe til felles med hverdagen på den afrikanske farmen. Men selv om jeg lenge forsøkte å knipe øynene igjen, så kom jeg til slutt til et punkt der jeg forsiktig begynte å myse ut mellom øyevippene og de sprikende fingrene, og innså at selv om jeg slett ikke har planer om å redde verden, så er det likevel en del aspekter ved hobbyen det er verdt å forholde seg bevisst til.

Grouper, Sodwana Bay

DYKKESENTERETS ROLLE I LOKALSAMFUNNET

Dykking er en aktivitet som mange steder i verden fullstendig domineres av utlendinger. Dykking krever mye utstyr, og er en forholdsvis dyr hobby å holde på med. Mange dykkesentre fokuserer hovedsakelig på å tiltrekke seg utenlandske turister som har råd til å betale en god slump penger for å få muligheten til å utforske lokale dykkesteder. Dykkesentrene rundt Malawisjøen for eksempel, er ikke der for å dekke et lokalt behov. Det samme gjelder dykkesentrene i for eksempel Mosambik, Filippinene og Thailand.

Den utenlandske dominansen gjenspeiles ofte i staben også. Det finnes kanskje en lokal forretningsmann et eller annet sted i bakgrunnen, som en nødvendig stille partner for å få lov til å kjøpe land eller starte opp forretningsdrift, men hvis man sjekker listene med fulltidsansatte og alle free lancerne som dykkeindustrien i stor grad baserer seg på, så finner man mange steder svært få innfødte. Og hvis de i det hele tatt er der, så er de ofte ansatt i stillinger som vaskedamer, resepsjonister og sjåfører, og ikke som daglige ledere, divemastere og instruktører.

Er det fordi de ikke vil, eller er det fordi de ikke får innpass i industrien? Det der er et sånt håpløst vanskelig og komplekst spørsmål få av oss har tid og energi til å forsøke å finne ut av før vi bestiller en dykketur. I Thailand sies det at lokalbefolkningen synes dykkekursene er for dyre og at de ikke har råd til å ta utdannelsen. Det kan nok være. Men samtidig, etter noen Asia-turer, så får jeg også inntrykk av at det å være dykkeinstruktør slett ikke er et yrke som faller seg naturlig for mange.

I løpet av min korte fartstid var jeg heldig og ble kjent med fire lokale ungdommer som i utgangpunktet har takket ja til gratis dykkekurs og divemaster-opplæring. Dykkesentret håpet at dette ville gi noen ungdommer en mulighet til å ta utdannelsen som blir sagt å være for dyr, og at det også ville gjøre at lokalbefolkningen ble bedre representert i møtet med utenlandske turister. Ungdommene hadde vist interesse og de ble håndplukket fra en større gruppe fordi det ble antatt at de var de best egnede kandidatene. Tre av dem hoppet av før de var ferdige med Advanced-kurset.

Disse tre avhopperne er ikke unntakene som bekrefter regelen, tvert om. Sistemann ønsker jeg et helhjertet lykke til, og jeg håper inderlig at han trives og fullfører. Hvis han bare slutter å forsøke å klappe løvefisker og skorpionfisker bør dette kunne gå riktig bra.

Men avhopperne…Hva med dem? Dette er et dilemma eller en utfordring jeg kjenner godt igjen fra hverdagen på den afrikanske farmen også. Man tenker at “denne karen har potensiale, han må jeg oppmuntre og støtte og forsøke å legge til rette for, slik at han kan utvikle seg og får mulighet til å bruke evnene sine”. To uker seinere er fyren borte. Han stakk i løpet av natta og ingen vet hvor han er. Når man forsøker å ringe, får man enten lange, forvirrende forklaringer eller ikke noe svar i det hele tatt. Det er vanskelig å forbedre seg og gjøre ting annerledes fordi man aldri helt vet hva man i utgangspunktet gjorde feil. “Pushet jeg or mye? Eller kanskje for lite? Fikk han bedre lønn et annet sted? Var arbeidsoppgavene for kjedelige, eller for utfordrende? Er det de andre gårdsgutta som har jaget han bort, eller dro han på eget initiativ? Hørte han til feil klan? Stemte han på feil parti? Har Tokolosh tatt han? Er han i det hele tatt i live? Burde jeg leite i grøftekantene for å sjekke at han ikke er blitt overkjørt på veien hjem?” Den type tanker.

Så kanskje det er lettere å få et inntrykk av dykkesenterets lokale tilknytning og hvor mye (eller lite) de gir tilbake til lokalsamfunnet ved å se lese mer om prosjektene de støtter, eller produktene de selger. Og jeg snakker ikke først og fremst om oppbyggingen av kunstige rev og å telle djevelrokker, selv det også er en viktig del av dykkeindustrien. Nei, jeg snakker om hvordan  de skaffer til veie produktene de bruker, hvordan de markedsfører lokale foretak og hvordan de forsøker å hjelpe til på tørr mark.

For meg er Wicked Divings lokale engasjement et eksempel til etterfølgelse. Personlig erfaring gjør at jeg med hånden på hjertet kan si at prosjektene og aktivitetene som ramses opp på internett-siden deres ikke er salgsgimmick, men at det virkelig skjer. Da jeg kom tilbake på farmen etter å fullført DiveCon-kurset sjekket jeg hjemmesidene til alle dykkesentrene jeg har vært innom til nå og oppdaget, litt trist, at Wicked er det eneste senteret som understreker at de har et ansvar overfor lokalsamfunnet som strekker seg lenger enn å ansette et par sjåfører. Min Note to Self er at jeg i fremtiden skal være mer bevisst på dette når jeg bestiller dykkeferier. På samme måte som jeg forsøker å støtte Community-Based Tourism på safarier og roadtrips i Namibia og resten av sørlige Afrika.

 

DOs & DON’Ts – Hvor finner man en menneskeetende hai når man trenger en?

“No Teasing, Taunting or Touching”. “Turtles and sharks are not taxis – do not catch a lift with them”. “Take only pictures – leave only bubbles”. Alle dykkesentrene jeg har vært hos har sin egen regle med formaninger som gjentas før hvert dykk, og som regel inneholder de noe om hvordan vi skal forholde oss til livet under vann, ikke bare hva vi skal gjøre hvis kompisen blir borte for oss. Og likevel, så finner man dykkere med hansker og ‘poking sticks’ som løfter på steiner og grasfer i anemonene. Ivrige fotografer som legger seg godt til rette i korallene for å ta bilder av reker. Hvor fantastisk ville det ikke vært om den mantis-reka faktisk hadde tatt i bruk kreftene sine og gitt dem en på tygga som hevn for at de nettopp har knust mange år med husbygging for nabokorallene? Det gjør de altfor sjelden.

Når man er på liveaboard ved Similan-øyene dukker det opp havskilpadder ved båten. Noen av dem har skjøre skjell, et par av dem har til og med sprekker i dem. Forskerne mener det kan skyldes foring fra båtene. Det er fin underholdning så klart, å kaste brødrester og bananbiter i sjøen for å se på etegildet, men vi tenker sjelden over at vår mating kan ha negative konsekvenser i det lange løp. Og det er slett ikke alle dykkesenterne som strekker opp en formanende pekefinger og ber gjestene sine om å ikke kaste mat over ripa. Det burde de kanskje gjøre. Men selv om de gjorde det, ville det ikke nødvendigvis bety at vi alle hørte på dem, ville det vel? Det burde vi kanskje gjøre.

Det er ikke alltid like lett å holde en førstegangsdykker på rett kjøl. De har en tendens til å fly til værs og/eller kræsjlande inntil de får en viss feeling med hvor mye luft de trenger i BCD’en. Det er en nybegynnergreie vi alle har vært gjennom og som man kan se mellom fingrene på. Vi tar dem med til steder der de kan gjøre minimalt med skade, og som med valper flest har vi litt ekstra goodwill og tålmodighet med dem.

Det er verre når dykkelederen din plukker opp snegler og pirker i korallene for å vise frem noe. Når han tar med seg wienerpølser på dykk for å mate murenene, fortjener han egentlig at de biter av han tommelen som takk for maten. Vi har lov til å reagere på sånt, folkens. Det er vanskelig å reagere på et annet dykkesenters atferd og handlinger, men når det gjelder deg selv og dykkelederen din, og det senteret du har valgt, har du en viss kontroll. Du kan gi beskjed om hva du synes er uakseptabelt, og du kan anbefale og advare andre dykkere om senteret du har vært ved. Leave only bubbles.

 

SIKKERHETEN – Dekompr…hvafornoe, sa du?

På en liveaboard-tur jeg var med på hadde jeg…eh…gleden?…av å møte på to karer som på hvert sitt vis er stjerneeksemplene på folk man helst ikke vil ha med seg på dykketur. Den ene var opphengt i å forsøke å dykke så dypt som mulig. Og det var det eneste som var av betydning. Den andre, en divemaster på toppen av det hele, hadde null forståelse for dekompresjon, og de fysiologiske aspektene ved dykking. Han mente det hele bare var opphauset og sånt som burde tas med minst en klype salt og et par tequila.

Som assistent og sweeper (den som danner baktroppen og passer på at alle følger dykkelederen) hadde jeg et visst ansvar for å gjete flokken.

Den første karen hadde en lei tendens til å stikke av under dykk for å komme så dypt som mulig. Hvis vi svømte langs en vegg ville han uten noen form for advarsel bare brått begynne å svømme vertikalt rett ned i dypet inntil jeg eller dykkelederen fikk stoppet han ved å hamre på tanken eller grafset tak i han. Stolt som en hane ville han etterpå vise frem computeren sin og fortelle de som var villige til å høre på hvor dypt han klarte å komme.

Divemasteren drev med fridykking ved siden av dykkingen og under overflate-intervallene ville han, hvis vi ikke klarte å stoppe han, snike seg bort for å holde på med fridykking rundt båten. Det var ikke noe problem, sa han, for han dykket bare ned til 10-12 meter.  Computeren hans ble så klart helt tullerusk av det hele og gikk rett i feil-modus. Dette var heller ikke noe nytt, og en av grunnene til at han ikke alltid brukte computer, siden de hadde en lei tendens til å låse seg. Både han og Suuntoen fikk dykkeforbud. Hans argument var at han kjente sin egen kropp bedre enn computeren, og kjente sine egne grenser. Men det argumentet holder knapt nok i noen som helst situasjoner og i hvert fall ikke hvis man i tillegg til seg selv også har ansvaret for en gruppe som faktisk stoler på deg.

Til å begynne med, før jeg kom til det punktet at jeg følte at jeg er i stand til å ta vare på meg selv under vann, var jeg ei stille og forsiktig mus som kunne bli overtalt til å bli med på det meste, i den tro at dykkelederen min veit hva han eller hun holder på med, og at jeg kan stole på dem. Og selv om noen av mine beste venner jobber i bransjen og selv om de aller fleste dykk har vært positive opplevelser, så ser jeg jo, i ettertid, at jeg har blitt med på et og annet stunt jeg burde ha sagt nei til.

Jeg har satt i en båt på en dagstur og forberedte meg på dagens første og dypeste dykk på rundt 30 meter. Jeg var litt nervøs fordi jeg visste at det kunne være et krevende dykk. Det var høy sjø, sterk strøm og jeg visste det var viktig å peise på nedover for å holde følget med de andre dykkerne. Ved siden av meg satt det to unge backpacker-jenter. Like før vi rullet over rekka tilsto den ene at hun var ørlite nervøs. De var på jorda rundt-reise og kom rett fra Koh Tao der de hadde tatt Open Water-kurset og kun hadde en håndfull dykk under våtdrakta. Ingen av dem hadde tatt en ‘negative entry’ eller dykket dypere enn 18 meter. “Men de sa det var ok altså, dykkelederen sa han skulle passe ekstra bra på oss, så det går sikkert bra”. Jeg rakk akkurat å tenke: “What?!” før kapteinen skrek “Go go go”, og jeg på autopilot veltet bakover og sparket meg nedover.

Det gikk jo bra, på et vis. Den ene jenta klarte riktignok aldri å komme seg ned og ble tatt av strømmen, så hun ble fulgt tilbake til båten av en sweeper, men den andre ble, som lovet, passet på av dykkelederen og fulgte hakk i hælene hans resten av dykket. Det er jo spenstig, å la en Open Water-dykker med fire dykk i åpent hav, bli med på et såpass krevende dykk så tidlig i dykkekarrieren.

Begge jentene takket for seg etter det, og ingen av dem ble med båten ut på ettermiddagsturen. Det er ikke ålreit å raske med seg hvem som helst hvor som helst. Og det blir først og fremst dykkesentrets ansvar å passe på at hver gjest blir tatt vare på, for som fersk dykker med begrenset erfaring er det ikke alltid at man vet sitt eget beste. Shit, som helt fersk dykker er man så overveldet av det hele at man stort sett bare nikker og blir med på hva som helst, bare for å få muligheten til å se fine fisker.

Jeg har dykket langt utenfor dekompresjonsgrensene mine ved et tilfelle. Jeg var den eneste på luft og alle de andre var på Nitrox. Det var ikke så dypt, men det var et langt dykk. Da computeren min begynte å nærme seg no-deco-grensa fortalte jeg det til dykkelederen. Han viste meg alle mulige beroligende håndbevegelser, men gjorde aldri noe tegn til å begynne noen form for oppstigning. Da vi begynte oppstigningen var jeg nesten tom for luft, og computeren foreslo dekompresjonsstopp. Dykkelederens respons var å holde seg i nærheten av meg og han tilbød meg luft hvis tanken min ble tom, men vi overhørte computeren og tok bare et vanlig sikkerhetsstopp på fem meter. Jeg var uerfaren og diltet blindt etter, og tenkte omtrent som de to backpacker-jentene: “Det er ok altså. Han sier det er ok”. Ingen foreslo at jeg skulle stå over resten av dagens dykk, og for alle andre var ikke dette noen Big Deal. Instruktøren min bare foreslo at jeg skulle ta Nitrox-kurs slik at vi ikke trengte å pushe det så langt neste gang. Det gikk jo bra. På samme måte som det jo som regel går bra å kjøre altfor fort også. Vi er ofte mer redde for å bli tatt av purken, enn for å forårsake en trafikkulykke.

Jeg har vært med på et par dykk med en helt sinnsyk profil også. De advarte om det i dive briefingen allerede, så når sant skal sies burde vi allerede der ha hørt et par varselsklokker og ilter computer-piping. ‘Hvis vi ser hai kan vi gå litt dypere enn planlagt asså. Og hvis de er djupt så får vi bare svømme på nedover og se om vi kan komme litt nærmere. Sånne dykkeprofiler er uansett bullshit og ikke egentlig så himla viktig”, sa dykkelederen. Og jeg så på Mark og Mark så på meg, og vi nikket litt hjernedøde til hverandre og sa: “Ok”. Det som fikk alle hemninger og fornuft til å fare, var så klart det magiske ordet Hai. Hva gjør man ikke for å få muligheten til å se (hammer)hai? Oh boy…en utskrift fra de dykkene ville mest av alt lignet på en sånn hjerte-monitor de har på sykehusene. Nå, en hel haug dykk seinere ser jeg jo det der var en sånn heisatur man egentlig burde ha takket nei til.

Og det er vel egentlig konklusjonen. Det er vi som takker ja, eller sier nei. Den veldig korte versjonen av en lang tirade full av formanende pekefingre, er at det er vi, som betalende gjester, som langt på vei setter dagsordenen og bestemmer hvordan industrien skal være. Der er vi som tar valgene og skaper etterspørselen. Og det er også, til syvende og sist, vi som setter ned foten og trekker opp grensene.

Det var ikke så opplagt i begynnelsen. Jeg var jo bare på ferie og var fast bestemt på å ikke tenke stort lenger enn solkrem og chic-litt og sånn.

Det tok godt over hundre dykk og å være vitne til et par ulike tilfeller av dykkesyke før jeg endelig kom til den konklusjonen. Det tok et par barnehjemsbesøk og noen timer i bassenget sammen med lokale ungdommer under opplæring før jeg begynte å innse at hobbyen min utspiller seg i en kontekst som er langt større enn liveaboarden. Det tok en del dykkeferier og møter med en hel haug dykkeledere, alle med forskjellig stil og personligheter før jeg innså at jeg faktisk kan, og bør, si nei til en del ting en dykkeleder kan foreslå, eller helt impulsivt legge til, i en dykkeplan. Det tok med andre ord, altfor lang tid, før jeg innså at det er en del aspekter ved dykkingen jeg bør ha et bevisst forhold til, og at det er jeg som tar valget. Dykking er kanskje livet, men ikke for enhver pris, og det foregår en del i de overflate-intervallene det er verdt å få med seg også.

 

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 5.0/5 (3 votes cast)
Dykking - the Bigger Picture, 5.0 out of 5 based on 3 ratings
Share