Is dis Skændinæivien Daivers?

Like før jeg reiste til Thailand så Mark og jeg filmen Kon-Tiki. Da Pål Sverre Valheim Hagen (Thor Heyerdahl) åpnet kjeften for første gang kveilet Mark seg dobbelt i sofaen i krampelatter fordi han synes engelsk med sterk norsk aksent er rasende festlig. Gårdfruen fnyste indignert ved siden av han i sofaen.

Det er ingen som tipper at jeg er norsk når jeg snakker engelsk lenger. Jeg kan ikke huske sist gang noen tok nasjonaliteten min basert på engelsken. Når jeg forsøker meg på Kon-Tiki-engelsk ler Mark bare enda mer og sier at det er et godt forsøk, men ikke helt overbevisende. Nå snakker jeg namlish. En engelsk preget av fattig ordforråd og som er full av grammatiske synder og en ubestemmelig aksent som kan peke i diverse retninger. Som regel tipper folk at morsmålet mitt er afrikaans eller tysk. Jeg veit ikke om det er noen kompliment akkurat. Jeg tror jeg foretrekker norsk.

 

Uansett…jeg sitter på utsiden av Wicked Diving på hovedgata i Khao Lak en tidlig morgen og venter på at noen med nøkkel skal åpne sentret. Hovedgata er nesten tom for trafikk og turister. Et par butikkeiere koster fortauet, og han som driver bambustattoveringssjappa på hjørnet kjederøyker og drikker kaffe fra et pappbeger mens han venter på at folk skal bygge opp nok mot til å forevige roser og hodeskaller og navnet på ungene. Han pleier aldri å være her så tidlig. Det er ingen tvil om at omsetningen hans øker betraktelig etter Happy Hour og frem til Khao Lak liksom døser av en gang rundt midnatt.

Jeg forsøker å skrive mentale huskelapper og forberede dagen mens jeg ser på taxiene som kjører forbi. Mange av dem er fra dykkesentrene og de er stappfulle av turister som er på vei ut til Similan-øyene.

Gud veit hvor han kommer fra, men plutselig står det en traust Ludvig med ryggsekk og fornuftige sandaler foran meg. Fargen på leggene tilsier at han er en nyankommet trekkfugl. Han kremter og sier på en Kon-Tiki-engelsk Pål Sverre utvilsomt ville vært dritmisunnelig på: “Is dis Skændinæivien Daivers?”

På mange måter er han en mannlig versjon av meg selv, inntil lommetjuvene i Windhoek gjorde det umulig å bruke ryggsekk og jeg ble så vant til å gå barbeint at flipflops tok over rollen som solid skotøy som funker til det meste. Jeg blir sittende målløs lenge nok (antagelig litt gapende og med et tomsete uttrykk) til at mannen føler han må si noe mer. “Ai hæv æi appåintment at half past æit. For daiving”. Adamseplet hans tar et nervøst byks. Østlending, konkluderer jeg.

“Vi kan ta det på norsk tenker jeg”, sier jeg og fyren synker lettet ned på en av trestolene og sukker hørbart. “Åh, så bra, sier han. Så da ER dette Scandinavian Divers. Også er du norsk, til og med. Så himla bra”.

Han kaster seg ut i en lengre forklaring på hvorfor han har valgt å ta dykkelappen i voksen alder og om kona som har tatt et dypdykk inn i spa og thai-massasjens verden og tydeligvis ikke kommet ut for å trekke luft eller strekke på lemmene siden ankomst. “Sånne der…yoga-greier er ikke helt min stil”, mumler karen og sier at da han foreslo dykkekurs hadde kona bestilt en ekstra runde med aromaterapi istedet. “Sist gang jeg så a lå a kveila over en hoppeball mens to damer halte og dro i a. Jeg veit ikke helt, jeg…”

Jeg kan ikke si så mye om hoppeballen. Men jeg kan snakke om dykkinga, så jeg svarer med å fortelle han litt om hva han kan forvente seg av et Open Water-kurs og av dykkinga ved Similan-øyene istedet. Jeg bykser sjelden på nordmenn eller skandinaver for å snakke norsk. Tvert om har jeg flere ganger forsøkt å gjøre meg usynlig når jeg møter nordmenn på gata i Windhoek. Jeg har til og med hatt for vane å svare dem på engelsk, til tross for at Kon-Tiki-engelsken har avslørt dem og det ikke er noen tvil om hvor de kommer fra.

Men denne morgenen i Khao Lak så er det fint, for en gangs skyld, å få muligheten til å snakke på morsmålet. Så fint at jeg egentlig ikke har lyst til å sende han videre til dykkesenteret han allerede har bestilt kurs ved. Jeg forteller han aldri at han, med mindre det er hvalhai i svømmebassenget i dag, er dagens høydepunkt. Jeg tror han ville sett rart på meg hvis jeg hadde forsøkt å forklare hvor fint det er å sitte å snakke med en helt fremmed om vinterføre og minusgrader i noen minutter på morgenkvisten. Istedet lar jeg han bestemme tema og suger til meg alt som føles velkjent og som hører ‘hjemme’ til. Deretter følger jeg han til Scandinavian Divers like rundt hjørnet, og tenker at det er siste gangen jeg ser han.

Men Khao Lak er en liten verden.

Dagen etter møter jeg karen i svømmebassenget som brukes av mange av dykkesentrene i byen. Der sitter vi i hvert vårt hjørne og blåser bobler. Selv sitter jeg sammen med et par burmesiske ungdommer Wicked Diving har tilbudt fri opplæring til. Gutta har ikke dykket på en stund og trenger et oppfriskningskurs før de fortsetter med opplæringen.

Nordmannen er sammen med en svensk instruktør. Det skikkelig intens bobleproduksjon borte i det skandinaviske hjørnet. Regulatoren freser og spytter kontinuelig.

Mens de burmesiske gutta lydig fyller og tømmer masker og tar av og på vektbelter, myser jeg bort på nordmannen og boblemakeriet. Jeg er fascinert. Stress & Rescue-dykkeren i meg registrerer at stressnivået borte i kroken antagelig nærmer seg hyperventillering og alle fysikk og fysiologitimene i klasserommet har tydeligvis også preget meg, for jeg tar meg selv i å lure på hvor mange liter med luft han klarer å suge i seg og harke ut i løpet av ett minutt og hvor fort han klarer å tømme tanken.

Men igjen så ser jeg mest av alt meg selv.

Det er tross alt ikke så lenge siden. Det er bare tre år siden jeg selv lå på bunnen av et svømmebasseng og så vidt turte å forsøke å puste, overbevist om at mitt dykkeutstyr sikkert ikke kom til å fungere og forventet en munnfull klorvann istedet for luft med gummismak. Det er ikke så lenge siden jeg glatt tømte en hel tank på en halvtime, selv om jeg plasket rundt på grunna. Det er litt rart faktisk, å, etter en time i bassenget, gi nordmannen tanken min med 170 bar fordi han har brukt opp sin, og jeg er ferdig med min.

Det er en merkelig opplevelse å svømme først. Og så snu seg rundt og se at man har en hale på fire-fem personer som lydig følger i kjølvannet mitt. Og innimellom tenker jeg at dere er stein gærne. Tror dere liksom at JEG veit hva jeg driver med?! I haven’t got a clue! Inntil jeg innser at, jo…det har jeg kanskje. Tross alt.

Jeg tror ildprøven kom på siste liveaboard. Da jeg tok grepa tak i svømmeføttene til en halvpanisk dykker som mest av alt ville trykke på knappen og ta kjappeste heisen opp fra 22 meter til overflata. Da jeg brukte meg selv som motvekt for å holde henne igjen. Jeg tenkte ikke over det der og da, men i ettertid ser jeg at den helhjertede innsatsen fra et par instruktører, til tross for at jeg innimellom tviler, tydeligvis har gitt resulater. Jeg grafset ikke tak i dama i redsel for å bli etterlatt aleine på dypt vann. Jeg holdt henne igjen for hennes egen del. Det var en klar tanke der, midt i kaoset.

Et eller annet sted på veien gikk jeg fra å være et prustende damplokomotiv til å bli en ordentlig dykker! Fra å være den som alltid spør, og som stolt holder frem loggboka etter endt dykk for å få en signatur fra dykkelederen, til å bli den som blir spurt og den som signerer.

Jeg er ferdig! Den lange rekka med øvelser og eksamener på whiteboard-tavla hos Wicked Diving er alle krysset av og bestått. Ved siden av navnet mitt står det ‘Signed Out’, og permen med eksamensoppgaver og evalueringer er blitt sendt til hovedkontoret. Jeg er Dive Control Specialist, eller SSI Assisterende Instruktør, om du vil.

Dra meg baklengs inn i fuglekassa!

 

 

 

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 5.0/5 (3 votes cast)
Is dis Skændinæivien Daivers?, 5.0 out of 5 based on 3 ratings
Share