Stompie & Co. – Ett år seinere

Da Espen Thoresen intervjuet meg på Nitimen i forbindelse med den bloggkåringa sa han noe sånt som at han så for seg at farmen var full av løver og elefanter og at det var action non-stop. Vel, vi på farmen kan vel avfeie dette på alle mulige måter. Det er action nesten non-stop, men dramatiske hendelser er stort sett knyttet til bugs som spiser gulrøtter eller til ansattes ekteskapsproblemer, heller enn løver og elefanter. Og egentlig skal man kanskje si takk og pris for det.

Naturdokumentarene på tv har gjort at mange av oss tror at løver løper rundt og jakter hele tida. At det er vanlig å se dem i full fart over savannen like i hælene på noen livredde sebraer. Men egentlig, i virkeligheten, er det sjelden action non-stop når det er løver involvert. Det er i det hele tatt sjelden action. Punktum. Når sant skal sies er løver først og fremst en utholdenhetstest for tålmodigheten.

Saken er den at når løver gjør noe, så gjør de det grundig, og det gjelder både de to timene i løpet av døgnet de jakter og de 22 resterende da de bare sløver.

Dette er helgens bilder fra Etosha, og de gir et mer realistisk inntrykk av Simba & Co. Hold dere fast, folkens!

Det er tre timer siden soloppgang. I en opphetet bil som begynner å lukte smeltet plastikk og svinesvor sitter fruen og vifter med ei chic lit-bok i håp om å kjenne en ørliten bris mot kinnet. Mark sover i førersetet. Ute på savannen kan man ane ørsmå bevegelser nå og da. Et lite halevift for å feie bort en hestebrems eller små forandringer i liggestilling er blitt til safariens høydepunkt.

Man spørre seg selv: Hva pokker gjør jeg her? Og jeg har ikke noe godt svar på det spørsmålet. Men når Mark spør om vi skal kjøre videre sier jeg kjapt og veldig overbevisende: “Nehei, det skal vi absolutt ikke”. Så vi blir sittende, på ubestemt tid, mens vi tvinner tomlene og krysser fingrene for at kattene har tenkt til å bevege seg, og da helst i vår retning, en eller annen gang før bildekkene har smeltet, eller portene til campen stenger.

Mens vi venter 1

Vi venter.

Mens vi venter 2

Og venter.

Mens vi venter 3

Venter litt til.

Mens vi venter 4

Og…enda litt til?

Mens vi venter 5

Kitty…kitty…kitty?!

Du begynner å skjønne tegninga, ikke sant?

Løvene ligger akkurat så langt unna at bildene ikke blir noen verdens ting å rope hurra over, og for at det i det hele tatt skal være verdt å vise dem frem så må jeg zoome og klippe i Aperture. Ellers ville det blitt sånn: “Ser du den der prikken borti hjørnet der? Det er en løve! Eller ei busk”.

Action 1 089

Action! Stor ståhei og åndeløs spenning.

Action?

Action?

Mens vi venter...igjen

Nope.

Mens vi venter...igjen 2

Forslag til pausemusikk: “Circle of Life” – theme from the Lion King.

Jeg har jo sett løvene så safarien har egentlig vært vellykket, men likevel ikke helt tilfredsstillende. Nå kan du si at jeg er forferdelig bortskjemt og at enhver safarianer må være overlykkelig over å i det hele tatt se løver, men man kommer til et punkt der man blir ordentlig, ordentlig, kravstor når det gjelder safariopplevelser, og jeg er langt forbi det kritiske punktet. Jeg vil gjerne ha en identifikasjon, og hvis jeg ikke kan identifisere dyrene allerede, så vil jeg i det minste ha nærbilder som gjør at de kan identifiseres ved en seinere anledning og ved gjensyn.

Dessuten, ryktene skal ha det til at flokken til Stompie har flyttet lenger østover, og at en ny flokk har tatt over Chudop-slettene. Den informasjonen gjør meg bekymret. Stompies posisjon i flokken var utrygg da jeg så han sist, og jeg vet ikke helt hvordan denne forflytningen har foregått. Jeg vil gjerne se han igjen for å vite at han fremdeles er i live, og at han fremdeles er en del av familien og ikke en utstøtt ungkar. Og nå sitter jeg på Chudop-slettene og her er løvene, men jeg aner ikke hvilken flokk det er.

Jeg er i ferd med å gi opp på ordentlig. Klokka er blitt dritvarmt og jeg må på do. Frokostbuffeten vi har betalt en liten formue for å få lov til å fråtse i stenger om en halvtime og jeg er langt forbi Well Done. Mark ligger og snorksover i førersetet – Det er flere som gjør ting grundig når de først gjør noe. Jeg dulter borti Mark og mens han strekker seg og gjesper og forsøker å våkne, kaster jeg et siste blikk mot lodottene ute på savannen. Stompie! roper Mark og jeg i kor.

Stompie!

Stompie! Dette korte glimtet av en kort halestump er verdt alle timene i bil.

Det er virkelig Stompie! Min favoritt-løve! Min søte, lille Schnurrie. Jeg har fulgt med denne karen i tre år, fra han var liten til nå. Jeg har sett flekkene forsvinne og skjeggveksten spire.

Det er ett år siden vi så han sist. Da var han barnevakt for en haug med småsøsken ved et vannhull like i nærheten. Nå er løveungene vokst opp, og selv om de fremdeles er flekkete på magen og beina så er de med på å dra lasset.  De hjelper til med å skaffe mat og de har lært seg å sløve. I fjor var de rabiate ugangskråker, nå er de rovdyr.

Flokken til Stompie har tydeligvis delt seg. Storesøsteren har tatt med seg en del av gjengen og flyttet til områdene øst for Namutoni, mens Stompie, moren og den ene storebroren fremdeles regjerer på Chudop-slettene. Gjensynet er verdt timene i varm bil og at frokostbuffeten har kommet og gått uten at vi har tatt del i etegildet.

Action!

Endelig…ENDELIG…er det på tide å bevege seg mot skyggetrærne ved bilen.

Petrina

Petronella – moren til Stompie.

Stompie

Stompie – min favorittløve.

Også venter vi...igjen

Også venter vi igjen.

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 4.7/5 (6 votes cast)
Stompie & Co. - Ett år seinere, 4.7 out of 5 based on 6 ratings
Share