Magasinet Reiselyst har nettopp kåret Norges beste reiseblogger. Juryen som blant annet har syklet med i motbakker, dykket og fulgt med ei surrete gårdskjerring på den afrikanske farmen har bestått av Reiselyst-redaktør Torild Moland (wow!), fotograf, journalist og forfatter Johnny Haglund (dobbeltwow!) og Cecilie Gilhuus Jørve som er markedssjef i Solia. Jeg kjenner jeg har litt lyst til å gjemme meg i et vortesvinshøl av tanken på at Johnny Haglund har vurdert noen av bildene mine. Nok om det, la oss kikke på bloggene istedet.
På 5.plass i årets kåring kommer bloggen funlovingliving.com. Bloggen skrives av Siri Ann og Kyler, og de høres ut som ordentlige vagabonder og verdensbeboere. De er på en bryllupsreise med en litt vag reiseplan og med en minst like vag tidsramme. Akkurat nå er de i Panama der de, blant annet ragger rundt i custom-made 4×4 og finner på…sprell.
På 4.plass finner vi bloggen Nina & Mads, som skrives av paret…Nina og Mads. Bombe. Paret er på en ni måneders jorda-rundt reise og er for tida et eller annet sted i Sør-Amerika. Ni måneder! Jorda Rundt! Ja takk.
Birgit og Anders i Lynvingen sykler seg inn til en sterk 3.plass. Denne bloggen kjenner jeg fra før. Disse to holder på med galskapsekspedisjoner et dovendyr som meg kan bli utmattet av bare å lese om. De holder på med sånn der…kontinentsykling, og innimellom en del padling og litt judo. Også har de en sterk trang til å bestige fjelltopper. Opplagt har begge to tatt altfor mye Møllers Tran. Planen er å sykle det amerikanske kontinentet på langs. De på vei nordover og har nettopp reist gjennom Patagonia, og på siste plotting på google maps var de på grensa mellom Chile og Argentina. Det er visstnok nesten 15 000 km fra Ushuaia til Ancourage, i luftlinje. Jeg bare nevner det. Bloggen er fantastisk med regelmessige (i motsetning til visse andre *peker på meg selv*) oppdateringer og flotte bilder.
Bubbles, eller Bobleliv som den egentlig heter, er på 2. plass. Dette er også en blogg jeg har fulgt en god stund. Merete og jeg deler reisefeberen og dykkinga, og det er alltid fint å stikke innom når dykkeabstinensene er ekstra ille, eller når jeg bare vil drømme meg bort litt. Man skal ikke kimse av den terapeutiske effekten av ‘stressless-reiser’ og mental hverdagsflukt.
Og på førsteplassen, aller øverst på pallen, finner dere….meg! *Løvebrøl og elefant-trompeter*
Hvordan Den Afrikanske Farmen har klart å danke ut ekte vagabonder, gærne syklister, bryllupsreisende og hard-core backpackere må dere ikke spørre meg om, men juryen forklarer det uforklarlige på denne måten:
“Vi faller for Den Afrikanske Farmen, rett og slett fordi den er litt annerledes. I tillegg skriver bloggeren godt, og hun klarer å understreke historiene sine med gode bilder. Vi blir litt ‘fanget’ av bloggen hennes, og har lyst til å lese mer”.
Så det så.
Da Radio 1 spurte meg hva jeg trodde var den utslagsgivende faktoren som gjorde at jeg vant årets kåring, kunne jeg ikke komme på noe annet enn at det nok er mange nordmenn som drømmer om å reise på safari, og at min hverdag her i Namibia blir veldig eksotisk og at safariliopplevelsene og arbeidet med rovdyrene trigger reiselysten i mange.
For min egen del derimot, kurerer ikke en helgetur til Etosha reisefeberen og ‘itchy feet’ lenger, så det passer alldeles utmerket at Solia gav meg et reisegavekort på 5000 kroner som premie. Yey! En kjapp titt på Solias charterprogram viser at de har turer til både Madeira og Azorene. Begge to er steder som har klart å unngå å bli plottet inn på Thomas Hylland Eriksens siste verdenskart, takk og pris.
(Nå har Kanariøyene, på merkelig vis, også blitt uteglemt så dette er kanskje ikke udelt positivt, men jeg har store forhåpninger om at det fremdeles er langt mellom restauranter med norske menyer og kelnere som roper etter deg på gebrokkent svensk på både Madeira og Azorene).
Du, sier Mark ved frokostbordet på julaften (som er som en hvilkensomhelst arbeidsdag på farmen), synes du ikke at du, som Norges Beste Reiseblogger og greier, faktisk burde…reise litt? Jeg mener…det passer seg da virkelig ikke at du sitter her nede på termittua og dingler med beina mens alle de andre reisebloggerne erobrer verden.
Jeg sitter godt inntulla i strieskjorta og spiser havregrøten min, og er ikke helt sikker på hvor gemalen har tenkt til føre samtalen. Strengt tatt synes jeg det er slitt slemt at han i det hele tatt vekker reiselysten i meg. Utad forsøker jeg å være avventende og fornuftig, så jeg mumler noe om masse å gjøre og lite penger, men mentalt er ryggsekken allerede pakket, og jeg er på vei til flyplassen.
Jeg liker flyplasser. Jeg liker velkomstgleden i ankomsthallen, og forventningene i adgangshallen. Jeg liker å stå i en lang innsjekkingskø og å nervøst sjekke at jeg fremdeles har pass og billetter, og dytte ryggsekken et hakk nærmere rullebåndet for hver passasjer som har kommet seg gjennom papirmølla og fått boardingpasset sitt.
Jeg liker kaffebarene på flyplassene, selv om kaffen er for jævlig og prisene er helt hårreisende. Og aller best liker jeg bokhandlerne, der utvalget er så mye, mye større enn det er i Windhoeks største sjappe, og guidebøkene står linet opp i fine, fargerike rekker og liksom roper på meg.
Jeg liker å gå rundt og vente på flyplasser, og å tusle inn og ut av souvenirbutikker der jeg aldri kjøper noenting, og parfymerier der det hender jeg drar visaen. Og å jevnlig sjekke skjermene som formidler gater og boarding-tidspunkt.
Innimellom liker jeg å forville meg inn i svindyre designer-butikker, vel vitende om at jeg aldri kommer til å kjøpe en ekte Louis Vuitton verken på en flyplass eller noe annet sted, men det er jo hyggelig at ekspeditrisen spør og later som om jeg er en potensiell kunde likevel, selv om jeg tviler på at jeg ser slik ut, nedlesset med tung håndbagasje, i joggesko, slitte jeans og fleece.
Stresset som alltid forfølger meg i dagene før avreise blir stoppet i sikkerhetskontrollen, og transitthallen blir ei lun boble der hverdagspes ikke kan nå meg, for nå kan jeg ikke gjøre noe likevel. Når det gjelder alle disse tingene som burde vært ordnet og skulle vært gjort…det er for seint. Nå kan jeg like gjerne senke skuldrene og puste ut.
Jeg liker å se på menneskene på flyplassene, på alle fargene og fasongene som er samles på ett sted. Burkakledde kvinner og forretningmenn med slips og dress i skjønn forening. Småstressede småbarnsfamilier som tauer rundt på sukkerhøye, eller grinete, unger. Idrettslagene som gjetes av trenerne sine, backpackerne som sover i krokene. De reisevante, og de litt mindre reisevante. De med flyskrekk, og de som slett ikke har det. De med dårlig tid, og de med altfor mye.
Aller mest liker jeg å være på vei et sted. Å kjenne at jeg forflytter meg, og det gjør jeg på flyplasser. Selv om jeg kanskje sitter og venter i timesvis.
Jeg liker å fly også. Jeg veit ikke om det er selvpineren i meg som våkner til liv, men jeg liker å sitte i et ukomfortabelt flysete i flere timer av gangen. Jeg liker den lave plingelyden som forteller meg at sikkerhetsbeltet kan tas av, eller må være på, at dassen er ledig eller at maten er på vei. Jeg liker de små vinflaskene og blir uendelig, om enn helt uforståelig, lykkelig av å høre en flyvert si ‘Tea…coffee? Tea…?‘ Og jeg tar alltid en kaffe, selv om den, uten unntak, er enda verre enn flyplasskaffebar-kaffen og jeg så vidt klarer å tvinge den ned.
Jeg liker å ta av, og jeg liker å lande. Jeg blir alltid litt nostalgisk og berørt i de øyeblikkene. Det er noe med det der å miste fotfestet og å reise fra noe, og det å for første gang kjenne fast, uutforsket mark under meg som gjør det hele følelsesladet. Det er glede, spenning, savn og forventning all rolled into one.
Jeg liker spenningen ved å komme til et helt nytt sted, og jeg liker det å vende tilbake og føle meg litt ‘hjemme’. Jeg liker å se forandringer over tid, selv om de ikke alltid er positive.
Jeg liker å stå ved et bagasjebånd og knuffe og dulte litt, mens jeg strekker meg så jeg kan se forbi sidemannen på leting etter ryggsekken min. Jeg liker det, helt til det øyeblikket da jeg innser at den ikke kommer til å dukke opp. Da liker jeg det ikke mer. Ikke i det hele tatt. Da blir alt bare pes, men man overlever det også. Hver gang.
Jeg liker å reise alene. Akkurat denne delen av reisen, den liker jeg å gjøre alene. Det er noe med at flyplassopplevelsen blir mer intens da. Det blir større, på en måte. Paradoksalt nok er jeg glad i selskap når jeg først er fremme. Da liker jeg plutselig å dele opplevelsene og å ha noen å snakke med. Spise middag med. Ligge på stranda med. Gå i regnskogen med. Gå meg vill i storbyen med. Bli målløs og overveldet med.
Siden jeg har verdens snilleste mann som kjenner meg så inderlig godt, får jeg en flybillett i julegave.
Mark vet at jeg har noe uferdig som ligger og venter i Khao Lak, og gir meg muligheten til å reise tilbake for å gjøre ferdig det Dive Con-kurset som jeg begynte på for et år siden.
Så Den Afrikanske Farmen går, passende nok, inn i reise-modus. Ryggsekken er tatt ut av skapet og skal brukes. Dykkeutstyret sjekkes over og DAN-forsikringen fornyes. Riktignok skal gårdskona holde seg trygt innafor landene som er merket av på verdenskartet ovenfor og på ingen som helst måte ut på en ekstrem ekspedisjon, men det gjør ingenting. Det blir bra å komme tilbake til Khao Lak. Det blir bra å blåse bobler og å kjenne at man lever i hver innpust igjen.
Norges beste reiseblogger?!,
Ta det med deg, Silje! Heder og ære kommer da aldri dårlig med – uansett 🙂 Ikke gavekort heller, og Azorene skulle jeg gjerne opplevd selv.
Noe begynner å manifestere seg hos oss nå, og det er jammen på tide. Noe mer vil jeg ikke si…helt ennå 🙂
Imens skriver jeg lister og oversikter. Tar bilder av ting som skal selges og… leeeeengter!
Synes det er rart at THE ikke merket visse områder her i verden som nærmest eget kontinent, nemlig SYDEN 😀 Men så ser jeg at han har jo skrevet kartet på engelsk.
Joe spurte meg for ikke lenge siden hva “sayden” er. Haha.
En av håndballtrenerne mine filleristet meg på sidelinja under ei trening en gang og sa noe sånt som at: Du må lære deg å ta imot komplimenter, jente. Hmmm… Kanskje det ikke har skjedd så mye på den fronten siden 16-årslaget. Uansett.. langt viktigere er det at det begynner å manifestere seg noe hos dere! YEY! Veldig glad på deres vegne og gleder meg til å høre mer når du er klar til å fortelle.
Syden er booze og…beaches? Og i forklaringen i Dagbladet inkluderes svinefestene på Mallorca, tror jeg. Eller rører jeg nå…men det er rart at verdensdelen ikke er blitt avgrenset likevel. Den er jo tross alt kanskje den aller viktigste.
Vet du…jeg mener bestemt jeg har sett et liknende kart før og da var SYDEN der også. Hm…må googles kanskje.
Hva skulle man gjort uten Google? Hvordan klarte vi oss før, Silje?
Jeg aner ikke Sole. Jeg er blitt sånn ordentlig gadget-freak på mine gamle dager.
Hvor kom navnet fra i første omgang, forresten? Syden?
Også en oppgave for google. 😉
Google. Eller kanskje enda morsommere, Are Kalvø! 😀
Hipp hurra, igjen 🙂
Og jeg kjenner meg veldig igjen i din beskrivelse av flyplassen. Når jeg er der, oppleves det jo som et magisk sted som om litt frakter meg til en helt nytt magisk sted! Har ikke nubbsjans til å huske hvor mange timer jeg har tilbragt på flyplasser rundt omkring i verden, men har aldri kjedet meg i hjel….
Og nå gleder jeg meg til mange innlegg videre fra NORGES BESTE REISEBLOGG!
HUrra right back at you girl! Flyplasser er fine steder. Jeg er så glad i dem at jeg til og med kan vurdere et ekstra stopp på reisa hvis det passer seg sånn. Den eneste som vel ikke var noen høydare var en fraflyttet rullebane med en løen hangar et eller annet sted i Malaysia, tror jeg, som jeg endte opp i i forbindelse med ei sinnsyk melkerute til Bali for mange herrens år siden. Det var HELT surrealistisk… Der var det ikke mange Louis Vuittons, for å si det sånn. Og brusautomaten funket heller ikke. 🙂
Gratulerer! Veldig fortjent.
Hils Khao Lak fra meg..vi er gamle venner…fra før..
Kos deg og rull deg i fortreffelighet
🙂
Varm hilsen fra Iskalde nord!
Tusen takk, Bente. Det er en litt merkelig opplevelse, dette her. Vi bloggere lever jo ofte en litt ensom tilværelse uten altfor mange besøkende og det er lite oppstyr rundt oss, med mindre vi er Fotballfruer eller kule fjortiser, så denne publisiteten har vært en helt ny opplevelse. Men morsomt, for all del. Vi ønsker jo alle å bli lest, og for en liten stund går tydeligvis ønsket i oppfyllelse. 😉
Vell fortjent Silje 🙂 keep up the good work!! 😉 klem
Takk takk, Yvonne! Det kunne fort ha blitt et bilde av Anders i Reiselyst-magasinet, men så bestemte de seg til slutt for noen andre.
Klem tilbake!
Hurra og gratulerer! Når kommer reisebloggeren til Australia?
Det er nå det bare skulle rauset inn med gratisinvitasjoner og ‘jobb’-reiser som reisejournalist. DET hadde vært noe. Jeg lurer på om det der gavekortet kan byttes inn i en koala-safari Down Under, og litt dykking på Great Barrier Reef. Men akk…oppmerksomheten har ikke ført til slike frynsegoder, gitt. Go figure.
Ps. Jeg vil komme, og vi HAR snakket om det, men Mark og jeg mener bestemt at hvis vi først skal til Australia så skal vi jammen meg ha et litt romslig budsjett også, både i cash og i tid.
Poeng, altså, det er langt å reise og et stort land … Vil bare minne om at vi nå har bil (fortsatt litt overveldet, det er den første jeg har eid i mitt 38-årige liv) og veldig lyst til å ta med oss besøkende rundt på tur. Er det venstrekjøring i Namibia også, forresten? For da kan vi jo bytte på kjøreøktene 🙂
Yey! Ja, roadtrip er det eneste som høres fornuftig ut i et land som Australia. Har dere også noen sånne billigfly a la Ryanair? Det jeg tror vi må gjøre er å bare på forhånd bestemme oss for en avgrensning og f.eks. si at vi bare skal dekke deler av østkysten og ikke en gang tenke på Perth og Ningaloo etc etc, men det er så lett å bare ta av fullstendig og tenke seg at man skal rekke alt + en liten svipptur til Tasmania og New Zealand. Siden vi først ER i nabolaget lissom… 😉
Vi har også venstrekjøring, så sånn bortsett fra at storby i rushtida sikkert er en traumatisk opplevelse skal resten gå helt greit. 🙂
Jeg satt her og leste og var veldig fornøyd Bobleliv var på andreplass på lista, men kjente på en viss irritasjon over at den beste av de alle ikke….. og der var den jo på topp likevel!
Det er ingen som helst tvil om at dette er uhyre fortjent – nå er det bare å vente på at et forlag snart oppdager alt gullet som fins her inne. Dette var stas!
Hei Geir.
Tusen takk for det. Jeg er veldig glad og tar det som et stort kompliment at Reiselyst i det hele tatt tok meg med på Topp Fem-lista siden jeg stiller litt på sidelinja i forhold til mange andre ‘reiseblogger’.
Media har jo vært veldig interessert *mumler noe om at til og med Nitimen har vært i kontakt*, og det hadde jo vært fantastisk om kåringen også ville åpnet noen dører for fremtidige prosjekter. Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg var mye flinkere til å selge ideer og tanker og at jeg hadde klart å ri på bølgen….
Si ifra hvis du kjenner noen som vil bruke meg til noe! Og gi dem for all del mail og kontaktinfo… Du veit jo hvordan du kan få tak i meg. 😉
Gratulere såååå mykje Silje, skikkeleg bra og tøfft 🙂
Ein vi begge kjenner er snart på Azorene, sikkert finfint no.
Marieklem
Hei Marie
Nå har det tatt helt av på bloggen. Riktignok legger ikke alle disse nye gjestene igjen så mange livstegn, men gårdskona er temmelig overveldet over antallet som sveiver innom likevel.
Jeg regner med at du tenker på seileren som er på vei over Atlanteren. Så bra! Jeg visste ikke at han skulle innom Azorene på veien, men jeg antar at det…er et logisk stoppested…når man først er der ute et sted. 😉
Klem tilbake.
Ps, det er godt å se dere gode gamle. Jeg setter pris på hvert eneste besøk og hver eneste kommentar. Bare så du vet det.
ay, Cheeks, congrats, baby!
jeg har vel egentlig aldri tenkt på deg og bloggen din som en reiseblogger/reiseblogg selv om du helt sikkert har gitt mange av leserne dine lyst til å reise, men uansett så er det fullt fortjent!
here’s to you!
Hepp!
Heppsann hoppsann gamle ørn.
Og tusen takk.
Nå skal i det minste denne dama ut på tur for en liten stund, så kanskje det passer å kalles reiseblogger den neste måneden omtrent.
😉
Skål, Kaptein. Skål som bare det. 😀
Gratulerer! Så gøy! Og velfortjent!
Da jeg hørte fra deg på bloggen i dag, stusset jeg litt over at det var lenge siden jeg hadde lest noe av deg og forklaringen lå i spam-filteret .- ikke skjønner jeg hvrordan det har skjedd, men der lå det altså mail fra bloggen din … Nå som det mysteriet er oppklart, ja så gleder jeg meg til å lese skildringene dine igjen – håper bloggkåringen gjør at du blogger enda mer!
God tur på reise 😀
Jeg er fremdeles ikke helt sikker på om det er så velfortjent, Hege. Men skitt au…jeg vant en chartertur og det kan alltids komme godt med! 🙂
Det blir sikkert litt krøll med sånne der…automatiske mail som sendes ut fra wp. Det er i det hele tatt krøll og bøll med litt av hvert på denne bloggen for tiden *Resignert sukk*
Kos deg i Gnore!
Selv stikker jeg enda lenger bort og har tenkt til å fråtse i massaman curries og pad thais de neste ukene.
Litt sen gratulasjon, lenge siden jeg har vært innom.
For meg vekker du reiselysten, du beskriver dagligliv og utflukter i Namibia så jeg ser det for meg. Flotte bilder hjelper selvsagt. Siden du bor i landet beskriver du turene på en annen måte enn en som “bare ” reiser rundt
Hilsen en som titter innom nå og da.
Gratulere Silje, dette har du fortjent. En velskrevet blogg med gode og fine bilder i akkurat passe antall.
Sjøulken er hjemme og er ikke så aktiv på bloggfronten, Bloghog er egentlig litt kjedelig og jeg har ikke ånden til å starte opp min andre blogg på alvor.Fikk et innlegg av deg på mail i dag, så nå måtte jeg hive meg rundt og kommentere.
Fint å lese deg og jeg ser at det er mer, så jeg får vel hoppe litt rundt.
Det er golftur til Kruger i år pluss noen andre plasser, men jeg har allerede feriert en del og både feriedager og pengebingen er skrapet.
Neste år heller, da blir det mest sannsynlig tur på både Geir og meg. Vi blir vist 120 år i mai 🙂
Hei Flabben!
Tusen takk! For fine ord og for at du tross alt fremdeles stikker innom og leser på jevnlig basis. Kan ikke annet enn å si meg enig i at bloghog er litt kjedelig og det der veikrysset er en skikkelig turn-off for min del. Jeg synes det er knotete og liker ikke designen. Jeg hadde gjerne vært tilknyttet en forside slik VGB en gang var, men jeg kommer nok aldri til å gi slipp på eget domene og full kontroll, til tross for at jeg akkurat nå sliter litt med nettopp det tekniske som man kanskje kunne tenke seg at det ville finnes noe support for på en felles portal. Jeg savner VGB fremdeles innimellom jeg. Det var…utrolig…moro så lenge det varte.
Og jeg kan jo ikke tenke meg noe bedre sted å feire 120 år enn i Namibørkenen. Vi leier gårdshuset og tar en fest.
Hei Grete
Du var jo ikke sein i det hele tatt. Jeg derimot… Huff, det hangler og går litt på tomgang på bloggen for tida. Sorry about that.
Det er likevel veldig hyggelig å se at du stikker innom. Jeg setter pris på alle leserne. Jeg gjør det, selv om det kanskje ikke virker sånn bestandig, men tanke på hvor lang tid det tar å svare på kommentarer og legge ut nye innlegg og sånt.
Åh, sida di skulle jeg oppdaga tidligere. Så spennende å lese!
Hoy! Bedre seint enn aldri, Eirin. Velkommen skal du være.