Norges beste reiseblogger?!

Magasinet Reiselyst har nettopp kåret Norges beste reiseblogger. Juryen som blant annet har syklet med i motbakker, dykket og fulgt med ei surrete gårdskjerring på den afrikanske farmen har bestått av Reiselyst-redaktør Torild Moland (wow!), fotograf, journalist og forfatter Johnny Haglund (dobbeltwow!) og Cecilie Gilhuus Jørve som er markedssjef i Solia. Jeg kjenner jeg har litt lyst til å gjemme meg i et vortesvinshøl av tanken på at Johnny Haglund har vurdert noen av bildene mine. Nok om det, la oss kikke på bloggene istedet.

På 5.plass i årets kåring kommer bloggen funlovingliving.com. Bloggen skrives av Siri Ann og Kyler, og de høres ut som ordentlige vagabonder og verdensbeboere. De er på en bryllupsreise med en litt vag reiseplan og med en minst like vag tidsramme. Akkurat nå er de i Panama der de, blant annet ragger rundt i custom-made 4×4 og finner på…sprell.

På 4.plass finner vi bloggen Nina & Mads, som skrives av paret…Nina og Mads. Bombe. Paret er på en ni måneders jorda-rundt reise og er for tida et eller annet sted i Sør-Amerika. Ni måneder! Jorda Rundt! Ja takk.

Birgit og Anders i Lynvingen sykler seg inn til en sterk 3.plass. Denne bloggen kjenner jeg fra før. Disse to holder på med galskapsekspedisjoner et dovendyr som meg kan bli utmattet av bare å lese om. De holder på med sånn der…kontinentsykling, og innimellom en del padling og litt judo. Også har de en sterk trang til å bestige fjelltopper. Opplagt har begge to tatt altfor mye Møllers Tran. Planen er å sykle det amerikanske kontinentet på langs. De på vei nordover og har nettopp reist gjennom Patagonia, og på siste plotting på google maps var de på grensa mellom Chile og Argentina. Det er visstnok nesten 15 000 km fra Ushuaia til Ancourage, i luftlinje. Jeg bare nevner det. Bloggen er fantastisk med regelmessige (i motsetning til visse andre *peker på meg selv*) oppdateringer og flotte bilder.

Bubbles, eller Bobleliv som den egentlig heter, er på 2. plass. Dette er også en blogg jeg har fulgt en god stund. Merete og jeg deler reisefeberen og dykkinga, og det er alltid fint å stikke innom når dykkeabstinensene er ekstra ille, eller når jeg bare vil drømme meg bort litt. Man skal ikke kimse av den terapeutiske effekten av ‘stressless-reiser’ og mental hverdagsflukt.

Og på førsteplassen, aller øverst på pallen, finner dere….meg! *Løvebrøl og elefant-trompeter*

 Reiselyst

Hvordan Den Afrikanske Farmen har klart å danke ut ekte vagabonder, gærne syklister, bryllupsreisende og hard-core backpackere må dere ikke spørre meg om, men juryen forklarer det uforklarlige på denne måten:

“Vi faller for Den Afrikanske Farmen, rett og slett fordi den er litt annerledes. I tillegg skriver bloggeren godt, og hun klarer å understreke historiene sine med gode bilder. Vi blir litt ‘fanget’ av bloggen hennes, og har lyst til å lese mer”.

Så det så.

Da Radio 1 spurte meg hva jeg trodde var den utslagsgivende faktoren som gjorde at jeg vant årets kåring, kunne jeg ikke komme på noe annet enn at det nok er mange nordmenn som drømmer om å reise på safari, og at min hverdag her i Namibia blir veldig eksotisk og at safariliopplevelsene og arbeidet med rovdyrene trigger reiselysten i mange.

For min egen del derimot, kurerer ikke en helgetur til Etosha reisefeberen og ‘itchy feet’ lenger, så det passer alldeles utmerket at Solia gav meg et reisegavekort på 5000 kroner som premie. Yey! En kjapp titt på Solias charterprogram viser at de har turer til både Madeira og Azorene. Begge to er steder som har klart å unngå å bli plottet inn på Thomas Hylland Eriksens siste verdenskart, takk og pris.

978x

(Nå har Kanariøyene, på merkelig vis, også blitt uteglemt så dette er kanskje ikke udelt positivt, men jeg har store forhåpninger om at det fremdeles er langt mellom restauranter med norske menyer og kelnere som roper etter deg på gebrokkent svensk på både Madeira og Azorene).

Du, sier Mark ved frokostbordet på julaften (som er som en hvilkensomhelst arbeidsdag på farmen), synes du ikke at du, som Norges Beste Reiseblogger og greier, faktisk burde…reise litt? Jeg mener…det passer seg da virkelig ikke at du sitter her nede på termittua og dingler med beina mens alle de andre reisebloggerne erobrer verden.

Jeg sitter godt inntulla i strieskjorta og spiser havregrøten min, og er ikke helt sikker på hvor gemalen har tenkt til føre samtalen. Strengt tatt synes jeg det er slitt slemt at han i det hele tatt vekker reiselysten i meg. Utad forsøker jeg å være avventende og fornuftig, så jeg mumler noe om masse å gjøre og lite penger, men mentalt er ryggsekken allerede pakket, og jeg er på vei til flyplassen.

Jeg liker flyplasser.  Jeg liker velkomstgleden i ankomsthallen, og forventningene i adgangshallen. Jeg liker å stå i en lang innsjekkingskø og å nervøst sjekke at jeg fremdeles har pass og billetter, og dytte ryggsekken et hakk nærmere rullebåndet for hver passasjer som har kommet seg gjennom papirmølla og fått boardingpasset sitt.

Jeg liker kaffebarene på flyplassene, selv om kaffen er for jævlig og prisene er helt hårreisende. Og aller best liker jeg bokhandlerne, der utvalget er så mye, mye større enn det er i Windhoeks største sjappe, og guidebøkene står linet opp i fine, fargerike rekker og liksom roper på meg. 

Jeg liker å gå rundt og vente på flyplasser, og å tusle inn og ut av souvenirbutikker der jeg aldri kjøper noenting, og parfymerier der det hender jeg drar visaen. Og å jevnlig sjekke skjermene som formidler gater og boarding-tidspunkt.

Innimellom liker jeg å forville meg inn i svindyre designer-butikker, vel vitende om at jeg aldri kommer til å kjøpe en ekte Louis Vuitton verken på en flyplass eller noe annet sted, men det er jo hyggelig at ekspeditrisen spør og later som om jeg er en potensiell kunde likevel, selv om jeg tviler på at jeg ser slik ut, nedlesset med tung håndbagasje, i joggesko, slitte jeans og fleece.

Stresset som alltid forfølger meg i dagene før avreise blir stoppet i sikkerhetskontrollen, og transitthallen blir ei lun boble der hverdagspes ikke kan nå meg, for nå kan jeg ikke gjøre noe likevel. Når det gjelder alle disse tingene som burde vært ordnet og skulle vært gjort…det er for seint. Nå kan jeg like gjerne senke skuldrene og puste ut.

Jeg liker å se på menneskene på flyplassene, på alle fargene og fasongene som er samles på ett sted. Burkakledde kvinner og forretningmenn med slips og dress i skjønn forening. Småstressede småbarnsfamilier som tauer rundt på sukkerhøye, eller grinete, unger. Idrettslagene som gjetes av trenerne sine, backpackerne som sover i krokene. De reisevante, og de litt mindre reisevante. De med flyskrekk, og de som slett ikke har det. De med dårlig tid, og de med altfor mye.

Aller mest liker jeg å være på vei et sted. Å kjenne at jeg forflytter meg, og det gjør jeg på flyplasser. Selv om jeg kanskje sitter og venter i timesvis.

Jeg liker å fly også. Jeg veit ikke om det er selvpineren i meg som våkner til liv, men jeg liker å sitte i et ukomfortabelt flysete i flere timer av gangen. Jeg liker den lave plingelyden som forteller meg at sikkerhetsbeltet kan tas av, eller må være på, at dassen er ledig eller at maten er på vei. Jeg liker de små vinflaskene og blir uendelig, om enn helt uforståelig, lykkelig av å høre en flyvert si ‘Tea…coffee? Tea…?‘ Og jeg tar alltid en kaffe, selv om den, uten unntak, er enda verre enn flyplasskaffebar-kaffen og jeg så vidt klarer å tvinge den ned.

Jeg liker å ta av, og jeg liker å lande. Jeg blir alltid litt nostalgisk og berørt i de øyeblikkene. Det er noe med det der å miste fotfestet og å reise fra noe, og det å for første gang kjenne fast, uutforsket mark under meg som gjør det hele følelsesladet. Det er glede, spenning, savn og forventning all rolled into one.

Jeg liker spenningen ved å komme til et helt nytt sted, og jeg liker det å vende tilbake og føle meg litt ‘hjemme’. Jeg liker å se forandringer over tid, selv om de ikke alltid er positive.

Jeg liker å stå ved et bagasjebånd og knuffe og dulte litt, mens jeg strekker meg så jeg kan se forbi sidemannen på leting etter ryggsekken min. Jeg liker det, helt til det øyeblikket da jeg innser at den ikke kommer til å dukke opp. Da liker jeg det ikke mer. Ikke i det hele tatt. Da blir alt bare pes, men man overlever det også. Hver gang.

Jeg liker å reise alene. Akkurat denne delen av reisen, den liker jeg å gjøre alene. Det er noe med at flyplassopplevelsen blir mer intens da. Det blir større, på en måte. Paradoksalt nok er jeg glad i selskap når jeg først er fremme. Da liker jeg plutselig å dele opplevelsene og å ha noen å snakke med. Spise middag med. Ligge på stranda med. Gå i regnskogen med. Gå meg vill i storbyen med. Bli målløs og overveldet med.

Siden jeg har verdens snilleste mann som kjenner meg så inderlig godt, får jeg en flybillett i julegave.

Mark vet at jeg har noe uferdig som ligger og venter i Khao Lak, og gir meg muligheten til å reise tilbake for å gjøre ferdig det Dive Con-kurset som jeg begynte på for et år siden.

Så Den Afrikanske Farmen går, passende nok, inn i reise-modus. Ryggsekken er tatt ut av skapet og skal brukes. Dykkeutstyret sjekkes over og DAN-forsikringen fornyes. Riktignok skal gårdskona holde seg trygt innafor landene som er merket av på verdenskartet ovenfor og på ingen som helst måte ut på en ekstrem ekspedisjon, men det gjør ingenting. Det blir bra å komme tilbake til Khao Lak. Det blir bra å blåse bobler og å kjenne at man lever i hver innpust igjen.

 

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 5.0/5 (6 votes cast)
Norges beste reiseblogger?!, 5.0 out of 5 based on 6 ratings
Share