Om viktigheten av å bli klådd på av fremmede, snørrete småunger og å ha opplevd frykten for å bli spist av krokodiller minst en gang i livet

En skitten, litt klissete, pekefinger plukker meg på armen. En bitteliten barnenegl skraper frem og tilbake over en føflekk. Stadig hardere og mer innstendig, og tydeligvis fast bestemt på å klore bort den mørke prikken som ikke skal være der. Det føles som om fingrene pirker borti noe som ligger langt under huden. Jeg liker det ikke. De som kjenner meg vet at jeg ikke er det mest barnevennlige vesenet her i verden. Jeg har ikke overvettes mye goodwill til overs for fremmede småbarn som har snørr klint bortover kinnet,og som lukter sur melk og tiss. Jeg forsøker å trekke meg litt tilbake, men jeg sitter allerede med ryggen mot husveggen. Den lille jenta rynker irritert på brynene av min manglende samarbeidsvilje og tar hardere tak om underarmen min. Deretter ser hun meg morskt i øynene, og innser tydeligvis at de er blå. En liten barnehånd nærmer seg ansiktet mitt. Jeg kniper øynene igjen så hardt jeg bare kan, og reiser meg.

Et sted blant militærteltene og de halvferdige husene maler noen dagens hirse, og ved den kommunale vannkrana står det en gjeng med ungjenter og fyller opp bøtter og kanner av ulike slag som tidligere har inneholdt alt fra matolje, til landbrukskjemikalier og motorolje. Burde de ikke vært på skolen? Et sted i nærheten gneldrer en hund, og i treet over meg summer biene rundt på leting etter nektar. Fra den kommunale utedassen sprer eimen seg, og i sanda like ved meg ligger det rester av et gammelt, uttørket skinn av ei geit. Det stinker fremdeles, og dunstene blander seg sammen med lukten av Sunlight vaskepulver og kumøkk.

Nå og da får jeg med meg ord og bruddstykker av intervjuet til studentene. Det er en av de aller første dagene i feltarbeidet. Jeg overhører Crispin fortelle dem om den gangen han mistet synet. I fengsel, visstnok. Noen kastet tåregass på han. Jeg vet ikke hva Crispin gjorde i fengsel, men han snakker om frigjøringen. Om han var en del av SWAPO, eller om han tilhører den separatist-bevegelsen som ønsker seg et selvstendig Caprivi, aner jeg ikke. Årstallene han snakker om passer ikke helt sammen med frigjøringen. Jeg merker jeg blir nysgjerrig, men jeg blander meg ikke inn i samtalen. Noe av poenget er at studentene skal føle at de gjør dette på egenhånd.

Jeg forsøker å underholde barna istedet. De er brått blitt forskrekkelig mange, og de har tydeligvis bestemt seg for at jeg er dagens kuriositet/klatrestativ. Jeg bruker kameraet som siste skanse og knipser ivei, i et håp om at jeg kan underholde dem ved å vise dem bilder av seg selv, heller enn å bli plukket, siklet og klatret på.

Sikwekwe, 2012

Dette er viktig. Akkurat denne scenen som utspiller seg under jackal berry-treet i Caprivi denne formiddagen er et slikt øyeblikk det er verdt å holde fast ved.

Dette er et glimt av noens hverdag. Et autentisk øybelikk der lydene blander seg med luktene, og der ingen poserer eller gjør seg til, kanskje bortsett fra barna som liker å se på bilder av seg selv. Dette er et fattig lokalsamfunn, flomrammet og (nærmest) tvangsflyttet. Røde Kors har vært her med bistand sammen med den namibiske staten og et par andre aktører. Nå er alle reist og lokalbefolkningen sitter igjen med halvferdige hus og brutte løfter, i hvert fall hvis man skal tro på det de selv sier. Det er i det hele tatt en ganske begredelig affære.

Likevel smiler de. De unge kvinnene ved vannkrana fniser og skravler som venninnner hvor som helst. Ungene hyler og ler, og viser samme glede og entusiasme som norske barn. Den blinde mannen under treet er ingen kunnskapsløs stakkar som verken kan lese eller skrive selv om han har bodd i ei stråhytte i Caprivi i hele sitt liv. Tvert om.

Dette er viktig. Dette tror jeg mange av oss trenger å se, lukte og ta på.

Dette er ikke et angrep på PLAN eller SOS Barnebyer, eller andre organisasjoner som driver med med fadderordninger eller andre månedlige trekk fra lønnskontoen for å dekke bistandsprosjekter. For all del ikke. De vet hva som funker og hva som selger, og bruker markedsføringsknep tilpasset potensielle givere. Men på tross av personlige brev og bilder av folk som mottar hjelp som du er med på å finansiere, det er noe velsignet…komfortabelt…ved å la pengene gå ut fra konto på månedlig basis uten å måtte se på loppene som kravler rundt på små skaller, eller å høre TB-hosten ralle i en utmagret kropp. Vi kan la et fadderbarn påvirke oss i så stor eller i så liten grad vi selv ønsker. Det hele er veldig enkelt og lite påtrengende.

På samme måte er en helt vanlig backpacker-tur (hvor fantastisk morsom, begivenhetsrik og spennende den enn er) en reise der man langt på vei selv er med på å bestemme hvordan man skal forholde seg til omverdenen, til lokalbefolkningen, naturmiljøet og andre reisende. Selv om en del involverer seg i frivillig arbeid, er det også veldig mange av oss som foretrekker å stå litt på utsiden og se inn. Man kan selv bestemme hva man vil se og involveres i, og hva man ønsker å lukke øynene for.

Alene, i en liten bosetning på den afrikanske landsbygda derimot, kommer alt brutalt tett innpå.

Allerede idet vi ruller inn i en av forstedene til Windhoek på vei fra flyplassen dukker de godt innarbeidede holdningene blant de nyankomne studentene opp. Idet de ser de elektriske gjerdene og sikkerhetstiltakene byens beboere har iverksatt for å forskanse seg i villaene sine. Er det de hvite menneskene som føler at dette er nødvendig for å holde alle de svarte ute? spør en student. Gjennom skolegangen har vi blitt lært hvor forferdelig apartheid var, og hvor slemme hvitingene i Sør-Afrika var, og det inkluderer også oss i Namibia. Det er veldig sort/hvitt for mange. Vi har klare tanker om hva som er politisk korrekt og akseptabelt, og vi er redde for å fremstå som rasister. Det er lett å tenke i dikotomier og å se på befolkningsgrupper som forholdsvis homogene.

Men 25 dager, tre land og 550 mil i bil gjør noe med deg. Og det den fysiske reisen i seg selv ikke har klart å hamre/humpe/skrangle inn eller ut, har de andre opplevelsene og erfaringene på veien tatt seg av.

Saken er den at vi har godt av å møte en lokalbefolkning som sitter vannløse og venter på at myndighetene skal dukke opp. Og når vi spør hva problemet er, så er det en liten filleting som verken krever deler eller verktøy for å fikse, og som et par personer som var villige til å legge ned innsatsen, antagelig kunne fikset på en time eller to. Vi har godt av å sitte å høre på klagene, og deretter spørre både dem og oss selv: “Men hvorfor fikser dere det ikke bare på egenhånd?” Som svar får vi lange forklaringer som ikke gjør oss merkbart klokere eller mer opplyste. Det er greit hvis du, i bilen på vei derfra, frustrert spør de andre ekskursjonsdeltakerne: Jeg fatter ikke hvorfor de ikke fikser det selv! De sitter jo bare under treet og venter på fucking Godot! Hvorfor?”  Du har lov til å tenke dette. Du har lov til å si det til andre, selv om det kanskje føles på grensen til uakseptabelt i forhold til hva du lærte på skolen. Det viktigste er at du spør: “Hvorfor?”

Saken er den at vi har godt av å intervjue en ung mann på vår egen alder som har flere koner og som omtaler dem som billig arbeidskraft og esler. Bare for å å ha hørt det. Og vi har godt av å sitte og nærmest vri oss på stolen i forlegen uenighet og ikke være helt sikker på hvordan vi skal forholde oss til dette intervjuobjektet som vi ellers, hvis vi mot formodning hadde møtt han på en kaffebar i Oslo, ville verbalt kvestet og lagt for hat umiddelbart. Det er greit at rødstrømpen og feministen i deg reagerer. Du har lov til å være fundamentalt uenig. Og selv om det kanskje strider imot forskningens og feltarbeidets tanker og prinsipper så er det greit at du eksploderer i sinne. Det er forståelig at du forsøker å motargumentere. Det er ikke politisk ukorrekt og det gjør deg ikke til et dårlig menneske, selv om du etterpå, lettere sjokkert forsøker å analysere situasjonen og skuffet sier noe sånt som at: “Hvordan i alle dager kan han si og mene slike ting? Jeg vil jo egentlig forsøke å være openminded og fordomsfri, men det bare….” *oppgitt skuldertrekning og resignert sukk*.  Det viktigste er at vi spør oss selv:“Hvordan?”

Saken er den at vi, innimellom, kanskje har godt av å traske rundt i regionshovedstaden på leting etter Landbruksdepartementet og finne fem ulike kontorer som alle er betjent, på et eller annet vis, og likevel ikke finne en eneste sjel som har en høyere stilling enn vaskedame. Og det er helt greit at du stiller spørsmåltegn ved departmentets professjonelle kapasitet, så vel som ansattes følelse av forpliktelser og ansvar overfor jobben sin.

Og kanskje vi også har godt av å stå i lange køer i flere banker, på desperat jakt etter cash, uten å klare å få tak i et rødt øre. Det er kanskje vel verdt det å minnes de ulike forklaringene på hvorfor det er tomt for kontanter. “Du står i feil kø”. “Hun som jobber med akkurat det er syk i dag”. “Den skriveren vi bruker for å printe ut skjemaet er tom for toner”. “Banken har tatt en avgjørelse om at vi ikke kommer til å gjøre slike utbetalinger frem til over nyttår”. Det burde sikkert ikke ha kommet som en overraskelse at minibanken velger å spise opp kortet ditt. Det er greit hvis du, etter en dag som dette, oppgitt sier: “Helvetes TiA”.

I det minste har du nå en forståelse av at Ting Tar Tid, og at det slett ikke er lett å være effektiv, i hvert fall ikke i skandinaviske øyne. Du føler deg kanskje på grensen til politisk ukorrekt da du lirer av deg et par gloser jeg ikke nå skal gjengi høyt, men det viktigste er at du også spør: “Hva er det som skjer?” Og at du forsøker å se det større bildet som strekker seg langt forbi dama bak skranken som har en helt annen forståelse av begrepet ‘serviceinnstilt’ enn slik du definerer begrepet.

Saken er den at vi alle har uendelig godt av å sitte under et skyggetre i en liten landsby i Caprivi og snakke med jevnaldrene og oppdage at vi har akkurat de samme drømmene og ambisjonene. At vi blir lykkelige av de samme tingene, og at vi har massevis av felles interesser å snakke om. Og så også erkjenne at vi nok har bedre forutsetninger og flere muligheter for å realisere en del av de ambisjonene enn de fleste av dem vi snakker med.

Saken er den at vi alle, minst en gang i livet, har godt av å stå i en grunnstøttet båt i en krokodilleinfisert elv i Afrika en sen kveld, og vite at vi må hoppe uti for å komme til land. Vi har godt av å kjenne på frykten, føle usikkerheten, og å være litt redde en gang i blant. Å ta det første steget ut i grumsete, mørkt vann og kjenne at beina synker med i dyp gjørme mens krokodilleøyne følger deg i mørket, det er et stort skritt for mange. Derfor har vi alle godt å kjenne på adrenalinet, livsgleden og lettelsen som bobler i kroppen da vi endelig står på tørr mark, og fremdeles er fulltallige.

Saken er den at vi alle har godt av å føle oss alene i mengden, en gang i blant. Å være den som skiller seg ut og som er annerledes. Å være den som ikke forstår språket, eller de sosiale kodene og tradisjonene. Om ikke annet, så i det minste for å ha en bedre forståelse av hvordan det må føles å være den eneste utlendingen i et hav av nordmenn.

Dette er form for dannelsesreise. En utviklingsprosess, om du vil. Jeg sier ikke at en slik reise nødvendigvis vil forandre ditt syn i innvandringsdebatten eller ditt forhold til bistand, men den vil i det minste gi deg personlige erfaringer og noen flere knagger å henge meningene dine på, og forhåpentligvis vil det gi deg en bedre forståelse av kompleksiteten og av sakens sider.

Ingen av studentene snakker om de elektriske gjerdene i Windhoek da de kjører mot flyplassen 25 dager senere. Studentene har så vidt begynt å ane hvor uendelig mange gråtoner og nyanser det finnes, og hvor mange faktorer som alle er med på prege det store bildet. De har møtt sine egne holdninger og kjent på sine egne reaksjoner. De har funnet venner, og kanskje uvenner. De har presset seg selv til å gjøre ting de kanskje aldri ellers ville gjort, og de har overlevd.

Dette er viktig. Dette skulle jeg ønske flere skandinaviske ungdommer fikk muligheten til å gjøre.

 

 

sst-resvaskan-10
Vårt store utvalg av flyselskaper garanterer deg å finne mange billige flyreiser!

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 4.5/5 (11 votes cast)
Om viktigheten av å bli klådd på av fremmede, snørrete småunger og å ha opplevd frykten for å bli spist av krokodiller minst en gang i livet, 4.5 out of 5 based on 11 ratings
Share