En skitten, litt klissete, pekefinger plukker meg på armen. En bitteliten barnenegl skraper frem og tilbake over en føflekk. Stadig hardere og mer innstendig, og tydeligvis fast bestemt på å klore bort den mørke prikken som ikke skal være der. Det føles som om fingrene pirker borti noe som ligger langt under huden. Jeg liker det ikke. De som kjenner meg vet at jeg ikke er det mest barnevennlige vesenet her i verden. Jeg har ikke overvettes mye goodwill til overs for fremmede småbarn som har snørr klint bortover kinnet,og som lukter sur melk og tiss. Jeg forsøker å trekke meg litt tilbake, men jeg sitter allerede med ryggen mot husveggen. Den lille jenta rynker irritert på brynene av min manglende samarbeidsvilje og tar hardere tak om underarmen min. Deretter ser hun meg morskt i øynene, og innser tydeligvis at de er blå. En liten barnehånd nærmer seg ansiktet mitt. Jeg kniper øynene igjen så hardt jeg bare kan, og reiser meg.
Et sted blant militærteltene og de halvferdige husene maler noen dagens hirse, og ved den kommunale vannkrana står det en gjeng med ungjenter og fyller opp bøtter og kanner av ulike slag som tidligere har inneholdt alt fra matolje, til landbrukskjemikalier og motorolje. Burde de ikke vært på skolen? Et sted i nærheten gneldrer en hund, og i treet over meg summer biene rundt på leting etter nektar. Fra den kommunale utedassen sprer eimen seg, og i sanda like ved meg ligger det rester av et gammelt, uttørket skinn av ei geit. Det stinker fremdeles, og dunstene blander seg sammen med lukten av Sunlight vaskepulver og kumøkk.
Nå og da får jeg med meg ord og bruddstykker av intervjuet til studentene. Det er en av de aller første dagene i feltarbeidet. Jeg overhører Crispin fortelle dem om den gangen han mistet synet. I fengsel, visstnok. Noen kastet tåregass på han. Jeg vet ikke hva Crispin gjorde i fengsel, men han snakker om frigjøringen. Om han var en del av SWAPO, eller om han tilhører den separatist-bevegelsen som ønsker seg et selvstendig Caprivi, aner jeg ikke. Årstallene han snakker om passer ikke helt sammen med frigjøringen. Jeg merker jeg blir nysgjerrig, men jeg blander meg ikke inn i samtalen. Noe av poenget er at studentene skal føle at de gjør dette på egenhånd.
Jeg forsøker å underholde barna istedet. De er brått blitt forskrekkelig mange, og de har tydeligvis bestemt seg for at jeg er dagens kuriositet/klatrestativ. Jeg bruker kameraet som siste skanse og knipser ivei, i et håp om at jeg kan underholde dem ved å vise dem bilder av seg selv, heller enn å bli plukket, siklet og klatret på.
Dette er viktig. Akkurat denne scenen som utspiller seg under jackal berry-treet i Caprivi denne formiddagen er et slikt øyeblikk det er verdt å holde fast ved.
Dette er et glimt av noens hverdag. Et autentisk øybelikk der lydene blander seg med luktene, og der ingen poserer eller gjør seg til, kanskje bortsett fra barna som liker å se på bilder av seg selv. Dette er et fattig lokalsamfunn, flomrammet og (nærmest) tvangsflyttet. Røde Kors har vært her med bistand sammen med den namibiske staten og et par andre aktører. Nå er alle reist og lokalbefolkningen sitter igjen med halvferdige hus og brutte løfter, i hvert fall hvis man skal tro på det de selv sier. Det er i det hele tatt en ganske begredelig affære.
Likevel smiler de. De unge kvinnene ved vannkrana fniser og skravler som venninnner hvor som helst. Ungene hyler og ler, og viser samme glede og entusiasme som norske barn. Den blinde mannen under treet er ingen kunnskapsløs stakkar som verken kan lese eller skrive selv om han har bodd i ei stråhytte i Caprivi i hele sitt liv. Tvert om.
Dette er viktig. Dette tror jeg mange av oss trenger å se, lukte og ta på.
Dette er ikke et angrep pÃ¥ PLAN eller SOS Barnebyer, eller andre organisasjoner som driver med med fadderordninger eller andre mÃ¥nedlige trekk fra lønnskontoen for Ã¥ dekke bistandsprosjekter. For all del ikke. De vet hva som funker og hva som selger, og bruker markedsføringsknep tilpasset potensielle givere. Men pÃ¥ tross av personlige brev og bilder av folk som mottar hjelp som du er med pÃ¥ Ã¥ finansiere, det er noe velsignet…komfortabelt…ved Ã¥ la pengene gÃ¥ ut fra konto pÃ¥ mÃ¥nedlig basis uten Ã¥ mÃ¥tte se pÃ¥ loppene som kravler rundt pÃ¥ smÃ¥ skaller, eller Ã¥ høre TB-hosten ralle i en utmagret kropp. Vi kan la et fadderbarn pÃ¥virke oss i sÃ¥ stor eller i sÃ¥ liten grad vi selv ønsker. Det hele er veldig enkelt og lite pÃ¥trengende.
På samme måte er en helt vanlig backpacker-tur (hvor fantastisk morsom, begivenhetsrik og spennende den enn er) en reise der man langt på vei selv er med på å bestemme hvordan man skal forholde seg til omverdenen, til lokalbefolkningen, naturmiljøet og andre reisende. Selv om en del involverer seg i frivillig arbeid, er det også veldig mange av oss som foretrekker å stå litt på utsiden og se inn. Man kan selv bestemme hva man vil se og involveres i, og hva man ønsker å lukke øynene for.
Alene, i en liten bosetning på den afrikanske landsbygda derimot, kommer alt brutalt tett innpå.
Allerede idet vi ruller inn i en av forstedene til Windhoek på vei fra flyplassen dukker de godt innarbeidede holdningene blant de nyankomne studentene opp. Idet de ser de elektriske gjerdene og sikkerhetstiltakene byens beboere har iverksatt for å forskanse seg i villaene sine. Er det de hvite menneskene som føler at dette er nødvendig for å holde alle de svarte ute? spør en student. Gjennom skolegangen har vi blitt lært hvor forferdelig apartheid var, og hvor slemme hvitingene i Sør-Afrika var, og det inkluderer også oss i Namibia. Det er veldig sort/hvitt for mange. Vi har klare tanker om hva som er politisk korrekt og akseptabelt, og vi er redde for å fremstå som rasister. Det er lett å tenke i dikotomier og å se på befolkningsgrupper som forholdsvis homogene.
Men 25 dager, tre land og 550 mil i bil gjør noe med deg. Og det den fysiske reisen i seg selv ikke har klart å hamre/humpe/skrangle inn eller ut, har de andre opplevelsene og erfaringene på veien tatt seg av.
Saken er den at vi har godt av Ã¥ møte en lokalbefolkning som sitter vannløse og venter pÃ¥ at myndighetene skal dukke opp. Og nÃ¥r vi spør hva problemet er, sÃ¥ er det en liten filleting som verken krever deler eller verktøy for Ã¥ fikse, og som et par personer som var villige til Ã¥ legge ned innsatsen, antagelig kunne fikset pÃ¥ en time eller to. Vi har godt av Ã¥ sitte Ã¥ høre pÃ¥ klagene, og deretter spørre bÃ¥de dem og oss selv: “Men hvorfor fikser dere det ikke bare pÃ¥ egenhÃ¥nd?” Som svar fÃ¥r vi lange forklaringer som ikke gjør oss merkbart klokere eller mer opplyste. Det er greit hvis du, i bilen pÃ¥ vei derfra, frustrert spør de andre ekskursjonsdeltakerne: Jeg fatter ikke hvorfor de ikke fikser det selv! De sitter jo bare under treet og venter pÃ¥ fucking Godot! Hvorfor?” Du har lov til Ã¥ tenke dette. Du har lov til Ã¥ si det til andre, selv om det kanskje føles pÃ¥ grensen til uakseptabelt i forhold til hva du lærte pÃ¥ skolen. Det viktigste er at du spør: “Hvorfor?”
Saken er den at vi har godt av Ã¥ intervjue en ung mann pÃ¥ vÃ¥r egen alder som har flere koner og som omtaler dem som billig arbeidskraft og esler. Bare for Ã¥ Ã¥ ha hørt det. Og vi har godt av Ã¥ sitte og nærmest vri oss pÃ¥ stolen i forlegen uenighet og ikke være helt sikker pÃ¥ hvordan vi skal forholde oss til dette intervjuobjektet som vi ellers, hvis vi mot formodning hadde møtt han pÃ¥ en kaffebar i Oslo, ville verbalt kvestet og lagt for hat umiddelbart. Det er greit at rødstrømpen og feministen i deg reagerer. Du har lov til Ã¥ være fundamentalt uenig. Og selv om det kanskje strider imot forskningens og feltarbeidets tanker og prinsipper sÃ¥ er det greit at du eksploderer i sinne. Det er forstÃ¥elig at du forsøker Ã¥ motargumentere. Det er ikke politisk ukorrekt og det gjør deg ikke til et dÃ¥rlig menneske, selv om du etterpÃ¥, lettere sjokkert forsøker Ã¥ analysere situasjonen og skuffet sier noe sÃ¥nt som at: “Hvordan i alle dager kan han si og mene slike ting? Jeg vil jo egentlig forsøke Ã¥ være openminded og fordomsfri, men det bare….” *oppgitt skuldertrekning og resignert sukk*. Det viktigste er at vi spør oss selv:“Hvordan?”
Saken er den at vi, innimellom, kanskje har godt av å traske rundt i regionshovedstaden på leting etter Landbruksdepartementet og finne fem ulike kontorer som alle er betjent, på et eller annet vis, og likevel ikke finne en eneste sjel som har en høyere stilling enn vaskedame. Og det er helt greit at du stiller spørsmåltegn ved departmentets professjonelle kapasitet, så vel som ansattes følelse av forpliktelser og ansvar overfor jobben sin.
Og kanskje vi ogsÃ¥ har godt av Ã¥ stÃ¥ i lange køer i flere banker, pÃ¥ desperat jakt etter cash, uten Ã¥ klare Ã¥ fÃ¥ tak i et rødt øre. Det er kanskje vel verdt det Ã¥ minnes de ulike forklaringene pÃ¥ hvorfor det er tomt for kontanter. “Du stÃ¥r i feil kø”. “Hun som jobber med akkurat det er syk i dag”. “Den skriveren vi bruker for Ã¥ printe ut skjemaet er tom for toner”. “Banken har tatt en avgjørelse om at vi ikke kommer til Ã¥ gjøre slike utbetalinger frem til over nyttÃ¥r”. Det burde sikkert ikke ha kommet som en overraskelse at minibanken velger Ã¥ spise opp kortet ditt. Det er greit hvis du, etter en dag som dette, oppgitt sier: “Helvetes TiA”.
I det minste har du nÃ¥ en forstÃ¥else av at Ting Tar Tid, og at det slett ikke er lett Ã¥ være effektiv, i hvert fall ikke i skandinaviske øyne. Du føler deg kanskje pÃ¥ grensen til politisk ukorrekt da du lirer av deg et par gloser jeg ikke nÃ¥ skal gjengi høyt, men det viktigste er at du ogsÃ¥ spør: “Hva er det som skjer?” Og at du forsøker Ã¥ se det større bildet som strekker seg langt forbi dama bak skranken som har en helt annen forstÃ¥else av begrepet ‘serviceinnstilt’ enn slik du definerer begrepet.
Saken er den at vi alle har uendelig godt av å sitte under et skyggetre i en liten landsby i Caprivi og snakke med jevnaldrene og oppdage at vi har akkurat de samme drømmene og ambisjonene. At vi blir lykkelige av de samme tingene, og at vi har massevis av felles interesser å snakke om. Og så også erkjenne at vi nok har bedre forutsetninger og flere muligheter for å realisere en del av de ambisjonene enn de fleste av dem vi snakker med.
Saken er den at vi alle, minst en gang i livet, har godt av å stå i en grunnstøttet båt i en krokodilleinfisert elv i Afrika en sen kveld, og vite at vi må hoppe uti for å komme til land. Vi har godt av å kjenne på frykten, føle usikkerheten, og å være litt redde en gang i blant. Å ta det første steget ut i grumsete, mørkt vann og kjenne at beina synker med i dyp gjørme mens krokodilleøyne følger deg i mørket, det er et stort skritt for mange. Derfor har vi alle godt å kjenne på adrenalinet, livsgleden og lettelsen som bobler i kroppen da vi endelig står på tørr mark, og fremdeles er fulltallige.
Saken er den at vi alle har godt av å føle oss alene i mengden, en gang i blant. Å være den som skiller seg ut og som er annerledes. Å være den som ikke forstår språket, eller de sosiale kodene og tradisjonene. Om ikke annet, så i det minste for å ha en bedre forståelse av hvordan det må føles å være den eneste utlendingen i et hav av nordmenn.
Dette er form for dannelsesreise. En utviklingsprosess, om du vil. Jeg sier ikke at en slik reise nødvendigvis vil forandre ditt syn i innvandringsdebatten eller ditt forhold til bistand, men den vil i det minste gi deg personlige erfaringer og noen flere knagger å henge meningene dine på, og forhåpentligvis vil det gi deg en bedre forståelse av kompleksiteten og av sakens sider.
Ingen av studentene snakker om de elektriske gjerdene i Windhoek da de kjører mot flyplassen 25 dager senere. Studentene har så vidt begynt å ane hvor uendelig mange gråtoner og nyanser det finnes, og hvor mange faktorer som alle er med på prege det store bildet. De har møtt sine egne holdninger og kjent på sine egne reaksjoner. De har funnet venner, og kanskje uvenner. De har presset seg selv til å gjøre ting de kanskje aldri ellers ville gjort, og de har overlevd.
Dette er viktig. Dette skulle jeg ønske flere skandinaviske ungdommer fikk muligheten til å gjøre.
Vårt store utvalg av flyselskaper garanterer deg å finne mange billige flyreiser!
Ã…h, der var du igjen, girl!
Med et innlegg som slÃ¥r en i bakken og er sÃ¥…riktig!
Og oppi dette setter jeg meg ned med en virtuell kopp gløgg og skÃ¥ler. For et nytt og bedre 2013 – pÃ¥ alle mÃ¥ter (hÃ¥per jeg!) 🙂
Klemmmmm
Yessir, her var jeg. SÃ¥nn halvveis tilstede midt i julestria og gulrotpakkingen og vaskingen og gud vet hva, som helt plutselig skal gjøres akkurat nÃ¥. Puh…! Men en eller annen gang utpÃ¥ tirsdagen roer det seg vel. 😉
Gløgg! Det har jeg ikke tenkt pÃ¥ i det hele tatt, men det HAR jeg jo faktisk i skapet. Mon tro om en liten kopp kan skape ørlite julefred og ro og fÃ¥ kroppen til Ã¥ minnes norske, KALDE kvelder. 😉
Klem tilbake!
ay, Silje, Cheeks!
så bra at du fortsatt dukker opp nå og da!
det er et velskrevet innlegg dette, og du er innom flere spennende ting, men det viktigste virker Ã¥ være nødvendigheten av Ã¥ se ulikhetene – det som ikke er som oss og vÃ¥rt og vÃ¥re – up and close; se de elektriske gjerdene som skiller de rike hvite fra de fattige sorte, lukte dritten og bli litt skitten pÃ¥ hendene selv, og du har selvfølgelig helt rett. vi lever i en boble der det nærmeste vi kommer fattigdom er avlaten noen av oss kjøper i SOS Barnebyer (og bidrar svært positivt med det, som du ogsÃ¥ understreker).
de elektriske gjerdene som skiller de rike fra de fattige finnes forresten ikke bare i Afrika. de finnes overalt, og det blir flere og flere av dem her hjemme ogsÃ¥ – bÃ¥de konkrete og metaforiske – og jammen er ikke de fleste pÃ¥ utsiden her hjemme ogsÃ¥ brune og svarte, akkurat som i Afrika…..
noe å tenke på i denne søte juletid, Cheeks!
God Jul der nede på farmen, Silje!
Hepp!
Hei Kaptein.
Takk for fin kommentar. Jeg synes det er flott at du trekker koblingen mellom norske forhold og namibiske. Det er det ikke mange som umiddelbart gjør.
Når man reiser til et land som Namibia så har man så klart apartheidbakgrunnen i bakhodet og det er lett å tilbakeføre alt det man ser og opplever til den. Og det er ikke til å stikke under en stol at det finnes enorme forskjeller i dette landet, og at vi har veldig mye å jobbe med.
Men det er mange som har en lei tendens til Ã¥…passifisere?…en del befolkningsgrupper i utlandet, og sette dem i en bÃ¥s som vi ukritisk skal synes synd pÃ¥, og ha uendelig mye sympati med. De blir liksom en viljeløs, handlingslammet gjeng man ikke kan/skal forvente seg stort av. Og nÃ¥r folk i denne gruppen strekker ut hÃ¥nda og ber om almisser, sÃ¥ gjør de nøyaktig det _vi_forventer_ at de skal gjøre. OgsÃ¥ blir sympatien bare enda mer forsterket.
Når de derimot _ikke_ gjør som forventet, blir vi stående litt perplekse og lure på hva som gikk galt.
NÃ¥ snakker jeg ikke egentlig om studentene lenger, og jeg vet at jeg generaliserer veldig, men
paradoksalt nok, sÃ¥ er det jo ikke slik at denne goodwill’en strekker seg hele veien tilbake til Skandinavia. NÃ¥r vi møter utlendinger i Norge, sÃ¥ setter mange skyhøye krav og har store forventninger til at de enkelt og greit skal gli og forholde seg til vÃ¥r egen kultur og vÃ¥rt eget samfunn. Der er de plutselig ikke ofre som ikke kan noe for sin egen livssituasjon lenger, og kulturforskjellene er slett ikke like akseptable.
Det er viktig Ã¥ se individene, tror jeg. Det er viktig Ã¥ se at det finnes forskjeller innad i en gruppe, og at dette bare er mennesker. Akkurat som deg og meg, med individuelle drømmer og behov, og de har ulike personligheter som gjør at man klaffer med noen og slett ikke med andre uten at dette nødvendigvis har noe med menneskesynet ditt Ã¥ gjøre. Og at det er helt greit. It’s ok. Hvor enn du er i verden…
Å så fint å lese nytt frå deg, Tankevekkande og godt formidla.
Veslejulaftan har gått i eitt her på den nordlege halvkule. Starta med ein aldeles nydeleg soloppgang i sparakande raude fargar, forsette med lunsj for full musikk, handel og no litt kveldsbesøk. Jula bringer stadig inn nye tradisjonar ettersom livet og livssituasjonar endrar seg.Noko rekk ein, andre ting må ein berre legge frå seg.
Ynskjer deg Silje og dine ei fredfull julehøgtid. Så håpar eg at 2013 bli eit år fyllt av gode opplevingar for oss alle.
God juleklem frå Marie
God morgen, MT.
Jeg sitter her med en sterk americano i håp om at mokka-smaken (og koffeinen) skal sparke igang droget. Som egentlig har mest lyst til å legge seg og sove igjen.
Her på farmen er vi for lengst tilbake i arbeidsmodus og i går kveld skrenset og sladdet jeg rundt i gjørma, søkkvåte og temmelig gretten frem til klokka 20.30. Oh the joy! Sånn er det å være namibisk grønnsaksbonde.
Julaften var omtrent likesÃ¥. Da vi endelig var ferdig for kvelden, klarte vi sÃ¥ vidt Ã¥ holde oss sittende pÃ¥ stolene mens vi spiste en kjapp middag før vi veltet i seng. *Rister oppgitt pÃ¥ hodet* Ja, du snakker om nye tradisjoner…eller gi slipp pÃ¥ gamle.
Selv tror jeg kanskje at vi burde feire jul seint i januar. Da har vi nemlig TID. Ikke mens alle andre gjør det.
Ha fine romjulsdager, Marie.
Klem.
Hello Sunshine,
godt å se deg bak tastaturet igjen. Du har sikkert vært ved det hele veien, men bare ikke nådd fram til oss.
Her er det mye velformulert og tankevekkende om realiteter som er veldig kjente for meg. Ajibo Bjebje var jo en artig fyr på landsbygda i Nigeria med sin bart og blå øyne og jeg merket mye av det samme i Bots og Nam.
Jeg har riktignok tre barn i Plan og et i SOS Barnebyer. Det gir meg ingen avlat, men det er min mÃ¥te Ã¥ gjøre det pÃ¥ her jeg sitter pÃ¥ min velsmurte ræv og drikker Barolo med god samvittighet. Og min samvittighet har jeg ikke fÃ¥tt av mine autogiroer 🙂
Akkurat nå pakker jeg skipssekken og går over de siste tingene før jeg om sytten timer sitter på et fly som tar meg til St. Martin og ombord i Christian Radich for fire uker og krysser Atlanterhavet som jeg har gjort før i litt en mer moderne farkost.
Jeg gleder meg som en unge, kanskje noe liknende noe av de barna du beskriver her når de drømmer om noe helt ufattelig i deres fantasi.
Godt du ligger inne med en beskjed på mailen min slik at jeg fikk lese dette, mailene er jo noe av det siste man sjekker før man drar ut på reise. Vekk med mobiltelefon, nå er det naturkreftene som bestemmer og kommunikasjonen skjer mellom mennesker som finner hverandre i soloppgang og solnedgang på bølgan den blå.
NyttÃ¥rsaften blir tilbragt pÃ¥ stranda i St. Martin tror jeg, det er i hvert fall der jeg skal bo i et gammelt colonial hotel med balkong rett til stranden. Mojito-time my friend 🙂
Hils Mark, jeg skal hilse fra Geir og vi kommer sikkert til å ta oss en lengre tur i 2014 da vi på merkelig vis krysser sekstiårsgrensen og setter kursen sydover. Det blir Zambia, Swazi, Bots og Nam ser det ut til.
PÃ¥ Atlanteren er det ingen elektriske gjerder Silje, men ei rekke som kan være god Ã¥ ha til tider. Sender nok en hilsen fra stranda nyttÃ¥rsaften 🙂
Bon voyage med flabbekinn pÃ¥ 🙂
Wow, wow og trippelWOW, Flabben! Det der høres jo ut som en alldeles FANTASTISK tur! Regner med at det kommer et reisebrev eller fem når du er tilbake i Gnore og ikke må slå sjøbein lenger!
SÃ¥ fint Ã¥ lese deg igjen! Selv om det vekker reiselysten i meg… har blitt invitert i et bryllup i India i februar og teller pÃ¥ knappene om det er mulig Ã¥ dra.
Mye gjenkjennelig i teksten, du får veldig bra frem hvor nødvendig det er å komme forbi de første inntrykkene for å virkelig forstå hvordan det er å bo et sted. Og at ting tar tid. Lykke til med å stille alle de viktige spørsmålene!
Hei Anbjørg!
Godt nytt år! Jeg teller på knappene selv jeg, og forsøker å få kabalen til å gå opp slik at ferieuker og budsjett strekker til alle de tingene og stedene jeg vil dra.
Til nÃ¥ har jeg likevel kommet frem til at jeg skal være ørlite fornuftig og reise tilbake til Thailand for Ã¥ bli ferdig med den Dive Master’n før det er for seint, sÃ¥ selv om det kanskje ikke stÃ¥r øverst pÃ¥ listen over stedet jeg _egentlig_ vil reise til akkurat nÃ¥, sÃ¥ er det dit ferden gÃ¥r først.
Du har sikkert brukt nok tid i Asia til å ha kjent på kulturforskjellene og dine egne tanker og reaksjoner.
Først og fremst. Takk for at du tar meg med til et skyggetre i en Afrikansk landsby 🙂
Du har så fine refleksjoner over menneskelig handlingsevne. Det at du skriver at det er lov å stille spørsmålet. Selv bruker jeg dagene mine i grenselandet mellom attføring og landbruk hjemme i Norge. Det handler mye om å stille spørsmålene der også.
Kan du fortelle litt om kjøttfeet og eksporten til Norge? Hadde vært artig å høre om dette fra deg som bonde.
Hei Sofus.
Velkommen til bloggen. Det er alltid hyggelig med nye lesere som legger igjen en kommentar. Og tusen takk for fine ord.
AngÃ¥ende kjøttproduksjonen…
Stort sett alt namibisk kveg går løse rundt i bushen i inngjerdede camper fra de blir født til de når slaktevekt. Det krever en hel del bevisst forvaltning til for å holde rovdyrtapene nede, for vi har både leopard og gepard og også hyener på farmen.
Når det er på tide å finne en ny tyr velger vi alltid ut fra hva markedet dikterer i forhold til kjøttfibre, fett og skinn. Det kan variere fra år til år, og vi kan hoppe fra brahman til sveitser, eller til angus eller limousin. Det er eksperter tilgjengelig for å gi råd angående hvilke typer man burde forsøke og hvilke kvalitetsendringer introduksjon av dem vil tilføre flokken.
Alt kveg går som sagt fritt og det gis ingen form for kraftfor eller hormontilskudd. Det eneste vi gir ekstra i tillegg til naturlig vegetasjon er litt salt og mineraler. Medisinering og vaksinasjon er det forholdvis lite av, og kun i spesielle tilfeller. Vi sprøyter mot flått og hestefluer og vaksinerer ved behov hvis enkeltdyr har en eller annen infeksjon.
De siste årene har EU blir veldig strenge i forhold til merking og at det skal være mulig å få tak i en stamtavle og livshistorie på hvert enkelt dyr. Det har ført til et nytt merkingssystem og jeg synes at en del av kveget vårt går rundt med forferdelig mye ørepynt for tida, men slik må det være for å oppfylle de europeiske kravene.
Bøndene selv er ikke involvert av eksporten av kjøtt. Den tar Meatco seg av. Det må være noe lignende det norske fellesslakteriet. Vår jobb og ansvar er over i det øyeblikket dyrene er levert hos Meatco.
Norgesgruppen var nylig i Namibia. De ønsker Ã¥ doble importen av namibisk biff til Norge i løpet av de neste Ã¥rene. Som namibisk bonde er jeg positiv til dette. Jeg vet hvordan kvegoppdrettet foregÃ¥r i den kommersielle sektoren i Namibia og ser ingen etiske problemer i dyreholdet pÃ¥ farmene. Tvert om tenker jeg at vi har veldig lykkelige og løsgÃ¥ende kuer. 😉
http://www.nationen.no/2013/01/08/landbruk/norgesgruppen/nortura/mat/namibia/7890844/
Når jeg leser kommentarene til innlegget jeg lenket til så ser jeg at mange av de som har kommentert syntes å tro at alt kveget kommer fra fattige småbønder oo/eller feeding lots.
Begge deler kan jeg avkrefte. Det meste av kjøttet kommer fra større kommersielle farmer og kveget beiter på farmen inntil den dagen da transporten kommer for å hente. I løpet av et par-tre dager har vi allerede fått tilbakemelding på slaktevekt og gradering av kjøtt+pris.
SÃ¥ klart klager vi pÃ¥ prisen! Hvem gjør ikke det? Vis meg den bonden som ikke vil ha bedre betalt for produktene sine, men grov underbetaling og at dette skal være en form for grov utnyttelse av fattige, afrikanske bønder…vel…det blir litt søkt og jeg tror ikke jeg ville ta den diskusjonen i forhold til import av namibisk biff.
Der fant jeg deg igjen!
Hørte med et halv øre pÃ¥ Nitimen nettopp – og plutselig begynte hjernen Ã¥ legge sammen to og to – og jeg spisset ørene, og sÃ¥ googlet jeg og sÃ¥ kom jeg hit.
Adressen er nå lagret.
Gratulerer med k̴ringen Silje Рfantastisk flott!
Du skriver like godt og viktig som jeg husker det fra ‘gamle dager’.
Og jeg kjenner igjen og er så enig i det du skriver om viktigheten av en gang å stå der å være den ene, den fremmede, den som er ukjent, den som ikke vet, den som plutselig er avhengig av at noen andre ser akkurat deg.
For oss som er vant til Ã¥ være den som som regel kan velge Ã¥ se andre – eller ikke. . .
–
Selv er jeg passiv i bloggverdenen for tiden, men tenker jeg skal tilbake igjen. Er ogsÃ¥ usikker pÃ¥ hvordan denne kommentaren framstÃ¥r uten Ã¥ være registrert her inne – men jeg bare prøver.
Lev vel – hilsen Tigergutt 🙂
Hei Tiger’n!
Så hyggelig å se deg igjen også. Ja, vi ble jo spredt for alle vinder da vgb gikk dunken og veldig mange forsvant fullstendig. Jeg tror mange sluttet å blogge, jeg.
SÃ¥ morsomt at du hørte meg pÃ¥ Nitimen og koblet. Jeg annonserte ikke akkurat radio-intervjuet sÃ¥ voldsomt pÃ¥ forhÃ¥nd og regnet med at det skulle passere i stillhet blant venner og kjente. 😉
Første kommentaren måtte godkjennes av meg, men nå er du ikke i systemet så nå går alt gjennom direkte.
Hei. Der fant jeg endelig bloggen din. Det tok litt tid, men absolutt verdt det. For du skriver treffende og godt. Jeg må si at jeg føler meg tidvis ganske så truffet selv, her jeg prøver å finne ut av tilværelsen. Hilsen fra Port Elizabeth.
Hei og velkommen Kari.
Det er vel kanskje slik at det er ganske sÃ¥ forskjellig Ã¥ bo pÃ¥ en gÃ¥rd i hutifeita i Namibia og Ã¥ studere et semester i Sør-Afrika, men likevel sÃ¥ er det kanskje en del gjenkjennlig og likt ogsÃ¥. SÃ¥nt som liksom slÃ¥r en nordmann pÃ¥ vift litt i fleisen nÃ¥ og da. 😉 Jeg ser pÃ¥ bloggen din at du vurderer Ã¥ bli litt lenger enn planlagt. Oh boy…! SÃ¥ det HAR skjedd med deg ogsÃ¥. I Namibia er det et ordtak som gÃ¥r noe sÃ¥nt som: Once the African sun has warmed your heart, you will always long to return. Eller noe. Og nesten alle sør-afrikanske expat’er og utflyttede namibiere jeg kjenner kan attestere pÃ¥ dette, tror jeg.
Jeg tror at enten så forelsker man seg (her mener jeg i stedet, landet, området) eller så vil man bare hjem så fort som mulig.
Jeg tror du har helt rett. 😉 Og jeg tror at det ikke nødvendigvis er kjærlighet sÃ¥nn…helt…ved første blikk, men at det utvikler seg over litt tid. NÃ¥r jeg ser forandringen i studentene i løpet av tre uker, sÃ¥ tenker jeg i hvert fall at det ikke er HELT umiddelbart, men nesten. Eller sÃ¥ har man fÃ¥tt helt, fullstendig overdose i løpet av de tre ukene og føler det hele begynner Ã¥ bli i overkant traumatisk.