Skvalder fra en stresset ekskursjonsleder

Alive? Check.

Definitivt. Det gjør for vondt i ryggen til at jeg er dau. Fin timing. Like før 7000 km i bil og jeg har stiv rygg som knirker og knepper i protest. Og jeg har en liten djevel som banker mot pannebrasken og en liten nisse som med trippende trinn løper frem og tilbake under ribbeina. Stress, kalles det. Yup. Jeg er ørlite grann stresset. Ellers er alt bra.

Etter ti år med studentekskursjoner skulle man tro at jeg snart ville ha en innebygd klokke som plinget og sa ifra at det begynner å nærme seg avreise snart. At det er ting som må ordnes. Papirarbeid som må gjøres. Soveposer som må pakkes. Regninger som må betales. Gulfeber-vaksine som må tas. Malariaprofylaks som må kjøpes, og lister som må skrives. Himla mange lister.

På kjøkkenbordet ligger de linet opp ved siden av hverande med arbeidstitler som: Things 2 Bring for SUGE. Things 2 Buy for SUGE. Things 2 do B4 SUGE. Bills 2 Pay. Shopping in Grootfontein. Glem shoppinga, den gjelder bare for farmens matvrak. Og regningene, med mindre du tar på deg ansvaret. Når det gjelder alt det andre vil forglemmelser ha konsekvenser for en hel haug studenter, men kanskje mest meg selv og min egen tanngard og hårmanke.

Leiebiler? Check.

Fem Toyota hilux’er stÃ¥r klare til avreise i Windhoek om nøyaktig en uke. Da gjenstÃ¥r det bare Ã¥ trøkke inn studentenes bagasje og innkjøpt proviant, og Ã¥ fylle 120 liters tankene til randen med diesel før vi kan rulle ut av byen og gjennom Khomas Hochland pÃ¥ vei mot Namibørkenen. Jeg bruker alltid det samme leiebilfirmaet. Alltid. Jeg hadde mest lyst til Ã¥ legge meg ned og grine da de ikke hadde biler tilgjengelig til fjorÃ¥rets ekskursjon, og er lettet over Ã¥ være tilbake hos dem igjen i Ã¥r. Med ‘special price for you my friend’, og alt det der.

Overnattinger: Chnølendeck.

Nesten klart. Nesten. MÃ¥ huske Ã¥ trippelsjekke overnattingene som til nÃ¥ bare er dobbeltsjekket. TiA og alt det der. Man vet aldri. Deretter printe ut mailene fra overnattingsstedene som sier at ‘Joda, overnattingen er bekreftet og betalt’. Just in case. Jeg snakker av erfaring. For mange ganger har jeg stÃ¥tt og sett morskt pÃ¥ resepsjonister som ikke kan finne vÃ¥r booking i systemet og nÃ¥r den først blir funnet sÃ¥ er den i hvert fall ikke betalt. NeisÃ¥mennsann. *Sett inn snøft og indignerte grynt slik det passer seg* NÃ¥ gÃ¥r jeg rundt med en papirbunke med førstegangsbekreftelse, betalingsbevis, annengangsbekreftelse og tredjegangsbekreftelse. Og noen lagrede gloser som knapt nok tÃ¥ler dagslys hvis ikke dette holder. Høres jeg sinna ut, sier du? Nei, jeg er ikke det. Jeg er forberedt.

Mat: Chikkeidetheletatteck

Sjokkert ser jeg på mailen fra foreleserne i Stockholm. Bare TO vegetarianere?! Og INGEN allergikere? Det må ha skjedd en feil et eller annet sted på veien. Når ble svenskene så velsignet normale og straight forward i kostholdet? De siste årene har jeg sjonglert gluten-intoleranse med soyaallergi, og ulike typer vegetarianisme med tomatallergi, sitrusallergi, nøtteallergier og en og annen sære preferanse som bare er der, litt som barnehatet mot brokkoli. Og i år er det absolutt ingenting å bekymre seg over, bortsett fra et par vegetarianere. Som spiser fisk. Ekskursjonslederen i meg slår kollbøtte i yr lettelse. Skeptikeren fyrer avgårde en ny mail til Stockholm: Er dere helt, HELT sikre på dette? HELT SIKRE? For mange ganger har matkravene kommet frem først i det man står laaaaaangt ute i sanddynene og det er 50 mil til neste supermarked.

Maten til en slik tur er i det hele tatt et kapittel for seg selv. Har du noen gang tenkt over hva som kreves av proviant for å holde en gruppe på 20 personer med mat og vann i ti dager uten noen tilgang på noe annet enn tradisjonelt brygget øl (som kan inneholde batterisyre og som derfor ikke anbefales) og hirsegrøt med småstein i? Når man til og med må kjøpe inn vannet som skal brukes til å koke spagettien på forhånd. Har du noen gang tenkt over plassen det tar? Vekta. Og hvordan menyen må legges opp for å forsøke å tilby et variert kosthold og å bruke ferskvarer så fornuftig som mulig. Hvilke grønnsaker som holder seg, og hvilke som definitivt ikke gjør det.

For ikke å snakke om matlagingen i seg selv. Mengdeforholdet, hvor lang tid det tar å lage middag for 20 i forhold til det å sveive ihop noe til seg selv på studenthybelen eller på den afrikanske farmen. Kjelene som kreves. Hvor mange gassflasker vi vil bruke. Hvordan integrere matlaging på åpen ild med en haug med studenter som stort sett bruker microovn.

For et par Ã¥r siden endte jeg tilfeldigvis opp ved siden av en av de yngste studentene som storøyd sto foran en gassbrenner med ei pakke med havregryn i den ene hÃ¥nda og ei sleiv i den andre. Eeeeeh, sa studenten. Eeeeewa, svarte jeg. Hvordan gjør jeg dette her a? spurte studenten. Det kommer an pÃ¥, svarte jeg. Hva er planen? Havregrøt, svarte gutten. Den lager du akkurat som hjemme, svarte jeg. Eeeeeeh… Det er alltid mamma som lager havregrøten hjemme hos oss.

Og jeg tror jeg kunne ane et lite snev av forhÃ¥pning da han holdt havregrynet og sleiva opp mot meg, og forsiktig forsøkte Ã¥ hinte at jeg skulle ta over. Oh, I’ve got news for you, young man… Jeg trenger i det minste en form for bestikkelse hvis jeg skal kokkelere. SÃ¥pass lenge har jeg bodd i Namibia. TiA, vet du.

Nei, maten er ikke checket av i det hele tatt. I helga kommer jeg til å tråle opp og ned langs hyllene på Windhoeks supermarkeder med et par, for anledningen, innleide håndlangere med en hel haug med handlevogner, og med en handleliste som i lengde tilsvarer  en MSc. Og helt, helt sikkert vil jeg glemme en hel haug som jeg stresset vil storme rundt for å samle sammen i siste sekund på mandag morgen, like før studentene kommer. Jeg kjenner meg selv. Jeg er et håpløst tilfelle.

Det er i det hele tatt sjokkerende for venner og kjente, og innimellom ogsÃ¥ for meg selv, at jeg…JEG!…er ansvarlig for en studentekskursjon. At jeg…JEG!…som er kronisk for seint, en rotekopp av dimensjoner og med en hukommelse som en gullfisk (ser du, jeg gjentar meg selv allerede) er den heldige utvalgte som fÃ¥r lov til Ã¥ vise frem dette fantastiske landet til 15-20 svenske ungdommer hvert eneste Ã¥r. For nÃ¥r all sytingen og klagingen er overstÃ¥tt, sÃ¥ er det bare Ã¥ innrømme at det er et privilegium, tross alt.

Det er et privilegium å få lov til å reise land og strand rundt, og møte både førstegangsreisende skandinaver og eksentriske lokalhelter på denne måten. Det er et privilegium å få lov til å se dyrelivet i nasjonalparkene gjennom studentene. Deres iver spiller over på meg og jeg ser sebraer for første gang igjen. Det å høre en løve brøle og deretter hvordan studentene kollektivt trekker pusten og hviskende spør: Hva var det? Hva var det? Hva var det? Jeg bobler over av lattermild glede over å få lov til å være tilstede.

Å være den som får lov til sitte sammen med dem, i skyggen under et tre, mens de stotrende og usikre intervjuer sin første informant. Hvordan de sitter i målløs spenning og nysgjerrighet mens de venter på tolken som oversetter frem og tilbake. Og hvordan de møter disse eksotiske menneskene som lever så annerledes enn dem selv, for første gang. Det å få oppleve den akademiske usikkerheten, kanskje, blandet med litt kultursjokk og en dæsj sjenerthet, og hvordan alt dette viker tilside når de får mer fotfeste. Det å være vitne til utviklingen, og slå følge med dem oppover den bratte og intense læringskurven en slik ekskursjon er, det er et privilegium.

SÃ¥ om forberedelsene er et pes, og om shoppingen er traumatisk. Og om ryggen knirker litt i protest…

Så er det verdt det. I år som i fjor, og årene før der igjen.

 Klar for Stockholms Universitets Geografiekskursjon 2012? Check.