Saturday Night Live

Da jeg røsker litt i halsbåndet kommer det lave brøl. Lyder jeg egentlig ville anslå til å være sånn 3-4 km unna, vinden og terrenget tatt i betraktning. Lukten derimot, og den strie pelsen, forteller meg noe annet. Katten er så nærme at vi har kroppskontakt. Vi omfavner hverandre nærmest, idet jeg forsøker å stramme radiohalsbåndet. Jeg klarer ikke dy meg og røsker litt ekstra i beltereima rundt kattehalsen. Rrrrooar, sier løvinnen i bevisstløs protest. Fighters til siste slutt. Jeg fniser litt mens jeg sliter med unbrakonøkkelen for å stramme skruene på halsbåndet. Det er litt av en lørdagskveld.

Veterinæren ringer midt i siestaen på lørdag. Han er på vei nordover, og har blitt spurt om å stoppe ved en gård like sør for Etosha der en løveflokk har kvestet et esel. Igjen? Hva er det som skjer egentlig?

Uansett,  det er mildt sagt en krise. Farmens beboere har låst seg inn i uthuset, som er den eneste bygningen som står tålig stødig og har betryggende tjukke vegger. Resten av bebyggelsen er bare provisoriske hytter som faller overende bare man blåser på dem. Så nå sitter det en gjeng med gårdsansatte inne på låven, mens kattene koser seg med eslet som skulle ha fraktet dem til kirken på søndag. Kvinnene og barna er i ferd med å freake ut, sier den ene gårdsgutten.

Veterinæren lover å komme. Problemet er bare at han kjører en bitteliten personbil som slett ikke egner seg for bundu bashing (offroad-kjøring) og dyretransport. Dessuten er utstyret han kjører rundt med litt begrenset, siden han egentlig var på vei til en konferanse om afrikanske villhunder som gjesteforeleser. På en lodge der det normalt sett ikke skulle være behov for dartgevær og sovemedisiner.

Det må en hel del telefonsamtaler og logistikk-diskusjoner til før han klarer å sveive sammen et team som består av noen viltvoktere fra Etosha, som er mest interessert i overtidsbetalingen, og Mark og meg, som alltid bykser på muligheten for å være med på prosjekter som har med store katter å gjøre.

Innen alt har kommet på plass har det mørknet og veibeskrivelsen vi har å gå ut ifra er vag, for å si det mildt. Veterinæren ringer til gårdsgutten og spør hvor farmen ligger. “Den ligger her, mista”, sier gårdsgutten. “Men hvor er HER”, spør veterinæren. “Ja, det er AKKURAT her. Her jeg står akkurat nå”, får han til svar. Veterinæren myser inn i mobiltelefonen og mumler noe om sløve kniver, og forsøker å få tak i viltvokterne fra Etosha istedet.

De sier at vi skal ta til høyre like etter at vi har kjørt gjennom den siste porten. “Hvordan vet vi at vi har kjørt gjennom den siste porten”, spør veterinæren. Vel, fordi det er den siste, sier viltvokterne. “Bare kjør”, sier veterinæren til Mark. “Og håp på det beste”.

Vi skrangler rundt på noen små grusveier i hutiheita, og sjekker spor og tegn til trafikk på alle mulige avkjøringer. Skiltingen er ikke-eksisterende. Portene er uendelig mange. Gud vet hvilken som er den såkalt siste. Til slutt finner vi en avkjøring som ser lovende ut. Veterinæren og Mark mener de kjenner igjen sporene fra dekkene til viltvokternes LandCruiser. Vi jentene i baksetet krysser fingrene for at gutta har rett. Vi har flaks.

Farmens beboere har tatt motet til seg og kommet ut av låven. Nå står de i ring rundt et bål på gårdsplassen og snakker med viltvokterne. Omtrent 50 meter unna, ute på en åpen gresslette, ligger det et halvspist esel og tre sovende løver.

Dette ser jo straight forward ut, sier veterinæren og sjekker at trykket i geværet er passe og at injeksjonspilen er ladet. Injeksjonspila er bra, men trykket i geværet kommer og går litt som det selv føler for. Vi myser alle ned på den lille måleren og pilen som vingler frem og tilbake. Not my gun, sier veterinæren. So not my gun, what kind of crap is this? Han bare rister på hodet og ber Mark kjøre så nærme løvene som mulig siden vi ikke helt vet hvordan geværet kommer til å oppføre seg.

På tross for trestammer og djimba djimba (ardvark)-hull som vi ikke kan se i mørket, er det like straight forward som veterinæren håpet. Kattene har liten lyst til å gi fra seg matrestene og blir værende rundt eselet. Flaks for oss, for geværet har en egen vilje og spytter ut piler med varierende fart og styrke, men i løpet av et par minutter går alle løvene rundt med sjokkrosa dartpiler i låret, og i løpet av fem ligger de i tornerosesøvn rundt på gressletta.

Det merkes og testes. Det røskes ut værhår for isotop-sjekking og det tappes blod som skal analyseres for feline HIV/AIDS og andre sykdommer. Det tas vevsprøver og det måles. Det settes på halsbånd, og vi brennmerker.

Normalt sett brennmerker vi ikke, men denne flokken har nettopp brukt opp sin siste sjanse. Blir de sett utenfor parkgrensene igjen er de fritt vilt. Kanniedood, kaller viltvokterne den ene hannløven. Cannot Die. Han har allerede brukt opp en håndfull av kattelivene sine, og en gang er det kroken på døra. Det er begrenset hvor mange esler rovdyrene får fellingstillatelse for før bøndene velger skarpe ladninger istedet for en telefon til viltvokterne.

Til slutt er det bare selve styrkeprøven som gjenstår, nemlig det å få lempet tre 150-170 kg sovende løver på lasteplanene på bilene. Det blir en person per bein, en som løfter hodet og en som drar i halen. Og på sett og vis går det, uten at det skaper mer reaksjon enn et og annet grynt fra løvene.

Konvoien skrangler seg mot Etosha, på ukjente veier jeg ikke visste eksisterte inntil nå. Jeg blir alltid like overrasket når jeg kjører rundt på bakveiene i parken, på de veiene som er avstengt for publikum og som brukes mest for viltvokting og vedlikehold. Mest av alt har jeg lyst til å ta en nattsafari, nå når vi først her her. Jeg vil helst la lyskasteren sveipe over landskapet for å se etter refleksjonen fra dyreøyne i mørket. Men vi er ikke på nattsafari, ikke egentlig. Vi har tre katter på lasteplanene, og vi har det travelt. Veterinæren vil helst frem til stedet der det er bestemt av løvene skal slippes fri uten å måtte gi dem mer bedøvelse enn strengt tatt nødvendig. Ikke mitt førstevalg for lørdagskvelden, sier han midt i et gjesp. I’m craving a beer and some sleep. 

Løvene har så vidt begynt å våkne til liv da vi stopper bilene. De protesterer mer aktivt nå, når de lempes av lasteplanene enn da de ble halt ombord. Etter å ha fått en injeksjon for å reversere virkningen av bedøvelsen er de halvvåkne i løpet av et par minutter. De ligger og glipper med øynene mot bilene og gjesper nesten uavbrutt. De ser skikkelig babalas ut. Som om de nettopp har våknet fra en heidundrendes fest de ikke husker slutten på. They look like I feel, sier veterinæren. Lets go home. It’s been a helluva Saturday night.

Mark og jeg er helt enige. A helluva a Satuday night. Den banker den planlagte slumringen foran tv’n og lørdagsfilmen langt ned i ørkensanden.

 

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 4.7/5 (7 votes cast)
Saturday Night Live, 4.7 out of 5 based on 7 ratings
Share