Da jeg satt ved pappas sykeseng de siste dagene før han døde var det en tanke som kom tilbake igjen og igjen: Det burde ha vært ei ru arbeidshånd, med træler og arr og kanskje til og med litt skitt under neglene.
Istedet var hendene hans blitt like myk og ubrukt som et lite barns. Som blanke ark som ikke på noen måte gjenspeilte livet hans, eller de tingene som gav han glede, eller det som han brant for.
Det sier noe om at det er lenge siden pappa levde et, i sine egne øyne, fullverdig liv. Det sier noe om at han måtte gi slipp på mye de siste årene. Og det sier noe om at den syke mannen som sovnet stille inn, kanskje ikke ønsket å bli husket for den han var når det gikk mot slutten.
Hvis han selv fikk velge, tror jeg han ville si at vi heller skulle fokusere på minnene knyttet til den han var før han ble syk.
Pappas hender burde vært merket av vedhogst, med fliser og småkutt etter kvistingen og jobben med å få kubbene i hus før vinteren kom.
Pappas hender burde ha vært flekkete av blekk og sprittusjer, og på kjøkkenbordet hjemme burde det ha ligget ark med alt fra små drodler til mer forseggjorte skisser og konstruksjonstegninger.
Pappas hender skulle luktet svakt av kantarell og piggsopp, og norsk høst. Og de burde ha hatt blåbær- og tyttebærflekker på.
Pappas hender burde ha vært litt seige av Swix rødt klister som hang igjen etter siste skituren på råtten vårsnø.
Men mest av alt burde pappas never vært preget av fiske. Han burde egentlig ha små dalsøkk slitt inn i pekefingertuppene av fiskesnøret som i mange år har glidd frem og tilbake i tålmodig venting på makrellstimen, eller på sjøørreten, eller på laksen i Lågen og Drammenselva.
Egentlig burde det ligget hvit røytepels i pappas hender, fordi veldig mye av det som gav livet hans mening og glede ble gjort i tospann med samojeden Stella. Enten de var på fjorden eller på skauen.
Soundtracket hans, hvis man kan snakke om noe sånt, ville vært en salig blanding av offshore-båter og håndballkamper, av tv-sport og nyhetssendinger, med en dæsj Johnny Cash og Erik Bye.
Men siden pappa var så uløselig knyttet til naturen, så ville minst like fremtredende lydspor være årets første gjøk, sangen fra en svarttrost eller fluesnapper, skjærende gvin fra hjemmespikkede seljefløyter, og tonene fra hans egen plystring.
På denne tiden av året ville han oppsøkt orrleiken og tiuren på spillplassene på skauen.
Han ville ikke brydd seg noe særlig om rosene i bårebuketten her i dag.
Men han ville like å vite at våren kom tidlig i år, at blåveisen blomstrer i Blåveisdalen og at hvitveisen ligger som et hvitt teppe i solskråningene.
Det er lenge siden pappa var frisk nok til å oppholde seg ute i naturen på den måten han selv foretrakk, og likevel tror jeg det er slik han gjerne vil bli husket. Det var der han levde, der han pustet fritt og der han fant glede og ro.
Og det er slik vi skal huske deg.
Pappa,
Eit varmt minneord dette Silje.
Marieklem,ein sterk ein.
Hei i natten, Marie.
Vet du…nÃ¥…har det jo gÃ¥tt litt tid og livet gÃ¥r jo videre, og særlig her nede pÃ¥ farmen som er sÃ¥ langt unna og hvor hverdagen liksom ikke er sÃ¥ knyttet til Gnore. Men innimellom sÃ¥…hmmm…jeg merker at minner, det er sterkere og mer tilbakevendende enn…det nÃ¥tidige mens han levde. Men pÃ¥ en fin mÃ¥te. Hukommelsen er velsignet selektiv.
Jeg sa noe lignende i begravelsen til farfaren min for et par år siden. Han var 84 år, men det var det ingen på sykehuset som trodde på da han ble innlagt. Sommeren før hadde han stått brunbarket og veltrent på brygga på hytta og flirt av meg fordi jeg er for pinglete til å ta morgenbad. Da vi feiret åttiårsdagen hans, klatret han på rekkverket på verandaen (ca 3 meter rett ned) for å få festet en presenning mot regnskurene. Han ville gjort hva som helst for barnebarna, elsket å reise, var interessert i alt og alle. Det akter jeg å huske, ikke de siste par dagene da han lå i sykesenga full av morfin og strevde for å få puste. Klemmer herfra også.
Takk for at dere setter sÃ¥ fine ord pÃ¥ det jeg føler. Jeg har nesten glemt det kortpustede gjenferdet av en mann – men jeg husker den sterke faren, med arbeidsnevene… som aldri sa nei til Ã¥ ta oss med pÃ¥ en søndagstur, men som i 9 av 10 tilfeller hadde “unnagjort” søndagsturen før vi sto opp. 😉
*svelger litt*
you know… ikke sÃ¥ mye mer Ã¥ si.
Bare…klemmer litt ekstra pÃ¥.
Nei, det er vel egentlig ikke det. *Rister det litt av meg, for the time being*
Utrolig flotte ord Silje, sterke og gode som jeg er sikker på han ville blitt stolt av.
En minnerik beskrivelse som gjør godt å tenke på i savnet.
Flabbekinnet er nybarbert og kan forhåpentligvis byttes inn i en skikkelig hug til neste år.
I’ve got plans 🙂
Hei Flabben.
Ja, jeg tror jo at pappa ville nikke gjenkjennende til mye og at traff sånn noenlunde i minneordet.
Hukommelsen er veldig selektiv, merker jeg. Man plukker ut det fine og glemmer det som ikke var fullt så fint. Og det er bra. Kanskje særlig når det er snakk om sykdom som forandrer menneskers personlighet.
Jeg casher gjerne inn cyberklem med en ordentlig en til neste Ã¥r. 😉
Vakre,sterke ord. Faren din ville nok likt dem.
Kondolerer..
Og en klem
Jeg håper det, Bente. Jeg håper det.
Takk. Og…takk.
<3
Right back at you
ay, Cheeks, et liv rommer så mye, og det høres ut som din far levde sitt liv slik han ville leve det, og at han hadde mye å se tilbake på med glede etter hvert som årene gikk, og hvis han leser ordene dine nå tror jeg han smiler fordi han har ga deg også mye glede som du kan se tilbake på med glede.
flott minneord om noe som høres ut en flott mann. Silje!
Hmmmm…tusen takk for fin kommentar, Knutsvik. Ja…pÃ¥ tross av at jeg kanskje ikke var helt medgjørlig nÃ¥r det gjaldt turplaner og fisketurer og…soppturer bestandig. SÃ¥ ser jeg at han har lagt igjen mye. NÃ¥r alt kommer til alt. Jeg mÃ¥tte bare bli voksen før jeg lærte Ã¥ sette pris pÃ¥ det. 😉
Dette var skikkelig fint å lese! Pappa har vært syk i mange år, og jeg tenker ofte på hva han etterlater seg av spor i andre.
Hei Laken.
Lenge siden sist. Mye vann som har rent under brua og alt det der…
Vet du, hvis det er noen trøst, nÃ¥r alt er over, sÃ¥ det er det det gode man husker. Og nesten bare det. Og vet du…det er en slags bittersøt lettelse i det…endelig husker man han for den han var. Ikke den han ble, pÃ¥ slutten.
Så fin måte å hedre faren din på, Silje.
Klem
Du skriver så nydelig.
Vit at pappaen din er med deg.
Han lever videre, men i en annen dimensjon.
For alt vi vet er han den blomsten du plukket i går eller den sterke bekken som du drakk vann av i dag. Hør ekstra godt etter neste gang en fugl synger <3
Kanskje melodien er til deg 🙂
Ønsker deg alt godt videre!