Note to self

By
Silje
– May 4, 2012Posted in: Afrika, Namibia, Reise, Safari

Da jeg var i Norge ble det en del snakk om hverdagslykke. Eller kanskje helst…mangel pÃ¥. Eller kanskje aller helst, hvor man kan finne den, nÃ¥r det egentlig gÃ¥r litt over stokk og stein og man trenger noe Ã¥ holde fast ved.

Den er en sleip faen den der hverdagslykken. Hvor mange ganger tror jeg ikke at jeg har fått taket på den, for så å oppdage at den glipper mellom fingrene? Det slik jeg føler det i hvert fall. Innimellom er jeg fremdeles naiv nok til å tenke at jeg kan flyte på toppen, uten å ta med meg bølgedalene også. Jeg innbiller meg at jeg egentlig burde være så fordømt happy og fornøyd hele tiden, og jeg takler ikke alltid like godt å kjenne på at jeg ikke er det.  Der nede, i bølgedalen, kan jeg lett overse alle de små tingene. Lysglimtene.

Det var en venninne som sa at ‘øyeblikkene er det viktigste’. Ta med deg den gode samtalen, følelsen av ro en stille morgen, lukten av vÃ¥r og en hvitveisbukett. Gled deg over katten som uten suksess (for noe annet blir det sÃ¥ mye pes og fjær av) jakter pÃ¥ fugl fra kjøkkenvinduet, en god bok, en bra film, en vakker solnedgang og et sprakende leirbÃ¥l.

Husk på alle de tingene. Trekk pusten dypt og tenk på dem istedet for haugen med regninger, at ektemannen gnåler, eller at man helst skulle vært ti steder på en gang, og resignert innser at man ikke klarer å være på et eneste ett, fullt og helt.

Ta vare på de gode øyeblikkene.

Du er kanskje en av dem som klarer det. Jeg er det ikke. Ikke alltid i hvert fall. Jeg kan drukne i havregrøten, for å si det slik.

Men de siste to ukene har være fulle av fine, små øyeblikk verdt å dvele ved og verdt å huske. Jeg legger ved noen her, som små post-it-lapper til meg selv, en form for Note To Self, til senere anledninger når jeg kommer til å trenge en påminnelse.

 

Det tok omplasseringskatten Lilly en måned å bygge opp mot til å komme frem fra gjemmestedet under klesskapet på gjesteværelset. Den dagen hun lot meg klappe henne for første gang malte vi begge to.

En kameleon rocker seg taktfast over grusveien. Heldigvis for både han og meg har han ikke giddet å skifte farge slik at han går i ett med omgivelsene.

Smile, you’re on camera! Har jeg noen gang fortalt deg at jeg digger kameleoner? Jeg digger kameleoner. Nemlig.

 

Bring me another GT, baby, and I’ll tell you a story. Sundowners og leirbÃ¥l er to av de viktigste ingrediensene i en vellykket safari.

 

Don’t feed the animals, stÃ¥r det pÃ¥ skiltene rundt i Etosha. Det er et rÃ¥d jeg stort sett følger, men jeg innrømmer at jeg har en soft spot for mongoosene. Gi dem et egg og de drar til med et eller annet som minner om rugby med innslag av catfight og thai-boksing.

 

Bryllupssuiten i Halali, midt i Etosha, koster nesten ingenting og man får privat jacuzzi i bakhagen. Noen ganger er det verdt å forsake leirbål og harde madrasser.

 

Det er soloppgang ved Salvadora. Mark ligger og snorker etter altfor mye boblebad. Jeg sitter og nipper til kaffen i termokoppen, og leker meg med innstillingene på kameraet. Jeg er helt alene. Eller, ikke helt alene. Ved vannhullet noen meter unna drikker fem løver vann etter nattmaten, og hele savannen kryr av sandryper som bobler over i sin iver etter å dele siste nytt med hverandre.

 

De ringer oss fra en gård som grenser til Etosha. Det er en viltfarm og de er vant til løver, men et sted går grensa, sier de. Når en hunnløve begynner å bruke sandkassa til ungene som soveplass og kikker inn gjennom glassdørene på verandaen syntes farmens beboere at katten begynte å bli i overkant nærgående. Fair enough. Vi skal forsøke å få katten merket og tilbake til Etosha. Når sant skal sies er jeg egentlig ganske glad for at jeg ikke trenger å bekymre meg for løver når jeg er ute og sykler på farmen.

Nesten alt som har med løver Ã¥ gjøre innebærer venting. Venting og venting og venting. Ofte til den øredøvende lyden av en gnu som er i ferd med Ã¥ krepere. NÃ¥ har vi hørt ‘Gnu Death Cry’ sÃ¥ mange ganger at vi har laget tekst til…eh…melodien. Vi er temmelig sikre pÃ¥ at vi hører vedkommende som spilte inn den traumatiske hendelsen omtrent halvveis inn i døden Ã¥pner en potetgullpose og knasker ivei. Og likevel, pÃ¥ tross av dødshyl og venting, sÃ¥ liker jeg det. Jeg liker Ã¥ sitte i bilen og høre pÃ¥ nattelydene. Kjenne det prikke nedover ryggraden i spenning. Og Ã¥ fÃ¥ lov til Ã¥ være sÃ¥ nærme. SÃ¥ nærme.

 

Et britisk par er egentlig på leting etter elefanter. Da jeg forteller dem at jeg og en hel haug giraffer sitter/står og ser på en gepard som nettopp har tatt en springbok løfter de ivrig på kikkertene, men sukker resignert og sier at den jo er altfor langt borte. Jeg glipper med øynene mot dem. Jeg har sett gepard i helt vill tilstand tre ganger i hele mitt liv, og jeg har nettopp sett at den langet ut i en fart som nærmer seg maksfart på norske veier, og de synes den er langt borte. Whatever.

Jeg peker dem i retning av elefantene og ønsker dem lykke til. De blir stÃ¥ende. De spør meg hvor de kan se leoparder. Helst i et tre, sÃ¥ klart. Til slutt sier mannen: “You seem to know an awfully lot about this place. Do you live here, or what?”  “Nesten”, sier jeg spøkefullt og forteller litt mer om meg selv, og rovdyrsprosjektene. “You know how lucky you are, don’t you?” spør han før de kjører avsted pÃ¥ leting etter elefanter. Og akkurat da vet jeg det. Jeg har nettopp sett en gepard jakte springbok. Jeg er verdens heldigste.

 

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 5.0/5 (9 votes cast)
Note to self, 5.0 out of 5 based on 9 ratings
Share