Da jeg var i Norge ble det en del snakk om hverdagslykke. Eller kanskje helst…mangel på. Eller kanskje aller helst, hvor man kan finne den, når det egentlig går litt over stokk og stein og man trenger noe å holde fast ved.
Den er en sleip faen den der hverdagslykken. Hvor mange ganger tror jeg ikke at jeg har fått taket på den, for så å oppdage at den glipper mellom fingrene? Det slik jeg føler det i hvert fall. Innimellom er jeg fremdeles naiv nok til å tenke at jeg kan flyte på toppen, uten å ta med meg bølgedalene også. Jeg innbiller meg at jeg egentlig burde være så fordømt happy og fornøyd hele tiden, og jeg takler ikke alltid like godt å kjenne på at jeg ikke er det. Der nede, i bølgedalen, kan jeg lett overse alle de små tingene. Lysglimtene.
Det var en venninne som sa at ‘øyeblikkene er det viktigste’. Ta med deg den gode samtalen, følelsen av ro en stille morgen, lukten av vår og en hvitveisbukett. Gled deg over katten som uten suksess (for noe annet blir det så mye pes og fjær av) jakter på fugl fra kjøkkenvinduet, en god bok, en bra film, en vakker solnedgang og et sprakende leirbål.
Husk på alle de tingene. Trekk pusten dypt og tenk på dem istedet for haugen med regninger, at ektemannen gnåler, eller at man helst skulle vært ti steder på en gang, og resignert innser at man ikke klarer å være på et eneste ett, fullt og helt.
Ta vare på de gode øyeblikkene.
Du er kanskje en av dem som klarer det. Jeg er det ikke. Ikke alltid i hvert fall. Jeg kan drukne i havregrøten, for å si det slik.
Men de siste to ukene har være fulle av fine, små øyeblikk verdt å dvele ved og verdt å huske. Jeg legger ved noen her, som små post-it-lapper til meg selv, en form for Note To Self, til senere anledninger når jeg kommer til å trenge en påminnelse.
Det tok omplasseringskatten Lilly en måned å bygge opp mot til å komme frem fra gjemmestedet under klesskapet på gjesteværelset. Den dagen hun lot meg klappe henne for første gang malte vi begge to.
En kameleon rocker seg taktfast over grusveien. Heldigvis for både han og meg har han ikke giddet å skifte farge slik at han går i ett med omgivelsene.
Smile, you’re on camera! Har jeg noen gang fortalt deg at jeg digger kameleoner? Jeg digger kameleoner. Nemlig.
Bring me another GT, baby, and I’ll tell you a story. Sundowners og leirbål er to av de viktigste ingrediensene i en vellykket safari.
Don’t feed the animals, står det på skiltene rundt i Etosha. Det er et råd jeg stort sett følger, men jeg innrømmer at jeg har en soft spot for mongoosene. Gi dem et egg og de drar til med et eller annet som minner om rugby med innslag av catfight og thai-boksing.
Bryllupssuiten i Halali, midt i Etosha, koster nesten ingenting og man får privat jacuzzi i bakhagen. Noen ganger er det verdt å forsake leirbål og harde madrasser.
Det er soloppgang ved Salvadora. Mark ligger og snorker etter altfor mye boblebad. Jeg sitter og nipper til kaffen i termokoppen, og leker meg med innstillingene på kameraet. Jeg er helt alene. Eller, ikke helt alene. Ved vannhullet noen meter unna drikker fem løver vann etter nattmaten, og hele savannen kryr av sandryper som bobler over i sin iver etter å dele siste nytt med hverandre.
De ringer oss fra en gård som grenser til Etosha. Det er en viltfarm og de er vant til løver, men et sted går grensa, sier de. Når en hunnløve begynner å bruke sandkassa til ungene som soveplass og kikker inn gjennom glassdørene på verandaen syntes farmens beboere at katten begynte å bli i overkant nærgående. Fair enough. Vi skal forsøke å få katten merket og tilbake til Etosha. Når sant skal sies er jeg egentlig ganske glad for at jeg ikke trenger å bekymre meg for løver når jeg er ute og sykler på farmen.
Nesten alt som har med løver å gjøre innebærer venting. Venting og venting og venting. Ofte til den øredøvende lyden av en gnu som er i ferd med å krepere. Nå har vi hørt ‘Gnu Death Cry’ så mange ganger at vi har laget tekst til…eh…melodien. Vi er temmelig sikre på at vi hører vedkommende som spilte inn den traumatiske hendelsen omtrent halvveis inn i døden åpner en potetgullpose og knasker ivei. Og likevel, på tross av dødshyl og venting, så liker jeg det. Jeg liker å sitte i bilen og høre på nattelydene. Kjenne det prikke nedover ryggraden i spenning. Og å få lov til å være så nærme. Så nærme.
Et britisk par er egentlig på leting etter elefanter. Da jeg forteller dem at jeg og en hel haug giraffer sitter/står og ser på en gepard som nettopp har tatt en springbok løfter de ivrig på kikkertene, men sukker resignert og sier at den jo er altfor langt borte. Jeg glipper med øynene mot dem. Jeg har sett gepard i helt vill tilstand tre ganger i hele mitt liv, og jeg har nettopp sett at den langet ut i en fart som nærmer seg maksfart på norske veier, og de synes den er langt borte. Whatever.
Jeg peker dem i retning av elefantene og ønsker dem lykke til. De blir stående. De spør meg hvor de kan se leoparder. Helst i et tre, så klart. Til slutt sier mannen: “You seem to know an awfully lot about this place. Do you live here, or what?” “Nesten”, sier jeg spøkefullt og forteller litt mer om meg selv, og rovdyrsprosjektene. “You know how lucky you are, don’t you?” spør han før de kjører avsted på leting etter elefanter. Og akkurat da vet jeg det. Jeg har nettopp sett en gepard jakte springbok. Jeg er verdens heldigste.
Note to self,
Ååååå..Silje så flotte bilder !
Dei nattelydane skulle eg ha likt å høyrt ja, for ikkje å snakke om sett,lukta og smakt Namibia.Trur eg var nokså bestemt sist helg om kven eg ville ha som reisefylgje i ørkenen 🙂
“Gode drømmer går i oppfyllelse. Det lever jeg etter ” Halvor Bruun
Eit sitat eg adopterte straks eg las det.
Å ta vare på øyeblikka, leve her og no, sense og ense,nyte – eg prøvar. Har blitt “flinkare”.
I kveld har eg fylgt månen gjennomfotolinsa mi. På mine fjelltoppar er det nysnø i dag. I ovnen fyrer eg, men no er det vel varmt inne 🙂
Takk for afrikaglimt 🙂
Marieklem din veg.
Hei Marie.
Jeg skulle så inderlig gjerne ha vært på det treffet. Og jeg tror jeg vet hvem du vil ha med deg på tur. I så fall kommer du ikke til å høre noen klager fra min side. Og hvis det av en eller annen grunn ikke skulle passe, så kan det være at det finnes et par andre bloggerinner som kan overtales. Kanskje. Forhåpentligvis.
Hvordan kamera har du skaffet deg, MT? Jeg har endelig fått meg et Canon 600D, og har nå brukt de siste to ukene på å sukke lettet over at jeg endelig kan ta ‘ordentlige’ bilder igjen. På skikkelig vis. Med manuell fokus og alt det der. 😉 Klem.
Det var eit kjekt treff Silje,mange samleøyeblikk.
mange var det også som hadde kamera ein papparazzie verdig. Eg fekk mitt i gaåve, har lite greie på kva som er bra eller ikkje. Canon EOS 1100D er mi nye leike.Eg kosar meg med å finne ut ting med det. Har oppdaga at ei ny linse står på ynskjelista og lurer på om eg skal nytte gåvepengar frå ex-svigers til det.Ein blir litt tussete, forresten eg har vel alltid tatt bilder med sjølv dei enklaste kamera 🙂
Dr Phil på tv, Kaffe og du deler gjerne havreknekkebrød med brunost med deg 🙂 Klem i dagen
Et objektiv kan være verdt å bruke penger på, Marie. Jeg tror det er slik at mye vil ha mer, og at man kanskje alltid har lyst på noe mer til kameraet, men det er ofte slik at objektivet det ofte kommer med, noe sånt som…18/25-75/90/110 kanskje ikke helt gir deg muligheten til å zoome og komme nærmere nok. Jeg vet ikke hva du har, jeg. Men et 75-300-objektiv er alltid fint å ha med seg på safari, i hvert fall. Og sikkert også for turer i norsk mark.
Her er det en americano før det bærer avsted til kaffe og kaker og lunsj på en farm like i nærheten (dvs. omtrent 6 mil).
Takk for tips 🙂
6 mil ja, ein liten svipptur 🙂
“Det snør, det snør, tiddelibom. Heilt sant! *sukk*
Lykke er ikke en tilstand, Silje. Det er en øyeblikksopplevelse, og en av dens viktigste kjennetegn er at man ikke har tid til å drive og kjenne etter hvordan man har der. Stopper du opp og spør “Er jeg lykkelig nå?”, så er øyeblikket allerede forbi, og så går man der og ergrer seg over at det glapp så fort …
Det er forbanna irriterende, men bare å innse. INGEN er happy og lykkelig hele tiden – eller, hvis de er det, så går de på ett eller annet de ikke har godt av. Lykke er ikke noen slags normaltilstand, mer en slags sporadisk emosjonell belønning evolusjonen har funnet opp for å lokke oss gjennom alle de kjipe dagene. Og egentlig … så har vi det jo uforskammet bra. Når gemalen har laget litt ekstra god middag og vi åpner en flaske vin, når sola skinner så det går an å dra på en av de derre postkortstrendene denne byen er full av, når kookaburraen ler i bakhagen så det bare er å flire med, når eukalyptusduften ligger tung over arbeidsplassen min, når vi skeier ut med megafrokost på hippiekafeen en gang iblant, da prøver jeg å passe på å tenke “Hmmm, vi har det jammen ikke så verst, altså”. Gjerne si det høyt også.
Men hele tiden? Ingen greier det hele tiden. Helt ok må være greit det også. Selv er jeg egentlig litt av en hverdagsjunkie. Jeg har levd med midlertidighet og usikkerhet i så mange år at jeg synes rutiner og forutsigbarhet er noe av det beste som finnes. Å få legge meg sammen med Fine Mannen hver kveld, å tasse ut på kjøkkenet på morgenen og lage frokost på automatpilot, å ta en halvtime i sola på verandaen når jeg kommer hjem (på sommeren når det fortsatt er sol når jeg kommer hjem), klesvask og oppvask og handleturer på Woolworths – det er ikke like rasende festlig alt sammen, men det er godt fordi det er små deler av en helhet som forteller meg hvem jeg er. Den der konteksten, vet du? Den er avhengig av rutiner. Og så er det noen av rutinene som bare er et forbanna ork (regninger, skatt, reparasjoner, vedlikehold …), men som er nødt til å være der for at alt det andre skal fungere. Reisverk for konteksten. Vi må være med å bygge litt, rett og slett.
God morgen, du kloke, kloke kvinne. *Sukk* Hvorfor flyttet dere til Australia egentlig, dere kunne vel heller vurdert den namibiske outbacken slik at du kunne holde meg med selskap?
“En slags sporadisk emosjonell belønning evolusjonen har funnet opp for å lokke oss gjennom alle de kjipe dagene”. Jeg liker den.
Konteksten er vel nøkkelordet… På flere måter.
Den der løven tvang meg ut blant mennesker og gjorde at jeg stoppet tre steder i nærmeste landsby.
På det første stoppestedet jobber en av veldig få expats i området. Hun er i midten av 60-årene og har bodd her de siste 40 åra. Hun står fremdeles på utsiden av lokalsamfunnet. ’40 år med initiativ og en idiotisk ide om at det går seg til’, sier hun sånn midt i en terapeutisk surmulingstirade. Hadde du gjort det igjen, har jeg spurt henne noen ganger. Og da snakker hun varmt om familien og spesielt ektemannen og barnebarna og så tar hun en liten tenkepause før hun mumler ‘nei’. Det er bekymringsfullt at hun er en de jeg lettest kan forholde meg til og snakke med i ‘nabolaget’.
Neste stopp var det lokale supermarkedet. Ny terapeutisk surmuling. Denne gangen av utbrent daglig leder, som riktignok syntes at lykkepillene virket lovende akkurat på det tidspunktet. “I couldn’t care less for once”, sa hun. “And I kind of like it. Although maybe not for too long”. Personlig håper jeg at sykemeldingen som skal gi henne kvalitetstid med hubby’en og fred og ro vil gjøre susen…
Siste stopp var på det lokale gartneriet for å kjøpe fargesprakende hverdagslykke i små potter. Dama på gartneriet sukket oppgitt over at forretningen gikk dårlig, og det kan jeg forstå. Det er ikke slik at lokalsamfunnet jeg lever i har all verdens av kjøpekraft og som regel må pengene gå til mat og frø som faktisk bringer inn penger i kassa heller enn blomster på bordet. ‘Er du ikke ensom her’, spør hun da jeg skal betale og gå, og forsetter med noe sånt som: ‘Jeg er født og oppvokst på dette stedet og like fordømt er jeg så helt vanvittig ensom. Jeg higer etter stimuli og impulser. Muligheten til å være medlem i en håndarbeidsklubb, muligheten til å se teater og fin kunst. Spise middag med ute med gode venner. Den eneste klubben som er oppe og går i mils omkrets er kirkerådet og menigheten, og jada…jeg er velkommen, jeg vet det. Men det har seg sånn at jeg er er ateist… Og ikke all verdens kaffe og kake kan forandre det. Jeg har endt opp ute i bakevja et sted, og sliter med å komme meg tilbake. Strengt tatt er jeg ikke helt sikker på om jeg en gang vil det’.
Og etter de tre møtene følte jeg desperat behov for å sortere de siste to ukenes bildegalleri på leting etter fine øyeblikk og gode stunder.
Jeg tror jeg må starte en bokklubb eller vinsmaking eller syklubb for lokale kvinner som ikke får det helt til. Vi er flere enn vi tror, tydeligvis. Der vi svever rundt i våre ensomme bobler.
Jeg ser gjennom bildene jeg valgte og innser at det nok ikke er tilfeldig at hverdagslykken finnes i ensomhet, stort sett. Eller i selskap med gemalen. I Norge, eller på en backpacker-tur, ville nok bildene vært annerledes.
Gud bedre, det der ble jammen meg et helt innlegg…! Det er mulig at jeg kommer til å kopiere litt og smelle det sammen til en egen post hvis jeg føler for det. Men nå er det liksom off my chest, sagt og gjort….og alt det der. 😉
Få det ut i eigen bloggpost også , det såg ut for at det var ord som kom ut trillande på ei snor 🙂
Smilefjeset her eit trøstesmilefjes, det skulle hatt eit litt anna uttrykk.
Nok en gang ser det ut som om vi er veldig i synk for tida, har akkurat tynt ut av meg en post (ikke en av mine beste, den begynte bra, men visste liksom ikke helt hvor den ville hen… ja ja) om hvem man tiltrekkes av, sosialt altså, når man bor utenlands… jupp, de andre utlendingene. Og så tenker man at man ikke skal grave seg ned i en sånn der expat-boble, men heller prøve å faktisk bli Integrert … men det er jo så vanskelig, og slitsomt, og tidkrevende. Og så er jo da spørsmålet om man gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å velge minste motstands vei og la seg suge opp av annerledesfellesskapet, eller om det kanskje er den mest realistiske veien til trivsel i eksil? Hmm, sannelig om jeg vet. Ja takk, begge deler, er vel egentlig det ideelle.
Såvidt jeg husker, tilbød jeg meg å komme ned og bli gulrotpakker for dere da arbeidsledigheten tynget 😉 Vel vel, så ble det Down Under i stedet. Men en eller annen gang skal vi få til å komme på besøk. Jeg vil se de sjiraffene dine. Og høre på alle de morsomme språkene 🙂
I dag er dagen for blogglesing, tror jeg. Stikker innom så fort flapjacksa er fortært. Det er det nærmeste jeg kommer vafler og det som ellers kanskje kunne minne om 17.mai-feiring.
Så vakkert!! Jeg får helt gåsehud jeg, for dette er jo så eksotisk for meg at jeg nesten dåner. Det er en av mine store drømmer å dra på safari og se en levende giraff. Må nesten le når jeg tenker på at det er “hverdag” for noen. 😀
Det ER ikke så lett å se gleden og skjønnheten i hverdagene alltid, det gjelder nok uansett hvor man er. Jeg prøver å bli flinkere til det selv, og det å dokumentere med bilder og bruke dem til å huske hvor heldig man tross alt er, det er nok et lurt triks!
Hei Cathrine! Velkommen til bloggen.
Hverdager blir hverdager hvorsomhelst til slutt, men jeg skal innrømme at giraffene…de er med på å gjøre regningene og overtiden og kontorarbeidet overlevelig. Hva livet ville vært uten Raffen og Pumba og Simba og alle de der andre…det tør jeg nesten ikke tenke på. 😉
Hvis du drømmer om å reise på safari så vil jeg si at det er økonomisk overkommelig for de fleste nordmenn. Jeg sier ikke at det ikke vil kreve en liten sparekampanje, men det er mulig. Det er lett å tenke at safari koster så mye, men det trenger det ikke gjøre. Man må bare…legge opp til en tur som passer til eget budsjett og egne evner og interesser.
Jeg tror faktisk jeg skal forsøke å venne meg til å slenge sammen en ukentlig rapport med bilder. For min egen del, om ikke annet.
Ah…girl! De smaa oyeblikkene – jeg proever saa hardt aa se dem og ta vare paa dem. Jeg er stor fan av aa lukte paa blomstene og se det store i det smaa. Men…av og til er det som du sier – en stor utfordring.
(er paa Joes maskin, derfor aa og oe…) *ler*
Tom Waits-loepet venter. Kikker innom om ikke saa lenge igjen.
Klem paa deg! 🙂
Hei girl.
I perioder så går det riktig så bra. Også er det andre ganger da det bare er…drit vanskelig. 😉
Klem tilbake.
Håper du…overlevde løpet? Og rørleggeren. Og Ålesund…som jo ser ut som en fantastisk fin by.
Jeg overlevde løpet (var sikkert den mest edru i grunn, men det skyldtes en real rotbløyte noen dager før…det smakte liksom ikke helt) 😀
Og rørleggeren! Han kom heldigvis igår. Hadde ikke så veldig lyst til å måtte ta all oppvask i dusjen gjennom helgen, så det var godt han kom så fort.
🙂
ay, Cheeks, for et lys dere har der nede……
jeg liker veldig godt det andre fotografiet av kamelonen og så liker jeg leirbålet og giraffene, men alle liker vel giraffer 😀
*ler*
lykke? ay – så vanskelig, S …. men den er der i de små øyeblikkene, tror jeg, og du har kanskje funnet dine øyeblikk ….
ay – Hepp i natten!
Hei Cæpt’n. Det kan tenkes det der giraff-bildet dukker opp i nabolaget hos deg om ikke så altfor lenge. Keep your eyes open. Og…eh…si ifra, hvis du ser det. 😉
Kameleoner har jo en tendens til å se _alle_andre_steder enn i kameraet…*sukk* Men jeg burde strengt tatt slengt inn en YouTube-video av hvordan de går for det er _det_ som er _aller_morsomst.
Mmmm…og sånn bortsett fra at lyset er fint og at jeg selv også er ganske fornøyd med leirbålet og synes giraffene ble veldig bra til å være helt uredigert…så er det vel ikke snakk om noen blinkskudd akkurat. Det er mer…bare knipsing.
Hepp tilbake i natten.
Nå uler sjakalene, og utenfor vinduet sitter det en hubro og…uler også, og strengt tatt så burde vel denne gårdskona vært i sengs for lenge siden.
Liker kameloner..kanskje fordi jeg har følt meg i familie med dem en bit av livet mitt..
Dette innlegget ditt er så fint. For meg er det hverdagslykke å lese det 🙂
Lukk øynene,og tenk at et sted langt nord har du skapt lykke for noen. Det er slett ikke dårlig!
Ha flott søndag.
I familie med kameleoner, Bente? Blingser du? 😀
Menneh…ja…sånn bortsett fra skjell og hanekam og…fargen, ikke minst. Så er det vel mange av oss som kan identifisere oss litt med ham-og fargeskiftningene, i hvert fall. Hvordan de går i ett med omgivelsene og forandrer seg ettersom.
De gode øyeblikkene som nærmest flasher forbi, men som du gjengir ut på kvelden når nok et godt øyeblikk nytes, sundowneren.
Dine bilder vitner om noen gode øyeblikk Silje, flotte bilder hvor leirbålet og du i jaccuzien med en GT får meg til å lengte etter en tur.
Tror også en solnedgang på en sanddyne i Namib med Marie og en sundowner også er et slikt øyeblikk. Det har jeg i hvert fall fortalt henne 🙂
Giraffer er nå noen herlige fotoobjekt da og det samme er selvfølgelig mongoosene 🙂
Herlig innlegg 🙂
Det er bare å komme Flabben. Ta med deg Marie også. Også sett til side litt mer tid i Namibia denne gangen. Slik at du kan få med deg Namib og NamibRand. 😉
Vakkert – vakkert – vakkert 🙂 Drømmer meg bort ….
Så fin Lilly er da! Nå koser Lucky seg tenker jeg når han nå har fått en venn i samme drakt 🙂
Hei Yvonne
Han terroriserer den lille pusedamen noe alldeles forferdelig i perioder. Hun hyler og skriker, men samtidlig så ligger hun og jakter på han og kaster seg over’n når han svinger rundt sofahjørner og…ja…i det hele tatt. Det er action i heimen. Men jeg tror det er mye selskap også.
Mange flotte bilder av eksotiske dyr å se i bloggen din og mye godt lesestoff.