Jeg har fylt opp rødvinsglasset, knekket fingrene og satt meg ned ved tastaturet. Nå får det bare komme, tenker jeg. Hvis det noen gang var en tid for å la forbannelsene flomme over, så er det denne. Jeg har tråkket rundt på farmen som et fanget dyr i dag. Jeg har glefset og knurret mot alle som har kommet for nærme. Uforstående trekker de seg bort. De går i ring rundt meg. Rundt denne rare bleikfisen som spytter ild og edder og galle. For så å i neste øyeblikk snu trill rundt og bedende spørre om tilgivelse. It’s not you, it’s not you. Sorry, sorry…
Egentlig har jeg mest lyst til å legge meg ned og grine.
De vet det ikke, men jeg gjorde det. Klokka 9, lokal tid. Da felte jeg noen tårer inne på soverommet, i smug bak nedfelte persienner som hindret sollys og innsyn.
Gemalen hever spørrende på øyebrynene, og jeg forsøker å forklare, men jeg klarer det ikke helt. Jeg blir bare enda mer opprørt over min egen utilstrekkelighet og at jeg ikke evner å få han til å forstå min sinnstilstand og reaksjon. Til slutt rekker han hendene resignert opp i været og vifter med hvitt flagg i form av rødvinspåfyll og duftlys. Noe han ellers aldri ville finne på å grave frem fra skapene, men i nøden…i nøden. Du vet.
Så jeg setter meg ned ved tastaturet, men ordene flommer ikke over. De blir sittende fast et sted mellom et sprengfullt topplokk og fingertuppene, og jeg sliter med å virkelig kjenne på følelsene. De er som nordlyset, flakkende og vage i perioder, for så å våkne til liv igjen akkurat idet jeg tror det er over. Akkurat idet jeg er i ferd med å trekke en lettelsens sukk eller forsøke å konsentrere meg om andre ting flammer det opp igjen, som en nøret ild som svir bort alt annet. Og jeg er nattsvermeren som ikke klarer å holde meg borte. Delvis på grunn av nysgjerrighet kanskje, men mest av alt på grunn av en sterk overbevisning om at dette bare må jeg tåle. Dette er frontkollisjonen da det ikke er lov til å lukke øynene.
Det var dette med ensomheten. Denne følelsen av å stå utenfor fellesskapet. Denne følelsen av…mangel på sikkerhetsnett, kanskje. Det kontekstløse. Det er nok en gang der sårheten ligger. Dette sterke behovet for å være fysisk til stede. Hvorfor finner vi trøst i å være nærme når noe har skjedd? Vi er like hjelpesløse om vi sitter på andre siden av jordkloden eller på venteværelset. Om jeg sitter på den afrikanske farmen og hikster frem Barn av Regnbuen, eller om jeg står på Youngstorget spiller liten rolle i det store bildet. En person til eller fra er uten betydning i folkehavet. Faktisk har jeg kanskje en viktigere rolle her, som nordmann. Som representant for dette lille landet helt oppe ved Nordpolen der NORAD bor ,og der de har menn som er villige til å utrydde uskyldige ungdommer bare for å få lov til å komme til orde. Og…wow…kommer han til orde. Gjennom vår egen dissektering, får han en stemme. Ikke en veldig overbevisende en kanskje, men like fullt. En stemme som høres helt ned til den afrikanske landsbygda hver hele time når nyhetssendingene surrer i gang.
Fuck you, sier Arthur. Fuck you, sier alle de på Youngstorget og alle de andre stedene der folk har møtt frem i dag.
På venteværelsene.
Det er der de har vært. De har stått trykket sammen på venteværelset i kollektiv sorg og sinne. I et rom der fremmede gir hverandre klemmer, bare fordi. Og der man ikke ser rart på tårer eller glefsing og knurring. De har vært et sted der alle vet hvordan alle har det, og ingen går i ring rundt. De har vært et sted der de har kjent på fellesskapet og de har gått derfra med en følelse av håp. Og stolthet. Og jeg, jeg føler mest for å hyle barnslig: Jeg vil også være med! Jeg vil også være med!
En del av meg er misunnelig. Rett og slett. Misunnelig på landsmennene mine som kan lene seg mot hverandre, og gi utløp for følelsene uten at de blir avfeid som PMS eller at de har stått opp med feil bein. Jeg har ikke det. JEG HAR IKKE DET! Get it?
Jeg er lei meg, og dypt berørt, og jeg er fucking forbanna! Og jeg lengter…lengter…etter venteværelsets fellesskap. Sånn. Nå er det sagt.
Noen ganger er det å være tilstede en trøst i seg selv. Det er det jeg forsøker å fortelle damene som sitter stuet sammen i den overfylte pick-upen da jeg kjører dem hjem etter endt arbeidsdag i dag. De ser rart på meg, og sier de ikke liker sangen som går på repeat på stereoen. Hvordan kan dere ikke like denne, spør jeg. Hvordan kan dere? De bare sukker og trekker oppgitt på skuldrene.
Jeg lengter etter venteværelset. Og håper at Jo Nesbø har rett.
Hjertet kan leges med ord og bokstaver.
Og håp.
HÅP
Vi seilte inn en morgen på Le Havres havn
og samme dag så fikk jeg brevet.
Ordene du skrev brennmerket min sjel
og jeg tenkte først jeg ikke ville leve.
Jeg ravet rundt i gatene i de franske havnestrøk
sanseløs av rom og sorg og savnet.
I et bakrom i en bar holdt han til.
Jeg sa: “Kan du svi vekk og erstatte dette navnet?”
Og skriv håp.
Bare håp.
Håp.
Dypp din penn i smerte og dypp din penn i blod,
og brennmerk min hud med sjømannsordet…
Gi meg tre bokstaver som står i evighet,
gjør det pent og vis du kan ditt yrke.
Det er ikke T-R-O, den lå bak meg da jeg dro.
Jeg trenger ingen gud, kun egen styrke.
Og håp.
Håp.
Håp…
Vi seilte neste morgen mot Spaniens kyst
og det verket i tre-fire dager, men sårene har grodd.
Jeg hadde aldri trodd at hjertet
kunne leges med bokstaver.
Og med håp.
Håp.
Håp.
Jo Nesbø
Håp,
Eg sit her på min plass,langt frå oslogryta, men nærmare felleskapet still.
Finfine innlegg hos deg i høve dagen.
I morgon set eg nasen mot Stavanger og treff 🙂
Klokka 2130 skal det skålast for dei som ikkje er til stades. Eg skal ta ein ekstra for deg.
Marieklem i kvelden 🙂
Jeg er med dere i tankene, Marie. Et treff hadde vært…midt i blinken akkurat nå, tror jeg. Kos deg litt ekstra for meg. Klem noen litt lenger. Og hils alle. Uansett hvem som er der.
Klem.
Det skal eg gjere Silje, tenkje ekstra på deg og kose meg for to 🙂
Fint det. Kos deg. 🙂
Og du, nydelig bilde !
Midt ute på grusslettene i Namibørkene dukker det opp små, blå tistler hvis det regner nok. Frøene ligger i bakken i årevis og venter på riktig anledning til å spire og blomstre. Sånn er det, Marie. Det er mye som ligger latent. Både på godt og ondt.
…som livet ellest.
Som livet ellers.
Vi tenkte på deg. Flabben og meg klemte kvarandre ein ekstra klem for deg! 🙂
Det er et stille sinne, det er paradoksene, hevnlyst kontra verdighet – følelsen også av å være alene iblant 40’000 mennesker – det er forbannelsen over at hva vi enn gjør, så kjenner han det ikke – han har det ikke vondt, for hva vi enn gjør, så bekrefter vi hans vrangforestillinger, akkurat som han – hvis han er stemplet paranoid – mister all gyldighet i sine ytringer – og her er et paradoks også – ingenting hjelper, verken for ham eller oss.
Jeg skjønner at det hadde vært godt å støtte seg mot noen, Silje.
Jeg er enig. Det er håpløst og forvente seg en form for oppreisning, en form for seier ved at rasjonaliteten endelig har snakket galskapen til fornuft og fått han til å innse det uhyrlige i egne handlinger. Han er virkelighetens Hannibal Lecter eller Patrick Bateman, ganger ti.
Men vi må kanskje gjøre det for vår egen del, Arthur. Vi må holde fast ved noe. Så vi biter tenna sammen og kjører på verdigheten. Og roser og barnesanger, og kanskje det hjelper litt. For vår del. Fuck han. Det er egentlig oss det handler mest om, tenker jeg.
Ja, det er noe hvile og trøst i det vi driver med.
Uten å være spesielt pro-Israel, men jødene har en gi faen-holdning til bombene. Livet går videre på det gatehjørnet, utenfor den kafeen der det smalt for et par dager siden, de nekter å la det innvirke på hverdagslivet.
Vi er i så måte heldige? Vi antar med en viss sikkerhet at det ikke vil smelle slik en gang til, og de er ganske sikker på at det kommer til å skje igjen?
Det må jo det, Arthur. Det MÅ gå videre. Vi kan ikke stenge sjappa, eller si game over. Men nå er ikke vi nordmenn så vant til at the smeller på gatehjørnet akkurat, så…vi sliter vel litt med å finne vår…hva skal man kalle det? Kollektive overlevelsesstrategi. Hvordan holde på hatten og vettet i trykkbølgen?
Jeg liker ikke Kristopher Schau. Eller, jeg skal omformulere…jeg har aldri likt Kristopher Schau. Men nå gjør jeg det. Jeg tror han videreformidler essensen…Det må aldri skje igjen. Det kan aldri få lov til å skje igjen, og vi har alle et ansvar for å forsikre oss om at det aldri kommer til å skje igjen.
Og så var her eit lite treff her med deg no kl 0900 ( eller tid her in Norway 2300 :))
🙂
Så vakkert. Og vondt. Og sant.
*klem*
Hei vennen. Så fint at du er innom og leser og deler.
*Klem*
Og…takk for praten i går kveld. Fint var det. Og nødvendig. 😉
ay, Cheeks, jeg er lysår unna deg her.
jeg … orker ikke den der politisk korrekte norske greia med å synge hippiesanger i regnet. ABB er et udyr, og de etterlatte burde skreket ut sitt hat i sinne og forbannelse i stedet for å være så forbannet skandinavisk innestengte og ….. vennlige og … innestengte. herregud, aktor tar ham i hånda og Dagbla har den døveste journalistikken noensinne og alle gode nordmenn klynger seg sammen i en tåpelig overbevisning om at det å være norsk er det beste som finnes og hvis alle bare var som oss så ville verden være et bedre sted. fy faen. nei, jeg orker det ikke …. verden ville vært ille hvis alle var som oss.
hva om det ikke var en blond og blåøyd nordmann fra øvre middelklasse som sto bak 227, men en muslim eller en anarkist som knerta FpU (de kreka) – da hadde faen ikke Lillebjørn Nilsen stilt opp, tipper jeg. Gud – den norske dobbelmoralen er ille, Cheeks …
*grrrrrrrrrrrrrr*
nei, vet du hva? det er ikke en himmel full av stjerner, det er blygrå, tung, overskyet tristesse!
Hepp!
(eh ja, det var alt 😀 )
Lysår…ja, kanskje. Denne gangen i hvert fall.
Jeg skal ikke påberope meg å være spesielt vennligsinnet og tilgivende i denne stormen, Knutsvik. Jeg er forbanna. Jeg synes gårdsguttas forslag om å henge han opp i et tre og la gribbene komme er mer i tråd med hvordan det føles innvendig enn alt dette siviliserte og politisk korrekte. Egentlig. Samtidig veit jeg så klart at det er å ta skrittet utfor stupet, og at den formen for barbarisk hevn ikke hører noe steds hjemme i dagens Norge. Og det er jeg glad for.
Men det jeg egentlig skulle si…er at… 227 er en hendelse som preget hele befolkningen. Og jeg tror den ville preget oss på samme vis, nesten uansett hvem disse ungdommene er/var. Den ville fremtvinge reaksjoner hos oss alle.
Så klart er det massevis av dobbelmoral her. Som de fleste andre steder.
Men jeg tror den også sier noe om…hvor skjørt det er. Bak rosene og barnesangene som ligger det en hel del og ulmer, og jeg tror at vi, som befolkning, ikke har noen mekanismer for å takle hendelser som dette. Så vi søker sammen på et vis. Det er en form for trygghet og ny bekreftelse i falsk allsang på torget. Hva vi faktisk synger eller gjør er jeg ikke så sikker på om spiller noen rolle. Det kunne nesten vært hva som helst. Noen ganger ønsker man bare å være tilstede.
Inni de aller fleste av oss så er det blygrått og tungt. Vi bare veit ikke helt hvordan vi skal gi uttrykk for det. Kollektivt. Så vi prøver oss med Barn av regnbuer og roser og sånt. Funker det? Jeg veit ikke. Jeg veit bare at jeg føler meg veldig langt borte når ting kuliminerer. Da verker det i nasjonaliteten min. Det blir veldig tydelig for meg at jeg er norsk, sånn på tross av det…bikulturelle og utlendigheten. Og det er ikke fordi det er typisk norsk å være god. Det er bare fordi jeg er…norsk. Enten jeg vil det eller ikke. Så når Norge gråter. Eller er sint. Så er jeg det også.
Jeg er jo gammel SUM’er…og synes denne er verdt å få med seg.
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Djevelen-og-jomfruen-6815749.html#.T5pW679ognU
ay, Cheeks – jeg leste Nina Ws kronikk på bussen inn til byen i morges. klok kvinne. gang på gang gjør hun sylskarpe observasjoner av Norge og det norske.
jeg vet ikke, kanskje det bare er jeg som befinner meg i et eller annet rart parallellsamfunn, men …. det er nærmest som om 227 og rettssaken ikke er en del av den virkeligheten jeg lever i. vi har feks aldri diskutert rettssaken på kontoret, og jeg har aldri hørt en kollega eller noen i personalet si et eneste ord om 227 det siste halvåret. det er bare … bakgrunnsstøy i media, virker det som, og i våre dager kan man jo sile medieinntrykk som det passer en ….
kanskje det er annerledes i Oslo der folk går forbi regjeringskvartalet, tinghuset og domkirken osv daglig, og derfor får hendelsene tettere på seg?
Seriøst…? Hmmm…interessant. Til og med her nede, på den afrikanske landsbygda er ABB blitt noe alle vet om. Det pleide å være Solskjær, men nå er det som regel rettsaken og Utøya som trekkes frem som noe folk vet om Gnore.
Men atte…kan ikke jeg bare få lov til å bykse midlertidig inn i ditt parallellsamfunn for en stund?
Det høres jo ut som et ganske fint sted å være, egentlig. 😉
Her overdøver nemlig bakgrunnsstøyen det aller meste for tiden. Eller kanskje jeg bare må bytte ut hodet. *Sukk*
Nina Ws observasjoner ble ikke tatt godt imot av alle, for å si det slik. Hun tråkker vel på en og annen øm tå. Og rister litt ubehagelig i komfortsonen vår.
Åh, Silje. Mens jeg syklet til jobb i dag, tenkte jeg på et blogginnlegg om akkurat det samme. Skal se om jeg får skrevet det i kveld. Vi er flere som har det sånn … Klemmer fra Down Under.
Huff og huff og atter huff…Dette begynner å ta på, kjenner jeg. Sånn i tillegg til litt krimskrams og dill og dall, røsker og river denne rettsaken ordentlig i hjemlengselen og i…noe annet.
Jeg får veldig sterkt behov for å være tilstede, kjenner jeg. Det blir litt som løvene som er helt avhengig av den fysiske, tette kontakten for å opprettholde de båndene i flokken. Ved for langt fravær mister de den felles lukten og identiteten kontinuelig skubbing og dytting og vasking og lek er med på å opprettholde. Jeg føler sterkt behov for en kollektiv kattevask. Og Youngstorget hadde funket.
Kollektiv kattevask <3
Og da var min versjon skrevet. Er ikke helt sikker ennå på om jeg skal linke til det på Facebook, men du kan jo stikke bort og ta en titt hvis du vil.
Du altså…det er ikke det at jeg ikke leser. Jeg sliter bare som regel med å skrive noe vettugt i kommentarfeltet under.
Men jeg _skal_ det. Jeg må bare summe meg litt.
Det er fint med en sånn interaktiv blogg/FB-gruppe for nordmenn i utlendighet. Det hjelper å vite at andre opplever det samme.
haha, om det er seriøst, Cheeks? dead serious …..
det er sikkert veldig mange som opplever det annerledes, men for meg som ikke kjenner noen som ble rammet eller kjenner noen som kjenner noen som ble rammet så er 227 etter hvert ganske langt borte både i tid og rom til tross for at det _egentlig_ ikke er det … jeg _vet_ jo at det var i Norge i fjor og at det da – da det skjedde – nesten var ufattelig at noe sånt kunne skje her, men livet har jo gått videre for de aller, aller fleste av oss og for de av oss som ikke er overskriftskåte journalister så består hverdagene heldigvis av enormt mye mer enn … dveling over høyreekstrem ondskap og … fråtsing i psykiatrisk synsing.
(så vidt jeg husker mente et flertall av de spurte i en meningsmåling under første uke av rettssaken at dekningen av rettssaken tok for stor plass. den gjorde det og den gjør fortsatt det.)
_til tross_ for at jeg _vet_ at 227 skjedde i Norge for mindre enn et år siden så _kjennes_ det likevel ut som om det like gjerne _kan_ ha skjedd et annet sted, et sted som ligner på Norge, men som ikke er Norge. kanskje Sverige eller Tyskland eller noe sånn.
hmmmmm – jeg drikker ikke før lunch altså – bare for å ha sagt det 😀
Hepp!
*Ler*
Oh ay, Captain…. 😀
Du, jeg lurer på om det dette er noe som expats sliter mer med enn nordmenn i Gnore gjør. Jeg ser at et par andre bloggerinner i utlendighet reagerer likt som meg. Det er kanskje slik at…hele…styret…opptar oss på en annen måte enn for de av dere som går rundt på berget og…uansett hvordan dere snur og vender på dere, helt ufrivillig blir overlesset med info til en slik grad at dere ikke føler noe videre behov for å snakke mer om det. Det holder at mediene er fulle av reportasjer og referater.
mange av oss i utlendighet føler at vi ‘burde ha vært tilstede’. Og at vi liksom ikke helt gjør ‘jobben’ vår, vi som driver og svinser rundt her ute i det store utlandet mens de der hjemme trenger oss. Vi burde ha vært på venteværelset sammen med de andre. Om ikke annet så i så fall bare for å ha vært der. Hjemmelengselen når uante høyder.
Jeg tror ikke det er slik at det nødvendigvis må være en traume som gjør at man får behov for å være tilstede heller. Personlig tror jeg at sportsidioten i meg hadde gått på veggen hvis jeg hadde sittet i utlandet under OL på Lillehammer… 😉
Oooog, vi tar en kaffe til på den…og tusler tilbake til løvene og leopardene og css-kodene bakenfor dashboardet et sted.
Ja, tenk hvordan denne utlendigheten hadde vært uten mail, Skype, fjesbok, blogg. Man tenker at det ville vært umulig å takle, men likevel – folk gjorde det jo før også.
Det er noe med når man sitter med sånne følelser at man tenker at man må jo være bra teit som har det sånn. Hallo, liksom, ta deg sammen. Men når andre opplever det på akkurat samme måten, så er det kanskje ikke en selv det er noe galt med likevel…
Vi gleder oss til dere kommer på besøk. En gang. Trond er en jævel til å steke kengurubiff, og jeg har en kollega i Canberra som påstår at hun vet hvor nebbdyra holder til 🙂
Nei, det tror jeg faktisk ikke at jeg en gang vil tenke på. 😉 Man blir jo vant til mye og hvis mulighetene for nesten kontinuelig kontakt ikke hadde vært tilstede så ville det sikkert gått. På et vis. Kanskje det faktisk hadde vært lettere? På en måte er kontakten med på å opprettholde savnet, kjenner jeg. Selv om det slett ikke betyr at jeg på noen som helst vis føler meg fristet til å bare trekke meg bort fra alt.
En til her som har det litt sånn også… Fint at du skrev det for meg…
Hoy!
Takk i like måte, Hege.
God søndag.
Her går det i css-programmering og krimskrams som utvilsomt har potensiale til å ødelegge en hver søndagsk sjelefred jeg ellers muligens kunne ha funnet. *Sukk* Men det bare… må gjøres. *Dobbeltsukk*