Håp

Jeg har fylt opp rødvinsglasset, knekket fingrene og satt meg ned ved tastaturet. Nå får det bare komme, tenker jeg. Hvis det noen gang var en tid for å la forbannelsene flomme over, så er det denne. Jeg har tråkket rundt på farmen som et fanget dyr i dag. Jeg har glefset og knurret mot alle som har kommet for nærme. Uforstående trekker de seg bort. De går i ring rundt meg. Rundt denne rare bleikfisen som spytter ild og edder og galle. For så å i neste øyeblikk snu trill rundt og bedende spørre om tilgivelse. It’s not you, it’s not you. Sorry, sorry…

Egentlig har jeg mest lyst til å legge meg ned og grine.

De vet det ikke, men jeg gjorde det. Klokka 9, lokal tid. Da felte jeg noen tårer inne på soverommet, i smug bak nedfelte persienner som hindret sollys og innsyn.

Gemalen hever spørrende på øyebrynene, og jeg forsøker å forklare, men jeg klarer det ikke helt. Jeg blir bare enda mer opprørt over min egen utilstrekkelighet og at jeg ikke evner å få han til å forstå min sinnstilstand og reaksjon. Til slutt rekker han hendene resignert opp i været og vifter med hvitt flagg i form av rødvinspåfyll og duftlys. Noe han ellers aldri ville finne på å grave frem fra skapene, men i nøden…i nøden. Du vet.

Så jeg setter meg ned ved tastaturet, men ordene flommer ikke over. De blir sittende fast et sted mellom et sprengfullt topplokk og fingertuppene, og jeg sliter med å virkelig kjenne på følelsene. De er som nordlyset, flakkende og vage i perioder, for så å våkne til liv igjen akkurat idet jeg tror det er over. Akkurat idet jeg er i ferd med å trekke en lettelsens sukk eller forsøke å konsentrere meg om andre ting flammer det opp igjen, som en nøret ild som svir bort alt annet. Og jeg er nattsvermeren som ikke klarer å holde meg borte. Delvis på grunn av nysgjerrighet kanskje, men mest av alt på grunn av en sterk overbevisning om at dette bare må jeg tåle. Dette er frontkollisjonen da det ikke er lov til å lukke øynene.

Det var dette med ensomheten. Denne følelsen av å stå utenfor fellesskapet. Denne følelsen av…mangel på sikkerhetsnett, kanskje. Det kontekstløse. Det er nok en gang der sårheten ligger. Dette sterke behovet for å være fysisk til stede. Hvorfor finner vi trøst i å være nærme når noe har skjedd? Vi er like hjelpesløse om vi sitter på andre siden av jordkloden eller på venteværelset. Om jeg sitter på den afrikanske farmen og hikster frem Barn av Regnbuen, eller om jeg står på Youngstorget spiller liten rolle i det store bildet. En person til eller fra er uten betydning i folkehavet. Faktisk har jeg kanskje en viktigere rolle her, som nordmann. Som representant for dette lille landet helt oppe ved Nordpolen der NORAD bor ,og der de har menn som er villige til å utrydde uskyldige ungdommer bare for å få lov til å komme til orde. Og…wow…kommer han til orde. Gjennom vår egen dissektering, får han en stemme. Ikke en veldig overbevisende en kanskje, men like fullt. En stemme som høres helt ned til den afrikanske landsbygda hver hele time når nyhetssendingene surrer i gang.

Fuck you, sier Arthur. Fuck you, sier alle de på Youngstorget og alle de andre stedene der folk har møtt frem i dag.

På venteværelsene.

Det er der de har vært. De har stått trykket sammen på venteværelset i kollektiv sorg og sinne. I et rom der fremmede gir hverandre klemmer, bare fordi. Og der man ikke ser rart på tårer eller glefsing og knurring. De har vært et sted der alle vet hvordan alle har det, og ingen går i ring rundt. De har vært et sted der de har kjent på fellesskapet og de har gått derfra med en følelse av håp. Og stolthet. Og jeg, jeg føler mest for å hyle barnslig: Jeg vil også være med! Jeg vil også være med!

En del av meg er misunnelig. Rett og slett. Misunnelig på landsmennene mine som kan lene seg mot hverandre, og gi utløp for følelsene uten at de blir avfeid som PMS eller at de har stått opp med feil bein. Jeg har ikke det. JEG HAR IKKE DET! Get it?

Jeg er lei meg, og dypt berørt, og jeg er fucking forbanna! Og jeg lengter…lengter…etter venteværelsets fellesskap. Sånn. Nå er det sagt.

Noen ganger er det å være tilstede en trøst i seg selv. Det er det jeg forsøker å fortelle damene som sitter stuet sammen i den overfylte pick-upen da jeg kjører dem hjem etter endt arbeidsdag i dag. De ser rart på meg, og sier de ikke liker sangen som går på repeat på stereoen. Hvordan kan dere ikke like denne, spør jeg. Hvordan kan dere? De bare sukker og trekker oppgitt på skuldrene.

Jeg lengter etter venteværelset. Og håper at Jo Nesbø har rett.

Hjertet kan leges med ord og bokstaver.

Og håp.

 

HÅP

Vi seilte inn en morgen på Le Havres havn

og samme dag så fikk jeg brevet.

Ordene du skrev brennmerket min sjel

og jeg tenkte først jeg ikke ville leve.

Jeg ravet rundt i gatene i de franske havnestrøk

sanseløs av rom og sorg og savnet.

I et bakrom i en bar holdt han til.

Jeg sa: “Kan du svi vekk og erstatte dette navnet?”

Og skriv håp.

Bare håp.

Håp.

Dypp din penn i smerte og dypp din penn i blod,

og brennmerk min hud med sjømannsordet…

Gi meg tre bokstaver som står i evighet,

gjør det pent og vis du kan ditt yrke.

Det er ikke T-R-O, den lå bak meg da jeg dro.

Jeg trenger ingen gud, kun egen styrke.

Og håp.

Håp.

Håp…

Vi seilte neste morgen mot Spaniens kyst

og det verket i tre-fire dager, men sårene har grodd.

Jeg hadde aldri trodd at hjertet

kunne leges med bokstaver.

Og med håp.

Håp.

Håp.

                                                                     Jo Nesbø

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 5.0/5 (4 votes cast)
Håp, 5.0 out of 5 based on 4 ratings
Share