Verst av alt er ensomheten

By
Silje
– April 16, 2012Posted in: Hverdagsliv, Reise

Jeg vet at det kommer nå. Jeg har reist frem og tilbake mellom Norge og utlendigheten mange nok ganger til å vite at omstillingen kommer til å gjøre vondt. Det er nærmest blitt slik at jeg begynner å mentalt forberede meg og stålsette meg allerede før avreisen. Det er kommet til det punktet at jeg ikke alltid like frivillig reiser til Norge fordi jeg vet at returen til utlendigheten blir bittersøt.

Det er lettere å reise på ferie alle andre steder der kultursjokk og ekostiske lukter og smaker hele tiden minner deg på at du er hjemmefra og bare utforsker verden for en kort stund. Det er ukomplisert i all sin fremmedhet. Det er helt greit å stå på utsiden og se inn, fordi du vet at dette bare en kort ferie, et lite glimt av noen andres hverdag, der det ikke er forventet at du skal integreres og inkluderes og dra din del av lasset. Rollen din er å være en fremmed fugl, og den krever lite av deg.

Det er annerledes å permanent bosette seg et annet sted. I begynnelsen er det så lett å tenke at det går seg til, men etterhvert som årene går kommer man kanskje til et punkt der man innser at man aldri kommer til å bli helt integrert. At man liksom henger og dingler der et sted mellom barken og veden og at man mister fotfestet i en verden, men ikke helt finner fast grunn i en annen.

Når man bosetter i utlendighet og har planer om å bli der, kan man ikke gjemme seg bak fremmed fugl-rollen lenger. Man må forsøke å kaste seg med i dansen og henge med i svingene.

Det er ikke språket som er problemet. Det er ikke klesstilen, venstrekjøringen eller småpratingen. Det er ikke smakene, luktene eller varmen heller. Alt dette er ting man plukker opp i løpet av noen måneder hvis man virkelig vil.

Utfordringen ligger mer i hvordan folk forholder seg til hverandre. Eller kanskje den mest av alt dreier seg om hvordan jeg forholder meg til dem, og de til meg.

Utfordringen ligger i det å bli integrert på det mentale planet.

Når man flytter til utlandet og blir tvunget til å bruke et fremmedspråk til daglig mister man humoren og ordforrådet en stund. Man smiler høflig og uforstående til morsomme vitser som leker med ord og kontekst. Man sitter ved middagsbordet og føler at meningsytringene flyr over hodet på en, uten at man helt klarer å ta tak i dem og sende dem i retur. Motargumentene i diskusjonene sitter så langt inne at man ikke kommer på dem før man pusser tennene og er i ferd med å legge seg. Lenge etter at gjestene har reist. Det tar en stund før man klarer å overbevise de andre om at man ikke er et dumt nek som har tunga limt fast i ganen.

I begynnelsen lever man litt på å være et spennende og ekostisk innslag i tilværelsen, og folk spør og graver. Hvor kommer du fra? Hva snakker du til vanlig? Har dere isbjørn i Oslo? Er nordlys farlig? Kjenner du Solskjær?

Men etter en stund har interessen dalt og du er blitt degradert fra å være midtpunket til å bli en paria de fleste ikke helt vet hvordan de skal forholde seg til. Til syvende og sist er det deg, og bare deg, det er opp til. Det er du som er nyankommet og venneløs. Det er du som må ta alle de første skrittene og initiativene. Du trenger de andre, men de andre har det egentlig helt fint uten deg. De har allerede den etablerte vennekretsen, tradisjonene, syklubbene, treningskameratene, de fortrolige. På en eller annen måte må du gjøre deg fortjent til innpass i klikkene og rutinene.

Det er slitsomt, skal jeg si deg. Og i et lite lokalsamfunn har man ikke flust å velge mellom akkurat. Det kan ikke forventes at andre skal jenkes deg, så for at du skal bli inviteres inn i det gode selskap er det du som må tilpasse deg. Noen ganger spør jeg meg om det er verdt det. Men så tenker jeg at, det kan jo være, at midt blant alle disse ukjente, finnes det en sjelevenn. Og en slik kunne jeg virkelig trenge.

Jeg skjønner inderlig godt at en del innvandrere kan synes det er lettere Ã¥ forholde seg til hverandre enn de innfødte i sitt nye hjemland. En stund likte jeg Ã¥ tenke at det var tilfeldig at jeg forholdt meg lettere til andre expat’er enn namibiere, men det er ikke det. Ikke i det hele tatt. For nesten uansett hvor en kommer fra i verden, sÃ¥ deler man mange av de samme utfordringene og fÃ¥r, pÃ¥ tross av vidt forskjellige bakgrunner, noen erfaringer som skaper et visst fellesskap. Sammen med dem kan man senke skuldrene og fasaden litt. Man kan le sammen uten at noen ser formanende pÃ¥ deg eller sier noe om upassende samtaletema.

I prosessen med å tilegne meg roller og lære meg hva som er forventet av meg, har jeg satt noen begrensninger på min egen ytringsfrihet og dempet mine egne reaksjoner for å passe inn i fellesskapet. Det var ikke slik i begynnelsen, men man lærer av sine feil, for å si det slik. Nå har jeg funnet en oppskrift som funker i sosiale sammenhenger. Først observerer jeg, deretter bestemmer jeg meg for hva som er kosher og ikke, og hvilke temaer som er akseptable og hvilken humor som kommer til å slå an. Det er en lang, men samtidig bratt læringskurve der man biter tennene sammen og forsøker å svelge ydmykelsen og vifte bort rødmende flauhet når man innser at man nok en gang har trampet ut i det med begge beina. Det skal ikke så mange uheldige sosiale opptredner til for å få selvtilliten til å slå sprekker. Eller kanskje det bare er jeg som er overfølsom og ømfiendtlig.

Men det går seg til, tenker jeg. Og på sett og vis så gjør det det. For jeg venner meg til alt dette og etterhvert har jeg sjonglert og spilt de ulike rollene mine så godt og så lenge at de faller seg helt naturlig. Jeg vet hva jeg kan si og gjøre uten å skape stor oppstandelse eller trykkende stillhet.

Da kommer ensomheten.

Det er en form for ensomhet som dukker opp når jeg er omringet av mennesker jeg burde ha sterk tilhørighet til, men som jeg føler meg ufrivillig distansert fra. Som om jeg ikke er helt i stand til å bygge broene av fortrolighet og lojalitet som tilhører ekte vennskap. Og den er aller tydeligst og vanskeligst å takle i den første tiden etter at jeg har vært i Norge. Da blir kontrasten mellom det jeg reiser fra og det jeg reiser til, så overveldende.

Idet jeg går gjennom sikkerhetskontrollen på Gardermoen forlater jeg et miljø der jeg føler meg friere til å være meg selv, uten så mange restriksjoner, enten de er selvpålagte eller sosiale. Der jeg har venner jeg kan lire av meg hva som helst til, uten å være redd for at jeg aldri kommer til å se snurten av dem igjen.

Jeg liksom tar av meg favorittplagget i passkontrollen, og ikler meg det antrekket jeg vet vil bli tatt best imot på ankomststedet. Det gjør jeg helt frivillig, men likevel med en viss sorg og følelse av tap. Jeg kan ikke vinne noe sted, har jeg erkjent. Man må veie fordelene opp mot ulempene og håpe at regnskapet går i pluss. Og det gjør det fremdeles for Namibias del, selv om det sosiale går i rødt.

Det er ikke det at jeg er venneløs i Namibia. Tvert om. De arrangerer velkomstparty og jeg blir møtt med klemmer og spørsmål fra alle hold. Folk smiler og er oppriktig glad for å se meg, tror jeg. Problemet er mest at de ikke ser hele meg. Det finnes deler av meg selv de ikke er helt komfortable med å bli kjent med.

Hvem snakker man med om alle de der trivielle hverdagsproblemene, alle de små tingene som egentlig ikke er spesielt viktige inntil man ikke har noen å dele dem med? Bortsett fra en mann som blir utsatt for langt mer skravling og tjatring enn han strengt tatt fortjener. Det lurer jeg på, mens jeg skåler med vennene og ler av vitsene. Hvor finnes den vennen jeg kan snakke med om issues med typen, cellulittene og de grå hårene? Hvor er hun som kan sitte oppe sammen med meg halve natta og skravle om alt og ingenting, og som jeg har like mye å snakke med om når vi våkner dagen etter? Hvem syter og klager man til når ting butter litt imot uten å bli møtt med vikende blikk og raskt skifte av samtaletema? Snakker de mer fortrolig med hverandre enn med meg, undrer jeg på. Eller kanskje de ikke deler. Kanskje de bare er flinkere til å holde ting for seg selv uten å føle at de holder på å sprekke av behov for å dele frustrasjonene, eller gledene, med noen.

Det går seg til, sier jeg til meg selv. Og jeg vet at det stemmer. I løpet av et par uker vil alt det jeg liker med Namibia og hverdagen min, ha tatt over hovedfokuset og dempet savnet av det naturlige fellesskapet jeg føler i Norge, og den utilfredstilte delen av meg selv, vil gå i dvale. Hun kommer til å ligge å slumre til neste Norgesbesøk. Og godt er det. Da slipper både jeg og omgivelsene trykkende stillhet og mentale knockouts.

Men enn så lenge er hun våken. Våken og litt ensom, selv midt blant alle vennene.

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 4.6/5 (10 votes cast)
Verst av alt er ensomheten, 4.6 out of 5 based on 10 ratings
Share
Tags: