Did you know that rhino poachers’ testicles can cure AIDS?

By
Silje
– January 31, 2012Posted in: Afrika, I felt, Namibia, Reise, Safari

Dette er ikke så himla kult lenger, sier veterinæren. Han sitter på toppen av en militærgrønn container med en injeksjonssprøyte som kan skremme vannet av hvem som helst. Inne i containeren er det forholdsvis rolig. Det har ikke alltid vært slik. For bare noen minutter siden buldret og braket det. Nå kommer det et og annet snøft og det skrangler i kjettinger når dyret beveger seg. Men det er ikke slik at containeren liksom bykser rundt bakpå lasteplanet. Og veterinæren trenger ikke lenger å klamre seg fast for å ikke bli kastet av.

Spissmunnede nesehorn er kjent for sitt dårlige humør. De kjører helt klart hardt og konsekvent på strategien Angrip først, spør etterpå. I kombinasjon med Jeg går rett på, samme hva jeg støter på, kan det gå hardt ut over alt fra biler til elefanter.

Vi liker nesehorn. Alle som har med naturforvaltning i Namibia å gjøre, liker nesehorn. Alle er også veldig klar over at Namibia, med verdens største ville bestand av spissmunnede nesehorn, har et spesielt ansvar for arten. Forskningsresultatene er stort sett oppløftende. Bestanden er i sunn vekst og har fått solid fotfeste i vestlige Namibia og i en del av nasjonalparkene i landet. Hvis dyrene bare kunne få lov til å være i fred, eller bli fornuftig beskattet basert på kvoter og fellingstillatelser, ville det ikke være noen grunn til bekymring.

Bekymringen ligger hovedsakelig i utfordringen det er å sikre at nesehornene overlever kinesiske slabbedasker og mer hardcore, mafiaorganisert kriminalitet.

Det er ikke så himla kult lenger, som veterinæren helt riktig uttrykker det. Inntil nylig kunne teamet konsentrere seg om dyrets ve og vel under transport. Nå må man i tillegg konstant se seg over skulderen, og vurdere sikkerheten i det hele.

Det finnes mange grader av krypskyttere. På farmen har vi fattige omstreifere som setter opp snarer for å fange kudu-antiloper og vortesvin. Vi kjører rundt og sjekker grensegjerdene for å finne spor og feller. Men denne jakten kan man, til en viss grad, se gjennom fingrene på. Den dreier seg langt på vei om overlevelse, den dreier seg om å skaffe mat på bordet og til å skaffe til veie skolepenger.

Det er det etiske aspektet som tar kveletak på en. Dyrene lider. Snarene fester seg rundt føttene deres, og noen av de blir desperate nok til å enten røske av eller bite av sine egne lemmer for å komme fri. Det er ikke alltid slik at fellene sjekkes regelmessig heller. Noen ganger kan man komme over halvdøde dyr som henger i en busk, utmagret og uttørstet etter flere dagers lidelse.

På den offentlige hovedveien som går tvers gjennom farmen har vi en annen type krypskyttere. Denne gjengen er mer organisert, men likevel dreier det seg stort sett om lokale småkjeltringer. De har biler og skytevåpen og jakter for salg, heller enn for eget forbruk. Den klassiske tommelfingerregelen for krypskyttere i denne kategorien er å ikke bli tatt med våpen og kjøtt i samme bil. Slik unngår man langt på vei å bli fanget av politiet. Så de er alltid i tospann. Den første bilen har skytteren og våpnet. Den andre plukker opp. Noen ganger kjører de i selskap, andre ganger legges det ut spor på veien for å vise hvor dyret ligger. På morgenen kan man finne små varder i veikanten som ikke var der kvelden før. Da vet man.

Men ingen av disse krypskytterne kan sammenlignes med dem som er ute etter elefanter eller nesehorn. Det vil være som å putte skodaen i samme kategori som ferrarien. De har begge to fire hjul og ratt, men der stopper fellestrekkene. Krypskytterne som jakter på nesehorn er, stort sett, langt mer organiserte. Og med det blir de også farligere. Krypskytterne som er ute etter nesehorn, kan vel så gjerne raide en dyretransport, som å luske rundt i nasjonalparkene på nattestid. For dem dreier det seg ikke først og fremst om å stille prekær hunger. Det dreier seg om å forsyne et internasjonalt nettverk med varer som ender opp på svartebørsen i Asia. Det dreier seg om millioner, ikke en hundrings eller to. Og det dreier seg om automatvåpen, helikoptere og militær trening.

Det er det som ikke er så kult lenger.

Det er få av de namibiske viltvokterne som har forutsetninger for å hamle opp med krypskyttergjenger som har fått teften på horn. Viltvokterne i Namibia er stort sett trent opp til å passe på vannpumpene som forsyner vannhullene, slukke skogbranner og sjekke grensegjerdene for smutthull. De har trening med å håndtere småjegerne av den typen vi har på farmen. De har liten trening og erfaring (heldigvis) i å håndtere bevæpnede gjenger av den typen som herjer rundt i Sør-Afrika.

Mange av dem vil slett ikke føle at det er naturlig å forsvare dyrelivet de forvalter med livet som innsats. Det var kke det de skrev under på da de bestemte seg for å holde på med naturvern. Dessuten finnes det fattige også i Namibia. Fattige som kan bli fristet av kjapt inntjente kontanter i lomma. Så da veterinæren ser seg over skulderen og vurderer forholdene fra toppen av containeren, myser han samtidig også bort på kollegaene og spør seg selv om de alle er på samme side under denne transporten. Det gjør de nok alle mann. Det er en kjensgjerning at mye av kriminaliteten i Namibia utføres basert på tips og info innenfra, og brødre fort kan bli fiender når det er penger med i bildet.

Enn så lenge er den namibiske nesehornbestanden og folkene som passer på den nokså trygge, men det er liten grunn til å tro at det vi ser i Sør-Afrika ikke vil spre seg til nabolandene. Det er ingen tvil om at Namibia er svært utsatt for å krypjakt på nesehorn, og mange er bekymret over at vi, på det nåværende tidspunktet, ikke er særlig godt rustet til å takle en eventuell invasjon fra sør.

I 2007 ble ti nesehorn drept av krypskyttere i Sør-Afrika. I 2011 ble rundt 440 nesehorn drept for hornene sine. Denne økningen kan gi hvem som helst søvnløse netter og mareritt. På tross av oppløftende forskningsresultatet og en økning i bestanden i Namibia, er det for tiden ingen grunn til å se lyst på fremtiden for sørlige Afrikas nesehorn-populasjon, med mindre man på noe vis klarer å kontrollere krypskytterne.

Vi burde begynne å vurdere å kappe av hornene, sier veterinæren. Det er utvilsomt den kjappeste måten å beskytte dyrene på. Litt saging er alt som skal til for å redusere verdien fra mangfoldige tusener til bortimot null. Men hva er vel et nesehorn uten horn?

Til en viss grad blir det allerede gjort. Nesehorn merkes med en chip i det største hornet på snuten. For å få drillet inn chipen, kapper man av tuppen på hornet. Enkelte fototurister reagerer på dette. De synes ikke noe om å ta bilder av dyr med avkappede horn, og de hevder at den estetiske verdien reduseres. Nesehornet blir degradert til et digert kjøttberg på korte bein, og begynner å minne om en flodhest.

Eller vi kan begynne med nesehornhorn-produksjon, foreslår veterinæren fra toppen av containeren. Det er ikke så riv ruskende galt som det kanskje høres ut. I motsetning til antilopenes gevir som er laget av bein med et tynt lag keratin, er nesehornets horn laget av keratin tvers gjennom. Det vil med andre ord si at hornet er laget av det samme som håret og neglene dine. Det er ikke mer hokus pokus enn det. Så når asiatene mener at nesehornspulver kurerer fyllesjuke og potensproblemer, kunne de altså istedet for å betale en formue på svartebørsen, vurdere å bite negler. Jeg tror ikke det blir helt det samme, sier jeg.

Siden hornet ikke er basert på en kjerne av bein, er det også fornybart. Akkurat som neglene dine vokser ut, vil hornene også vokse tilbake hvis de blir kappet av. Det er altså fullt mulig å produsere nesehornhorn kommersielt, uten at dyrene må avlives når man vil fjerne hornene. Et horn bruker to-tre år på å vokse ut igjen hvis det blir kappet av ved roten.

Men da må vi jo på noe vis snike oss forbi CITES, påpeker jeg spøkefullt. Og veterinæren er enig. Minst to store hindringer står i veien for å holde på med kommersiell produksjon av nesehornhorn. For det første er det etisk vanskelig å i det hele tatt vurdere å forsyne en svartebørs som langt på vei drives av etterspørselen etter deler og produkter fra fredede dyrearter. Hvis du ikke har noen etiske problemer ved dette, så vil jeg si 1) Fy skam deg! og 2)Hvordan har du tenkt til å forholde deg til CITES?

For CITES har lagt ned forbud mot salg av produkter fra nesehorn. Forbudet er utvilsomt basert på gode intensjoner og ønsket om å beskytte fredede arter. Stort sett liker vi CITES. Men ved å forby eller vanskeliggjøre legalt salg, øker man nærmest proporsjonalt, den illegale handelen. Istedet for inntekter til naturforvaltningen gjennom lovlig salg basert på en bærekraftig beskatning, har myndighetene og private vilteiere store utgifter og setter seg selv i fare ved å forsøke å redusere den illegale jakten. CITES er med andre ord mest opptatt av å forhindre illegal handel, men bryr seg lite om å oppmuntre til en bærekraftig bruk og forvaltning. Problemet er at tiltak for å stoppe handelen, ikke automatisk gjør etterspørselen mindre. Det betyr bare at alt skjer under bordet, istedet for i kontrollerte former som tåler dagens lys. CITES har med andre ord potensiale til å bli et klassisk eksempel på at gode intensjoner også kan føre til helvete.

Villdyret våkner inne i containeren. Det romsterer og bråker, og setter punktum for videre diskusjon. Jeg får se å få omplassert denne karen i sitt nye hjem, roper veterinæren for å overdøve bråket nedenfra. Konvoien skrangler avsted. I støvet fra lastebilen står det igjen et bakkemannskap som krysser fingrene for at alt går bra denne gangen også. Enda et nytt spissmunnet nesehorn er på vei til et nytt hjem og til nye beitemarker i Namibia. Sakte, men sikkert øker bestanden, og sakte, men sikkert tar sinnataggene tilbake habitater der de har blitt utryddet som følge av uvettig jakt og feilslått forvaltning.

Enn så lenge går det bra. Enn så lenge.

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 4.7/5 (6 votes cast)
Did you know that rhino poachers' testicles can cure AIDS?, 4.7 out of 5 based on 6 ratings
Share
Tags: , , , , , ,