Skeleton Coast – since Lonely Planet says so…

Jeg er en av dem som sporenstreks stormer inn på LP-shop’en så fort jeg aner konturene av en reise og kjøper guidebøkene eller kapitlene jeg trenger. Deretter finleses de med lykt og lupe. Jeg utstyrer meg med highlighter og gjør personlige notater i margen. Og sånt holder jeg på med mens jeg er på reise også. Guidebøkene blir til en form for minnebøker der jeg har lagt inn mine egne opplevelser og inntrykk der det finnes plass til å skrible ned notater. Eselørene og brukte billetter er bokmerker for spesielt interessante sider. Vannskader, kaffeflekker og sandkorn som har kilt seg fast blant sidene, er souvenirer jeg tar med meg hjem.

Jeg har Lonely Planet på Facebook, på Twitter og jeg får nyhetsbrevene inn i innboksen. Jeg er en Lonely Planet-fan. Det betyr ikke at jeg alltid gjør som de sier.

Lonely Planet begynte reiseåret 2012 med en ‘Top 10 things to do in 2012’-liste. Så klart gjør de det. Det er for å kickstarte alle oss med rastløse bein og kronisk reisefeber. Jeg skummer gjennom lista og er mentalt forberedt på å umiddelbart legge til ti nye steder på Listen Over Steder Jeg Må Se Før Jeg Dør.

Hedre Scott 100 år etter Sydpolferden: Reis til Polarmuseumet i Cambridge eller Rossøya. For de fleste av oss er Rossøya muligens vel langt off the beaten track, med mindre man har for mye cash og ikke aner hva man skal bruke penga på. Dessuten er det himla kaldt der, har jeg hørt. Og Cambridge er…vel…whatever. Følg i Napoleons fotspor på vei gjennom Russland: Det er 200 år siden gærningen forsøkte å invadere Russland. Ta med deg Tolstoy på turen til Moskva og St. Petersburg. Besøk Namibias Skjelettkyst. Dra til Polen og Ukraina for å se foppall-EM. No way, ikke om jeg så hadde blitt betalt for det. Se solformørkelsen i Australia (Down Under frister, men ikke på grunn av solformørkelsen). Følg Jeanne d’Arcs reise gjennom Frankrike 600 år etter hennes død. Ok, I could do that. Opplev Midtøsten etter den arabiske våren. Njaaaah, jeg vet ikke helt. Jeg er ikke noen midtøsten-girl, trur jeg. Det kaller liksom ikke, kanskje bortsett fra enkelte spesielle attraksjoner som pyramidene og Petra. Dra til Maribor i Slovenia. Hmmm… Eller til det Smithsonian American Art Museum i Washington DC. Jeg sliter med en del sånne kunst-og kulturting, kjenner jeg, men jeg kunne kanskje svingt innom, i en Dan Brownsk småparanoid konspirasjonsteori-ånd, for å spille dataspill. What…? Få med deg EXPO 2012 i Korea fra mai til august.

Jeg kjenner ikke snev av rykninger i reisefoten eller merkbar temperaturøkning. Really? Topp Ti? Det er sikkert fordi nesten hele verdens backpacker-befolkning allerede har trasket Inca Trail og alt det der. Men vent litt. Sa du Namibia, sa du? Og av alle steder, til Skeleton Coast? Til dette barbariske stedet der vi klubber ihjel søte, små sel? Foreslår virkelig Lonely Planet at man skal reise til landet Greenpeace og Sea Shepherd ønsker at turistene skal boikotte? Og ikke nok med det, de foreslår til og med at man skal reise til…schmack bang, selve sentrumet for massedrapet?

Nå kan man jo si at Napoleon også hadde noen svin på skogen, men Jeanne d’Arc veier sikkert opp for franske synder på årets liste. Namibia derimot, er for mange en internasjonal Bad Guy for tiden.

Jeg har bestemt meg for å ikke si så mye om selfangsten i Namibia. Jeg er norsk, tross alt. Jeg kommer fra et av de barbariske landene som får Pamela Anderson og resten av PETA-gjengen til å gå ut av sitt gode skinn. Jeg kommer fra et av de landene Sam Watson sikkert hadde ønsket ble skylt bort av en tsunami. Og ikke nok med det, jeg har hvalfangerblod i årene og spiser kjøtt. Jeg er kort og godt et helt håpløst tilfelle og selve prakteksemplaret på et samvittighetsløst rovdyr uten moral og etikk. Så jeg har ikke tenkt til å si så mye om selfangsten i Namibia, bortsett fra at jeg slett ikke synes den er noen god grunn til å oppmuntre til internasjonal boikott av landet.

Hvorfor skal et lite lokalsamfunn i nordøstlige Namibia som forsøker å overleve gjennom å drive en community camp site sulte på grunn av seljakt ved kysten? Hvorfor skal kvinnene som sitter og fletter kurvene som selges på gatemarkedene i Windhoek miste kundene, og dermed også livsgrunnlaget sitt, fordi noen miljøvernere synes synd på selungene? Hvordan er det mulig å rettferdiggjøre at alle disse små kremmerne og entreprenørene som daglig, med svært begrensede midler, forsøker å hanke inn nok penger til å skaffe maisgrøt til familien, som med stor sannsynlighet aldri en gang har vært ved kysten, og som slett ikke har tid og overskudd til å en gang samle tankene sine om dyrevern, kan ofres til fordel for selene i Atlanteren? Jeg aner ikke.

Man kan være imot jakten. Man kan hyle og skrike og demonstrere og drive lobby-virksomhet og hva som helst. Sam Watson må for all del kamuflere seg som kampestein i selkoloniene og skremme vannet av de stakkarene som har klart å vinne kampen om en midlertidig arbeidsplass. Men man skal være forsiktig med å etterlate uskyldige ofre i grøfta etter at man har peiset forbi på leting etter en ny kampsak. Så stjerner i margen, nok en gang, til Lonely Planet som ikke skygger banen.

Det jeg derimot kan si noe om, er hvorfor du bør oppleve Skjelettkysten. 

Namibia er omtrent like stort som Skandinavia. Med en befolkningstetthet på litt over to og en halv ensomme sjeler per kvadratkilometer sier det seg selv at vi har det romslig. Og at vi har plass til å lage nasjonalparker av en viss størrelsesorden.

Hvis det namibiske landskapet hadde vært litt mer gjestmildt og overlevelig, ville vi så klart vært mange flere. En stor del av landet faller uten tvil inn i kategorien ‘der ingen skulle tru at nokon kunne bu’. Det finnes ingen store metropoler å snakke om, og shoppingmulighetene er begrenset, med mindre det er afrikanske souvenirer og sand du er på leting etter. Man reiser ikke til Namibia for å drikke kaffe på en fortausrestaurant mens man ser på det yrende folkelivet. Man reiser ikke til Namibia for å de helt store kulinariske opplevelsene. Man reiser til Namibia hovedsakelig for å se namib – damaraordet for ødemark og folketomme, storslagne landskap. Og det får man i nasjonalparkene langs kysten. I massevis.

Med en håndhull bykjerner som enklaver i nasjonalparkene kan man se og oppleve store deler av kysten ved å ta dagsturer ut i intet. Veldig mye kan besøkes uten at man nødvendigvis må hive seg på en guidet tur. Det betyr at man kan oppleve Skjelettkysten på alt fra et begrenset reisebudsjett med camping og egen matlaging, til eksklusive all inclusive, guidede turer.

Er man hardcore nok, og har ønske om å kjøre i sanddynene, kan man bli med på 4×4-turene som går fra Luderitz i sør til Walvis Bay lenger nord. Det er flere dager i grenselandet der tsunamiene i det røde Namibhavet møter den iskalde, stålgrå Atlanteren. Eller man kan ta hovedveiene og klare seg med en liten corolla. Området tilbyr en forbausende stor variasjon i landskapsformer og naturopplevelser, fra de blodrøde sanddynene i Sossusvlei til det sorthvitt landskapet rundt Luderitz.

Sanfolket kaller området Landet Gud Skapte i Sinne. Skjelettkysten gir, og den tar. Mens innlandet svir seg inn i sjelen og tørker ut huden, etterlater kysten deg gjennomfrossen og hutrende. Uansett er det brutalt og nådeløst. Inntrykkene legger seg igjen som hissig solbrenthet og som klebrig salt på huden som man aldri helt klarer å vaske av. Sandstormene blir igjen i ørene og i kameralinsene, og minner deg knasende om hvor liten og ubetydelig du er.

Bildene som følger er linker til steder og områder som faller inn under området som Lonely Planet kaller Namibia’s Protected Coast.

 

 

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 4.2/5 (5 votes cast)
Skeleton Coast - since Lonely Planet says so..., 4.2 out of 5 based on 5 ratings
Share