Never ever skip Koinachas, sier Mark

Det er like før den første soloppgangen i 2012. Inne i Namutoni-campen i østre Etosha er det stille. Merkverdig stille. Som regel våkner man til lyden av bilalarmer og paniske turister som fikler med nøklene i gryningen og forbanner leiebilen som har sin egen vilje, og er i stand til å gi uttrykk for det, på de mest upassende tidspunkt. Innimellom våkner man av reveljen til de Rosa Bussene, eller andre wannabe-overlandere som har rappet ideen (faen ta dem, det er mer enn nok med en av den sorten vekkeklokke i en camp).

Men i dag er det stille i Namutoni. Kanskje folk festet for lenge kvelden før, og at de enda ikke har klart å tvinge kroppen i gang. Kanskje ligger de fremdeles på de anorektiske madrassene og forbanner den stive ryggen, den altfor harde bakken eller Amarulaen (been there, done that) som ble nattens siste drink og nådestøt. Den er som regel det. Det er ikke alkoholen som får elefantene til å vingle når de spiser marulafrukter, det er babalasen som banker de helseløse like etterpå. Som en knock-out man ikke er forberedt på. Hver gang.

Ved porten står det en Securitas-vakt og fikler med flaggene. De skal opp før soloppgang og karen har dårlig tid. Det blir mest ekstra knoting og roting, og han lager en skikkelig backlash med snorene. I virvarret bare veiver han mot porten og sier: Dere får klare dere selv. Den er ulåst. Så vi skyver tilside stengslene og er den aller første bilen som ruller ut av portene på morgensafari i 2012.

Morgenstund har sjelden gull i munn for et B-menneske som meg, men i nasjonalparkene har den rovdyr. Og det er minst like effektivt som en dobbel espresso intravenøst for min del, så jeg spretter opp og er klar.

Vi kjører mot Chudop-slettene og håper vi kan få øye på noen katter som jakter på nyfødte kalver som fremdeles har navlestrenger som henger og slenger, og som kanskje aldri får oppleve en solnedgang. Savannen vrimler av små Bite Size-fileter som brekende ber om å bli spist.

På vei til Chudop-slettene passerer vi vannhullet Koinachas. Never ever skip Koinachas, sier Mark og svinger til høyre opp den lille bakken som fører til vannhullet. Og der er de.

Chudop-flokken som i april 2011 besto av tre hunner, to dominante hanner og Stompie, min favoritt… Han er en tenÃ¥ring med pistrete skjeggvekst og fremdeles med et lekent og nysgjerrig ungdyr-preg, har blitt mer enn fordoblet. To av hunnene har fÃ¥tt hvert sitt kull med fire unger hver, og de er alle tilsynelatende friske og sprelske. For vÃ¥r egen del ar vi glade for Ã¥ se at Stompie fremdeles var sammen med dem. Denne tidlige morgenen var han alene sammen med de to mødrene og kattungene i flokken. Det er nok ikke tilfeldig. Han har utviklet seg overraskende lite de siste mÃ¥nedene. Skjeggveksten er fremdeles pistrete og…ehem…ballene er fremdeles…kremt…ikke noe Ã¥ skryte av. Kan hende er dette hans mÃ¥te Ã¥ forbli barn og forbli akseptert av de to eldre brødrene. Jeg aner ikke hvor lenge han kan hale ut sin egen utvikling pÃ¥ den mÃ¥ten. Men i Matmor-hjertet mitt hÃ¥per jeg det blir en stund.

Det er en fin start på 2012.

Og da Diego står i veikanten og knurrer mot oss et par timer senere, konkluderer vi med at året har fått en knallstart.

Mer om løvene i Etosha finner du her, her og her.