Livstegn

By
Silje
– December 20, 2011Posted in: Asia, Hverdagsliv, PÃ¥ farmen, Reise, Thailand

Hvor ble det av alle disse ordene som egentlig kunne blitt skrevet ut? Alle de som kunne ha samlet seg og blitt til innlegg om hverdagsfrustrasjoner og gleder, små reiseanekdoter og syt og klag? Ja, for det er ikke slik at hverdagen har forandret seg merkbart på den afrikanske farmen. Fruen holder fremdeles på å drukne i brekkbønner og gjørme, hun er på safari og leker med ville dyr, og hun sitter fremdeles på verandaen og ser på solnedgangen og tenker at livet ikke er så aller verst. Stort sett.

It's not black and white. It never is, really.

Men ordene stopper midt i utpusten. De liksom sitter i halsen og ber om å bli spyttet ut, og likevel blir de bare til resultatløs tørrhoste.. Du tenker kanskje at jeg bare ikke har noe å si, men selv tenker jeg: Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til. Og sammen med alt annet så blir denne ordløsheten og ufrivillige stumheten en frustrasjon sammen med alt annet. Gårdskona føler seg rett og slett fengslet og kneblet og sliter med å bryte seg løs. Hun myser lengselsfullt mot de som klarer det, og legger ved et lesetips for de som kanskje også lengter etter å finne nye jaktmarker og sprenge sine egne grenser.

Hvis du noen gang har spilt ballspill så vet du inderlig vel forskjellen mellom stang inn og stang ut. Denne lille, nesten usynlige, mentale kanskje, faktoren som er med på å bestemme om glasset er halvtomt eller halvfullt. Om man har flaks eller uflaks. Om det er motvind eller medvind. Når sant skal sies er det en selv som bestemmer, ikke alle andre. Men noen ganger kan man finne trøst i å fordele skyld og ansvar på alle andre. Jeg er litt der, jeg sliter med å kick-starte meg selv og ta affære.

For en måned siden holdt jeg nesten på å kjøre på en ung kvinne med et par unger. Hun sto midt på grusveien og så forslått og begredelig ut. Magdalena.

Det viste seg at Magdalena var sendt min vei av en bonde på en av nabogårdene. Jeg hadde klaget over at huset så ut som et skred og at jeg ønsket meg en hushjelp. Og simsalabim, der sto Magdalena. Man kan bli religiøs av mindre. Hun var virkelig svaret på alle mine bønner, hvis jeg hadde bedt noen. Hun vasket og strøk som et vidunder. Hun flyttet til og med bort sofaen for å komme til de krokene jeg selv har oversett i fem år. Spindelvevet forsvant fra hjørnene og gulvet formelig skinte. Jeg tuslet storøyd og beundrende rundt i midt eget hjem og gav etter for ethvert lønnskrav og små hint om passende frynsegoder. Hva som helst for å få Magdalena til å fortsette å gjøre rent huset. Over en kaffe på formiddagene fortalte hun om en voldelig ektemann og hvor late og udugelige ungdommen var nå til dags. hun var veldig takknemlig for jobben jeg tilbød, sa hun. Og jeg tenkte at Magdalena forhåpentligvis var et stabilt vesen og satte pris på forutsigbarhet og var interessert i langvarig ansettelse (i motsetning til meg selv?).

Det varte omtrent akkurat så lenge at jeg begynte å bli vant til å bo i et ryddig hus. Så var hun borte. Oppsigelsen var en sms der hun ba om at ukens lønning skulle sendes med en av de andre kvinnene som arbeider på gården. Mens hybelkaninene hoppet av glede, hadde jeg mest lyst til å legge meg ned å grine. Jeg ringte og tryglet om at hun skulle komme tilbake, og hintet om mulighetene for nye lønnsforhandlinger og at vi kunne se på frynsegodene en gang til. Magdalena svarte at hun var lei av å vaske gulv og tørke støv. Så enkelt er det for noen.

Og selv om jeg ikke helt kan respektere måten det gjøres på, så er det en liten del av meg som er ørlite misunnelig over at noen klarer å bare gi faen på denne måten. At man kan slippe taket så til de grader uten å føle at man på noe som helst vis har en form for ansvar eller forpliktelse til å samle opp trådene eller avvikle på formelt korrekt sett. Just do it, lissom. Hakuna matata og alt det der.

Faren er sÃ¥ klart at Magdalena en eller annen gang angrer pÃ¥at hun bare stakk og føler for Ã¥ fortsette Ã¥ nøste opp de trÃ¥dene hun slang fra seg som en knotete backlash uten noen bekymringer eller tanker om hva fremtiden ville bringe, og hvordan skolepengene skal betales og ungene skal mates og husleien skal dekkes og…ja, du vet, alle disse irriterende kalddusjene som har en tendens til Ã¥ kjøle ned impulsive, og kanskje irrasjonelle, hverdagsflukt-planer.

Så selv om jeg føler for å ta en Magdalena, går det vesentlig treigere fremover for vår del. Midt i treigheten er det kanskje viktigst å si til seg selv at det går fremove. Vi ikke står fast i en status quo, selv om fremgangen periodevis er nesten helt usynlig.

Jeg har bevisst utsatt å bestille flybillettene. Å ta frem visakortet og faktisk gjøre bestillingen og printe ut papirene er et veldig håndfast bevis på at det er lys i enden av tunnelen. Et bevis på at vi er på vei et sted. Jeg har spart det til jeg kommer til et punkt der jeg sårt trenger en booster. Så når jeg endelig setter meg ned og begynner prosessen med å skaffe billettene, og vurderer Bangkok vs Kuala Lumpur og Ethiad vs Emirates, kjenner jeg at det løsner litt. På mange måter.

Det BLIR DiveMaster i Thailand pÃ¥ nyÃ¥ret. Det blir to mÃ¥neder hjemmefra, langt borte fra gjørmete gÃ¥rdsveier og markspiste brekkbønner. Bort fra hverdagstralten og Magdalena’er som ikke møter opp til jobb. Bort fra fakturaene og momsregnskap.

Med det lettede hjertesukket kom ordene brått harkende frem også.

Plutselig kom jeg på at det jo er en hel masse jeg må fortelle dere om.

Glasset er endelig halvfullt igjen.

 

 

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 4.5/5 (6 votes cast)
Livstegn, 4.5 out of 5 based on 6 ratings
Share
Tags: , , ,