På mandag morgen går jeg bort til Tangeni og spør om jeg kan låne hånda hans slik at jeg får tatt et illustrasjonsfoto. Han ser på meg med et bunnløst mørkt og spørrende blikk, men strekker ut neven og tar tak i min. Det er en ru arbeidshånd med træler og møkk under neglene. Som meg har han kløete, tørr vinterhud og flasser litt rundt knokene. Jeg er tom for ord, og klarer ikke forklare hva jeg trenger bildet til. Jeg sier bare takk, og at jeg skal fortelle han om det. En annen gang. Han nikker aksepterende til det og setter i gang med å delegere arbeidsoppgaver.
På onsdag, idet arbeidsdagen pakkes sammen og avsluttes, sier han at han har vondt i magen. Det er vanskelig å vite hva han mener med vondt. Mange afrikanere beskriver følelser som fysiske smerter. Jeg er vant til at vondt i magen kan være alt fra å grue seg til noe, til matforgiftning, og smerter i brystet kan være alt fra kjærlighetssorg til støle muskler. Men nå er klinikken stengt, sier jeg. Ja ja, sier Tangeni og liksom veiver det bort. Jeg vil ikke til klinikken, jeg vil bare ha et par immodium og kanskje paracet, sier han. Han virker ikke så skrekkelig syk, tenker jeg lettet og deler ut medisinene han ber om.
Noen timer senere ringer han og klager på store smerter og at høyresiden, mellom beinet og magen, som han sier, er hovent og gjør fryktelig vondt. Åh gud, det er blindtarmen! hyler jeg til Mark og haster avsted. Sammen med et par andre gårdsgutter får jeg Tangeni inn i bilen og kjører til klinikken.
Det sies at vi har en sykepleier som er pÃ¥ døgnvakt der for tiden. Vi hamrer pÃ¥ dørene, roper inn vinduene. I et av rommene stÃ¥r det pÃ¥ en tv. Vi ser det blinkende lyset flimre gjennom gardinene. Jeg banker pÃ¥ glassruten. Insisterende, regelmessig tapping pÃ¥ glasset. Tv’en blinker videre. Gardinene beveger seg sÃ¥ vidt i vibrasjonen fra bankingen. Ingen Ã¥pner, ingen svarer. En av gÃ¥rdsguttene sier han vet hvor den andre sykepleieren bor. Vi kjører dit, og blir stÃ¥ende ved porten. PÃ¥ andre siden stÃ¥r det en ridgeback og flekker tenner. Den knurrer og legger ørene bakover. Bjeff da, for faen! mumler jeg, og bikkja adlyder. Sykepleieren kommer subbende. Hun er iført morgenkÃ¥pe og pysj, og hun har pÃ¥ seg Rosa Panter-tøfler. Det husker jeg. Hun lyser med ei lommelykt i ansiktet mitt, og da hun kjenner meg igjen snøfter hun. Du vet at vi stenger klokka fem, sier hun. Jeg hadde ikke vært her hvis det ikke var alvorlig, svarer jeg. Hun sukker lidende, men sier hun møter oss ved klinikken.
Noen minutter senere sitter vi på gamle trestoler ved skrivebordet hennes. Lakken er for lengst slitt av av alle de navnløse pasientrumpene som sikkert har vridd seg i smerte og forlegenhet. Hun har tatt av seg tøflene og spankulerer rundt på høye hæler. Fremdeles i pysj og morgenkåpe. Hun har stått opp med feil bein. Om det er det ingen tvil. Hun er en fryktinngytende furie av en sykepleier på en god dag. Røsket opp av søvnen er hun et sant mareritt.
Jeg har alltid tenkt at hun skremmer pasientene sine friske med ett blikk. Hun er også en av de mange hverdagsrasistene. For mange år siden forsøkte jeg å få hjelp på den lokale klinikken. Jeg hadde halsbetennelse og trengte antibiotika. Hun møtte meg i døra med armene i kors og sa: Jeg behandler ikke sånne som deg. Naturlig nok følte ikke jeg for å bli behandlet av slike som henne heller, og endte opp på den private klinikken istedet. Der de behandler alle som har penger til å betale for det. Man får et smil og en hyggelig hilsen med på kjøpet.
Gutta pleier å spørre bedende om vi kan dra til den private klinikken istedet for statsklinikken når de er syke. De ser på meg med hundevalpøyne og treffer meg midt i hjerterota. Men i kveld er sykepleieren på privatklinikken bortreist. Hun sitter på en gård i hutiheita og passer på moren sin som har influensa, sier hun på mobilen. Og Tangeni, på stolen ved siden av meg, ser ut som han ønsker seg alle andre steder akkurat nå.
Hun spør om navn og personlig informasjon. Tangeni svarer med lav stemme. Ikke kom med sånt nonsens til meg, sier sykepleieren krasst. Jeg spør deg hva du heter. Tangeni svarer. Hun fnyser og sier at det er vel ikke noe navn. Hvilke foreldre vil gi en sønn et slikt navn, og ber han være ærlig. Og Tangeni gjentar med en tålmodighet jeg beundrer han. Hun ser ikke hvordan knokene hans hvitner når han tar kveletak rundt armlenet på stolen like under bordkanten. ID-kortet mitt ligger i lommeboka i ryggsekken, mumler han til meg. Jeg ransaker sekken, leter rundt blant klesskift, toalettsaker og mobillader. Vi gir henne identifikasjonen og hun snøfter da hun leser navnet. Deretter rister hun oppgitt på hodet, og mumler noe om ungdommen nå til dags. Tangeni krymper der han sitter. Navn er tross alt viktig i Afrika.
Hun kommanderer Tangeni bak en mobil skillevegg laget av falmet, blomstrete gardinstoff. Pennen hennes har sluttet å virke. Hun dropper alt skrivearbeidet fordi hun ikke har blekk til å notere. En eneste penn har de på klinikken, og den virker ikke. Veggene er mintgrønne og dekorert med flekker av møkk her og der. En vannlekkasje har laget mørkere render på den ene veggen. Gamle plakater fra HIV/AIDS-kampanjen i 1995 er rynsete i kantene, men funker fremdeles som informasjon. På en annen vegg henger det groteske bilder av noen små barn med noen forferdelige byller og deformasjoner. Anthrax awareness, står det med store bokstaver og jeg snur meg demonstrativt bort, for er det noe jeg ikke trenger for tiden så er det bilder av små barn som har dødd av miltbrann. De sedvanlige brosjyrene med TB og diabetes-informasjon er tryggere å hvile blikket på. Også de er falmet og gamle. Klinikken har antagelig ikke så mange pasienter som kan lese og få noe fornuftig ut av dem allikevel. Kanskje bortsett fra å bruke dem til opptenning av bål og som toalettpapir.
Hun har satt Tangeni på drypp. Han ligger på en hard, smal benk bak skilleveggen. Hun sier det kan være blindtarmen. Hun har ringt etter en ambulanse. Hvor lenge kommer det til å ta, spør jeg. Alt fra en time til tre, svarer hun. Da kan jeg nå sykehuset raskere med privatbil, påpeker jeg. Hvis den blindtarmen sprekker og han dør mens han er i din bil blir det åpnet politietterforskning mot deg, sier hun og vifter advarer med fingeren like foran nesa mi. Det funker. Jeg blekner og mister munn og mæle av trusselen. Det går bra, sier Tangeni. Vi venter her.
Jeg blir sittende tafatt ved siden av han inne på klinikken. Uten å helt vite hva jeg skal si, eller gjøre med meg selv. Du, sier Tangeni mellom en av smerteriene, hva trengte du det bildet til?
Så jeg forsøker å forklare, nøkternt og uten å sette for mange ord på følelsene bombekrateret har tvunget opp i dagen, om renhetsfanatisme kontra fargerikt fellesskap, og om hvordan i det minste en nordmann ønsket seg et kulturelt og religiøst ensfarget Norge og hvilke virkemidler han var villig til å ta i bruk for å oppnå det. Jeg kjenner at jeg skammer meg over at et menneske av samme nasjonalitet som meg selv kunne være i stand til dette.
Hvor er han nå? spør Tangeni. I fengsel, svarer jeg. Han venter på formell tiltale og rettsak. Han kommer med en kort, oppgitt latter. I fengsel, meme? Beskyttet av politiet? Fortjener han det da? Han ser på meg og jeg trekker på skuldrene.
Enkelte saker er ikke for politiet, fortsetter han. Noen ganger skal de bare se en annen vei og la samfunnet ordne opp slik de føler for det. Hvis den mannen hadde brutt seg inn på skolen i landsbyen og skutt barna våre, ville vi hengt han opp i et tre og gitt foreldrene frihet til å gjøre hva de vil med han. Øye for øye, tann for tann. Og når de var ferdige, ville vi, i fellesskap, kappet han opp i biter og foret han til krokodillene. Slik at han aldri fikk noen grav. Og slik at han aldri ble funnet. Og det, det er rettferdighet, meme.
Det fungerer ikke sånn i Norge, svarer jeg. Men joda, tanken har slått meg. Jeg skal være så ærlig. Den har slått meg og den har fristet, og jeg har bevisst jaget den bort med de viktige demokratiske prinsippene vi alle gjentar for oss selv og for hverandre for tiden.
Han skal være glad han ikke er afrikaner, sier Tangeni. Det tror jeg han er, svarer jeg.
Så tar en smerterie tak i den unge mannen og presser frem kaldsvetten på pannen hans. Han griper om trebenken og forsøker å puste mellom sammenbitte tenner.
Satan, så vondt det gjør, stønner Tangeni.
Og jeg er enig.
Så vondt det gjør,
*liker*
Og…finner ikke mer Ã¥ si enn det.
Det er helt greit å ikke si mer, Sole. Og det er fint at du liker. Tross alt.
Jeg fikk en klump i halsen med innledningen Silje, men fortsatte å lese aldri så lite stålsatt vel vitende om hva som kunne komme.
Nå kom ikke det, men likevel en sterk historie godt fortalt med både norsk og afrikansk bakgrunn som bare du kan skildre det til oss.
Og historien ble sterk den, på din måte.
Dette tok du tak i bra synes jeg, både skriveriene og hendelsen og jeg forstår både deg og Tangeni godt.
Tommel for raskt reagert og gode skriverier 🙂
Takk for at du er innom og leser, Flabben. Og liker.
Tangeni har det bra forresten.
SÃ¥ vakkert eit bilde Silje.
Les og tenkjer.Du formidlar så bra ord og handlingar som gjenspeglar menneskeverd ,-og mangel på det. Det foregår i alle land tenkjer eg.
Auge for auge,tann for tann…Det gÃ¥r ikkje.Det gjer frykteleg vondt,urettferdigheit,vondskap og tragedier.
Bra det går fint med Tangeni !
Marieklem
Nei, det går ikke, MT. Ikke hvis vi skal forsøke å komme ut av dette med samvittigheten og integriteten i behold. Likevel må det være mye sinne blant oss nå, selv om det i stor grad blir overdøvet av alt samholdet og fellsskapet.
Du skriver bra Silje 🙂 HÃ¥per du har det bra.
Klem Kenneth
Hoy! Jeg blir alltid så perpleks når gamle venner dukker opp på bloggen! Med meg går det bra. Og med Tangeni likeså.
Klem til deg og dine! 🙂
Ã…h, nÃ¥ har det skjedd noe hos deg…er de hjertegreine borte? (I kommentarene vettø 🙂 )
Oh shit. Hvor ble de av lissom…? Aner ikke hva jeg har gjort, eller eventuelt ikke gjort i dashbordet nÃ¥, girl. Men jeg ser jo at duppeditten liksom er tilbake igjen i kommentaren til Yoshi… Bare i litt annen layout. Uten hjerte og sÃ¥nt… Hmm…det var sikkert noe som gikk skeis i en eller annen upgrade. Jobber med saken… 😉
åååh…nÃ¥ tror jeh det er noe som virker igjen her. Herregud, jeg blir helt satt ut av disse kode-greine. Blir nesten søvnløs nÃ¥r noe ikke funker som jeg vil. *ler*
Men pÃ¥ grunn av denne Hashcashen din (er det ikke det den heter?) sÃ¥ fikk jeg rettet opp i linkene mine. Viktig! 🙂
Ha en strålende helg, girl. Håper det gjør mindre vondt nå. For deg og for Tangeni.
*klem*
Du skriver så flott. Jeg skulle ønske du skrev en bok, jeg.
Jeg skulle ogsÃ¥ ønske at jeg skrev bok, Yoshi… Innimellom lurer jeg meg selv til Ã¥ tro at jeg faktisk gjør…nettopp det. Men jeg har problemer med Ã¥ holde motivasjonen og drivet oppe og det gÃ¥r i rykk og nakk. Hold for all del ikke pusten…
I mellomtiden er jeg takknemlig for hyggelige tilbakemeldinger… 😉
Hehe, rykk og nakk kan ogsÃ¥ gÃ¥ fremover, om enn litt sakte. Jeg kjenner igjen problemet med Ã¥ holde motivasjon og driv oppe. Jeg holder ikke pusten, men jeg venter 🙂
Befinner meg et eller annet sted før startgropa for tiden, Yoshimi. Maken til ordtørke og bomull i hodet. Blandet med frustrasjoner og irriterte ‘jeg vil, jeg vil, men jeg fÃ¥r det ikke til’.
*Lener meg tilbake og lukker øynene og håper det går over. Helst i går*
Det var godt å lese i kommentarfeltet at det gikk bra med ham!
Og ja, det gjør så utrolig vondt, jeg har ennå ikke klart å finne de riktige ordene for å beskrive hva jeg føler, så da hjalp det på å lese dette. Sterkt og fint!
(Og for en sykepleier, grøss.)
Takk, Anniken. Du mistet ordene i juli, mine forsvant i august…
Fint at du leste og likte.
Berre innom med eit hei 🙂
Hei tilbake, kjære deg. Det er sÃ¥ tyst pÃ¥ den afrikanske farmen for tiden, MT. But I’ll be back. Det bare mÃ¥ jeg jo, tross alt. 😉
En klem i mellomtiden.
Banker forsiktig pÃ¥ døra… *hallooooo…..?*
Alt vel, girl?
Alt er egentlig helt vel, girl. Jeg har bare ingen verdens ting pÃ¥ hjertet som jeg ikke like gjerne kan dele med mine umiddelbare omgivelser med en setning eller to. Hodet er bomull, og jeg mÃ¥ virkelig….grave for Ã¥ finne noen verdens ting som kanskje, med en innsats jeg liksom ikke klarer Ã¥ mane frem, kunne være verdt Ã¥ blogge. 😯
Hei Silje! veldig lenge siden jeg var her inne. Takk for det du skriver. Det var meningsfullt det her. Tankene mine spinner videre…… HÃ¥per du har det bra. Klemsiklem fra Naturgledekatten 🙂
Hei Katten
Himmel og hav så lang tid det tok meg før jeg gjenoppdaget denne kommentaren. Det var noen som stjernet innlegget helt tilfeldig, og det fikk meg til å åpne det igjen. Fint at du stakk innom, leste og likte.
Klem!
Ååååh, sÃ¥ bra innlegg, og sÃ¥ bra illustrasjonsfoto! Og sÃ¥ stolt jeg blir over at en nordmann har valgt Ã¥ forlate “trygge, gode” Norge og gjøre flotte ting i en annen del av verden! Akkurat den dagen du snakker om her, var vel ikke særlig trygg eller god for NOEN nordmenn, og det gjorde vondt Ã¥ bli angrepet innenfra av en av sine egne. Vondt hadde det nok vært uansett hvilken gjerningsmann som sto bak, men det smertet pÃ¥ en helt annen mÃ¥te at det var en ETNISK NORSK nordmann. Jeg har forsøkt i alle mine 31 Ã¥r, Ã¥ formidle til alle som vil høre, at fargerikt fellesskap gjør oss rikere, gir oss lærdommer om verdenen utenfor vÃ¥r egen trygge, lille boble, forstÃ¥else for andre kulturer, og toleranse, ikke minst. Og sÃ¥ vondt det gjør, nÃ¥r ingen vil høre, nÃ¥r alle er mest opptatt av Ã¥ skape ENDA større forskjeller, integreringen er en vits, og fremmedhatet bare vokser… SÃ¥ rart det mÃ¥ være, tenker jeg, Ã¥ være pÃ¥ “den andre siden”, Ã¥ kjenne hvordan VÃ…RE innvandrere har det, i et annet land…? SÃ¥ interessant det er Ã¥ lese dine innlegg, kommer nok til Ã¥ følge bloggen din videre!
Tankekaoset mitt bare ramler ut her, men det var hvertfall utelukkende godt/positivt ment! Creds osv ^^
Vennlig hilsen Mellen
Hei Mellen.
Slike kommentarer setter denne gÃ¥rdskona inderlig pris pÃ¥! 🙂
Jeg tror det er veldig verdifullt Ã¥ ha opplevd den andre siden av saken, eller i dette tilfellet, situasjonen. Jeg mener bestemt at det nærmest burde være obligatorisk for alle, Ã¥ pÃ¥ et eller annet tidspunkt være ‘alene i mengden’ eller en del av et betydelig mindretall. Vi trenger egne erfaringer Ã¥ lene oss mot. Det hjelper liksom ikke hvor mye andre forsøker Ã¥ forklare. NÃ¥r vi har egne erfaringer Ã¥ relatere til, ser man brÃ¥tt verden med andre øyne og med nye perspektiver.
God søndag!