Så vondt det gjør

På mandag morgen går jeg bort til Tangeni og spør om jeg kan låne hånda hans slik at jeg får tatt et illustrasjonsfoto. Han ser på meg med et bunnløst mørkt og spørrende blikk, men strekker ut neven og tar tak i min. Det er en ru arbeidshånd med træler og møkk under neglene. Som meg har han kløete, tørr vinterhud og flasser litt rundt knokene. Jeg er tom for ord, og klarer ikke forklare hva jeg trenger bildet til. Jeg sier bare takk, og at jeg skal fortelle han om det. En annen gang. Han nikker aksepterende til det og setter i gang med å delegere arbeidsoppgaver.

På onsdag, idet arbeidsdagen pakkes sammen og avsluttes, sier han at han har vondt i magen. Det er vanskelig å vite hva han mener med vondt. Mange afrikanere beskriver følelser som fysiske smerter. Jeg er vant til at vondt i magen kan være alt fra å grue seg til noe, til matforgiftning, og smerter i brystet kan være alt fra kjærlighetssorg til støle muskler. Men nå er klinikken stengt, sier jeg. Ja ja, sier Tangeni og liksom veiver det bort. Jeg vil ikke til klinikken, jeg vil bare ha et par immodium og kanskje paracet, sier han. Han virker ikke så skrekkelig syk, tenker jeg lettet og deler ut medisinene han ber om.

Noen timer senere ringer han og klager på store smerter og at høyresiden, mellom beinet og magen, som han sier, er hovent og gjør fryktelig vondt. Åh gud, det er blindtarmen! hyler jeg til Mark og haster avsted. Sammen med et par andre gårdsgutter får jeg Tangeni inn i bilen og kjører til klinikken.

Det sies at vi har en sykepleier som er på døgnvakt der for tiden. Vi hamrer på dørene, roper inn vinduene. I et av rommene står det på en tv. Vi ser det blinkende lyset flimre gjennom gardinene. Jeg banker på glassruten. Insisterende, regelmessig tapping på glasset. Tv’en blinker videre. Gardinene beveger seg så vidt i vibrasjonen fra bankingen. Ingen åpner, ingen svarer. En av gårdsguttene sier han vet hvor den andre sykepleieren bor. Vi kjører dit, og blir stående ved porten. På andre siden står det en ridgeback og flekker tenner. Den knurrer og legger ørene bakover. Bjeff da, for faen! mumler jeg, og bikkja adlyder. Sykepleieren kommer subbende. Hun er iført morgenkåpe og pysj, og hun har på seg Rosa Panter-tøfler. Det husker jeg. Hun lyser med ei lommelykt i ansiktet mitt, og da hun kjenner meg igjen snøfter hun. Du vet at vi stenger klokka fem, sier hun. Jeg hadde ikke vært her hvis det ikke var alvorlig, svarer jeg. Hun sukker lidende, men sier hun møter oss ved klinikken.

Noen minutter senere sitter vi på gamle trestoler ved skrivebordet hennes. Lakken er for lengst slitt av av alle de navnløse pasientrumpene som sikkert har vridd seg i smerte og forlegenhet. Hun har tatt av seg tøflene og spankulerer rundt på høye hæler. Fremdeles i pysj og morgenkåpe. Hun har stått opp med feil bein. Om det er det ingen tvil. Hun er en fryktinngytende furie av en sykepleier på en god dag. Røsket opp av søvnen er hun et sant mareritt.

Jeg har alltid tenkt at hun skremmer pasientene sine friske med ett blikk. Hun er også en av de mange hverdagsrasistene. For mange år siden forsøkte jeg å få hjelp på den lokale klinikken. Jeg hadde halsbetennelse og trengte antibiotika. Hun møtte meg i døra med armene i kors og sa: Jeg behandler ikke sånne som deg. Naturlig nok følte ikke jeg for å bli behandlet av slike som henne heller, og endte opp på den private klinikken istedet. Der de behandler alle som har penger til å betale for det. Man får et smil og en hyggelig hilsen med på kjøpet.

Gutta pleier å spørre bedende om vi kan dra til den private klinikken istedet for statsklinikken når de er syke. De ser på meg med hundevalpøyne og treffer meg midt i hjerterota. Men i kveld er sykepleieren på privatklinikken bortreist. Hun sitter på en gård i hutiheita og passer på moren sin som har influensa, sier hun på mobilen. Og Tangeni, på stolen ved siden av meg, ser ut som han ønsker seg alle andre steder akkurat nå.

Hun spør om navn og personlig informasjon. Tangeni svarer med lav stemme. Ikke kom med sånt nonsens til meg, sier sykepleieren krasst. Jeg spør deg hva du heter. Tangeni svarer. Hun fnyser og sier at det er vel ikke noe navn. Hvilke foreldre vil gi en sønn et slikt navn, og ber han være ærlig. Og Tangeni gjentar med en tålmodighet jeg beundrer han. Hun ser ikke hvordan knokene hans hvitner når han tar kveletak rundt armlenet på stolen like under bordkanten. ID-kortet mitt ligger i lommeboka i ryggsekken, mumler han til meg. Jeg ransaker sekken, leter rundt blant klesskift, toalettsaker og mobillader. Vi gir henne identifikasjonen og hun snøfter da hun leser navnet. Deretter rister hun oppgitt på hodet, og mumler noe om ungdommen nå til dags. Tangeni krymper der han sitter. Navn er tross alt viktig i Afrika.

Hun kommanderer Tangeni bak en mobil skillevegg laget av falmet, blomstrete gardinstoff. Pennen hennes har sluttet å virke. Hun dropper alt skrivearbeidet fordi hun ikke har blekk til å notere. En eneste penn har de på klinikken, og den virker ikke. Veggene er mintgrønne og dekorert med flekker av møkk her og der. En vannlekkasje har laget mørkere render på den ene veggen. Gamle plakater fra HIV/AIDS-kampanjen i 1995 er rynsete i kantene, men funker fremdeles som informasjon. På en annen vegg henger det groteske bilder av noen små barn med noen forferdelige byller og deformasjoner. Anthrax awareness, står det med store bokstaver og jeg snur meg demonstrativt bort, for er det noe jeg ikke trenger for tiden så er det bilder av små barn som har dødd av miltbrann. De sedvanlige brosjyrene med TB og diabetes-informasjon er tryggere å hvile blikket på. Også de er falmet og gamle. Klinikken har antagelig ikke så mange pasienter som kan lese og få noe fornuftig ut av dem allikevel. Kanskje bortsett fra å bruke dem til opptenning av bål og som toalettpapir.

Hun har satt Tangeni på drypp. Han ligger på en hard, smal benk bak skilleveggen. Hun sier det kan være blindtarmen. Hun har ringt etter en ambulanse. Hvor lenge kommer det til å ta, spør jeg. Alt fra en time til tre, svarer hun. Da kan jeg nå sykehuset raskere med privatbil, påpeker jeg. Hvis den blindtarmen sprekker og han dør mens han er i din bil blir det åpnet politietterforskning mot deg, sier hun og vifter advarer med fingeren like foran nesa mi. Det funker. Jeg blekner og mister munn og mæle av trusselen. Det går bra, sier Tangeni. Vi venter her.

Jeg blir sittende tafatt ved siden av han inne på klinikken. Uten å helt vite hva jeg skal si, eller gjøre med meg selv. Du, sier Tangeni mellom en av smerteriene, hva trengte du det bildet til?

Så jeg forsøker å forklare, nøkternt og uten å sette for mange ord på følelsene bombekrateret har tvunget opp i dagen, om renhetsfanatisme kontra fargerikt fellesskap, og om hvordan i det minste en nordmann ønsket seg et kulturelt og religiøst ensfarget Norge og hvilke virkemidler han var villig til å ta i bruk for å oppnå det. Jeg kjenner at jeg skammer meg over at et menneske av samme nasjonalitet som meg selv kunne være i stand til dette.

Hvor er han nå? spør Tangeni. I fengsel, svarer jeg. Han venter på formell tiltale og rettsak. Han kommer med en kort, oppgitt latter. I fengsel, meme? Beskyttet av politiet? Fortjener han det da? Han ser på meg og jeg trekker på skuldrene.

Enkelte saker er ikke for politiet, fortsetter han. Noen ganger skal de bare se en annen vei og la samfunnet ordne opp slik de føler for det. Hvis den mannen hadde brutt seg inn på skolen i landsbyen og skutt barna våre, ville vi hengt han opp i et tre og gitt foreldrene frihet til å gjøre hva de vil med han. Øye for øye, tann for tann. Og når de var ferdige, ville vi, i fellesskap, kappet han opp i biter og foret han til krokodillene. Slik at han aldri fikk noen grav. Og slik at han aldri ble funnet. Og det, det er rettferdighet, meme.

Det fungerer ikke sånn i Norge, svarer jeg. Men joda, tanken har slått meg. Jeg skal være så ærlig. Den har slått meg og den har fristet, og jeg har bevisst jaget den bort med de viktige demokratiske prinsippene vi alle gjentar for oss selv og for hverandre for tiden.

Han skal være glad han ikke er afrikaner, sier Tangeni. Det tror jeg han er, svarer jeg.

Så tar en smerterie tak i den unge mannen og presser frem kaldsvetten på pannen hans. Han griper om trebenken og forsøker å puste mellom sammenbitte tenner.

Satan, så vondt det gjør, stønner Tangeni.
Og jeg er enig.

 

 

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 4.3/5 (12 votes cast)
Så vondt det gjør, 4.3 out of 5 based on 12 ratings
Share