En utvandret innvandrer langt hjemmefra

Idet vi svinger inn på parkeringsplassen ved supermarkedet for å kjøpe inn proviant til helgens safari, åpner jeg VGs forside for å sjekke ettermiddagens nyheter. Det er rein rutine. Det har gått av en bombe i Oslo. Jeg reagerer med vantro latter, og mumler til Mark at nå har jaggu Al-Qaida kommet til Norge også. Kanskje vi bare skal bli på farmen. Fullstendig uten evne til å forstå alvoret i situasjonen. Nyhetsartikkelen er en elendig skrevet. Den gjenspeiler langt på vei kaoset som rådet i Oslos gater. Flere av setningene er ufullstendige og de blir repetert flere ganger.

Da vi kjører inn portene i Etosha et par timer seinere, sjekker jeg nyhetene igjen. Det begynner å gå opp for meg at bomben slett ikke er noe å spøke med. Og samtidig registrerer jeg en ny sak om at skudd er avfyrt på Utøya. Men i alle dager, sier jeg til Mark. Hva er det som skjer i Norge? Nå har en gærn FRP’er kuppet AUF-leiren. Igjen, uten noen som helst evne til å forutse omfanget av tragedien.

Jeg blir sittende ved leirbålet til det bare er ulmende glør igjen. Blant løvebrøl og andre campingsgjesters samtaler og latter, klikker jeg nærmest kontinuelig på refresh-knappen i internettbrowseren for å se de siste oppdateringene på de norske nettavisene. Jeg begynner å innse alvoret. Da Mark kommer og tvinger meg i seng, vet jeg at ti er blitt drept på Utøya.

Da jeg våkner lørdag morgen har tallet blitt oppjustert til over 80. Jeg begynner å grine. Så kjenner jeg et overveldende behov for å reise hjem. På samme måte som man søker mot sykehusets venteværelse heller enn å sitte hjemme i sin egen sofa og vente på nyheter. Det er dette behovet for å være nær, selv om man fremdeles er like maktesløs. Det river og sliter i meg. Jeg trenger venteværelsets fellesskap, der fremmede sitter side ved side ikledd samme følelser og sinnsstemning, og finner trøst i hverandre.


Jeg sitter som innvandrer i et land langt hjemmefra fordi namibiske folket og de namibiske myndighetene har ønsket meg velkommen og inkludert meg. De har omfavnet denne fremmede fuglen i all hennes annerledeshet og gitt henne rettigheter og innpass. Bleikheten min lyser i skarp kontrast til alt det mørke som omringer meg, og jeg føler på annerledesheten. Jeg opplever innimellom at jeg mister kontakten med de rundt meg. At jeg ikke forstår hvordan hodene deres fungerer. Jeg følger ikke tankegangen, og stiller meg distansert og uforstående til reaksjonsmønstrene. Noen ganger føles det som om universene våre er vidt forskjellige konstruksjoner som mangler felles holdepunkter.

Men når alt kommer til alt, når vi graver og leter på hver vår side, så finner vi flere likheter enn vi finner forskjeller. Hvis man vil, finner man byggesteinene for å lage de viktige felles broene. Og det finnes fellesskap og latter i forsøkene på å forstå hverandre. Gjør mot andre, det andre skal gjøre mot deg. Jeg ha troen på et multikulturelt samfunn og et fargerikt fellesskap. Mister jeg denne overbevisningen, mister jeg også livsgrunnlaget jeg har bygget opp livet mitt på. I et kulturkonservativt Namibia blir jeg utskuddet det er om å gjøre å bli kvitt.

Det er ingenting som er så effektivt som terror for å vekke til live slumrende nasjonalfølelse, sier jeg til Mark lørdag formiddag. Jeg mener den inkluderende, omfavnende nasjonalfølselen, ikke den nasjonalistiske og ekskluderende.

Inntil fredag 22 juli 2011 var jeg av den oppfatning av den folkesjela først og fremst ble vekket til liv av idrettsprestasjoner og OL på Lillehammer. At den norske folkesjela er basert på glede heller enn sorg. I dag vet jeg at det ikke er tilfelle. Det er en erfaring jeg hadde gitt mye for å være foruten. Men det er rørende og overveldende å se samholdet midt i tragedien.

Jeg blir overveldet av bidragene fra de sosiale mediene i denne saken. I stumt sjokk satte jeg pris på at Arthur, Jakob, Gunnar og Kristin var i stand til å sette ord på stemninger og reaksjoner jeg selv ikke klarte å formulere, og unge AUF-bloggere har rystet meg med sine beretninger fra Utøya.

Jeg leser, og jeg skal fortsette å lese. Motivasjonen er ikke er tabloid sensasjonstørsthet, men en overbevisning om at alle disse unge, engasjerte personene skal bli hørt og lest, hvis de vil fortelle, og at de fortjener å bli møtt med beundring og sympati, og kjenne at de blir omfavnet av oss alle som representanter for det vi ønsker å ivareta i samfunnet vårt. Jeg er imponert over hvordan disse ungdommene, etter alt de har vært gjennom, fremdeles kan snakke om kjærlighet.

Samtidig kjenner jeg en voksende overbevisning om at ikke alle har rett til å bli hørt. Du bør knebles, Anders Behring Breivik! Fengslingsmøtet ditt skal holdes for lukkede dører og rettsaken din bør ikke få lov til å være en talestol til verden. Du fortjener ikke den oppmerksomheten du ønsker deg. Du, som person, bør feies bort og bli glemt så fort som mulig. Så jeg skal ikke gi deg tilfredsstillelsen ved å hate. Det fortjener du ikke.

Derimot skal jeg fokusere de viktige verdidebattene som må komme i etterkant, og på hvor sterke vi er midt i tragedien. Trodde du virkelig at du kunne knekke oss på denne måten? Aldri. ALDRI, hører du? Vi skal støtte de som sliter med å stå oppreist i sorgen. Og vi skal holde hender i en ring som er så sterk at ikke en gang en hel hær med destruktive skadedyr som deg selv kan klare å ødelegge den. Det skylder vi de som mistet livet.

Midt i alt har vi skapt, eller kanskje bare gjenoppdaget, et nasjonalt fellesskap som er uavhengig av partitilhørighet og etnisk opprinnelse. Og det skal vi ta vare på.

Det er ikke nødvendig å oppleve inkarnasjonen av ondskap for å tro på godhet, men vi må heldigvis ikke hate, for å kunne elske.

 

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 4.3/5 (7 votes cast)
En utvandret innvandrer langt hjemmefra, 4.3 out of 5 based on 7 ratings
Share