Idet vi svinger inn på parkeringsplassen ved supermarkedet for å kjøpe inn proviant til helgens safari, åpner jeg VGs forside for å sjekke ettermiddagens nyheter. Det er rein rutine. Det har gått av en bombe i Oslo. Jeg reagerer med vantro latter, og mumler til Mark at nå har jaggu Al-Qaida kommet til Norge også. Kanskje vi bare skal bli på farmen. Fullstendig uten evne til å forstå alvoret i situasjonen. Nyhetsartikkelen er en elendig skrevet. Den gjenspeiler langt på vei kaoset som rådet i Oslos gater. Flere av setningene er ufullstendige og de blir repetert flere ganger.
Da vi kjører inn portene i Etosha et par timer seinere, sjekker jeg nyhetene igjen. Det begynner å gå opp for meg at bomben slett ikke er noe å spøke med. Og samtidig registrerer jeg en ny sak om at skudd er avfyrt på Utøya. Men i alle dager, sier jeg til Mark. Hva er det som skjer i Norge? Nå har en gærn FRP’er kuppet AUF-leiren. Igjen, uten noen som helst evne til å forutse omfanget av tragedien.
Jeg blir sittende ved leirbålet til det bare er ulmende glør igjen. Blant løvebrøl og andre campingsgjesters samtaler og latter, klikker jeg nærmest kontinuelig på refresh-knappen i internettbrowseren for å se de siste oppdateringene på de norske nettavisene. Jeg begynner å innse alvoret. Da Mark kommer og tvinger meg i seng, vet jeg at ti er blitt drept på Utøya.
Da jeg våkner lørdag morgen har tallet blitt oppjustert til over 80. Jeg begynner å grine. Så kjenner jeg et overveldende behov for å reise hjem. På samme måte som man søker mot sykehusets venteværelse heller enn å sitte hjemme i sin egen sofa og vente på nyheter. Det er dette behovet for å være nær, selv om man fremdeles er like maktesløs. Det river og sliter i meg. Jeg trenger venteværelsets fellesskap, der fremmede sitter side ved side ikledd samme følelser og sinnsstemning, og finner trøst i hverandre.
Jeg sitter som innvandrer i et land langt hjemmefra fordi namibiske folket og de namibiske myndighetene har ønsket meg velkommen og inkludert meg. De har omfavnet denne fremmede fuglen i all hennes annerledeshet og gitt henne rettigheter og innpass. Bleikheten min lyser i skarp kontrast til alt det mørke som omringer meg, og jeg føler på annerledesheten. Jeg opplever innimellom at jeg mister kontakten med de rundt meg. At jeg ikke forstår hvordan hodene deres fungerer. Jeg følger ikke tankegangen, og stiller meg distansert og uforstående til reaksjonsmønstrene. Noen ganger føles det som om universene våre er vidt forskjellige konstruksjoner som mangler felles holdepunkter.
Men når alt kommer til alt, når vi graver og leter på hver vår side, så finner vi flere likheter enn vi finner forskjeller. Hvis man vil, finner man byggesteinene for å lage de viktige felles broene. Og det finnes fellesskap og latter i forsøkene på å forstå hverandre. Gjør mot andre, det andre skal gjøre mot deg. Jeg må ha troen på et multikulturelt samfunn og et fargerikt fellesskap. Mister jeg denne overbevisningen, mister jeg også livsgrunnlaget jeg har bygget opp livet mitt på. I et kulturkonservativt Namibia blir jeg utskuddet det er om å gjøre å bli kvitt.
Det er ingenting som er så effektivt som terror for å vekke til live slumrende nasjonalfølelse, sier jeg til Mark lørdag formiddag. Jeg mener den inkluderende, omfavnende nasjonalfølselen, ikke den nasjonalistiske og ekskluderende.
Inntil fredag 22 juli 2011 var jeg av den oppfatning av den folkesjela først og fremst ble vekket til liv av idrettsprestasjoner og OL på Lillehammer. At den norske folkesjela er basert på glede heller enn sorg. I dag vet jeg at det ikke er tilfelle. Det er en erfaring jeg hadde gitt mye for å være foruten. Men det er rørende og overveldende å se samholdet midt i tragedien.
Jeg blir overveldet av bidragene fra de sosiale mediene i denne saken. I stumt sjokk satte jeg pris på at Arthur, Jakob, Gunnar og Kristin var i stand til å sette ord på stemninger og reaksjoner jeg selv ikke klarte å formulere, og unge AUF-bloggere har rystet meg med sine beretninger fra Utøya.
Jeg leser, og jeg skal fortsette å lese. Motivasjonen er ikke er tabloid sensasjonstørsthet, men en overbevisning om at alle disse unge, engasjerte personene skal bli hørt og lest, hvis de vil fortelle, og at de fortjener å bli møtt med beundring og sympati, og kjenne at de blir omfavnet av oss alle som representanter for det vi ønsker å ivareta i samfunnet vårt. Jeg er imponert over hvordan disse ungdommene, etter alt de har vært gjennom, fremdeles kan snakke om kjærlighet.
Samtidig kjenner jeg en voksende overbevisning om at ikke alle har rett til å bli hørt. Du bør knebles, Anders Behring Breivik! Fengslingsmøtet ditt skal holdes for lukkede dører og rettsaken din bør ikke få lov til å være en talestol til verden. Du fortjener ikke den oppmerksomheten du ønsker deg. Du, som person, bør feies bort og bli glemt så fort som mulig. Så jeg skal ikke gi deg tilfredsstillelsen ved å hate. Det fortjener du ikke.
Derimot skal jeg fokusere de viktige verdidebattene som må komme i etterkant, og på hvor sterke vi er midt i tragedien. Trodde du virkelig at du kunne knekke oss på denne måten? Aldri. ALDRI, hører du? Vi skal støtte de som sliter med å stå oppreist i sorgen. Og vi skal holde hender i en ring som er så sterk at ikke en gang en hel hær med destruktive skadedyr som deg selv kan klare å ødelegge den. Det skylder vi de som mistet livet.
Midt i alt har vi skapt, eller kanskje bare gjenoppdaget, et nasjonalt fellesskap som er uavhengig av partitilhørighet og etnisk opprinnelse. Og det skal vi ta vare på.
Det er ikke nødvendig å oppleve inkarnasjonen av ondskap for å tro på godhet, men vi må heldigvis ikke hate, for å kunne elske.
En utvandret innvandrer langt hjemmefra,
Ein sterk klem til deg frå meg.
Huff, Marie… Egentlig har jeg ikke ord. I hvert fall ikke til å virkelig beskrive følelsene. Jeg lengter til Norge der alle er preget, bort fra denne hverdagstralten der livet går videre, og ingen helt kan sette seg inn i hvordan disse nyhetene fra landet nesten helt opp på toppen av verden påvirker meg.
Klem
Hei Silje,
tror jeg forstår hva du mener her og de fleste av oss har vel sett og følt det.
Jeg reagerte med et innlegg med en gang jeg så dette på nettet for det var liksom ingen som forsto hva som skjedde, kanskje slik som du reagerte utenfor supermarkedet.
Det var og er helt uvirkelig og jeg hadde kommentarer som trodde at dette kom mange til å slå politisk mynt på eller bruke på annet vis.
Men nei, som deg så vet jeg at når det virkelig kommer til blodig alvor i Norge, så står vi sammen, sammen uansett politisk kulør og religiøs overbevisning. Og det er nettopp styrken til et lite opplyst demokrati.
Kanskje vi må ut for å se det, jeg tror nok du hadde sett det tydelig nok her hjemme også, men det er klart det er helt håpløst å forholde seg til uten å søke mot “venteværelset” og samholdet som binder oss sammen med usynlige bånd.
Men båndene og hendene ser vi tydelig i den medmenneskelighet som preger oss nå.
Flott innlegg Silje hvor du setter ord på en situasjon som mange hjemme kanskje ikke tenker over. Det gjør vi jo uansett ikke i stunder som dette, men du gjør det selvfølgelig.
Stine Renate Håheim sa det så vi alle forstår:
«Om én mann kan vise så mye hat,
tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen»
Har ventet på denne fra deg. Man vet ikke hvor mye man ville vært det foruten, før det faktisk skjer. Dette er ikke godt på noen måte.
Det er helt forferdelig forferdelig, Geir. Og det er så rått og vondt og uforståelig. Tenk så faenskap, sorg og smerte ett enkelt menneske kan forårsake… *grøsser*
Jeg sitter alene i Hong Kong og lengter også hjem til venteværelset… Reiser heldigvis i morgen kveld.
Jeg klarer dog ikke å være enig i at “budskapet” til ABB bør ties i hjel, fordi jeg er redd det bare vil føre til mytologisering og glorifisering. Spør du meg, sier jeg: Dra det fram i lyset og avslør det for det det er: Inkoherent tåkeprat, forkvaklet menneskefiendtlighet, et plagiaristisk oppkok av paranoid konspirasjonstenkning som han har rappet fra en brokete gjeng mer og mindre stabile skrullinger. Troll sprekker i sola. Ut i lyset med det.
Edit edit edit…
Du har rett, ‘budskapet’ skal bli trukket frem i sola og ufarliggjøres. Det var min formulering som ble himla dårlig, og den er nå omskrevet. For budskapet skal ikke glemmes. Det kan vi ikke tillate oss. Helgens hendelse må være en viktig indikasjon på at det er på høy tid å ta counter-jihadistene på alvor, selv om de færreste av dem vil vurdere å gå så langt som abb.
Opprinnelig svar:
Jeg vet ikke helt, Lingvi. ABB sier selv at han synes det er verre å bli glemt enn å bli hatet, og at han ønsker å bruke rettsaken som en talestol for å nå ut til massene.
Dette er noe jeg skulle ønske han ikke fikk mulighet til.
Ungdommene på Utøya døde for demokratiske og flerkulturelle verdier jeg vet at mange av oss ser på som viktige og positive trekk i det norske samfunnet. Og det vil jeg gjerne fokusere på, og det synes jeg at vi skal snakke om. Jeg synes også vi skal snakke om evnt. truslene til Norge slik vi kjenner det i dag, og sårbarheten vår. Med andre ord vil jeg holde verdidebatten åpen. Men jeg vil ikke at den skal være basert på et personlig manifest.
I dette tilfellet skulle jeg gjerne slettet gjerningsmannen…jeg kunne godt tenke meg å feie bort som en ikke-person. Siden det er det han minst av alt vil. Han vil være en martyr for sin sak, og det er opp til oss å ikke gi han den tilfredsstillelsen.
Når det er sagt så vet jeg jo at dette ikke realistisk. Mediene kommer til å være grundige i sin graving og løfte på hver stein i håp om å lirke frem nye opplysninger og tabloide funn. Og ABB får sine timer i solen. Så da er det sikkert mer fornuftig å håpe på store sprekker.
Det blir jo stadig tydeligere hvor knasende sprø denne fyren egentlig er. Ifølge Dagbladet ønsket han å “lese opp manifestet blant de døde” på Utøya. Lese for hvem da? Haugene med lik?
Om noe overhodet kan få denne skrullingen til å innse at det ikke er noen slags “heltegjerning” han har utført, så er det nettopp den offentlige debatten, der den ene etter den andre av de han regnet som sine meningsfeller nå går ut og tar avstand fra det han har gjort. Jeg håper inderlig at han får høre at hans store helt “Fjordman” kaller ham for en voldelig psykopat…
Ja, og heldigvis er han så spik spenna gærn at de fleste islamkritikerne også tar avstand fra han. I hvert fall offisielt. Gud vet hva som foregår bak kulissene.
Jeg leste et eller annet sted i går, på twitter eller hvor det nå enn var, et forslag om en passende straff. Noen mente det verste abb kunne bli utsatt for ville måtte full isolering med en tv som sender bilder fra alle minnemarkeringene i går. På repeat. Nå snakkes det jo om å sikte han for forbrytelser mot menneskeheten med en 30 år som strafferamme… Det burde jo gi mannen (hvis slikt kan kalles han, som Di Derre spør) tid til å innse…en hel del.
Ok, jeg er omvendt. Nesten.
Andreas Wiese har i hvert fall en veldig bra kommentar i Dagbladet http://www.dagbladet.no/2011/07/26/nyheter/innenriks/kommentar/debatt/terror/17464399/ som er veldig overbevisende.
“Når avskyen er sterk ved tanken på at Breivik skulle få bruke gårsdagens rettsmøte som plattform for sitt forvirrede og avstumpede budskap, skyldes det jo ikke at vi på noen måte frykter hans ord. Det er tanken på at han skulle få seg en talerstol nettopp gjennom sin udåd som er utålelig. “
“Der gikk møydommen”, skrev Sjalle på fredag, og jeg nikket og tenkte at nå ble også naive Norge blir vekket ut av våre trygge dvale her i nord. Med en halvdel som har vokst opp med støtt og stadige IRA-bomber blir man stadig påminnet om det…
Men når det jævlige så skjer….er det overveldende å se reaksjonene som nå florerer.
Markeringen med et minutts stillhet før idag og siden alle de tusener som gikk i fakkeltog – jeg følte at jeg kunne gitt hvem som helst en klem, og ville fått en tilbake. Fordi.
Vi står sammen, alle.
Hippie-Sole falt pladask for det som en AUF’er sa til CNN “If one man can show this much hate, think how much love we can show together.” For meg er ikke dette bare for oss her i Norge, men hele verden. Det er modige og sterke ord – i en tid man vil se det mest naturlig å tenke hevn.
Da det gjorde den utvilsomt, Sole. Jeg bor også sammen med en mann som har oppvokst opp i en krigssituasjon, på sett og vis. Frigjøringskampen i Namibia var hard i perioder, og selv om familien ikke ble utsatt for guerrilla-angrep, så var det mange av bøndene rundt som ble skadet og mistet livet. Det gir de en annen ballast som de tar med seg resten av livet. Kanskje det er den mangelen på uskyld?
Hvordan det norske folket har reagert og fremstått de siste dagene er det bare til å ta av seg hatten for. Jeg er kjempestolt. Her jeg sitter på utsiden og kikker inn.