Alla dessa dagar som kom och gick…

Det råder et ordløst, utilfreds vakuum på den afrikanske farmen for tiden. En form for kvernende rastløshet som gjør oss frustrerte og innesluttede. Vi har en form for kollektiv eksistensiell krise.

Vi må gjøre noe fundamentalt feil, sier Mark. Det kan ikke være meningen at det skal være sånn.

Is this it, liksom?

Er dette livet? Er det sånn det skal være, dag ut og dag inn? Monotont rullende over større og mindre skjær i sjøen, før det stilner igjen. Før krusningene flater ut og den blanke flaten gjenspeiler omgivelsene rundt. Som om den ikke selv er noe, men kun en refleksjon av noe annet.

I desperasjonen kjøper jeg Four Hour Work Week av Timothy Ferriss. Jeg. Kjøper. En. Selvutviklingsbok. Eller kall den hva du vil. Nå står ikke verden til påske.

Jeg blir lurt av en fantastisk bokanmeldelse av en leser som føler at Timothy har funnet løsningen som gjør det mulig for vedkommende å leve av å reise. Som gjør det mulig å leve et liv i sus og dus, OG tjene penger på det (uten å være Lonely Planet-skribent eller National Geographic-journalist). Det er bare en ørliten hake ved hele opplegget: Det krever nemlig at du legger ditt eget liv i hendene til en ‘virtuell assistent’…tenkt som en eller annen lavlønnet geek i India eller noe. Denne onlineversjonen av deg selv kan betale regningene dine og leve store deler av ditt liv slik at du kan frigjøre deg fra det og surfe på bølgen.

Kræsjlanding. Eller, kanskje, en velfortjent kalddusj. Firetimersuka føles brått lite fristende, og jeg sletter boka fra iPad’en og tenker fuck it. Om en indier kan betale regningene mine, svare på e-postene mine og oppdatere bloggen, så kan han fremdeles ikke pakke gulrøttene, holde styr på staben, drive med ekteskapsrådgivning, trå til som jordmor i nøden og ellers ta på seg forefallende arbeid som ligger som strødd foran meg på stien jeg går på.

Når kuene går amok fordi hyenene jakter kan en virtuell indier gjøre fint lite. Det funker bare hvis en større del av livet ditt foregår utenfor kålåkeren. Målet må derfor være å komme seg bort fra åkeren, selv om jeg ikke tror det åpner de mentale dørene for å la en virtuell assistent ta over resten. Jeg ønsker ikke å frigjøre meg fra mitt eget liv. Jeg vil forandre det, men fremdeles være den som lever det. Å skyve det over på en annen stakkar med lavere lønnskrav føles ikke riktig. Det blir en form for ekstrem outsourcing og mental globalisering jeg får grøsninger av.

Vi skal bare…

Dette er det gjentagende mantraet som alltid funker. Vi skal bare, det ene og det andre… Som regel innebærer det venting. Eller utsettelse på ubestemt tid. Skal bare er bølgen som vasker bort sandslottet av vage planer og drømmer.

Mark forsvinner inn i excel-arkene sine, med budsjetteringer og regnestykker. Han setter deadlines basert på nedbetaling av lån og hvordan bankkontoene ser ut. Selv forsvinner jeg inn i drømmeland. Mens Mark står stødig og realistisk, svever jeg rundt og sliter med å peile inn et fremtidig mål og legge en fornuftig slagplan som tar meg dit.

Herregud som jeg misunner alle de som ikke sliter med denne rastløsheten! Som med hånden på hjertet kan si at de ikke kjenner denne evige lengselen etter å bryte opp og reise videre. De som virkelig ikke vil. De som ikke har noe som helst ønske om å endevende tilværelsen sin. De som ikke har noe som helst ønske om å utforske utkantene, men som har plantet aksen i sitt univers stødig ned i huset eller hagen, eller 8-4-jobben, eller hva det nå enn måtte være. Jeg misunner de som føler at en del av lykken og livsgleden ligger i det forutsigbare i hverdagen.

Samtidig er jeg antagelig enda mer misunnelige på de som har kommet nærmere oppbruddet enn det vi er, som Soletraveller og disse Gærne Vikingene.

Tenker du noen gang på Wally, spør Mark. Wally er en amerikaner som har slått seg ned midt på Koh Kradan. Paradise Lost, heter backpackerstedet hans. Det kunne vel så gjerne vært Paradise Found. Wally var drittlei livet i USA og endte opp på en liten øy i Andamansjøen.

Paradise found

Vi må ta en Wally, sier Mark. Jeg nikker ivrig, og skjærer tenner da jeg innser at det ikke bare betyr å kjøpe seg en flybillett til hvorsomhelst og stikke på ubestemt tid. Det krever planlegging. Noe jeg ikke er veldig god på. Dessuten innebærer det en justering av komfortsonen.

Det krever en holdningsendring som ikke styres av kortlivet shoppingglede, og filosofien om at et visakort er til for å brukes. I hvert fall hvis reisebudsjettet skal rekke lenger enn nærmeste tax-free. Selv jeg ser det.

Det krever en mental justering å måle livsinnhold og verdi i erfaringer og opplevelser, istedet for det afrikanske farm-huset, og gadgetene som beriker tilværelsen med surround-lyd og trådløs synkronisering.

For min del krever det et visst mot å ta steget ut i økonomisk usikkerhet, og det å ikke helt vite når og hvor fra neste innskudd på konto vil komme.

Dessuten krever det startkapital. Man må ofre noe, til fordel for noe annet. Hamstret i meg synes det er lettere å pakke alt i esker og containere i tilfellet hun vil angre. En annen del av meg føler en viss skrekkblandet fryd og befrielse over å ikke eie mer enn det som får plass i en bil.

Er dette vår midtlivskrise, spør Mark. Noen kjøper seg sportsbil, og noen foretrekker å bytte ut kona. Andre kjøper rosa skjorter, eller tar dansetimer. Vi vil bli beach bums og reise jorda rundt. Når han sier det på den måten skal jeg antagelig bare være glad for at jeg får lov til å bli med. Men kanskje har han rett. Kanskje vi har kommet så langt på veien at vi begynner å føle tidspresset og at det haster. Om vi skal få tid til å gjøre alt det vi vil gjøre.

Problemet er ikke at vi ikke kan, utfordringen ligger i det å tørre. Jeg gjentar dette til meg selv mens jeg bygger opp mot til å hoppe i det. Utfordringen ligger i det å virkelig, virkelig bestemme seg. Eller, som det står på doveggene i diverse dive shops: Don’t dream your life, live your dream.

Vi må ta en Wally. Ja, det er faktisk helt livsviktig. Ellers kommer vi til å visne på rot.

 

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 5.0/5 (6 votes cast)
Alla dessa dagar som kom och gick..., 5.0 out of 5 based on 6 ratings
Share