Jeg får besøk av familien utpå den norske høsten en gang. Det er en stor begivenhet. Det er tross alt ikke så ofte det kommer norgesbesøk til den afrikanske farmen. Forståelig nok, den ligger jo som kjent ikke på charterruta.
I tillegg til å kjenne et prekært behov for å fikse et par av de der tingene man skulle ha gjort på huset i flere år allerede, er jeg i planleggingsmodus. Gud vet hvorfor, men av en eller annen grunn krever dette besøket mer planleggig enn når venner og kjente svinger innom.
Egentlig vil jeg vise dem alle mine favorittsteder på en gang. Men det innebærer at de må reise land og strand, bokstavelig talt, rundt på under tre uker. Det er så klart mulig. Spør bare Tonje og Kristin, men jeg er ikke sikker på om det helt ønskelig. De skal på ferie, tross alt. Ikke sette personlig rekord i antall kilometre tilbakelagt i bil.
Prestasjonspresset (knis) og generell latskap har gitt meg beslutningsvegring, og nå sitter jeg bare og tvinner tommeltotter mens jeg mentalt sender familien fra Luderitz til Katima Mulilo, med korte pitstop ved alle de kriker og kroker jeg har kommet over de siste årene, og som jeg synes fortjener et besøk. Needless to say, den mentale planen er helt håpløs og urealistisk.
Så derfor blir det en bildeserie på fire deler her på bloggen i løpet av den kommende uka, med bilder og lenker til overnattingssteder slik at familien også kan være med på å bestemme om det skal vi skal se på elefantene i Caprivi eller vandre i fjellene i Aus.
(Klikk på bildene for å komme til innleggene)
NORDØST (Caprivi, Kavango og den afrikanske farmen)
NORDVEST (Etosha, Damaraland, Kaokoland og Skeleton Coast)
SØRØST (Windhoek og Kalahari)
SØRVEST (Namibørkenen, Naukluft-fjellene, Swakopmund, Aus og NamibRand)
I utgangspunktet ser reiseruta omtrent slik ut:
Windhoek – NamibRand – Sossusvlei – Swakopmund – Farmen – Kavango – Farmen – Etosha – Windhoek
Men så klart er det rom for omveier og vingling. Innenfor landets grenser.
Hvis familien din trenger bærer, så må du bare gi beskjed!
Bærer? Vi er jo ikke heeeelt kolonialister lenger daaah. Men, du kan få lov til å være med som familiefotograf. 😉
Jammen da sier vi det. Se mailboksen din.
Jammen da gjør vi det. Og hvis det skulle passe seg slik, har jeg hørt rykter om at jeg kommer til å befinne meg i Caprivi/Kavango, på leting etter noen store puser og ville hunder i juli og august. Hvis du i tillegg kunne tenke deg å være naturfotograf, mener jeg…med et snev av action og drama. 😉
Det blir jo bittelitt kjøring ut av det der også 😛 Kolmanskop burde vært med, spør du meg (det gjør du jo strengt tatt ikke), men man kan ikke få med seg alt.
Uansett: heldige, heldige, heldige familien din!
😀
Jeg skulle så veldig gjerne tatt dem med ned til Aus og til Kolmanskop. Det er to av mine favorittsteder og steder jeg veldig gjerne vil vise frem. Men nå blir det NamibRand, eller Sossus som blir sørligste stoppested på turen.
Og du har helt rett…det blir definitivt lang nok tur med denne reiseruta også. 😉
Heisa girl!
Savner deg, så nå måtte jeg stikke innom 🙂
Må være litt rart å få besøk hjemmefra innimellom også – så langt hjemmefra. Surrealistisk…?!
Jeg syntes det var veldig rart (men heldigvis kjempekoselig) å dra med foreldrene mine til Irland nylig sammen med Irish…til hans irske gale familie 😀
Får ta en visuell runde i Namibia med innleggene dine.Lengter jo etter å dra dit selv – vi får se hva naturen og den politiske situasjon tillater når vi endelig er på veien. I øyeblikket begynner det å putre så smått i noen vulkaner på Island igjen – jeg krysser det jeg har for at det ikke vil bidra til noen forsinkelser av noen sort!!! 😀
Klem på deg!
Hvis dere vil komme, så må dere forte dere Sole. Seriøst, jeg vet ikke helt hvor mye lenger vi klarer å holde fortet og manne oss opp til å bli værende. Verden kaller. Hva gjør vi her? Fastgrodde og lei. Kanskje dere kan svinge innom farmen på ferden deres, også kan vi hoppe på ekspedisjonen som følgebil et stykke?
Klem!
Eg har hatt nokre handleturar på SPAR i Katima, og den gamle ferja på Zambiasida til Sesheke.. Good times