How did we end up here?

Han het Heinrich, så klart. Han var Marks oldefar, og kom fra en tysk storbonde-familie. Siden han var ikke odelssønn måtte han på et eller annet vis skape sin egen fremtid. Som tradisjonen var på den tiden i Tyskland, endte det med at han vervet seg i militæret. Det var ofte slik: Eldstesønnen tok over gården, mens den nesteldste ble familiens offiser. Og de yngre hadde mer frihet til å vingle litt hit og dit, og kanskje bli det de egentlig drømte om.

Oldefar drømte egentlig om å bli bonde. Og det var en drøm han til slutt klarte å realisere, selv om veien dit var lang og dramatisk og inneholdt mer action enn en traust tysker i utgangspunktet hadde forestilt seg.

Opa Heinrich ble sendt til tyske Sud West Afrika med Schutztruppe like før 1. verdenskrig.

Han var en av de temmelig ufrivillige soldatene som ikke hadde noe ønske om å rette geværet mot andre. Han klarte aldri å avansere opp fra bunnivået fotsoldat i reservekompaniet, og ble aldri offiser.  Opa klarte, i følge egne dagboknotater, aldri å treffe en eneste neger eller brite.

Hva gjør jeg her? spurte Opa seg selv da han ble liggende midt i kryssilden mellom Basterne og et tysk kompani høyere oppe i fjellene ved Sam Kubis i mai 1915.

Tyskerne brukte fjellene i Sam Kubis som naturlige festningsverk. Mellom kampesteinene fant de små rom som ble brukt som skyttergraver...

Men en ting er å være imot krig. Noe helt annet er å ligge i dekning i og føle fiendens kuler gnive like forbi øret. Da forsøker man i hvert fall, skrev Opa. For hvis valget står mellom deg eller meg, så velger jeg meg selv inntil jeg er livstrett og lei av dage.

Det kunne nesten blitt Opa den gangen. En baster traff han i ryggen. Antagelig ble han reddet av sin egen utrustning som gjorde at kula forandret retning og røsket av en stor flenge, istedet for å gå tvers gjennom. Det ble et dypt, blødende kjøttsår.

Provisorisk lappet sammen ble han transportert på ei skranglete oksekjerre til Windhoek. Det tok to dager, og hver hump var rein tortur, skrev han i dagboken sin. Men dette ble også hans gyldne mulighet til å skulke videre militærtjeneste.

...Men det holdt ikke for tyskerne. Selv om de hadde fjellene, de militære styrkene og mer kunnskap om krigstaktikk enn basterne. De tapte, på nesten uforklarlig vis, slaget ved Sam Kubis. 8 mai er i dag en av basternes viktigste merkedag. De valfarter til Sam Kubis og minnes den dagen de vant over tyskerne. Med guds hjelp.

Opa kom til Namibia som fotsoldat utstedt for å redde en tysk koloni. Han skulle kjempe for et sted han i utgangspunktet ikke følte noen tilhørighet til, og som på alle vis var en helt annen verden enn hveteåkrene i nord-Tyskland. På veien gjennom Namibia, fra Luderitzbucht til Windhoek, forelsket Opa seg i landet. Han falt for de endeløse slettene i sørlige Namibia, og i ørkenlandskapet.

Utsikten fra en av skyttergravene i Aus. Beklager dårlig kvalitet. Panoramaet er satt sammen av fem bilder for å forsøke å gi et bedre inntrykk av landskapet.

Da såret fra Sam Kubis hadde leget og han ble utskrevet fra lasarettet i Windhoek, reiste han sporenstreks sørover igjen.

Han fikk arbeid som gårdsarbeider på en av de store farmene like ved Keetmanshoop. Han fant tilfredsstillelse i å løse praktiske problemer som vannforsyning, og laget egenproduserte mursteiner av en kombinasjon av elvesand og leiren termittene bygger tuene sine. Det krevde visstnok en hel del eksperimentering til for å finne den ideelle kombinasjonen som gjorde steinene sterke nok.

I dag er gårdshuset han hjalp til med å bygge en utvasket ruin.  De hjemmelagede mursteinene vaskes bort av de få årlige regnskurene som skyller over det åpne landskapet. Kalde vinternetter og fukt har sprengt og erodert.

Opa Heinrich fikk to barn: Fritz og Hilda. Hilda var en gærn peppermø som ble boende på familiegården til hun ble 88 år. Da pakket hun de gamle reisekistene Opa hadde tatt med seg fra Tyskland og flyttet på gamlehjem. Litt service skal jeg da unne meg på mine gamle dager, sa Hilda. Hun var lei av å lage egen mat, og synes det var et slit å fylle badestampen med kjelene hun varmet opp på den gamle treovnen i kjøkkenet. Det var lillebroren giftet seg og førte slekten videre.

Opa Heinrich har i dag fem gjenlevende barnebarn og en hel stokk med oldebarn og tippoldebarn. En del av dem besøker ruinene og trasker samlet i Opas fotspor for første gang. Vi leser høyt fra dagbøkene hans, og Opa skriver om krig og fred og religion og sånt. Han nevner et par søte jenter, og klager over all sanden.

Fanden ta sanden, skriver Opa. Den er overalt. Den knaser mellom tennene når jeg tygger det nybakte brødet. Den lagt seg til inne i ørene i løpet av natten. Jeg rister pleddet mitt hver eneste morgen. Jeg koster gulvet ved enhver anledning. Og likevel er den her. Som en fast følgesvenn jeg ikke klarer å riste av meg. Fanden ta sanden.

Likevel er det her i sørlige Namibia han helst vil bo. På den tiden ble landarealene solgt på denne måten: Man satte seg på hesten, men en hel grensepæler og red som faen. Det landarealet man klarte å ri rundt og sette opp grensepæler langs, i løpet av en dag, kunne man kjøpe for 1 Deutsche Mark per hektar. Det var spottpris også den gangen.

Opa ville være med på leken, men først måtte han få tak i cash. Så han gikk ombord på et passasjerskip som tok han tilbake til Tyskland og la inn en søknad om lån hos faren. Som, på tross av at sønnen ikke hadde gjort det overvettes bra i hæren, likevel gav etter.

Da Opa endelig kom tilbake til Namibia, med cash og kone, var landarealene i sørlige Namibia for lengst ridd opp og solgt. Så han lempet kona og bagasjen på ei oksekjerre i Luderitzbucht og reiste nordover, i håp om å finne drivverdig mark et annet sted. Han kom helt til Otavi før han fant eiendommen han lette etter. Gården som er barndomshjemmet til barna og barnebarna.

Barnebarna husker han bare som en noksÃ¥ gammel, senete kar. Han var arret og preget av pionerliver, men han drakk alltid kaffe av fine porselenskopper. Og han var glad i fugler. Ekstremt glad i fugler, mimrer de. Akkurat da letter en Verreaux-ørn (Black eagle) fra fjelltoppen like bak Eagle’s Nest i Klein Aus Vista.

Ved veis ende: Eagle's Nest ved Klein Aus Vista

Det er slutten på den familieutflukten. Plutselig kommer de på alt de vil dele, og innser at tiden er i ferd med å renne ut. Så de snakker i munnen på hverandre og forteller gamle historier, iblandet nyhter de mener er av interesse for søsknene. Men da den sorte ørnen seiler like over hodene på oss, stopper alle å snakke og tar frem kikkertene sine istedet. For er det noe Opa Heinrich har overført til barnebarna sine, så er det en felles interesse for fugler. Alle kan fortelle om ornitologiske utflukter og Opa, som med krokete, gamle fingre, pekte på fjærkre mens han fortalte og forklarte. Alle husker den gamle fugleboka med utslitte, falmede sider og med permer som for lengst hadde gått i oppløsning.

I flere minutter sitter de slik, med blikket mot himmelen i taushet. Ørnen leker seg i ettermiddagsvinden. Dette hadde Opa Heinrich likt, sier det ene barnebarnet.

Det var jaggu bra han baster’n ikke traff bedre, svarer den ene broren.

Peter, mellomnavn Heinrich. 4. generasjon og nyeste skuddet på stammen.