Søndagspludring – Galskapen lenge leve

Våkenatt. Det er ikke ofte denne fruen sitter opp til soloppgang nå for tiden. Det krever en ekstremt god grunn til at droget ikke lemper seg selv i seng rundt midnatt og snorker seg gjennom nattens mørkeste timer.

Jeg husker en tid da det å være våken, i seg selv, var spennende nok til å ikke legge seg. Jeg husker jeg satt på fortauskanten hjemme sammen med barndomsvennene og at vi tvang oss selv til å holde oss våkne. Den som duppet av et øyeblikk ble ristet våken igjen. Gluggene våre blinket som porselensdukkenes: På autopilot, mens blikket var groggy og ufokusert. Det var alltid en som krøp til korset. Og gjengen buet hetsende til vedkommende hadde forsvunnet inn i sitt eget hjem. Da brøt resten av oss opp også. For hva var poenget med å bli sittende oppe hele natten når vi ikke var fulltallige? Prosjektet mistet livsgnisten, sovnet, kall det hva du vil. Det var ingen som kom med bemerkninger til den som gav seg først dagen etter. Egentlig, når sant skal sies, var resten av oss mest lettet over å endelig komme oss i seng, og likevel ikke ha vært førstemann som gav opp prosjektet.

Det var i netter som dette at man etterhvert kasserte livsfilosofien som var basert på at guttelus var livsfarlig. Mens resten av gruppa duppet med hodene, kunne to hender møtes diskret i gresset. Åndenød blandet seg med skrekkblandet fryd. Og en erkjennelse om at det finnes noe mer som man enda ikke er i stand til å helt se konturene av. Og guttelusa gikk fra å bli skadedyr til fascinerende interessante. Sånn var det.

Det er egentlig ingen god grunn til at jeg forteller dere dette. For de som var der, vet allerede. Og alle dere andre har kanskje andre barndomsminner fra sommernetter i duggvått gress, og vet også. Det fantes en tid da den største bekymringen var om det var hvitløk i Grandiosaen, og om pannluggen sto rett opp. Og…et…par…andre ting. Nok om det. Så den eneste grunnen til at jeg i det hele tatt tenker på sommernetter i naboens rosebusker og spireahekk, må i så fall være at jeg er i det mimrete hjørnet i dag, og at jeg hadde våkenatt i natt.

Selv om den ikke var i duggvått gress med en gjeng fjortiser med alle sine nykker. Jeg benket meg ned foran tv’en, inntullet i dyna og så på ishockey.

Det er også noe å mimre over, for jeg husker så vidt den tiden da jeg fremdeles passet på armlenet på pappas stressless. Det var den gangen da teddybjørner fremdeles hadde en funksjon. Jeg satt storøyd og så på Canada Cup, ishockey, på tv. Og jeg fikk lov, utrolig nok. Til tross for at det var langt over sengetid. Jeg fant aldri noe gehør for denne dilla blant vennekretsene i rosebuskene, men den rant ikke ut i sanden, selv om den bokstavelig talt ble lagt på is, av den grunn.

September 1984.

Canada vant over Sverige i best av tre kamper i Canada Cup. Jeg var liten jentunge med kritthvit, solbleket hår og melketenner. Og Steve Yzerman spilte sin første internasjonale turnering. Spør meg ikke hvor jeg var da Oddvar Brå brakk staven. Spør meg heller om NHL-hockey.

I årene etter 1984 har jeg terrorisert familie og venner som hadde Canal + og tilgang til NHL-hockey. Jeg har bannet over kranglete videokassetter og avbrutte sendinger. Jeg har akket og ojet meg gjennom elendige radiooverføringer på altfor dårlig internettforbindelse, og hatet Avs som bare Red Wingere kan gjøre (det er en lang historie). Og jeg har sukket lettet over bredbåndets ankomst, og at parabolleverandøren i Namibia, etter mye gnåling, endelig har inkludert en kanal som sender hockey.

Nesten 27 år senere.

Det er mørkt på den afrikanske farmen. Hundene snorker på verandaen og katten ligger krøllet sammen i fotenden av sengen. Jeg har ikke teddybjørn lenger. Red Wings-capsen er falmet og hullete, og lagskjorta satte Lillebror fyr på for en halv menneskealder siden. Kanskje det er på tide å finne et nytt lag?

Jeg tar med meg dyna og tasser ut i stua og slår meg ned foran tv’en. På ESPN varmer kommentatorene opp med høyedpunkt fra forrige kamp. Det er noe spesielt med ulende, amerikanske kommentatorer. Jeg mener, Scheie er kul han. Sikkert. Men ingen kan rope scooooooores, som en amerikaner kan. Det oppmuntrer til en form for primitiv flerstemt hyling. Mark kommer ut i stua, i halvsøvne og med bustete hår, og lurer på om det går bra. Står jeg det over? Men det var da for helvete ikke hans skyld, freser jeg tilbake, og veier mot en helt uskyldig spiller som er på vei mot utvisningsboksen. Mark river seg i håret, himler med øynene og forlater galskapen.

Det er noe velsignet enkelt med idrettsglede. Det er enten eller, og basert på enkel sort/hvit-tenkning uten for mye gråsoner og komplikasjoner. Det går bra, eller det går helt ræva. Enkelt og greit. Og når det går ræva klarer man å stable seg greit på beina igjen og tenke ‘neste kamp‘. Går det bra er dagen reddet. Idrett kan gi glede uten for mange, eller for dype, nedturer. Kanskje det er det jeg forsøker å si: Å tape på håndballbanen var forsmedelig, men ikke verdens undergang. Å vinne var derimot en glede man kunne sveve på en stund. Det tok mye lenger å lande etter en seier enn det gjorde å riste av seg et tap. I bunn og grunn er det et positivt regnskap som gir mer enn det tar.

Jeg måtte ta et vanskelig valg for et års tid siden. Da Steve Yzerman bestemte seg for å stikke fra hele Hockeytown og Detroit Red Wings og slå seg ned i Tampa, Florida. Jeg har sittet rådvill på gjerdet i tiden som har gått. Det var lett å heie på Canada i OL, men jeg har vinglet litt hit og dit i NHL’en en stund. Man legger ikke til side 25 år som lojal WingNut sånn helt uten videre. Først da Red Wings tapte i semifinalen i Western Division var saken klar:

Fra nå av er det Tampa Bay Lightning som gjelder. Og Steve Yzerman, så klart.

GO BOLTS!

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 5.0/5 (3 votes cast)
Søndagspludring - Galskapen lenge leve, 5.0 out of 5 based on 3 ratings
Share