Etosha-weekend

Jeg er tilbake i Etosha. Det begynner å føles som om jeg pendler mellom Dyrene i Afrika og hjemlige brekkbønner. Det har blitt mange turer i det siste, og flere kommer det til å bli.

Elefantene har kommet tilbake til områdene sør for saltsjøen. Under regntiden trekker de nordover, til områdene av parken som ikke er åpne for publikum.

Mark blir igjen på gården for å holde styr på kuene som er stresset over en leopard som allerede har tatt to kalver den siste uka. Vi skjærer tenner i ergelse. Vi liker rovdyrene, men hvert husdyr som slaktes er et synlig tap på bankkontoen.

Noen litt stressa kuer

Og det er litt derfor jeg er tilbake i Etosha: For å kick-starte rovdyrsprosjektet, og sette meg mer inn i de såkalte human-wildlife conflicts som preger landbruket i grenseområdene til Etosha.

Vi kjenner et par av bøndene som bor like ved parken, og vi hører om ville tilstander. Det kommer mange spennende leirbålhistorier fra den kanten av landet. Bøndene forteller om hvordan man kan stå og mekke på bilen og bli nærmest blåst overende av et løvebrøl da en pus kikker inn i garasjen. På høylys dag, et steinkast unna huset.

Vi hører om de som får løveflokker på besøk i hagen i løpet av natten. De kvester bikkjene og legger seg til ved svømmebassenget, som jo er et helt fantastisk vannhull, når alt kommer til alt. Og vel verdt å forsvare mot omverdenen.

Men som regel kommer de ikke inn i hagen eller inn på tunet. De er silent killers som sniker seg rundt i mørket og som forsyner seg av kveget. En ku er minus 5000 kr. Og da tar jeg ikke med i beregningene alle de kalvene man kunne forvente at hun skal produsere i løpet av de neste årene. De fleste trekker på skuldrene over å miste ett dyr. Men de er ikke like likegyldige når antallet begynner å nærme seg 20 per år.

De aller fleste episodene der rovdyr forsyner seg av husdyrbestanden hører vi aldri noe om, av tragiske, men opplagte grunner.

Det er ikke rart at en del bønder lirer av et skudd eller to, og graver ned katta i et vortesvinshull istedet for å rapportere den til myndighetene. Det er uansett ingen kompensasjon for rovdyrstap, og det eneste bonden risikerer er at miljødepartementet starter en etterforskning av skyteepisoden, som i verste fall ender med dom og bot. Vis meg den namibiske bonden som tropper opp hos miljøverndepartementet med lua i hånden for å bekjenne sine synder…

Det langsiktige målet må være en helt annen rovdyrspolitikk og naturforvaltning. En mer transparent forvaltning der overpopulasjon og problemdyr kan utnyttes som en ressurs, heller enn som en stinkende hemmelighet i et vortesvinshull.

Så jeg er tilbake i Etosha, mens Mark passer på kuene på farmen. På vei gjennom parken fra Namutoni til Okaukuejo vurderer jeg om det finnes muligheter for å la rovdyrene selv betale en del av regningen i forbindelse med prosjektet. Jeg tenker Dumbo, min fjernadopterte djevelrokke i Tofo, og vurderer om Stompie også kan bli adoptert av en safarigjest, eller en europeer med katter på hjernen. Tankene går i ring rundt ideen om å gjøre dyrene til en vare, et salgbart produkt, og hva det eventuelt vil kreve, og om det er ønskelig å markedsføre dem på den måten. Og til slutt om den formen for frivillig donasjoner vil monne til noe som helst i prosjektbudsjettet, og om den vil føre til mer kunnskap og forståelse om rovdyrene på den afrikanske savannen.

For de av oss som er involverte er målet å få en bedre forståelse og oversikt over rovdyrenes bevegelsesmønster. Er det de samme som gang på gang terroriserer folkene rundt parken? Hvorfor går de ut i første omgang? Finnes det måter å redusere utbrytertrangen?

Studier andre steder tyder på at mange av kattepopulasjonene er strengt kontrollerte hierarkier, og at frafallet av en alfahann skaper kaos i rekkene. Det var det som skjedde i flokken til Stompie for et års tid siden. Og det er et kjent problem blant leopardene. Når alfahannen forsvinner dukker det opp flere unge hanner som ønsker å ta over reviret. Resultatet er en periode med lovløshet og et større antall rovdyr som alle håper å vinne det nye territoriet. I mellomtiden spiser de geiter og kveg (hvis de er utenfor nasjonalparkene), og gir bonden grå hår. Mye kan tyde på at det er det samme som skjer rundt Etosha, men vi vet det ikke helt sikkert.

Vi ønsker oss radiohalsbånd med gps slik at vi kan kartlegge bevegelsene. Det er ikke så spennende som det kanskje høres ut. Det krever ikke at jeg ragger rundt i parken med telemetri-utstyr for å finne kattene. Vel, som regel ikke. Nå og da må et dyr oppsøkes, men det aller meste vil skje på en dataskjerm på kontoret.

Drøyt halvveis gjennom parken begynner skuffelsen over at jeg ikke så Stompie på Chudop-slettene å melde seg. Og siden det er en kjensgjerning at kattedyr liker Axel Roses katzenjammer, setter jeg på Guns’ n Roses og sveiver ned ruta.

En ung hannløve med en hel del arr som kan brukes som kjennetegn til identifikasjon ved senere anledninger.

Helt i begynnelsen av Paradise City dukker det opp en ung hannløve i veikanten. Han er en ukjent kar enn så lenge, men arrene og mønstret værhårene sitter i vil være nok til å gjenkjenne han ved en senere anledning. Den ene løven er nok til å klassifisere safarien som vellykket. Så jeg skrur på Norah Jones istedet og bruker tiden til å tenke på hvordan prosjektet bør se ut, og på alle de små tingene i veikanten.

Giraffene i Etosha tygger og suger på knokler og bein for å få i seg mineraler og næringsstoffer

En gjeng med gribber (lapped-faced og white-backs) slåss om restene av en gnu.

Close call: En sebra har sluppet fra det med skrekken.

Head rest: To sebraer bruker hverandres bak som hodepute under siestaen

En varan ligger i solsteken og jakter på jordekornene som bor på andre siden av veien.

Vi har ikke meerkatter/surikater i Etosha. Men vi har en hel haug andre mongooser som også er søte når de står på to og holder utsikt mens resten av gjengen graver etter snop.

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 5.0/5 (6 votes cast)
Etosha-weekend, 5.0 out of 5 based on 6 ratings
Share