Jeg er tilbake i Etosha. Det begynner å føles som om jeg pendler mellom Dyrene i Afrika og hjemlige brekkbønner. Det har blitt mange turer i det siste, og flere kommer det til å bli.
Elefantene har kommet tilbake til områdene sør for saltsjøen. Under regntiden trekker de nordover, til områdene av parken som ikke er åpne for publikum.
Mark blir igjen på gården for å holde styr på kuene som er stresset over en leopard som allerede har tatt to kalver den siste uka. Vi skjærer tenner i ergelse. Vi liker rovdyrene, men hvert husdyr som slaktes er et synlig tap på bankkontoen.
Noen litt stressa kuer
Og det er litt derfor jeg er tilbake i Etosha: For å kick-starte rovdyrsprosjektet, og sette meg mer inn i de såkalte human-wildlife conflicts som preger landbruket i grenseområdene til Etosha.
Vi kjenner et par av bøndene som bor like ved parken, og vi hører om ville tilstander. Det kommer mange spennende leirbålhistorier fra den kanten av landet. Bøndene forteller om hvordan man kan stå og mekke på bilen og bli nærmest blåst overende av et løvebrøl da en pus kikker inn i garasjen. På høylys dag, et steinkast unna huset.
Vi hører om de som får løveflokker på besøk i hagen i løpet av natten. De kvester bikkjene og legger seg til ved svømmebassenget, som jo er et helt fantastisk vannhull, når alt kommer til alt. Og vel verdt å forsvare mot omverdenen.
Men som regel kommer de ikke inn i hagen eller inn på tunet. De er silent killers som sniker seg rundt i mørket og som forsyner seg av kveget. En ku er minus 5000 kr. Og da tar jeg ikke med i beregningene alle de kalvene man kunne forvente at hun skal produsere i løpet av de neste årene. De fleste trekker på skuldrene over å miste ett dyr. Men de er ikke like likegyldige når antallet begynner å nærme seg 20 per år.
De aller fleste episodene der rovdyr forsyner seg av husdyrbestanden hører vi aldri noe om, av tragiske, men opplagte grunner.
Det er ikke rart at en del bønder lirer av et skudd eller to, og graver ned katta i et vortesvinshull istedet for Ã¥ rapportere den til myndighetene. Det er uansett ingen kompensasjon for rovdyrstap, og det eneste bonden risikerer er at miljødepartementet starter en etterforskning av skyteepisoden, som i verste fall ender med dom og bot. Vis meg den namibiske bonden som tropper opp hos miljøverndepartementet med lua i hÃ¥nden for Ã¥ bekjenne sine synder…
Det langsiktige målet må være en helt annen rovdyrspolitikk og naturforvaltning. En mer transparent forvaltning der overpopulasjon og problemdyr kan utnyttes som en ressurs, heller enn som en stinkende hemmelighet i et vortesvinshull.
Så jeg er tilbake i Etosha, mens Mark passer på kuene på farmen. På vei gjennom parken fra Namutoni til Okaukuejo vurderer jeg om det finnes muligheter for å la rovdyrene selv betale en del av regningen i forbindelse med prosjektet. Jeg tenker Dumbo, min fjernadopterte djevelrokke i Tofo, og vurderer om Stompie også kan bli adoptert av en safarigjest, eller en europeer med katter på hjernen. Tankene går i ring rundt ideen om å gjøre dyrene til en vare, et salgbart produkt, og hva det eventuelt vil kreve, og om det er ønskelig å markedsføre dem på den måten. Og til slutt om den formen for frivillig donasjoner vil monne til noe som helst i prosjektbudsjettet, og om den vil føre til mer kunnskap og forståelse om rovdyrene på den afrikanske savannen.
For de av oss som er involverte er målet å få en bedre forståelse og oversikt over rovdyrenes bevegelsesmønster. Er det de samme som gang på gang terroriserer folkene rundt parken? Hvorfor går de ut i første omgang? Finnes det måter å redusere utbrytertrangen?
Studier andre steder tyder på at mange av kattepopulasjonene er strengt kontrollerte hierarkier, og at frafallet av en alfahann skaper kaos i rekkene. Det var det som skjedde i flokken til Stompie for et års tid siden. Og det er et kjent problem blant leopardene. Når alfahannen forsvinner dukker det opp flere unge hanner som ønsker å ta over reviret. Resultatet er en periode med lovløshet og et større antall rovdyr som alle håper å vinne det nye territoriet. I mellomtiden spiser de geiter og kveg (hvis de er utenfor nasjonalparkene), og gir bonden grå hår. Mye kan tyde på at det er det samme som skjer rundt Etosha, men vi vet det ikke helt sikkert.
Vi ønsker oss radiohalsbånd med gps slik at vi kan kartlegge bevegelsene. Det er ikke så spennende som det kanskje høres ut. Det krever ikke at jeg ragger rundt i parken med telemetri-utstyr for å finne kattene. Vel, som regel ikke. Nå og da må et dyr oppsøkes, men det aller meste vil skje på en dataskjerm på kontoret.
Drøyt halvveis gjennom parken begynner skuffelsen over at jeg ikke sÃ¥ Stompie pÃ¥ Chudop-slettene Ã¥ melde seg. Og siden det er en kjensgjerning at kattedyr liker Axel Roses katzenjammer, setter jeg pÃ¥ Guns’ n Roses og sveiver ned ruta.
En ung hannløve med en hel del arr som kan brukes som kjennetegn til identifikasjon ved senere anledninger.
Helt i begynnelsen av Paradise City dukker det opp en ung hannløve i veikanten. Han er en ukjent kar enn så lenge, men arrene og mønstret værhårene sitter i vil være nok til å gjenkjenne han ved en senere anledning. Den ene løven er nok til å klassifisere safarien som vellykket. Så jeg skrur på Norah Jones istedet og bruker tiden til å tenke på hvordan prosjektet bør se ut, og på alle de små tingene i veikanten.
Giraffene i Etosha tygger og suger på knokler og bein for å få i seg mineraler og næringsstoffer
En gjeng med gribber (lapped-faced og white-backs) slåss om restene av en gnu.
Close call: En sebra har sluppet fra det med skrekken.
Head rest: To sebraer bruker hverandres bak som hodepute under siestaen
En varan ligger i solsteken og jakter på jordekornene som bor på andre siden av veien.
Vi har ikke meerkatter/surikater i Etosha. Men vi har en hel haug andre mongooser som også er søte når de står på to og holder utsikt mens resten av gjengen graver etter snop.
En ikke helt ukjent utfordring i grenselandet mellom rovdyr og tamdyr. Får tro at du finner en vinkel på prosjektet som kan komme alle parter til gode.
Det bør være veldig overkommelig og mulig å finne en løsning alle kan være fornøyde med. Hvis det er slik at det er en overbestand av f.eks. løver i Etosha så bør det være mulig å heller redusere bestanden gjennom trofejakt utenfor parkgrensene, som langt på vei, og kanskje til og med litt forbi, dekker kostnadene bøndene har gjennom tap av kveg. Man kan tenke seg konsessjonsområder med fellingstillatelse på et visst antall dyr.
Det betyr altsÃ¥ at jeg ikke er helt imot løvejakt… Noe en del av meg selv protesterer mot nÃ¥r jeg sitter og ser pÃ¥ Stompie og familien hans. Det kan være at det er det eneste fornuftige alternativet. Men jeg vil at jakten skal være lovlig, og registrert og at dyrene blir meldt inn til staten.
Sikkert ikke lett å få til en fornuftig løsning, men som du er inne på, en trofejakt med god kontroll av dyr som blir skutt. Ville det dekke utgiftene til bøndene da?
En form for fjernadopsjon av dyrene i Etosha kunne godt vært noe. Ville sannsynlig gitt flere besøkende ogsÃ¥. Gjevt Ã¥ dra pÃ¥ safari etter “sitt” dyr.
Vet jeg sikkert ville tatt turen for Ã¥ se min Stompie 🙂
Du fÃ¥r kanskje en telefon fra Norge angÃ¥ende meg og en jobb. Bare si jeg er en kjekk og grei mann 😉
Hoy Flabben. Ja, du tror du ville vært keen på å møte din egen Stompie? Jeg tenker også at en form for adopsjon for å dekke en del prosjektutgifter ville være en vinn-vinn-situasjon for alle involverte. Campene, som må være involvert i forbindelse med informasjon etc. til gjestene, vil i hvert fall ikke få færre gjester. Og de vil ha minimalt med strev. Og forhåpentligvis vil det også tjene løvepopulasjonen i parken over tid.
Det er nok i overkant naivt å tro at man kan forvalte løvene som trekker ut av parken på en måte som ikke innebærer felling på noe vis. Så det dreier seg mest om å vurdere og bestemme hvordan denne jakten skal foregå, enn om man skal si ja eller nei til løvejakt.
Ingen fra Gnore har ringt enda, men jeg svarer sÃ¥ klart, som sant er, at du er en kjernekar. 🙂
Wow jeg er utrolig fascinert av disse fantastiske bildene, baade i dette innlegget og i tidligere! Vakkert! Jeg faar virkelig lyst til aa besoke disse stedene…
Ogsaa ville jeg fortelle at etter at et tidligere innlegg du skrev om couchsurfing saa meldte jeg meg paa og naa har jeg hatt tre sofasurfere paa besok i lopet av de siste tre ukene! Det har vaert veldig morsomt og tror de har vaert fornoyd ogsaa.
Hei Irene
Så morsomt at du meldte deg på couchsurfing etter at du hadde lest denne bloggen. Og at du har hatt noen overnattingsgjester gjennom cs også. Jeg synes det er et fantastisk konsept, og jeg er i det minste veldig innstilt på å låne bort min egen sofa. Når det gjelder cs som overnattingsform for meg selv på ferie er er jeg mer usikker, men det spiller ingen rolle. Nå ble jeg ordentlig glad. Håper du får flere hyggelige besøk.
Takk for hyggelig kommentar! Ja, det har vaert moro, de tre jeg har hatt har vaert veldig hyggelig og alle har laget mat og vaert sosiale. Foles virkelig som kulturutveksling (jeg er tidligere AFS-er og glad i den slags!) Og jeg bor i en dyr by i USA saa jeg skjønner at de setter pris paa det. Naar jeg reiser selv tror kanskje jeg kommer til aa benytte meg av “coffee or a drink”-alternativet, for aa mote folk paa nye steder, uten aa sove paa sofaene deres. Jeg liker hotell! 🙂
Det er fint Ã¥ drøyme seg vekk i bilda dine før vinduvask i stor stil mÃ¥ gjennomførast 🙂
Dyra “dine” er sÃ¥ flotte,men forstÃ¥r at Ã¥ fÃ¥ dei nært innpÃ¥ skapar store problem. Lukke til med Ã¥ finne gode løysingar !
Ja, det er ikke bare bare Ã¥ fÃ¥ besøk av slike nabokatter under vindusvasken, Marie. Huff, det ER ikke greit altsÃ¥. Det er faktisk ordentlig problematisk og direkte farlig for dem det gjelder. Men vi fÃ¥r se hvordan det gÃ¥r videre…
Åh, jeg begynner å bli smårar av å sitte hjemme og være arbeidsledig. Kan jeg komme og være gårdsarbeider hos dere? Og se på sjiraffer i fritida?
Ja, jøss. Bare kom! Hvis du passer huset kan jeg kanskje fÃ¥ lagt inn noen flere feltdager ogsÃ¥. 😉
ay, Chi: jeg elsker kuene dine Рde ser gode og glade og myke og fine ut, og jeg vil kysse dem! jeg har alltid likt kuer, og n̴ skal jeg virkelig ha meg en nyvernet biffburger, baby, oh yeah!
Hepp!
(PS – jeg tror jeg elsker sjiraffen ogsÃ¥! smaker de godt? *ler* 😀 )
*Leeeer*
Herregud Knut. Du og kuene dine. Men det skal sies: Vi har ekstra myke og søte kuer for tiden. De er halvt limousin eller angus. Og da blir de litt…fluffy og langhÃ¥rete med krøllete lugg og hÃ¥rete ører. Og med ekstra fine fibre som gjør burgeren helt himmelsk! 🙂
Aner ikke hvordan sjiraffer smaker, Kaptein. Du trenger ikke spise ALT du elsker… Eller er du helt…Twilight…?
hahaha – jaaaaaaaaa, jeg elsker kuer, Silje-baby, det har vi jo snakket om før, og kuene dine er kjempefine og det eneste jeg mÃ¥ legge til er at jeg strengt tatt bare er glad for at jeg ikke lenger føler meg som en hund nÃ¥ og da for da slipper jeg altsÃ¥ Ã¥ lukte dem i RUMPA nÃ¥r jeg møter dem *ler*
😀
Hepp!
update: sjiraffen ser stein ut!
😀
Trur han ER stein, Kaptein. De virkelig nyyyyyyyter de der knokkelsigarene sine og er helt i sin egen verden mens de sutter i vei…
*Smask*
Hmmm… Og jeg som syntes det var litt eksotisk Ã¥ se en hare i hjemmelige skogtrakter i helga… 😀
Flotte dyr og vanskelige problemstillinger. Alltid mye lettere å sitte på god avstand og mene at det er viktig å verne om rovdyrene. Uansett viktig å finne løsninger som bokstavelig talt er til å leve med for flest mulig!