Mabul – take it or leave it

Jeg får en overveldende følelse av å være på hjemlige trakter da vi lander i Tawau i Sabah-provinsen på Borneo. Det er smack bang rett tilbake til livet i Indonesia for mange år siden. Til tross for at Sabah er malaysisk.

På vei gjennom passkontrollen, gjennom slitne gusjegrønne korridorer med slitt linoleum, synker hjertet mot magen. Lets face it, Indonesia hadde sine oppturer og nedturer. Og selv om jeg har vurdert å reise tilbake de siste årene, skyver jeg landet til side og ser mot andre feriedestinasjoner. Urettferdig? Ja, kanskje. Men sånn er det altså.

Utenfor stÃ¥r det en sliten minibuss og venter pÃ¥ oss. Vi slenger sekkene inn i bilen og setter oss pÃ¥ benken like bak sjÃ¥føren. Han fyrer opp air-con’en pÃ¥ maks og i løpet av fem minutter er vi begge to frosne pinner. Forsøk pÃ¥ Ã¥ fÃ¥ sjÃ¥føren til Ã¥ skru ned pÃ¥ isvinden blir mottatt med ivrig nikking og tannløst smil, men er alt i alt fullstendig mislykket. Vi endevender bagasjen pÃ¥ leting etter fleece og skjerf istedet.

Da vi kommer frem til Semporna er det mørkt. Luftfuktigheten legger seg som vanndråper på frontruten, og lummer dis slår mot oss da dørene i minibussen åpnes. Temperaturforskjellen er sinnsyk. Fra ufrivillig nedkjøling til badstu. Halsen liksom snører seg sammen i protest, og jeg formelig kjenner at forkjølelsen slår seg ned bakerst i ganen og begynner å kile.

Vi skal egentlig ikke være i Semporna, men flyet fra KL var forsinket og nå står vi her, ved kaien i Semporna, lenge etter at siste båten til Mabul har kjørt. Så vi ender opp på det første backpackerstedet vi finner. På et rom som lukter fuktig betong med en skrikende apekatt i treet like utenfor, og elendig live-musikk fra en bar like ved.

Valget står mellom å drikke seg snydens og kaste seg med i galskapen på nabobaren, eller trykke puten over hodet og stenge verden ute. Til slutt blir det en kombinasjon.

Vi setter oss ned ved baren, men drikker oss ikke snydens. Musikken er bedre når den blåser ut trommehinnene på nært hold. For selv om trommehinnene pulserer i protest, hører vi ikke at vokalisten synger falskt, eller feilskjærene til musikerne.

Vi blir sittende i hver vår lille boble omringet av ugjennomtrengelig larm mens vi tyller nedpå et par pils. Og alt i alt funker det som bare det, for når vi kommer tilbake til rommet har vi lydtette dotter i ørene og hører verken hverandre, eller apekatten utenfor.

Vi har ikke hørt et eneste godt ord om Semporna. Tvert om har vi blitt fortalt at det er et høl, og et transitsted det er om å gjøre å komme seg bort fra så fort som mulig.

Jeg fÃ¥r bare et lite glimt at Semporna i dagslys. Jeg gir, for Ã¥ være helt ærlig, ikke stedet en eneste sjanse. Jeg bare peiler meg inn mot bygningen der minibanken visstnok skal finnes og forsøker Ã¥ ikke tenke pÃ¥ alt det som ligger Ã¥ flyter rundt i sølevannet som skvylper oppover anklene pÃ¥ vei mot cash’en.

Det eneste jeg registrerer fra hovedgata ved kaien er at husene er upersonlige betongklosser med falmet maling som alle er bygget etter samme mal, og at Sempornas unge herrer kjører biler som ville fått enhver harry råner til å sikle i misunnelse. Her finnes alt fra felger med juletrebelysninger, til dundrende bass som sikkert slår inn på Richters.

Jeg sukker lettet, fordomsfull og jævlig, da jeg endelig sitter i båten som skal ta meg ut til Paradis.

Men hvor lenge var Eva der liksom?

I sjøen rundt Semporna og på vei mot øyene utenfor setter motoren søppel i vranga opptil flere ganger. Ferden preges av uventede bråstopp for å plukke skrot bort fra propellene, og sikksakk-kjøring for å unngå store flak med tomflasker og plastikkemballasje.

Jeg ser at Mark svelger tungt ved siden av meg. Det var ikke helt dette vi hadde sett for oss. Vi så for oss krystallklart vann fullt fisk og sunne, fargerike korallrev. Istedet skjærer baugen gjennom guggete vann vi ikke føler for å dyppe tærne i en gang.

Mabul ligger omtrent 45 minutters reise ut i Sulusjøen.

Den eneste grunnen til Ã¥ legge reiseruta om Mabul er dykking, og den er i tillegg i verdensklasse. Dykkingen er i hovedsak sÃ¥ kalte ‘wall dives’, med nesten stuprette kanter som forsvinner ned til 1000 meters dyp like i strandkanten. Man mÃ¥ regne med noe strøm, og det er lett Ã¥ bli dybdeforvirret hvis man glemmer Ã¥ følge med pÃ¥ instrumentene.

Mabul, Kapalai og Sipadan er verdenskjente for fantastisk marint liv, med alt fra hammerhai og djevelrokker, til miniatyr-critters man ikke kan se noe annet sted. Dykkestedene ligger like i strandkanten, og er lett tilgjengelige. Flere overnattingssteder tilbyr ubegrenset, gratis dykking pÃ¥ egenhÃ¥nd (med buddy) pÃ¥ sine egne ‘house reefs’.

Da vi kommer til Mabul har de malaysiske myndighetene utstedt tsunamivarsel. Man skulle kanskje tro at det kunne bli oppfattet foruroligende på en pytteliten øy som på det høyeste kanskje er to meter over havflaten. Men vi bare trekker likegyldig på skuldrene.

Tsunami? Pyttsann, pyttsann. Vi kommer fra et av de verste uværene i manns minne i Thailand, og tenker at ingenting er verre en fem meter høye bølger i en liten skonnert med motorhavari i Andaman.

Hvis tsunamien kom, så forsvant den stille igjen. Jeg så den i hvert fall ikke. Og hytta ble stående, hel og på samme sted, under hele oppholdet.

Stedet vi skulle bo pÃ¥ Mabul, Scuba Junkie’s Mabul Resort, brant ned et par uker før vi dro pÃ¥ ferie. Overnattingsalternativene vi kunne velge mellom i samme prisklasse var ikke særlig oppløftende. I ettertid oppdaget vi at det kanskje mest skyldtes at vi ikke sjekket ut den andre siden av øya (sjekk f.eks. SMART Divers), før vi hadde sjekket inn og betalt for resten av oppholdet.

Mabul…Mabul… Hva skal man si om Mabul?

Mabul er en øy som kunne vært et tropisk paradis, men som for mange, likevel ikke er det.

Da myndighetene bestemte seg for å fjerne all bebyggelse fra Sipadan i 2006, flyttet overnattingsstedene og befolkningen til naboøya Mabul, som allerede hadde en del overnattingssteder og et par landsbyer. Resultatet er at Mabul i dag er overfylt av en kombinasjon av dykkere og sjøsigøynere. Med alt det medfører. Selv bodde vi like ved den største landsbyen på øya, en shanty town på stolper. Kloakken og søppelet ble lempet rett ut i sjøen like foran verandaen vår. Vi badet aldri fra stranden der vi bodde.

Det er lett å rynke på nesa over Mabul. Det er lett å se potensialet i øya, og så bli litt nedstemt over at hele stedet er en dynge, der fattige, nakne barn leker i sølepyttene og der duftopplevelsene går fra råtten fisk og kloakk, til fantastisk curry i løpet av et lite sekund.

Jeg gjorde i hvert fall det. Jeg rynket på nesa, og om hjertet sank på veien ut av flyplassen i Tawau, var det ingenting mot hvordan det stupte da båten endelig la til ved kaien på Mabul.

Det er helt opplagt at det kun finnes to overnattingsalternativer i nærheten hvis man vil klamre seg til illusjonen om urørt paradis (Sipadan Water Village og Kapalai Resort), uten overveldende innslag av dunstende realisme.

Og nå som jeg har klaget meg gjennom en lang, negative tirade om Semporna og Mabul, lurer du kanskje på hvordan ferien var?

Vel…

Den var fantastisk! Jeg reiser tilbake når som helst.

Det tok bare litt tid å skrote illusjonene. Men når de endelig var blitt feiet ut av hodet og kastet på bålet, så jeg Mabul med andre øyne.

Mabul er…ærlig og autentisk.

Øya forsøker ikke å være noe annet enn det den er. Den kunne ha vært en konstruert turist-enklave. En tropisk illusjon med perfekte strender og med cocktailservering på stranden. Hotellkjeder og malaysiske myndigheter kunne tatt kontrollen over øya og gikk den en perfekt ansiktsløftning, og gjort den til et kunstig sted som ikke ville hatt noe med malaysisk virkelighet å gjøre, men et sted mange av turistene ville snakket overstrømmende om, og syntes var helt vidunderlig.

 

Kanskje ville det blitt arrangert ‘kulturelle turer til nærmeste sjøsigøyner-landsby’ et eller annet sted i nærhet. Mange av oss ville betalt en liten formue for en slik dagstur med tradisjonell lunsj, og alt det der.

Når vi kom tilbake på ettermiddagen kunne vi slanget oss på solsengene på de perfekte strendene på Mabul, og ikke brukt en eneste tanke på fattigdommen i sigøyner-landsbyen lenger. Og i vårt stille sinn sukket lettet over at vi ikke trenger å bli mer belemret med lokalbefolkningen enn i de små dosene vi selv frivillig tillater oss i løpet av ferien.

Sånn kunne det vært. Men slik er det ikke.

Mabul er et sÃ¥nt…take it, or leave it-sted. Her finnes det ikke noe enten-eller. Alt er bÃ¥de og.

Så fort man trenger noe mer enn cola og øl blir man tvunget inn i landsbyene, inn i de trange smugene der blekksprutene henger til tørk sammen med klesvaska, på leting etter ei sjappe med større vareutvalg enn kjøleskapet på hotellet.

Stranden er ikke først og fremst for solsenger og rødsvidde turister. Den er fellesarealet som brukes til rensing av fisk, båtbygging, fotballbane, baderom, fiskegarn-reparasjon og søppelbrenning.

Det finnes ingen biler eller veier på Mabul. Man kan gå rundt øya på en time, på små tråkk og stier som slynger seg mellom husene.

Det mest fancy barene på øya kan sveive sammen er en GT, antagelig uten sitron. Egentlig skal man bare være glad til at ølen i det hele tatt er nedkjølt, for elektrisiteten kommer og går. Alt er basert på dieselaggregat og når det et tomt for suppe blir det mørkt.

Man våkner til bønnerop, og må pent regne med at løshundene spiser opp sandalene dine hvis du lar de bli stående igjen utenfor døren.

Man mÃ¥ leve med røyken fra søppelbÃ¥lene, og fra fiskerøykeriet. Man mÃ¥ regne med Ã¥ finne alt fra utdaterte tv’er til oppvaskbørster og dopapir i vannkanten.

Sånn er det. Sånn er Mabul. Så blir det opp til deg å velge: Take it or leave it.

Selv sier jeg Take It. Take it som bare det.

Men ikke tro at du kommer til en urørt paradisøy med tomme strender. Ikke forvent gourmetmat og room service, eller romantiske solnedganger i ensomhet.

Ta Mabul for det den er. Med alle sine lukter og lyder, og alt sitt skrot og rot.

Enjoy.

Kjedelig, praktisk info for de av dere som vurderer en Sipadan/Mabul-tur

Malaysian Airlines og AirAsia flyr til Tawau fra KL og Kota Kinabalu flere ganger om dagen. Billettene er overkommlige i pris. Fra Tawau til Semporno tar omtrent en time i bil. Alle dykkeoperatørene på Mabul har også et kontor i Semporno, i nærheten av havnen. Siden det kun er mulig å betale cash på Mabul pleier operatørene å ta betalingen i Semporno slik at kundene kan bruke kort.

Et par av dykkeroperatørene på Mabul: Scuba Junkie, Borneo Divers, SMART Divers og Seadventures.  Så vidt jeg vet er det kun SMART og Borneo som tilbyr Nitrox.

Alle dykkeroperatørene er behjelpelige med overnatting, og det er helt greit, og helt vanlig å bo hos en operatør og dykke med en annen.

Dykkebåtene kommer kjørende fra Semporna hver morgen, så det er mulig å bo på fastlandet også. Det finnes langt flere rimeligere alternativer der enn ute på Mabul. Men jeg vil likevel anbefale Mabul. Når man først er der, mener jeg.

Det blir utstedt kun 120 dagpass til Sipadan per dag. For å få plass på dykkebåtene som reiser dit må man bestille tidlig. Eller ha flaks.

Det dykkes hele året, og man man forvente sikt på 15-20 meter. Ved Sipadan kan det være sterk strøm i perioder og alle dykkene der er drift dives. På Mabul og Kapalai er det roligere forhold.

Mabul og Kapalai er paradis for makro/muck diving. Ved Sipadan finnes det også masse kule, små critters. Men man har en tendens til å overse dem og konsentrere seg mer om haiene og barracudaene.

 

 

Mabul - take it or leave it , 5.0 out of 5 based on 2 ratings