Sofasurfing

Den afrikanske farmens beboere har bestemt seg for å låne ut sine to treseters custom-made skinnsofaer til fattige backpackere som ikke har råd til å betale for et rom på den lokale lodgen, ved å registrere oss på www.couchsurfing.org. Vi gjør det med en viss tvil. Vi er tross alt begge to daffe dovendyr som liker å sløve på sofaen, og frykten for at de, mot formodning, kan være opptatt i friminuttene gjør oss småskeptiske og ikke helt overstyrlig entusiastiske.

Men det har seg slik at begge beboerne har reiseerfaringer som gjør at det å låne ut sofaen (les: gjesterommet) til reisende i nød, føles som det eneste rette.

Mark har reist rundt omkring og levd på ukjente slektningers sofaer for å strekke reisebudsjettet et par uker lenger. Han har kræsjet både her og der, og goodwill’en han har møtt gjør at han nå føler at han må gjøre gjengjeld, til og med til helt ukjente som ikke en gang er fjernt beslektet.

Silje har, ved et par anledninger for mange, vært nødt til å sove på flyplasser. Delvis på grunn av mangel på sofaer. Andre ganger har det vært visumproblemer, kranglete visakort og overbookinger som har ført til at hun, over tid, er blitt riktig så flink til å moderere flyplassbenker slik at de kan fungere som sovesofaer. Det er ikke alltid like enkelt, men hver benk har sine svake punkter. Det gjelder bare å finne dem. Noe man har god tid til når natten senker seg og sjappa stenges. Noen har påpekt at det minner mistenkelig om hærverk. Selv ser jeg på det som en overlevelsesstrategi.

Hadde jeg visst at det fantes noe sånt som couch surfing ville jeg uten tvil latt benkene på Heathrow, og i Singapore, og New Dehli stå i fred og heller ringt en reddende engel.

Blutkoppie, Namib Desert: Own room, but communal ablutions. Expect firm mattress.

Couch surfing er, i tillegg til å være et billig alternativ (gratis), en fantastisk mulighet til å oppleve litt av hverdagen i et annet land. Det er ingen tvil om at man kan få et temmelig forskrudd inntrykk av et sted hvis man bare lever på inngjerdede lodger, godt beskyttet fra virkeligheten som lusker rundt på utsiden mens kelneren disker opp en femretters. Det er den lokalkjente som kan vise vei i bakgatene, eller dele interessante leirbålhistorier med deg. Men det er klart, å bo hjemme hos noen mens man er på ferie er ikke alles drømmescenario. Personlig er jeg skeptisk til å kræsje på andres sofaer, og mindre skeptisk til å låne ut min egen.

For et par måneder siden fikk vi en smakebit på hvordan det kan være å være vertskap for sofasurfere. Mark fant en lost, fransk familie i en snodig antikk militærdoning som hostet og harket seg bortover den offentlige veien som går tvers gjennom farmens buskas og beitemarker. De het passende nok Jean Claude og Julie, og de hadde med seg den stumme (på grunn av trassalder og tenåringsnykker) fjortis-sønnen Pierre på den O Store Afrikareisen.

Jean Claude og Julie forsto knapt nok et ord engelsk, men var veldig gode i fransk. Dette var den ultimate testen og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har glemt ALT fransklæreren min forsøkte å lære meg. Det ble mange forvirrende fakter og komplisert kroppsspråk den dagen, men hyggelig var det.

Så hyggelig at vi ikke er helt vettskremte over at det muligens kan deise ukjente mennesker ned på sofaen. Når det i tillegg finnes et visst kontrollsystem og noen tiltak for å forsøke å redusere muligheten for at den ukjente gjesten ligner på Freddie Kruger eller hun der barnevakten i Hånden Som Rører Vuggen, har vi derfor tatt mot til oss og ønsker alle sofasurferne der ute: Velkommen til den afrikanske farmen!

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 5.0/5 (6 votes cast)
Sofasurfing, 5.0 out of 5 based on 6 ratings
Share