Prikkete puser og Freia melkesjokolade

Mark sier han synes vi skal finne oss et nytt favorittdyr. Vi ser leoparder altfor sjelden, sier Mark. Det blir mer frustrasjon enn glede av sånt. Vi bruker timer og dager på å saumfare savannen etter prikkete puser, og reiser hjem igjen uten å ha funnet noen de aller fleste gangene. Mens vi kjører rundt i Etosha denne helgen teller vi på en hånd hvor mange ganger vi har sett leopard i parken. På en hånd. På ti år.

Kan vi ikke ha sebraer som favorittdyr istedet, spør Mark. Det er mye enklere, og vi er garantert å se hundrevis hver gang.

Det er omtrent som å be meg foretrekke namibisk sjokolade fremfor Et Lite Stykke Norge. Det funker ikke på den måten. Selv om han så klart, på en måte, har et poeng: Vi burde sette pris på det vi har, og ikke alltid hige etter det som er vanskeligst tilgjengelig.

Men på den annen side, når vi da er så heldig å finne en leopard, eller få tak i norsk melkesjokolade, er gleden desto større. Og i helgen var den helt klart stor nok til å forkaste prosjektet med å opphøye sebraen til Favorittdyret.

Vi som bor i Namibia har for lengst oppdaget at førstegangsbesøkende generelt har mer flaks med sjeldne dyr enn vi inngrodde har. Det er som om dyrene liksom liner seg opp langs veikanten og viser seg frem fra sin beste side når de ser leiebilene, eller turbussene, komme kjørende. En god stund levde jeg lykkelig med slik nybegynnerflaks, inntil jeg sakte men sikkert ble integrert i det namibiske samfunnet og mistet de magiske evnene.

Turistene krysser de ivrig av i guidebøkene, og kjører lykkelige ut av Etosha et døgn senere med flere sightings enn en normal namibier kan håpe å få med seg på flere år. De fleste av dem vet ikke en gang hvor heldige de er.

En og annen permanent bosatt safarifarer skjærer tenner i misunnelse når de hører om dyreopplevelsene. Selv har jeg funnet en helt annen strategi: Jeg henger meg på på turistene. Særlig skandinavene. Jeg lar dem betale for leiebilen og campingutstyret og bare blir med på lasset. Innimellom tar jeg til og med betalt for det. Noen ganger med unnskyldningen om at jeg kan *host* hjelpe dem med å finne frem i Etosha. Eller bare holde dem med selskap.

Strengt tatt er det så klart stikk motsatt. Som eremitt på den afrikanske farmen hungrer jeg etter normale skandinaviske samtaler og velkjent sjarong og humor. Jeg suger det til meg omtrent som nordboere samler opp D-vitaminer til mørkere tider. Når det dreier seg om nordmenn kan slike turer bli jul og bursdag på en gang: Jeg får Freia sjokolade, kan snakke norsk OG ser leoparder på en gang. It just doesn’t get any better than that.

 

I ti år har jeg lett etter leoparder i trærne i Etosha. Jeg har sett meg svimmel og frustrert på tette trekroner og blader som blafrer i vinden. Utallige ganger har jeg hylt STOPP BILEN, bare for å myse på utvekster, krokete greiner og gule blader. Det måtte så klart noen førstegangsbesøkende, norske safarigirls til for å endelig, en gang for alle, få bekreftet at også Etoshas leoparder klatrer i trær.

(Jeg slenger denne like gjerne med i Petunias Himmelsk #34-tema, fordi det VAR det. Himmelsk, altså. For både søtmomsen og katteelskeren. Flere Himmelsk-innlegg for denne uka finner du her!)

 

 

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 5.0/5 (3 votes cast)
Prikkete puser og Freia melkesjokolade, 5.0 out of 5 based on 3 ratings
Share