Desiland (En bokanmeldelse)

Gud bedre, denne anmeldelsen satt langt inne. Jeg tror jeg fikk Desiland av Mala Naveen i november en gang, og nå er det midten av april. Og jeg kan ikke en gang unnskylde meg med at jeg har lest så veldig mye annet i mellomtiden.

Hvor skal man begynne?

Her kanskje:

Tittel: Desiland

Forfatter: Mala Naveen

Aschehoug forlag 2010

Dette er historien om den mer eller mindre dysfunksjonelle familien Mehta som bor på/i Stovner/Bombay.

Når alt kommer til alt er familien forresten ikke så dysfunksjonell som den kanskje føler seg. Derimot sliter den med vanlige hverdagsfrustrasjoner som tidvis vokser seg helt ut av sitt gode skinn, slik hverdagsfrustrasjoner kan gjøre. For alle og enhver av oss.

Desiland handler om et foreldrepar, der moren på et vis (until the shit hits the fan) representerer det tradisjonelle og indiske, mens faren på mange måter har adoptert det norske i langt større grad. Det har gjort at de nå sitter med fundamentalt forskjellige syn i forhold til individuell frihet og passende allianser for de to barna sine: Suraj og Mita.

Suraj, den voksne sønnen har rømt til India for å finne seg selv, mens datteren romsterer rundt på Grønland med et filmkamera og forsøker å gjøre det samme. Funker det? Vel. Nei. Det funker ikke noe særlig bedre for dem enn det har gjort for mange av oss andre som også har vært på leting etter meningen med livet i en periode. Før vi gav opp det prosjektet og bestemte oss for å bare følge strømmen.

Da Aschehoug spurte om jeg var klar for å anmelde en ny bok, svarte jeg sporenstreks ja. Jeg hadde et stort ønske om å skrive en overstrømmende positiv anmeldelse for å rette opp det negative inntrykket jeg gav da jeg anmeldte Der Lyset Slipper Inn. Preget av prestasjonsangst tenkte jeg at hvis jeg ikke liker denne boka, kommer jeg aldri til å få anmelde flere Aschehoug-bøker.

Og da jeg fikk listen med alternativene valgte jeg meg umiddelbart Desiland. Det kan være at jeg fremdeles var i et slags Shantaram/Slumdog Millionaire-mode og lengtet etter å forsvinne i kontrastenes land.

Slik er India for meg: Det er fargerikt, kaotisk, høylytt og stinkende. Samtidig er det vakkert og idyllisk og…stillferdig, på sitt helt særegne vis. Det er alt fra hårreisende trafikk der man krysser veien med livet som innsats, til en liten gruppe kvinner med tildekte ansikter i lavmælt samtale i et tempelområde, eller rundt en felles steinovn mens lukten av gammel kloakk blander seg med nystekte roti. Og alt er så komprimert og intenst at man kan oppleve disse kontrastene innenfor et lite kvartal eller i løpet av et kort minutt.  Jeg ønsket meg tilbake til det India. Men ønsket gikk ikke helt i oppfyllelse.

Desiland er flere parallelle historier flettet sammen til en. Noen av de funker helt greit. Andre blir vage og utydelige. Kanskje særlig den som foregår i India, og det er synd. Bildene blir grumsete, og jeg klarer ikke engasjere meg nevneverdig i verken de store eller små dramaene, som jeg innerst inne ønsket at skulle suge tak i meg og få meg til å tenke: Bare en side til, bare en side til.

Og til slutt tar det helt av.

Når alt kom til alt ble jeg sittende igjen med en veldig…middels…leseropplevelse. Språket er godt. Det flyter lett, og det er enkelt å holde følge hele veien, men jeg lever meg ikke inn i historien. Jeg blir stående på utsiden og se inn, uten å føle verken sympati eller tilhørighet til noen. Jeg ser bare konturene, og utvannede, svake farger og personligheter jeg aldri blir kjent med.

Fotograf: Anbjørg Kolaas