Den 3 januar 1913 skyter Hjalmar Johansen seg i Solliparken i Kristiania (Kvam, 1997). Etter å ha utfordret Roald Amundsens autoritet under det første mislykkede forsøket på å nå frem til Sydpolen, ble Hjalmar utsatt for Amundsens langvarige vrede og hevn. Til slutt orker han ikke mer.
I september 1911 prøver Amundsen seg på et altfor tidlig fremtrykk i sin iver etter å nå polpunktet, på tross av Hjalmar Johansens advarsler. Ekspedisjonen overraskes av dårlig vær og kulde. Det resulterer i en hasardiøs retrett tilbake til Framheim i Hvalbukta ved Rosshavet. Hjalmar Johansen setter livet på spill for å redde Kristian Prestrud, og lykkes med det. Men tilbake på Framheim, klikker den ellers sindige Johansen og setter spørsmålstegn ved Amundsens autoritet: “…dette kaller jeg ikke en ekspedisjon, dette kaller jeg panikk”, avslutter han det verbale uværet mot Amundsen (Skarstein, 2008).
Hjalmar Johansen er så klart ikke imot Sydpol-ekspedisjonen i seg selv, men han setter spørsmålstegn ved Amundsens strategi. Hjalmar er fornuften, mens Amundsen representerer de impulsive følelsene. Sammen er de dynamitt. Så lenge det varer.
Amundsen tilgir han aldri, og Hjalmar forvises fra sydpol-ekspedisjonen. Da Amundsen endelig når frem til Sydpolen, håper Hjalmar Johansen at dette vil få sjefen hans i bedre humør, men det viser seg at Amundsen er av den langsinte typen. Dessuten har han interesse av å skjule og glatte over sporene etter panikkflukten som på flere vis var svært kritikkverdig, og begynner en langvarig kampanje for å undergrave Hjalmar Johansen og gjøre han til en ikke-person i norsk polarhistorie. Han lykkes langt på vei.
Først i 1997, 84 år etter at han tok livet av seg, fikk Hjalmar Johansen en form for oppreising gjennom biografien Den tredje mann. Beretningen om Hjalmar Johansen av Ragnar Kvam, men likevel nevnes han sjelden i oppramsingen av polarheltene våre.
Det er ingen tvil om at det har vært en hel del dolking i ryggen og spisse albuer i norsk polarhistorie. Det ble nok tatt en hel del snarveier her og der også, både byråkratisk og rent fysisk, men likevel var mange av aktivitetene og ekspedisjonene, i hvert fall delvis, statlig finansiert. De reiste altså ut, med den norske staten som støttespiller i ryggen selv om de kunne regne med liten, eller ingen, assistanse når de først befant seg i isødet.
Amundsen var den første på Sydpolen, og ble dermed en av de store norske folkeheltene. Han vant kappløpet, men andre ekspedisjonsdeltakere ble skadelidende i prosessen. Amundsen solte seg i glansen, mens andre led i skyggen, og for noen ble prisen det kostet å være med på sydpol-ekspedisjonen altfor høy.
Jeg bare nevner dette siden Amundsen de siste dagene har blitt nevnt mye i media, og blitt ukritisk fremstilt som helt.
Jeg synes ikke vi skal sammenligne Jarle Andhøy med Roald Amundsen. Ekspedisjonene deres er for ulike til at det er hensiktsmessig. Riktignok er målet med turen å ‘gjenerobre Sydpolen 100 år etter Amundsen’, men mye har skjedd siden den gang. Mens Amundsen gikk på treski i Ingenmannsland, forsøkte Andhøy å nå polpunktet med en firhjuling på South Pole Highway.
Men hvis man absolutt skal sammenligne, så kan man kanskje si at Berserk hadde med seg en Amundsen, men manglet, den minst like viktige, Hjalmar Johansen.
Vi har ikke NRK her nede på den afrikanske savannen, og bredbåndet er ikke bra nok til å få noe vettugt ut at bildeoverføringene på internett. Så jeg leser nyhetsartiklene istedet.
Jeg ser på bildene av Samuel Massie og tenker mitt. Nei, dette er ikke en kritikk av Massie. Han er en 18-åring som knapt nok er blitt tørr bak ørene. Denne gutten har livet foran seg, forhåpentligvis. Et langt liv som skal fylles med erfaringer på godt og vondt. Men jeg ser på Massie, på den kule lua, og den bustete gladgutten, før jeg gir meg i kast med kommentarrekkene under nyhetsartiklene.
Blant kommentarene er det et par setninger, mellom alle henvisningene til Nansen og Amundsen, som gjentas til det kjedsommelige og som biter seg fast: De visste hva de gikk til. De visste hvilken risiko de tok. De var forberedt på farene.
Mens jeg leser dette, så ser jeg for meg Massie som bare vil spille play station, og spør meg selv: Var de VIRKELIG det?
Var virkelige hele mannskapet på Berserk (ikke bare Andhøy selv) helt, helt inneforstått med det de begav seg ut på? For nå står Massie der, som en av to overlevende av mannskapet og som representant Berserk-gjengen, og han fremstår svært lite overbevisende i så måte.
Riktignok er det mange av oss, inkludert meg, som så på oss selv som verdensmestere med full kontroll i 18-årsalderen, men nå som jeg snart er dobbelt så gammel er jeg ikke like ovenpå lenger. Og i et kritisk øyeblikk tviler jeg på at jeg ville være til å stole på i den alderen. Som representant for play station-generajonen ser jeg tilbake på meg selv i den alderen, og spør meg selv om jeg, på tross av blomstrende eventyrlyst og et intenst ønske om å se verden, ville hatt noen som helst forutsetninger for å kunne forstå hva det vil si å mønstre på som førstereisgutt på Berserks Antarktis-tokt.
Det kan være stort sprik mellom det vi tror om oss selv, og det vi faktisk er i et kritisk øyeblikk. Det er lett å skrive et testamente og si at man er mentalt forberedt på å ofre alt. Og i trygge omgivelser er det lett å hevde at vi er selvberget og ikke vil ha hjelp. Men når det virkelig gjelder, er det mange av oss som vil be om hjelp.
Når du ser døden i hvitøyet, innser du brått hvor veldig lyst du har til å leve. Kommer man fra det med livet i behold vil en slik hendelse kunne prege veivalgene dine videre. Man blir ekstra glad i livet etter å lurt mannen med ljåen. Det er som om sansene skjerpes slik at man er i stand til å absorbere mer enn man gjorde tidligere.
Men det er en viss risiko for at man kan bli våggal og overmodig. Man blir ruset på livet og avhengig av spenningen, og oppsøker farene og utfordringene for å kjenne den overveldende livsgleden idet man nok en gang har utfordret skjebnen og kommet fra det med livet i behold. Hvor langt man er villig til å gå varierer så klart for hver enkelt av oss. Mange har aldri noe behov for å løsrive seg fra A4-livet. Noen lever litt på kanten, og andre slipper taket fullstendig. Med varierende hell.
Så lenge man holder seg innenfor lovverket, og tar ansvar for egne gjerninger skal disse eventyrerne få lov til å gjøre akkurat som de vil.
Men vi skal ikke kimse av A4-livet. Og man skal ikke kritisere dem som velger å leve trygt innenfor rammene. På sett og vis trenger eventyrerne A4′erne og sofasitterne. Uten de sedate, fastgrodde kaffedrikkerne som kontrast og grensesettere, ville de ikke vært pionerer eller synlige avvik fra massen.
I et samfunn der alle følger sine egne drømmer uten å ta noe som helst hensyn til omgivelsene sine ville eventyrerne bare ville forsvinne i mengden. Så når mange av oss hyller den frisinnede Andhøy og sier at denne typen atferd er ønskelig og noe å strebe mot, bør vi kanskje også forsøke å se for oss hvordan Norge hadde sett ut om flertallet av oss bestemte oss for å leve ut drømmene våre, koste hva det koste vil, og uten noen tanke for hvilke konsekvenser denne selvrealiseringen vil ha for resten av samfunnet.
Man skal heller ikke undervurdere sikkerhetsnettet sofasitterne representerer. Mange eventyrere ville miste muligheten til å forfølge sine drømmer hvis de ikke kunne støtte seg mot andre, mindre eventyrlystne. I et kritisk øyeblikk har mange eventyrere vendt seg til A4-erne for å få hjelp, og de satte sofasitterne har gått langt for å forsøke å hjelpe.
De som sitter igjen hjemme og passer barn, og vanner blomster og betaler husleia mens Gutta er på tur, skal ikke bare avfeies som kaklekor og idioter. På en måte er de Hjalmar Johansen. De er ikke nødvendigvis imot ekspedisjoner og eventyrlyst, men de har et annet syn på hvordan de bør utføres. Og de har rett til å reagere. Så får det bli opp til Amundsen og alle de andre eventyrerne om de tar ordene til etterretning.
*liker*
(i mangel av Facebook-knapp
)
Undre siste innlegg: Historiekunnskap
Bra blogg,
Kombinasjonen erfaring, god vurderingsevne og stå-på mot er viktig for å få til en vellykka og trygg ekspedisjon. Noe johannsen var en mester på. Man kan også nå målet hvis man stoler på flaksen, men da med en mye høyere risiko. Man minsker risikoen betydlig når man har erfaring og forbreder seg godt. Andøy har en skikkelig pondus med erfaring når det gjelder seiling, skuta var også godt utstyrt, tror ikke stormen i seg selv var et problem men de kan ha møtt driv is, eller hvert utsatt for “ising”. Det er risiko i det meste man foretar seg, du kan feks krasje selv om du holder fartsgrensa med bilen din.
Man skal respektere folk enten om de velger å dra på eventyr eller har en normal og trygg livstil. Mange mener at det er unødvendig bruk av samfunnets ressurser, når man må sette igang redningsaksjoner pga “meningsløse ekspedisjoner”. Men sammenlignet med de hundre tusner av tankskip og fly som går på kryss og tvers av kloden, for å tilfredstille overforbruket til “kaklekoret”, vil jeg si at redningsaksjonen med en liten båt og et helikopter som søkte etter gutta en uke er mikroskopisk.
Gjennom TV programmene har gutta tidligere vist fram og satt fokus på at man kan ha det fint med en enkel livstil, og jeg tror de har bidratt mye til samfunnet på denne måten. Andøy sto også frem sympatisk når han tok imot gjengen fra Tangerudbakken på Bersherk på en inkluderende måte. Andøy var også inkluderende når han tok med “problembarnet” Massie, på tur for å oppleve noe stort. Måten Massie sto fram i media var langt fra proff, noe man må forvente med kombinasjonen lav alder, liten medieerfaring og stort press etter en tragisk ulykke , han burde hvert skjermet fra seg selv..
“Mange mener at det er unødvendig bruk av samfunnets ressurser, når man må sette igang redningsaksjoner pga “meningsløse ekspedisjoner”. Men sammenlignet med de hundre tusner av tankskip og fly som går på kryss og tvers av kloden, for å tilfredstille overforbruket til “kaklekoret”, vil jeg si at redningsaksjonen med en liten båt og et helikopter som søkte etter gutta en uke er mikroskopisk. ”
Det stemmer ikke dersom man regner kostnaden pr hode. Sannheten i kommentaren er basert på forutsetningen om at “vettløyse” må være forbeholdt de få. Heldigvis. Et annet aspekt er moraliteten i det å sette redningsfolkene i fare. Jeg har snakket en del med brannrednings menn om liknende problemstillinger. De er ikke i tvil om at folk dør fordi brannmannen setter grenser for sin trygghet. Men det kunne like gjerne bli dobbeltdødsfall. De som må velge å avbryte på grunn av egen sikkerhet har det ikke lett. Litt på siden, men med noe overlappende problemstilling.
Når det gjelder det å ha det fint med en enkel livsstil kan det enkelt oppnås på andre måter – f.eks på ei hytte med 1800-talls-komfort. Uten samme risiko. Eller med en mellomting – jfr Monsen.
For all del – jeg beunder folk som “tør”… men jeg liker ikke at man tar med folk som ikke har oversikt over risikoen, ei heller at man velger bakveiene for å unngå å måtte gjennomføre ekspedisjonen på en mer forsvarlig måte.
smgj siste innlegg: Vinneren av …
Takk igjen, Silje. En veldig bra post, vi er totalt enige om dette.
Jeg må blande meg igjen, for jeg fatter ikke hvorfor folk som ikke har sett serien blir så opphengt i å angripe Berserk-folkene. Mediene er fulle av bedrevitere som skal mene ditt og datt om alt mulig uten betydning for deres eget liv. Forstår de ikke at det er de Andhøy ganske riktig karakteriserte som “kaklekoret”?
Hei Øystein. Jeg var nettopp inne på en facebook-side der en pårørende uttrykker sin sorg og sinne. Og det har vedkommende all rett til å gjøre.
(http://www.facebook.com/#!/topic.php?uid=101634540870&topic=14710).
Det slår meg at vi vi liten grad vet om avgjørelsene som ble tatt på Berserk var enstemmige, eller ei. Kanskje vi aldri får noe svar på hva som skjedde, og hvordan det har seg at det var Andhøy og Massie som var de to som fikk forsøke seg på Sydpolen.
Og det er også noe av poenget med dette innlegget. Det finnes sider av saken som ikke er av interesse for tabloidavisene, eller som kommer frem i kaklingen. Det er ikke alle helter som kommer frem i lyset. Og noen ganger fortjener de som står i skyggen mer anerkjennelse enn de får.
Da Amundsen forsøkte seg på Sydpolen første gang, forsøkte Hjalmar å stoppe han. Det klarte han ikke. Det holdt på å koste Kristian Prestrud livet. Og Amundsen tok lite, eller inget ansvar, for de andre ekspedisjonsdeltakerne sine. Amundsen tenkte kanskje at de visste hva de hadde begitt seg ut på og var godt forberedt.
Men når jeg sa at Berserk hadde med seg en Amundsen (følelsene og eventyrlysten), men manglet Hjalmar (fornuften) tok jeg kanskje feil. Kanskje Hjalmar var det, men ble overhørt?
Det har i hvert fall forekommet i norsk polarhistorie tidligere.
Kan igjen bare applaudere deg ,Silje, for fremragende skriving:-)
Det vet vi faktisk ikke, om samfunnet hadde tapt på at flere (eller alle) levde ut sine innerste drømmer koste hva det koste ville.
Vil tro at hvis alle gjorde det de hadde lyst til, uansett konsekvenser, ville summen blitt et samfunn som fungerte. På andre premisser kanskje, men det ville fungert. Om den enkelte hadde hatt et bedre eller dårligere liv enn i det samfunnet vi har i dag, er umulig å vite, siden vi ikke har mulighet for å sammenligne, selv om vi kan ha ganske så kvalifiserte gjetninger.
Kamelryttersken siste innlegg: Refleksjoner
Hei Kameldamen
Det har du så klart helt rett i. Det ville være mulig å ha et samfunn med full frihet for alle til å gjøre akkurat som de vil. Men, jeg kjenner jeg blir litt svimmel av de mulige implikasjonene, og de endringene som ville måtte til for å skape et slikt system (eller rettere sagt, mangel på).
Det ville bli survival of the fittest i praksis, og total mangel på sosial kontroll. Jeg er litt for firkantet til å like tanken, jeg innrømmer det. Jeg liker at det finnes noen minstekrav man må jenke seg etter. Og at det finnes et sikkerhetsnett som fanger opp individer som av en eller annen grunn er i fritt fall, eller som trenger en støttende hånd.
Herlig skrevet, Silje og jeg fordypet meg faktisk i en film om Johansen her forleden. Og når jeg var en svipp i London hadde NG en flott polarutstilling. For en historie det er.
Du vet vi kan drive det så langt at vi tilslutt ikke leier ut båt med påhengsmotor til dansker eller tyskere – for de kan faktisk gå ned !
I samme slengen kan vi jo også ta kvelertak på alt annerledes , all eventyrlyst og skapende kraft i vår iver etter å gjøre samfunnet vårt mest mulig A4.
Det ville vært synd.
Og vi ville stått igjen fattigere, hvilket jeg forøvrig tror at Amundsen også gjorde.
phenixmum siste innlegg: Dyr moro i Tigerstaden
Hei Phenix. Fint å se deg *klem*.
Polarhistorie er kjempespennende. Jeg ar utviklet en uventet og veldig overraskende interesse for denne perioden i norgeshistorien. Og særlig for de som reiste ut, enten de var hvalfangere eller eventyrerer.
Jeg er enig med deg i at det er en gyllen middelvei her, og at vi skal være veldig forsiktig med å polstre for mye. Vi skal ha skrubbsår, er det ikke så?
Men jeg er likevel litt overrasket over hvor mange som påpeker denne…overbeskyttelsen. Er det virkelig sånn, spør jeg meg selv noen ganger.
Jeg opplever det som en stor fordel å være norsk her i verden. Passet mitt er gyldig nesten overalt, til og med uten å ha søkt om visum på forhånd. Sparegrisen min, med norske penger, strekker langt med tanke på andre valutaer ute i den store verden.
Og i Norge så kan jeg stort sett bevege meg helt fritt, enten jeg vil padle fra Nordkapp til Drammen, eller gå fjellene på både langs og tvers. Jeg opplever det som at bruk av natur er langt mer regulert andre steder i verden enn den er i Norge.
*Sukk* Jeg har forresten fått med meg fantastiske bilder fra marka den siste uka, og kjenner et snev av hjemmelengsel. Det hadde vært noe å ta med Pøbelen på en tur til Ullevålsseter for å spise vafler og Kvikk Lunsj.
Det føles som noe som burde komme på blå resept akkurat nå… (og med det hjertesukket er det bare å vende tilbake til hverdagen og årsregnskapet).
Tusen takk for kjempebra svar på bloggen min. Nå er du på min leseliste så du kan vente deg jevnlig besøk
Nadiyya siste innlegg: Hverdagsrasismen lever
Hei Silje,
Hvor mye av Berserk saken minne det deg om den Greske tradegien om Icarus? Det høres veldig like ut til meg.
Hei Andrew.
Måtte tenke meg om nå. Icarus, sier du…Jeg hadde en vag ide om at det var han som ble brent av solen, men husket ikke myten i detalj. Nå har jeg lest meg opp. Og er enig med deg.
Tragedien om Icarus og Berserk har en hel del til felles. Det dreier seg om å vite hvor grensene går. Og å ta til seg råd og lytte til andre. På mange måter er det Deadalus som gir Icarus friheten (den kommer med vingene). Men han sier samtidig at den ikke er grenseløs. Og at det er opp til Icarus selv å vite hvor grensene går. Det klarer han ikke. Han blir overmodig og våggal og flyr/satser altfor høyt.
Tilbake til Berserk…jeg er jo en Hjalmar Johansen-fan. Jeg er vel ikke helt A4 selv, når alt kommer til alt. Men jeg har gjort mine sprell på forsvarlig og lovlig vis. Jeg liker de som er eventyrlystne, men ikke hodeløse. Jeg liker de som tar seg tid til å vurdere konsekvensene og ikke halser avsted på impuls. Jeg liker de som forbereder seg vel, og som søker opp og samler informasjon for å kunne ta veloverveide avgjørelser. Jeg liker å tenke at noen av mannskapet på Berserk hørte til denne kategorien. Men at Amundsen vant. Denne gangen også…?
Enig. Jeg har hatt mine også og fortsetter med dem men tanken slo meg at Icarus og Jarle har mye i felles. Vi får se hvordan han prøver å lande igjen. Det blir sikkert interessant. Han bør fengsles en liten stund for å få seg en liten timeout. Jeg har truffet ham flere ganger i miljøet han farter rundt omkring i og jeg må si at jeg var ikke imponert hver gang med ham som person.
Hei Andrew
Håper du er innom denne bloggen fremdeles. Har du sett denne artikkelen fra Sail-World?
http://www.sail-world.com/Europe/Andhoy-refutes-Berserk-criticism:-She-was-my-little-floating-tank./81283
Kanskje dette er et forsøk på en landing? Hva er ditt inntrykk av denne artikkelen?
Ta gjerne kontakt på mail hvis du har noen tanker om kaoset. Jeg får inntrykk av at du har mer insight og personlig erfaring enn de fleste av oss andre kan påberope oss.
Silje
Hei! Jeg har sittet å lest din blogg, med stor interesse…. Du skriver godt, er reflektert og gjør godt forarbeid med fakta. Det jeg tenker på, er ikke så mye fakta, men menneskene dette gjelder. Det er veldig lett å sitte på sidelinjen og analysere utspill og det som media har skrevet i denne saken. Det har selvfølgelig kommet en del ukloke utspill og komentarer fra mange fronter. MEN det er ikke godt å vite hvordan man selv hadde reagert i en slik situasjon.
Livet er en risikosport i seg selv. Ingen er godt nok forberedt på hva man kommer til å møte… om man er 18 eller 35 år. Man forbereder seg så godt man kan, og så langt man ser. Mer får man faktisk ikke gjort. Man tillegner seg kunnskap og erfaringer gjennom å leve. Vi søker råd og tips fra mennesker man ser opp til. Men dems råd og kunnskap trenger ikke dermed å fungere for alle. Så om gutta på Berserk har forberedt seg godt, og har vært innerforstått med risikoen en slik ferd fører med seg…. så kan livet overraske!! Det hjelper da ikke om forsikringer, tillatelser m.m er i orden, for livet, været og andre ting rår man ikke over.
Når jeg skrev under vigselspapirer, lovet forran Gud og mennesker “om gode og onde dager”, snakket med folk med lang erfaring fra liv og ekteskap…. og synes jeg var godt forberedt…. Ble ikke alt som jeg trodde.Slik er livet på mange områder.
Vi vet ikke hva som vil komme! Jeg har alltid ønsket meg et A4 liv på mange områder… har ikke fått det. Alikevel drømmer jeg om eventyr, føle at man lever! Utfordre seg selv. Selvfølgelig innenfor lovverket
Man kan til en stor grad skape seg det livet man ønsker. Takk og lov at noen tør!!
Men man må ta i betraktning at livet kan overraske, både negativt og positivt. Det er å leve! Jeg kan ikke si noe annet at jeg beundrer Berserkgutta, og deres lyst og iver etter det livet kan gi.
Desverre gikk det galt denne gangen, livet spilte ikke på lag med tre av gutta. Min dypeste medfølelse til de etterlatte.
Therese
Hei Therese
Så klart er livet en risikosport. Og ingen av oss overlever. Men, man kan ha som en gylden regel å følge fjellvettreglene også i hverdagen.
Og når jeg giftet meg, så skrev jeg også under på en ekteskapskontrakt, en form for forsikring om du vil, i tilfelle gubben og pakten viste seg å ikke leve opp til forventningene.
Du har så klart rett i at man kan bli overrasket av f.eks. dårlig vær selv midtsommers på en solskinnsdag. Men sjansen er mye mindre enn et stykke ut på høsten. Og når man reiser i så ekstreme områder som dette, så vet man egentlig at man har en kort periode der det er forsvarlig, og deretter blir alt veldig uforutsigbart. Når en hel haug andre i tillegg advarer mot nettopp været, så synes jeg det blir i overkant arrogant å avfeie den new zealandske marinen, NPI, og Antarktis-seilere som folk som ikke har peiling.
Det blir litt som Amundsens første fremrykk til Sydpolen, der han trosset alle gode råd og Prestrud holdt på å fryse ihjel. Jeg lurer på hvordan ettermælet til Amundsen ville vært om han kom hjem med kun halvparten av ekspedisjonsteamet sitt. Det ville nok i aller høyeste grad farget av og vært en stygg plett på bragden.