“Your cooperation is appreciated and those that contribute in this matter is of endless thanks”

På begynnelsen av 80-tallet, mens Zimbabwe enda ikke var fullstendig skakkjørt, pønsket noen naturforvaltere og miljøvernere ut et prosjekt som fikk navnet CAMPFIRE (Communal Areas Management Programme for Indigenous Resources).

Selve grunntanken i CAMPFIRE var at lokalbefolkningen selv måtte ta en mer aktiv rolle i forvaltningen av sine omgivelser, og da særlig naturressursene. Frem til da hadde den lokale bonden vært best tjent med å rydde land han kunne kultivere, og se til at han hadde nok beitemark til kveget sitt. Urørt savanne eller bush var ulønnsomt i forhold til kulturlandskap, og ukontrollert jakt på anteloper og rovdyr desimerte bestanden. De kommunale landområdene var preget av miljødegradering, for ingen hadde ansvar for forvaltningen, og alle hadde like stor rett til å bruke ressursene. Dyrebestanden var i fritt fall.

For at lokalbefolkningen i det hele tatt skulle kunne fokusere på naturforvaltning måtte det være lønnsomt for dem. Det måtte bidra med inntekt til husholdningen og skape forbedrede levekår. På noe vis måtte forvaltningen av ville dyr og urørt bush være inntektsbringende. Lokalbefolkningen måtte involveres mer direkte i turisme, og i salg av vilt (på lovlig vis, ikke gjennom krypjakt).

Grunntanken i CAMPFIRE spredte seg som ild i tørt gress i sørlige Afrika, og plutselig snakket alle om CBNRM-initiativer (Community Based Natural Resource Management). Det dukket haugevis av prosjekter som var basert på den samme tanken, og som kan skilte med forskjellig grad av vellykkethet. Mye kan sies om CBNRM. Det er ikke alltid grei skuring, og det er mange hindre og utfordringer på veien. Men samtidig er det heller ingen tvil om at større ansvar og makt i lokal naturforvaltning har hatt en positiv effekt i mange lokalsamfunn.

I Namibia ble det etablert såkalte conservancies. Conservancies er avgrensede villmarksområder på statseid mark. Menneskene som bor i området er ansvarlig for forvaltningen, og eventuelle inntekter og goder kommer lokalsamfunnet til gode. I 2010 var det 59 registrerte communal conservancies i Namibia. De dekket i overkant av 130 000 kvadatkilometer og hadde en samlet befolkning på rundt 235 000 mennesker.  I mange av disse finnes det en rekke tilbud til reisende som spenner fra alt fra lokale danseoppvisninger til campingplasser i villmarken.

Jeg gjør et poeng av å støtte lokale tiltak hvis de finnes i det området jeg er i. Jeg støtter heller slike initiativer enn å legge igjen en formue hos en internasjonal hotellkjede. Man får sjelden kritthvite laken og gourmet-middag. Den må man i stå fall stå for selv. Servicen er varierende, språkkunnskapene er ofte begrensede. Men likevel…

Dette er tilbud dere bør benytte dere av, folkens. Dette er bistand i praksis. De færreste av oss er villige til å fire på egen levestandard for å refordele godene. Vi ønsker å reise på safari i Afrika, og vil som regel heller bruke pengene på leiebil og flybillett enn å gi dem til et veldedig formål. På en måte er dette et komfortabelt kompromiss. En form for vinn-vinn-situasjon der du får Afrika-opplevelsen din, samtidig som pengene du legger igjen blir i lokalsamfunnet.

Kunene i nordvestlige Namibia er den regionen med flest conservancies. Mange av lokalsamfunnene her har veletablerte turist-tiltak i form av overnattingstilbud og kulturopplevelser. Det var ikke derfor jeg var i Kunene. Strengt tatt var det en jobbreise,  men siden jeg likevel var i området, ble det et par stopp på noen av campene, og her er noen glimt fra såkalte community camp sites i Kunene-regionen:

OKAVARDA REST CAMP ved Epupa Falls

Himbaene som bor i Epupa sliter tydeligvis med å få noe særlig dreis på camp siten sin. De tilbyr en gold fjellknaus uten toalett og vann. Men så er det til gjengjeld latterlig billig. 10 dollar (7-8 kroner) vil de ha per person per natt. Det er greit, sa vi. Uten å nøle. For selv om bakken er steinete og hard, så har vi en utsikt som får ørkenrotter som oss selv til å sitte i målløs beundring i timesvis.

Epupa Falls i Kunene: En av de få permanente elvene i Namibia.

Epupa Falls: Angola til venstre, og Namibia til høyre. Med mulighet for våggal grensebyksing.

HOADA CAMP SITE ved Grootberg

Hvis himbaene i Epupa har lang vei igjen å gå, så kan man kanskje si at lokalbefolkningen i Khoadi Hoas conservancy ved Grootberg er i ferd med å nå mål. De er det eneste lokalsamfunnet i Namibia som eier og driver en upmarket lodge. Grootberg Lodge ligger på kanten av Grootberg-platået og har spektakulær utsikt utover Kliprivier-dalen med nesehorn og ørkenelefanter og en forbipasserende løve nå og da.

from www.grootberg.com

Men hvis lodgen er for dyr, eller du ikke tør å forsøke deg på den utfordrende veien opp (Dette er en av grunnen til at firhjulstrekkere kommer med low range), kan du slå leir mellom kampesteinene like nedenfor fjellet også.

Hoada camp site består av en håndfull eksklusive leirplasser som alle er bygget inn blant granittsteinene rundt. Man får sin egen kjøkkenkrok med benkeplater og oppvaskkum, og utendørs, privat bad. Mens du klatrer i fjellet med en sundowner på jakt etter den beste utsikten, passer personalet på å fyre opp under varmtvannstanken og legger igjen ved til kveldens leirbål.

Hvor mye det koster? Rundt 70 kroner per person.

OKONGO CAMP like utenfor Warmquelle

Right. Så du ser skiltet, selv om det er lite og uanselig og ikke sier stort om hva du kan forvente deg. Du bestemmer deg for å ta sjansen og tar av fra hovedveien mot Sesfontein, der du vet at det står et gammelt fort med en en grei restaurant, et rent svømmebasseng og en kald øl og venter.

Veien kan best beskrives som en krøttersti, og hadde det ikke vært for at du kan ane bilspor som har kjørt her før deg ville du antagelig blitt overbevist om at du er på feil vei og snudd lenge før du kommer frem til campen.

Men hvis du er en av de, litt ekstra sta og utholdende, så vil du til slutt komme frem til veiens ende  og der det står antagelig en ung kvinne med en frynsete kladdebok som fungerer som gjestebok og venter på deg. Hun vil ta betaling for dagbesøk eller overnatting, alt ettersom (8 kroner for dagbesok, og 50 kroner for overnatting).

Hva faen gjør jeg her, vil du kanskje spørre deg selv og lure på om dette er verdt å betale noen verdens ting for. For der kvinnen står og sperrer veien er det kun gråstein og små mopanetrær. Men hun peker mot et juv like ved, og nikker mot en enda mindre krøttersti som bare forsvinner over kanten. Shit, kan vi kjøre her? spør jeg Mark og klamrer meg fast. Det er ikke til å komme bort ifra at veien til Okongo er røff og at landskapet er goldt og øde.

Okongo Camp er verdt strabasene

Men når du endelig er fremme forsvinner behovet for å halse videre til Sesfonteins svømmebasseng som antagelig er fylt til randen av tyske bussturister. For riktignok er ølen i baren i Sesfontein en anelse kaldere enn den du kan fiske opp fra camping-kjøleskapet i bilen. Men hva gjør vel det, når du har din egen, helt private pool som du ikke må dele med noen andre enn et par vannskilpadder og noen veverfugler?

De fleste community camp sitene i Namibia er samlet under paraplyorganisasjonen NACOBTA. Her kan du reservere leirplasser og få mer informasjon om aktiviteter som tilbys av lokalbefolkningen.

Reisespesialistene spår at det er Afrikas tiår, og at Namibia kommer til å trekke turister de nærmeste årene. Forstår jeg godt.