We mortals are but shadows and dust, Maximus

Verden blir ikke med inn på nasjonalbiblioteket i Windhoek. Den blir stående på utsiden og pruste eksos og tute i protest. Det er som om tiden stopper opp, eller blir ubetydelig. Som om veggurets lave tikking er ment som en hjelp for å holde på leserytmen, heller enn en svak påminnelse om livets forgjengelighet.

Den gamle, permanent bosatte, bibliotekaren kommer subbende ut fra et av bakrommene. Skoskålene hans skraper svakt mot linoleumsgulvet i korridoren. Over oss henger historiens smog. Jeg puster den inn og kjenner at forventningene sitrer i møtet med støvpartiklene, og hva som kanskje venter i en av boksene jeg ber han hente frem.

Han har bestefarsbusker med skarp press, og en litt glissen hentesveis med et par uregjerlige, strittende verver. Han har kjempet mot dem med en fuktig kam, og tapt. Nå står noen hårstrå rett til værs, mens de andre ligger lydig og pent dandert rundt skallen. Brilleinnfatningen hans er fra krigens dager, og fanellskjorta er vintage. Jeg følger ryggen hans med blikket, og mens han venter på heisen ned til kjelleretasjen vurderer jeg om jeg skal invitere han med meg ut på en luftetur.

En liten stund leker meg med tanken om å trekke han med meg ut i eksosen, og sette han ned på en av de trendy stålstolene på kaffebaren i nabobygget og spandere en americano og en pecan-muffins. Han ville komme til å sitte der som en utdatert, skarp kontrast til alt det hyperurbane som er i ferd med å invadere den gamle bydelen der det fremdeles finnes tyske bindingsverkshus, og kalksteinsbygninger med metertjukke vegger. Jeg bare leker med tanken, og da han kommer tilbake med en skranglete trillevogn med brune arkivbokser har jeg for lengst forkasten den.

Det ligger ingen saftige sexavsløringer i dagens bokser. Jeg romsterer rundt i mellomkrigstiden, og det hele dreier seg mest om handelsstandens intense ønske om å holde hvalfangerne på land så lenge som mulig. Sjømenn på landlov var lukrativ forretning, uansett hvilken bransje man var i. Jeg skummer meg gjennom saksbehandlingen av et norsk hvalfangst-firmas forsøk på å kjøpe eiendom i Walvis Bay, og jeg kjenner en sitrende spenning da jeg finner de gamle bykartene, og kan lokalisere hvalfangststasjonen. Skuffelsen kommer ut som et forstyrrende snøft som får bibliotekaren til å myse i min retning over brillekanten. I dag er den gamle hvalfangststasjonen industriområde og slumstrøk fylt med all mulig søppel og skrot. For alt jeg vet har vrakgodset blitt brukt til å stable på beina skranglete, provisoriske boliger som faller sammen hver gang vestavinden nyser, men som kan gjenreises igjen på et par minutter.

Jeg tar en tenkepause og ser ut pÃ¥ anleggsarbeiderne som henger i stillasjene rundt halvferdige, tomme skrog som snart kommer til Ã¥ bli fylt av kontorer og butikker. Og sikkert flere stÃ¥linnfattede kaffebarer som alle spiller Buena Vista Social Club og serverer middelmÃ¥dige forsøk pÃ¥ americano. Jeg kommer fra en av dem. Jeg kan fremdeles kjenne moccha-smaken og at koffeinen har sparket i gang blodomløpet og syvsovende hjerneceller. Jeg satt nede pÃ¥ en av de harde stÃ¥lstolene som blir brennhete og uutholdelige rundt lunsjtid. Svart, mumlet jeg, og mÃ¥tte holde hÃ¥nden over koppen for Ã¥ ikke fÃ¥ lempet i bÃ¥de sukker og melk. Servitøren sÃ¥ sjokkert pÃ¥ meg, og spurte meg to ganger: Er du helt sikker? Helt, helt sikker? Og jeg var helt helt helt sikker, og servitøren tsk tsk’et seg avgÃ¥rde og sa til alle de andre at hun aldri har sett pÃ¥ maken.

Jeg blir plutselig nostalgisk og trist over at kalksteinshusene og bindingsverket er i ferd med å overskygges av glass og stål. Vanligvis stopper jeg ikke opp lenge nok til å tenke tanken. Som regel bare sukker jeg lettet over at det stadig blir lettere å få tak i koffein i sentrale bystrøk og haster videre. Men inne i leserommet på nasjonalbibliotektet der tiden står stille, ser byfornyelsen annerledes ut. De gamle husene utryddes med tungt maskineri, og snart vil de bare være arkivbokser på nasjonalbiblioteket. Hvis de er heldig blir de plukket frem og tørket støv av en gang i blant. Men kanskje ikke. Det kan hende de glemmes idet grunnmuren støpes over og de håndformede kalksteinene lempes unna for å bli brukt som fyllmasse til neste kjøpesenter. I den nye støpen forsvinner mange av historiene om hvordan de gærne tyskerne jaget løver og hottentotter, om hverandre, mens de kakket kalksteinsklipper og forsøkte seg på frimurertriks med varierende hell.

Jeg ser ned på trafikken på Robert Mugabe Avenue. Vi har et veikart som kan få de fleste til å blekne. Noen hundre meter unna møter Bobby Fidel Castro, og jeg ser ned på krysset der han går i klinsj med Bismarck. Det er kanskje ikke så rart at de valgte å legge Olof Palmes vei godt utenfor sentrum. Og når sant skal sies er Olof kanskje lettet over at det finnes en viss distanse mellom han og sentrumsgutta. Bilene på Robert Mugabe Avenue speiler seg i de nye, blanke glassfrontene. De gir meg ingenting. De bare gjenspeiler lyskrysset utenfor. De er tomme, sterile skrog uten sjel.

Mellom meg og verden på utsiden ligger det hauger med gamle dokumenter. Dette er delene av ettermælet til en liten, norsk hvalfangtstasjon. Dette er restene som er igjen etter at byarealene ble omregulert til boligområder for sorte arbeidere under apartheidtiden.

Dokumentasjonen er formell, og byråkratisk. Her og der finnes det små, vage hint om interessante episoder og livshistoriene til de som holdt til ved stasjonen, men alt i alt gir arkivboksene meg kun skroget, eller rammene rundt. Jeg kommer ikke innpå menneskene som har sendt telegrammene, og jeg bare aner at nordmennene rev seg i håret av den britiske administrasjonens byråkratiske runddans.

Da bibliotektaren kommer subbende for å stenge for lunsj er jeg frustrert og midlertidig resignert. Utenfor døren griper verdenen tak igjen. På autopilot marsjerer jeg til nærmeste kaffebar. Jeg bestiller en americano, og etter en lengre diskusjon med meg selv gir jeg etter og bestiller en pecan-muffins som lunsj. Rundt meg reflekterer glassflatene rushtrafikken, uten å gi noe av seg selv. Jeg plukker fraværende ut nøttene i kaken foran meg og tenker på min egen arkivboks.