Jeg bruker søndagsettermiddagen til Ã¥ lese om sosiopater, eller…psykopater, om du vil. Det gÃ¥r ut pÃ¥ det samme, men psykologene foretrekker begepet ‘sosiopater’ fordi gærninger som Hannibal Lecter og Patrick Bateman har gjort at de fleste av oss har en temmelig forskrudd forstÃ¥else av hva psykopati egentlig er.
De fleste sosiopatene ser ut som deg og meg. Og de fyller posisjoner i yrkeslivet og i familien, akkurat som deg og meg. De er rektorer, sekretærer, naboer, søstre og mødre. Og i USA (som muligens er et ekstremt psykt samfunn, hva vet jeg?) anslår man at omtrent 4 prosent av befolkningen, altså en av 25 personer, er sosiopater. Selv om Norge kanskje er et vesentlig psunnere samfunn (igjen, hva vet jeg), betyr det likevel at du med stor sannsynlighet kommer til å møte et par i løpet av livet. Men kanskje du er en av de heldige som kommer fra det uten varige men.
Det har gÃ¥tt noen Ã¥r nÃ¥. Mange ganger har vi tenkt at ‘nÃ¥ er det over’ og trukket et lettelsens sukk, men senere funnet ut at vi bare har ridd av en storm. Og at det kommer uendelig mange flere uvær. Hvert vindkast røsker i røttene, og man mister stadig litt mer av fotfestet. Man forsøker Ã¥ holde pÃ¥ hatten og vettet, og føler seg paranoid og stresset nÃ¥r man fÃ¥r høre at man skaper en storm i et vannglass og at det som føles som full orkan, bare er hyggelig solgangsbris i andre øyne.
Når man er samlet i en større gruppe tenker man at det jo er helt åpenlyst at det hele er et spill for galleriet, men ingen andre ser noe. Hvis du nevner dine bekymringene, møter du overbærende latter eller små hint om at du er paranoid. Og til slutt tenker man at det jo opplagt er en selv det er noe galt med. For alle andre kan jo ikke ta feil.
Men sÃ¥ kommer bekyrmingsmeldingene. Noen ganger kommer de hviskende og stotrende med en usikker latter som følgesvenn. ‘Dette høres sikkert kjempedumt ut, men jeg mÃ¥ bare snakke med deg om…’ Eller i en litt mer kontant og direkte form: ‘Jeg hadde ikke tenkt til Ã¥ si noe, men nÃ¥ har det gÃ¥tt sÃ¥ langt at jeg synes dere fortjener Ã¥ vite…’ . Noen ganger kommer de som irriterende kløe pÃ¥ myk barnehud, eller i form av skitne klær og andre tegn pÃ¥ vanskjøtsel og neglekt. Men dette er ingenting som ikke litt sinksalve og et ordentlig bad kan kurere. SÃ¥ vi smører pÃ¥, og forsøker Ã¥ helbrede symptomene uten Ã¥ en gang forsøke Ã¥ forstÃ¥ hele sykdomsbildet.
Så kommer politisakene, og mengden med bekymringsmeldinger tiltar i både antall og alvor. Og da er det ingen som snakker om stormer i vannglass lenger.
Istedet stikker de fleste av oss hodet i bakken og later som om vi verken ser eller hører. Og et par enslige sjeler, som holder hodet hevet, begynner å få en vag mistanke om hva det er vi utsettes for, men de vet ikke sin arme råd, og når ikke frem med sine advarsler fordi alle de andre er for opptatt med å overdøve de ubehagelige lydene og lukke øynene. Dessuten er selve ideen om at et menneske, som egentlig burde være glad i oss, kun er et utspekulert rovdyr, så hårreisende at den er vanskelig å tenke.
Jeg liker diagnoser. Det har en verdi for meg å vite. Jeg blir urolig av å skulle forholde meg til tilsynelatende irrasjonelle og uforståelige handlinger som ikke har noen fornuftig forklaring. Når jeg først vet, kan jeg forholde meg til det meste, selv om jeg er like maktesløs når det gjelder å helbrede eller løse problemet. Men da vet jeg, i det minste. Så jeg liker diagnoser. Uansett hvor skrekkelig de er.
Det er en kvinne i periferien som til slutt tar tak i meg og får meg til å vurdere en diagnose, eller teori, som kanskje kan forklare galskapen. Hun er en av dem som egentlig ikke hadde tenkt til å si noe, men som, på grunn av egne erfaringer, og fordi hun tilfeldigvis var litt for nærme en dag det smalt, synes at hun må snakke med oss.
Hun forteller meg ting jeg egentlig ikke vil at omverdenen skal vite om min egen familie, og en stund har jeg lyst til å holde meg for ørene og late som om jeg ikke hører. Men til slutt kjenner jeg en form for lettelse istedet. Egentlig er det trøst i å vite at andre ser det samme som deg. Man finner litt fotfeste. Man kan heve hodet igjen.
Så det er derfor jeg bruker søndagen til å lese meg opp på hverdagssosiopatene som mange av oss utsettes for, uten at vi har noen klar formening om hva de er, og hvorfor de er som de er. Som regel føler vi oss bare høvlet over og etterlatt i grøfta, uten å vite hva vi egentlig ble utsatt for, og hvordan vi kunne ha beskyttet oss selv. De kommer i mange ulike varianter og alvorlighetsgrader. Men fellestrekket er at de er destruktive. De er rett og slett personer du ikke har godt av å omgi deg med.
Tenk deg en tilværelse som er helt blottet for samvittighet. Der man ikke har ansvar for noe, eller noen. Tanker som: Jeg skulle ha hjulpet…Jeg skulle ha ringt…Jeg skulle ha betalt…Jeg mÃ¥ rekke Ã¥…Huff, jeg lovte jo Ã¥…Jeg mÃ¥ ta meg litt mer av… , de finnes ikke. Deadlines og arbeidsoppgaver, husleie eller bekymringer nÃ¥r noen vi bryr oss om ikke har det bra, er helt ubetydelig. NÃ¥r barnet ditt har feber er det kun et irritasjonsmoment. Og du har aldri kjent et lite snev av dÃ¥rlig samvittighet nÃ¥r du ikke har vært i stand til Ã¥ holde et løfte eller en avtale. Denne typen bekymringer finnes rett og slett ikke, fordi de er basert pÃ¥ samvittighet, og tanken om at vi har et ansvar. At vi har en rolle Ã¥ fylle, og at vi ikke vil skuffe eller svikte de vi bryr oss om, eller gÃ¥ pÃ¥ akkord med vÃ¥r egen moral eller integritet. For de som ikke har dette, er alt helt grei skuring. No worries.
Tenk deg en tilværelse uten noen form tilhørighet. Uten evnen til å kjenne glede, annet enn i helt korte øyeblikk, basert på andres smerte. Tenk deg at omgivelsene dine kun er brikker i et spill der målet er at du skal vinne. Hva nå enn premien måtte bestå av. Og at det er slik du forholder deg til familien din, barna dine, naboene, vennene du mister en etter en, fordi de ikke takler, eller ser noe poeng i, å forholde seg til et følelsesløst vakuum. Dessuten er de er lei av å bli utnyttet.
Omgangskretsen deles inn i en indre krets som består av lojale disipler. De er dine viktigste støttespillere. Deretter kommer følgerne, de som ikke tar en like aktiv rolle i sin tilbedelse, men som likevel er støttende. Fiendene er noen få, utvalgte ofre. De skal ryddes av veien fordi de ikke passer inn i spillet. Kanskje fordi de har sett din sanne natur, eller fordi de (u)bevisst hindrer deg i tilgangen på ressursene og godene du ønsker deg. Noen ganger holder det at de er penere enn deg. De er irritasjonsmomenter, verken mer eller mindre.
Du sender ut disiplene dine på korstog for å omvende tvilerne, eller svartmale ofrene. I mellomtiden lener du deg tilbake og ser på dramaet som utfolder seg. På den måten er det aldri dine hender som blir skitnet til, og du vil antagelig aldri bli utpekt som syndebukk. Og hvis du, mot formodning, likevel blir konfrontert med noe, kan du alltids bruke løgn og tårer for å få andres sympati.
Medfølelse og sympati er den mest effektive måten å få andres forsvarsverk til å falle fra hverandre. Hvem konfronterer vel en gråtende, dypt deprimert person som ikke vet sin arme råd og som lover at det aldri skal gjenta seg? Hvis forholdet i tillegg er basert på, dype bånd i form av slektskap eller kjærlighet (ensidig riktignok), så vil vedkommende sannsynligvis klare å gråte seg til mange nye sjanser. Fordi selve tanken på å ikke tilgi, eller å ta avstand fra, ikke faller seg naturlig for mennesker som har samvittighet, og som føler forpliktelser og ansvar. Særlig overfor dem man er glad i.
Albert Einstein har sagt: The world is a dangerous place to live. Not because of the people who are evil, but because of the people who don’t do anything about it.
Jeg kjenner selv at jeg mangler evnen til å handle. Man lammes når noen bruker vår medmenneskelighet mot oss. Når det som egentlig er en styrke, blir vår store svakhet. Det er lett å tenke at tilgivelse og litt mer sympati i form av enda en ny sjanse, sikkert vil være løsningen. Til slutt vil vår usvikelige tro på menneskets godhet seire. Og det vil være solskinn og idyll i enden av tunnelen.
Men når det gjelder sosiopater advarer psykologene mot dette. De sier: Run, Forrest. Run. Redd deg selv. Distanser deg, og gjør deg selv usårbar og utilgjengelig.
Det har vært en lang vei hit. Det har vært mange stormer. Veldig lite solgangsbris, når alt kommer til alt. Jeg går alene, med tanken om at, når alt kommer til alt, er jeg først og fremst ansvarlig for å redde meg selv.
Hold hodet over vannet,
Hei Silje !
Takker så masse for dine utrolig velskrevne, kjempegode og magiske bloggsider ! Jeg er helt fascinert, leser med stor glede og beundring det du skriver og smiler for meg selv hver gang !
I dag ble jeg ekstra skjerpet, for jeg har bodd sammen med en slik psykisk voldelig og destruktiv sosiopat i 15 Ã¥r. Det kostet meg helsen min, min jobbkarriere og tok nesten i fra meg selve eksistensen min. Det har kostet blod og tÃ¥rer av en annen dimensjon Ã¥ klare Ã¥ stÃ¥ oppreist og siden vi har barn sammen, koster det fortsatt stadig vekk…
Tusen takk for at du tok opp temaet, det stemmer alt du skriver og det er liksom litt godt og hjelper litt pÃ¥ eget liv, nÃ¥r andre vÃ¥kner og oppdager disse menneskene, og forhÃ¥pentligvis kommer seg unna “i tide”. Jeg unner ingen andre Ã¥ ha disse vandrende “monstrene” i sitt liv.
Ønsker deg og dine gode dager og gleder meg til å lese alt du skriver !
Mvh Kari 🙂
Hei Kari
Jeg ventet med å svare på kommentaren din i et håp om at jeg skulle ha noe vettugt å komme med. Men jeg har egentlig ikke det.
Hvor hardt en sosiopat rammer en, tror jeg varierer veldig. Noen ganger trekker vi oss tilbake mer forbanna enn noe annet. Da kommer vi oss fort igjen ogsÃ¥. Andre ganger kan det ta resten av livet. Min egen situasjon er en liten, ubetydelig bagatell i forhold til det du har vært gjennom…
mvh tilbake.
Ps, tusen takk for hyggelig tilbakemelding på bloggen. Det er alltid inspirerende når dere nye leserne også gir lyd fra dere.
SÃ¥ vidt jeg vet, har jeg bare møtt en sÃ¥nn i mitt liv, – men det tok nesten livet av meg. Jeg var ung og i en spesielt sÃ¥rbar situasjon. Det varte i ti mÃ¥neder, – sÃ¥ løp jeg 200 mil.
Takk for fint innlegg.
Det sies at det er supereffektivt å flytte så langt bort som man overhode kan komme. Ute av syne, ute av sinn.
Veldig bra og velskrevet innlegg!
Men, mener du at disse sosiopatene/ psykopatene ikke kan lastes for sine handlinger? Fordi de ikke føler skyld? Finnes det virkelig noen som ikke vet forskjellen på riktig og galt, eller vet de det, men bryr seg ikke om de trår over grensen?
“The world is a dangerous place to live. Not because of the people who are evil, but because of the people who don’t do anything about it. ”
Tja. Jeg vet ikke helt jeg. For det er jo engang slik at det er de som gjør noe galt, som er årsaken til ondskapen, ikke de som står rundt og nøler med hva de skal gjøre med det. Hadde det ikke vært for sosiopatene, hadde det ikke skjedd. Det er lett å skylde på de som skulle ha gjort noe med det, på myndighetene, sparke oppover. Men det er de onde menneskene som velger bevisst å gjøre onde handlinger som er årsaken til problemene.
Som i den forferdelige overgrepssaken du linket til. Hadde det ikke vært for de tiltalte som har gjort de værst tenkelige handlinger mot barna (som ikke kan løpe sin vei) , så hadde det ikke skjedd!
Hei Cecilie
Nei, det mener jeg egentlig ikke.
Sosiopater har visstnok ikke evnen til å føle empati. De kan ikke sette seg inn i andre personer situasjon og har ikke evnen til å forstå hvordan konsekvensene av deres handlinger får ringvirkninger i omgivelsene. Dette er en kombinasjon av en kortslutning/hardware failure oppe i topplokket et sted, og ytre påvirkninger. Visstnok. Og siden de ikke naturlig har evnen til å føle empati, så må den tillæres. Og det blir den gjennom oppvekst og sosialisering. Derfor _vet_ sosiopaten hvilke regler som gjelder. Det er bare mye lettere å bryte dem når man ikke har noen skrupler eller en samvittighet som får normale mennesker til å stoppe opp og tenke seg om.
Sosiopaten tar et frivillig valg. Det er ingen som tvinger h•n til å utføre ugjerninger. Ergo mener jeg også at de er ansvarlige for sine handlinger.
Jeg kan være enig med deg i at Albert Einstein kanskje først burde fordømme de onde, og la røkla være i ferd. Men jeg tror han mener at vi har makt til å slå ned på og sanksjonere ondskapsfulle handlinger, men at vi altfor ofte skyr konfliktene, og heller feier ting under teppet i et håp om at det bare skal bli borte helt av seg selv. Så det blir liggende der, uhåndtert og ulmende, mens vi later som ingenting. Og det skaper gode vekstvilkår for mer problemer i neste runde.
Da skjønner jeg mer, jeg er selvsagt også enig i at når vi later som ingenting, tillater vi at ondskapen skjer.
Men jeg synes det er en lei tendens i samfunnet at enkeltmennesket ikke skal lastes for noe. Det er alltid noen andres feil, gjerne hvis de andre er høyt oppe i samfunnet, myndigheter eller ansatte i det offentlige. Folk elsker å hate myndighetene. Klart de kan gjøre grove feilvurderinger og også bevisste feil de og. Men noen ganger blir det feil å laste de som ikke gjorde noe for å stoppe det. Psykopater er vel flinke til å manipulere folkene rundt, eller så får de folk rundt til å tro at alt er i sin skjønneste orden ved å gi inntrykk av det utad. Det er sikkert ikke så lett å se hvordan forholdene er i en familie f.eks. før man har alle fakta på bordet etter at tragedien har skjedd.
At ingen grep inn i forferdelige saker som den i Alvdal, er en tragedie. Men til syvende og sist er det de tiltalte som GJORDE disse forferdelige overgrepene, som er ansvarlige og som aldri burde settes fri noen gang, siden de har forspilt sine sjanser i livet så grovt.
Hva bør egentlig gjøres med slike? Etter hva jeg skjønner er disse menneskene sÃ¥ farlige at de ikke burde gÃ¥ fritt blandt oss andre? Men hvordan fÃ¥r man “fakket” dem, mÃ¥ det slike grusomme tragedier til, for at de skal bli tatt? For det er vel ikke lov til Ã¥ arrestere noen for Ã¥ være psykopat i seg selv. MÃ¥ vi bare vente til de har gjort noe alldeles grusomt mot noen andre? Vrien problemstilling. Kan man “lære” de Ã¥ føle empati? Eller er det en gang sosiopat, alltid sosiopat?
Hmm.. Mange spørmål her;..
Takk for at du deler dine kloke tanker forresten:) Kjempeflotte innlegg på bloggen din!
Jeg er helt klart en av dem som er temmelig opphengt i at vi har et eget ansvar, først og fremst. Det betyr ikke at jeg ikke ser at ytre faktorer påvirker oss og har stor betydning.
Og når det gjelder sosiopater så tror jeg myndighetene kan gjøre svært lite. Men da snakker jeg altså ikke om saksbehandlingen i Alvdal-saken som virker som om den er svært så kritikkverdig, på veldig mange områder.
Det er jo ikke slik at sosiopater nødvendigvis er kriminelle. Men at de holder seg innafor lovens grenser betyr ikke at de holder seg innenfor det som man, innen rimelighetens grenser, kan forvente av f.eks. nære familiemedlemmer. OgsÃ¥ er det ogsÃ¥ slik at man strekker seg litt lenger nÃ¥r det dreier seg om personer man er glad i (selv om de strengt tatt ikke gjør seg fortjent til det). SÃ¥ det største problemet er vel ikke at myndighetene ikke gjør noe, men at de som utsettes for ‘terroren’ velger Ã¥ se gjennom fingrene pÃ¥ det, og lar mye passere, altfor lenge.
Hva man kan gjøre? Vel, holde seg unna og være utilgjengelig, tror jeg. Og kanskje våge å vurdere muligheten for at vedkommende kanskje ikke er den personen du skulle ønske h*n var.
Mine løsrevne tanker:
En person mÃ¥ ikke ha empatiske følelser for regler Ã¥ normer for Ã¥ vite at de skal følges. Vedkommende stÃ¥r selv ansvarlig for de brudd h*n gjør, selv om det er “lettere” nÃ¥r man er “kortsluttet”.
Jeg fÃ¥r ikke mindre bot for Ã¥ overskrife fartsgrensa der hvor det ikke er “noen” pÃ¥ veiene og den er oversiktelig kontra i tettbebygd strøk – selv om min egne holdning sier at det første er lett…
Ã… se fra sidelinjen, men ikke avverge/advare er Ã¥ være delaktig – dersom man er sikker. Er man usikker mener jeg det Ã¥ ikke gripe inn kan forsvares. Tross alt – dersom man feiloppfatter kan ogsÃ¥ konsekvensene være store.
Ã… bli utsatt … da har man all rett til Ã¥ beskytte seg selv. Jeg har helt eller delvis brutt kontakten med folk som ikke var sosiopater, men som rett og slett “trakk for mye energi ut av meg” pÃ¥ ulike mÃ¥ter i en periode hvor jeg trengte Ã¥ fÃ¥, ikke Ã¥ gi. Som en beskyttelsesmekanisme. Jeg kan ikke være raus nÃ¥r det der det skulle ha vært overskudd er et halvtomt glass. Ikke enkelt – i sær ikke nÃ¥r folkene er din egen familie.
God morgen S. Jeg er enig. Man lærer normer gjennom sosialiseringen og oppveksten, og man _vet_ dermed forskjellen på rett og galt. Det er derfor sosiopater kan holdes ansvarlige for sine egne gjerninger. Som de aller fleste av oss.
Sliter selv med dårlig samvittighet i forhold til delaktighet, og er i ferd med å forsøke å rette opp i tidligere feil, der jeg _burde_ ha sagt/gjort mer, men av ulike grunner forholdt meg passiv.
Godt skrevet om noe som er veldig vondt for de (vi) som har opplevd det!
Det er mange av oss/dere som har hatt nok å stri med. Og det er beundringsverdig (og kanskje bekymringsfullt samtidig?) hvordan man biter sammen tennene og forsøker å overleve i et heller destruktivt og nedbrytende miljø eller forhold. Man tar vel til seg de lyspunktene som finnes, og forsøker å leve på dem når det ikke går så bra. Og de fleste av oss føler jo ansvar overfor han/henne og unger og alle de der andre tingene som huslån og svigerfamilie etc etc etc, og det holder oss igjen og gjør at vi bruker lang tid på å løsrive oss.
Hei igjen, Silje 🙂
Leit å høre at du har slike i familien og jeg håper det kommer en god løsning til dere tilslutt.
Som du sÃ¥ klokt skriver: mange psykopater er ikke kriminelle og myndigheter kan ikke forby “slem” oppførsel i hjemmet / overfor familie osv. Den som ofte havner i disse menneskenes klør er ogsÃ¥ ofte mennesker med lav selvfølelse som ikke skjønner det store alvoret før det er for sent. Da er de kanskje enda mer nedbrutt, trÃ¥kket pÃ¥, holdt enda lengre nede og har mistet den kritiske stemmen som burde være sterk nok til Ã¥ fÃ¥ dem til Ã¥ flykte og komme seg langt vekk. Noen har ikke styrke til Ã¥ stÃ¥ i mot eller Ã¥ si: Nei nÃ¥ tar du faktisk feil – jeg er mer verdt enn som sÃ¥… andre tenker at kanskje det er meg det er noe i veien med, eller tror at bare jeg blir enda litt snillere – sÃ¥ ordner alt seg….
Noen spør hva er løsningen? – og svaret er : kun Ã¥ holde seg langt unna disse menneskene, bryte all kontakt om det er mulig, ikke gÃ¥ i dialog (man vinner aldri denne uansett), unngÃ¥ Ã¥ være pÃ¥ tomannshÃ¥nd og skaffer seg sterke allianser og støttespillere.
“Trust yourself. You know more than you think you do.” – Benjamin Spock
Varme tanker – Kari
Vi er nå faktisk inne i en god periode med tanke på null kontakt og holde trygg avstand. Håper den varer lenge. En ting er å skygge banen generelt og ikke selv nøre opp til konfrontasjoner og bråk. Utfordringen for min del, er å klare å skygge unna når problemene kommer til deg, og liksom tvinger deg opp i et hjørne med begrensede retrettmuligheter.
Silje,du formidlar eit slikt tema også bra du.
Eg hadde ein “oversjef” ein gong…Han hadde sine undersÃ¥ttar som smÃ¥ marionettar
Marieklem
Jeg sitter her og forsøker å våkne med en kopp kaffe og kjenner det knyter seg litt i morgentimene, MT. Noe i gårsdagen sitter igjen som en klump i magen. Men sånn er det. Take it, or leave it. Og det er ingenting jeg kan gjøre, så jeg må forsøke å riste det av meg og møte dagen så lett til sinns som mulig. Så skål, Marie.
Med ønske om en god dag.
Klem
Et veldig godt innlegg Silje!
Energityv, tenker jeg. En som fÃ¥r “deg” til Ã¥ kjenne pÃ¥ alle de følelsene avsenderen selv ikke har. Det virker pÃ¥ meg som om enkelte sosiopater har tilegnet seg lærdom om hva de gitte følelser kan gjøre/ medføre for andre (tradisjonelle reaksjonsmønstre), og kan manipulere frem dette etter egne ønsker og planer.
Ã… fortsette et forhold (samme hvilken type forhold) til en sosiopat, stÃ¥r for meg som Ã¥ mÃ¥tte “aksptere” at vesentlige ting av “din opplevelse” aldri vil bli…forstÃ¥tt, og dermed ikke tillagt verdi. Og da, da er det vel egentlig ikke et forhold…?
Oh yes! At de kan bruke våre egne følelser mot oss virker ganske soleklart for min del. Jeg tror det er nettopp det som gjør dem så farlige, og nettopp derfor vi er så sårbare.
Det er ikke noe forhold, ikke egentlig. For de fleste av oss er jo forhold basert pÃ¥ gjensidig gi og ta, ogo en kontinuelig form for støtte og oppbacking. Selv nÃ¥r vi er uenige med hverandre. Slik er det jo ikke i dette tilfellet. Men man kan leve lenge i troen… Og i hÃ¥pet om at det kommer til Ã¥ bli bedre en gang. Og i mellomtiden kan man melkes og utnyttes til det fulle.
Takk for, som vanlig, velskrevet innlegg.. Jeg vet hvem du snakker om, og vet også at når vi har truffet dem før, er de ekstra farlige neste gang.. fordi skammen er der. Kanskje skammen egentlig er enda sterkere enn redsel?
Ja, skam ogsÃ¥ er det veldig lett Ã¥ falle for nye triks og historier. Og det er veldig lett Ã¥ falle for tÃ¥redryppende unnskyldninger og forsikringer om at det aldri kommer til Ã¥ skje igjen…
Går det an for sosiopater å bli glade i andre mennesker?
Hei Julie
Det mÃ¥ du heller spørre en ekspert om, tror jeg. Men min erfaring…nei. Men vi kan være nyttige og sosiopaten kan føle at det har en viss verdi Ã¥ ha oss pÃ¥ sitt parti eller ha et vennskapelig/romantisk forhold til oss. Og hvis det er tilfellet, sÃ¥ kan nok denne nytteverdien gi seg utslag i noe som ligner pÃ¥ varme følelser.
Jeg ser med glede at noen her har erstattet a’en i “han” med en *. Dessverre er det slik at det er hovedsaklig menn som oppfattes som sosiopater, men det er faktisk ganske likt fordelt. Problemet er at den kvinnelige sosiopaten er langt mer utspekulert og superflink til Ã¥ skjule hvem hun egentlig er overfor omgivelsene. Selv har jeg levd 20 Ã¥r med en dame som har alle disse sosiopatiske trekkene. Patologisk løgn, tyveri, dokumentforfalskning, notorisk utrohet, manipulasjon av barn, stadige historier om hvor gale andre mennesker er og sist men ikke minst dop. Naturligvis er det jo jeg som er den gale fordi jeg ved et noen anledninger har reagert med sinne pÃ¥ rare ting som har foregÃ¥tt. Sinne som gjerne har blitt produsert frem av sosiopaten nÃ¥r andre er til stede, gjerne ogsÃ¥ barna. Hvem er sÃ¥ den synlige gale? Jo, det er selvfølgelig meg. Parasitten bidro praktisk talt aldri med noe, verken økonomisk eller pÃ¥ andre mÃ¥ter, jeg var med Ã¥ starte opp et firma for henne slik at hun kunne fÃ¥ seg jobb. I 2007 fant jeg ut at hun hadde bestilt oppbevaring av post for Ã¥ skjule utleggsforretningene pÃ¥ huset jeg kjøpte. Dumme meg hadde gitt henne en halvpart av huset nÃ¥r vi flyttet sammen. Hun var jo sÃ¥ søt, snill og omsorgsfull og jeg ville at hun skulle føle eierskap til hjemmet vÃ¥rt. NÃ¥r sÃ¥ firmaet, BP as, begynte Ã¥ generere penger endret hun karakter og nÃ¥r hun skjønte at hun var avslørt ble hun djevelen selv. Min eldste sønn pÃ¥ 17 har bedt meg om Ã¥ dra til helvete og vil ikke bo hos meg, jeg er kun god nok nÃ¥r det er bursdager og jul og spesielt nÃ¥ som han skal lære Ã¥ kjøre bil. Sosiopaten klarer jo ikke en gang Ã¥ skaffe seg førerkort i en alder av 44… Den stakkars gutten kan jo ikke noe for at moren hans er bokstavelig talt sprøyte gal og synes det er supert Ã¥ kunne gjøre akkuart som han vil alene hjemme nÃ¥r mor er sammen med vennene sine pÃ¥ et vakkert sted i Italia med sitt nye offer…. En sikkert like godtroende, men forhÃ¥pentligvis ikke like “dum” fyr som meg. Det har ingen hensikt Ã¥ kontakte barnevernet, de er sikkert allerede infisert og med en av hennes venninner som “konsulent” der er nok løpet kjørt. ForhÃ¥pentligvis gÃ¥r ikke T. pÃ¥ en smell sÃ¥nn som han hun hadde et forhold til de siste Ã¥rene hun bodde sammen med meg. Han mÃ¥tte gÃ¥ til tvangsinndrivelse av de 140000 hun hadde lÃ¥nt av ham. Han er for øvrig livredd meg fordi jeg er en sykelig sjalu, voldelig psykopat. For øvrig sammenlignet, av noen av mine tidligere venner…,med Anders Behring Breivik. Sosiopatens evne til Ã¥ projisere sine egne ekstreme mangler og nedrige evner over pÃ¥ andre, og helst sine nærmeste er en skremmende opplevelse. Det verste er at slike mennesker ofte kommer unna med det. Lykke til T., Du har noe Ã¥ se frem til….
Hei Arve
Takk for kommentaren.
Det er en stund siden jeg skrev dette innlegget, og i tiden som har gÃ¥tt sÃ¥ har sosiopaten ‘vÃ¥r’ flyttet litt pÃ¥ seg og funnet seg nye jaktmarker. Til en viss grad i hvert fall. Det leser jeg at vedkommende i din kommentar ogsÃ¥ har gjort. Til en viss grad. Greia er likevel den at hvis det dreier seg om familiemedlemmer eller eks’er man har felles barn med, sÃ¥ vil vedkommende alltid være der et sted og finne pÃ¥ krøll og ha innflytelse over livet ditt. Jeg merker det selv, det er ikke nok at hun har flyttet til en annen del av landet, Hun pÃ¥virker oss pÃ¥ avstand likevel, og ofrene hennes kan like lett overføre penger via nettbanken nÃ¥ som da hun bodde oppÃ¥ oss.
Det skjedde nok noe som gjorde at det ble for vanskelig å bli boende i nærheten av oss. Jeg kan tenke meg en hel del forskjellige hendelser som sammen gjorde det hensiktsmessig å flytte/rømme.
Det er lettere å leve med henne langt borte. Men man lever med en følelse av at det er stille før stormen, nesten hele tiden.