Hold hodet over vannet

Nede på bunnen i det mørke hav
Sitter en liten djevel og gråter
Og vi synes alle synd på han
Til han begynner å le
Da først ser vi alvoret i det
 

Jeg bruker søndagsettermiddagen til Ã¥ lese om sosiopater, eller…psykopater, om du vil. Det gÃ¥r ut pÃ¥ det samme, men psykologene foretrekker begepet ‘sosiopater’ fordi gærninger som Hannibal Lecter og Patrick Bateman har gjort at de fleste av oss har en temmelig forskrudd forstÃ¥else av hva psykopati egentlig er.

De fleste sosiopatene ser ut som deg og meg. Og de fyller posisjoner i yrkeslivet og i familien, akkurat som deg og meg. De er rektorer, sekretærer, naboer, søstre og mødre. Og i USA (som muligens er et ekstremt psykt samfunn, hva vet jeg?) anslår man at omtrent 4 prosent av befolkningen, altså en av 25 personer, er sosiopater. Selv om Norge kanskje er et vesentlig psunnere samfunn (igjen, hva vet jeg), betyr det likevel at du med stor sannsynlighet kommer til å møte et par i løpet av livet. Men kanskje du er en av de heldige som kommer fra det uten varige men.

Det har gÃ¥tt noen Ã¥r nÃ¥. Mange ganger har vi tenkt at ‘nÃ¥ er det over’ og trukket et lettelsens sukk, men senere funnet ut at vi bare har ridd av en storm. Og at det kommer uendelig mange flere uvær. Hvert vindkast røsker i røttene, og man mister stadig litt mer av fotfestet. Man forsøker Ã¥ holde pÃ¥ hatten og vettet, og føler seg paranoid og stresset nÃ¥r man fÃ¥r høre at man skaper en storm i et vannglass og at det som føles som full orkan, bare er hyggelig solgangsbris i andre øyne.

Når man er samlet i en større gruppe tenker man at det jo er helt åpenlyst at det hele er et spill for galleriet, men ingen andre ser noe. Hvis du nevner dine bekymringene, møter du overbærende latter eller små hint om at du er paranoid. Og til slutt tenker man at det jo opplagt er en selv det er noe galt med. For alle andre kan jo ikke ta feil.

Men sÃ¥ kommer bekyrmingsmeldingene. Noen ganger kommer de hviskende og stotrende med en usikker latter som følgesvenn. ‘Dette høres sikkert kjempedumt ut, men jeg mÃ¥ bare snakke med deg om…’ Eller i en litt mer kontant og direkte form: ‘Jeg hadde ikke tenkt til Ã¥ si noe, men nÃ¥ har det gÃ¥tt sÃ¥ langt at jeg synes dere fortjener Ã¥ vite…’ . Noen ganger kommer de som irriterende kløe pÃ¥ myk barnehud, eller i form av skitne klær og andre tegn pÃ¥ vanskjøtsel og neglekt. Men dette er ingenting som ikke litt sinksalve og et ordentlig bad kan kurere. SÃ¥ vi smører pÃ¥, og forsøker Ã¥ helbrede symptomene uten Ã¥ en gang forsøke Ã¥ forstÃ¥ hele sykdomsbildet.

Så kommer politisakene, og mengden med bekymringsmeldinger tiltar i både antall og alvor. Og da er det ingen som snakker om stormer i vannglass lenger.

Istedet stikker de fleste av oss hodet i bakken og later som om vi verken ser eller hører. Og et par enslige sjeler, som holder hodet hevet, begynner å få en vag mistanke om hva det er vi utsettes for, men de vet ikke sin arme råd, og når ikke frem med sine advarsler fordi alle de andre er for opptatt med å overdøve de ubehagelige lydene og lukke øynene. Dessuten er selve ideen om at et menneske, som egentlig burde være glad i oss, kun er et utspekulert rovdyr, så hårreisende at den er vanskelig å tenke.

Jeg liker diagnoser. Det har en verdi for meg å vite. Jeg blir urolig av å skulle forholde meg til tilsynelatende irrasjonelle og uforståelige handlinger som ikke har noen fornuftig forklaring. Når jeg først vet, kan jeg forholde meg til det meste, selv om jeg er like maktesløs når det gjelder å helbrede eller løse problemet. Men da vet jeg, i det minste. Så jeg liker diagnoser. Uansett hvor skrekkelig de er.

Det er en kvinne i periferien som til slutt tar tak i meg og får meg til å vurdere en diagnose, eller teori, som kanskje kan forklare galskapen. Hun er en av dem som egentlig ikke hadde tenkt til å si noe, men som, på grunn av egne erfaringer, og fordi hun tilfeldigvis var litt for nærme en dag det smalt, synes at hun må snakke med oss.

Hun forteller meg ting jeg egentlig ikke vil at omverdenen skal vite om min egen familie, og en stund har jeg lyst til å holde meg for ørene og late som om jeg ikke hører. Men til slutt kjenner jeg en form for lettelse istedet. Egentlig er det trøst i å vite at andre ser det samme som deg. Man finner litt fotfeste. Man kan heve hodet igjen.

Så det er derfor jeg bruker søndagen til å lese meg opp på hverdagssosiopatene som mange av oss utsettes for, uten at vi har noen klar formening om hva de er, og hvorfor de er som de er. Som regel føler vi oss bare høvlet over og etterlatt i grøfta, uten å vite hva vi egentlig ble utsatt for, og hvordan vi kunne ha beskyttet oss selv. De kommer i mange ulike varianter og alvorlighetsgrader. Men fellestrekket er at de er destruktive. De er rett og slett personer du ikke har godt av å omgi deg med.

Tenk deg en tilværelse som er helt blottet for samvittighet. Der man ikke har ansvar for noe, eller noen. Tanker som: Jeg skulle ha hjulpet…Jeg skulle ha ringt…Jeg skulle ha betalt…Jeg mÃ¥ rekke Ã¥…Huff, jeg lovte jo Ã¥…Jeg mÃ¥ ta meg litt mer av… , de finnes ikke. Deadlines og arbeidsoppgaver, husleie eller bekymringer nÃ¥r noen vi bryr oss om ikke har det bra, er helt ubetydelig. NÃ¥r barnet ditt har feber er det kun et irritasjonsmoment. Og du har aldri kjent et lite snev av dÃ¥rlig samvittighet nÃ¥r du ikke har vært i stand til Ã¥ holde et løfte eller en avtale. Denne typen bekymringer finnes rett og slett ikke, fordi de er basert pÃ¥ samvittighet, og tanken om at vi har et ansvar. At vi har en rolle Ã¥ fylle, og at vi ikke vil skuffe eller svikte de vi bryr oss om, eller gÃ¥ pÃ¥ akkord med vÃ¥r egen moral eller integritet. For de som ikke har dette, er alt helt grei skuring. No worries.

Tenk deg en tilværelse uten noen form tilhørighet. Uten evnen til å kjenne glede, annet enn i helt korte øyeblikk, basert på andres smerte. Tenk deg at omgivelsene dine kun er brikker i et spill der målet er at du skal vinne. Hva nå enn premien måtte bestå av. Og at det er slik du forholder deg til familien din, barna dine, naboene, vennene du mister en etter en, fordi de ikke takler, eller ser noe poeng i, å forholde seg til et følelsesløst vakuum. Dessuten er de er lei av å bli utnyttet.

Omgangskretsen deles inn i en indre krets som består av lojale disipler. De er dine viktigste støttespillere. Deretter kommer følgerne, de som ikke tar en like aktiv rolle i sin tilbedelse, men som likevel er støttende. Fiendene er noen få, utvalgte ofre. De skal ryddes av veien fordi de ikke passer inn i spillet. Kanskje fordi de har sett din sanne natur, eller fordi de (u)bevisst hindrer deg i tilgangen på ressursene og godene du ønsker deg. Noen ganger holder det at de er penere enn deg. De er irritasjonsmomenter, verken mer eller mindre.

Du sender ut disiplene dine på korstog for å omvende tvilerne, eller svartmale ofrene. I mellomtiden lener du deg tilbake og ser på dramaet som utfolder seg. På den måten er det aldri dine hender som blir skitnet til, og du vil antagelig aldri bli utpekt som syndebukk. Og hvis du, mot formodning, likevel blir konfrontert med noe, kan du alltids bruke løgn og tårer for å få andres sympati.

Medfølelse og sympati er den mest effektive måten å få andres forsvarsverk til å falle fra hverandre. Hvem konfronterer vel en gråtende, dypt deprimert person som ikke vet sin arme råd og som lover at det aldri skal gjenta seg? Hvis forholdet i tillegg er basert på, dype bånd i form av slektskap eller kjærlighet (ensidig riktignok), så vil vedkommende sannsynligvis klare å gråte seg til mange nye sjanser. Fordi selve tanken på å ikke tilgi, eller å ta avstand fra, ikke faller seg naturlig for mennesker som har samvittighet, og som føler forpliktelser og ansvar. Særlig overfor dem man er glad i.

Albert Einstein har sagt: The world is a dangerous place to live. Not because of the people who are evil, but because of the people who don’t do anything about it.

Jeg kjenner selv at jeg mangler evnen til å handle. Man lammes når noen bruker vår medmenneskelighet mot oss. Når det som egentlig er en styrke, blir vår store svakhet. Det er lett å tenke at tilgivelse og litt mer sympati i form av enda en ny sjanse, sikkert vil være løsningen. Til slutt vil vår usvikelige tro på menneskets godhet seire. Og det vil være solskinn og idyll i enden av tunnelen.

Men når det gjelder sosiopater advarer psykologene mot dette. De sier: Run, Forrest. Run. Redd deg selv. Distanser deg, og gjør deg selv usårbar og utilgjengelig.

Det har vært en lang vei hit. Det har vært mange stormer. Veldig lite solgangsbris, når alt kommer til alt. Jeg går alene, med tanken om at, når alt kommer til alt, er jeg først og fremst ansvarlig for å redde meg selv.

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 4.5/5 (15 votes cast)
Hold hodet over vannet, 4.5 out of 5 based on 15 ratings
Share