Det gamle året ledes ut av Lederhosen og schnaps, og det nye innledes med brask og bram. Bokstavelig talt. Et par timer inn i det nye året, omtrent samtidig som denne fruen innså mistaket det var å tylle nedpå søt, musserende vin (det virket som en god ide i gjerningsøyeblikket) i yr festglede, kom syndefloden til den afrikanske farmen. Det var kanskje et passende tidspunkt. Jeg tror det var flere av oss som slet med etterdønningene av den siste fyllekula idet natten fyltes av lyn og torden, og strømmen gikk i hele midt-Namibia. Derfor har den afrikanske farmen vært unormalt stille, uten et eneste ljomende stereoanlegg med kwaito-musikk, og kun belyst av flakkende paraffinlamper og stearinlys de siste to dagene.
Da vi var på vei til nabogården til nyttårsfeiring på fredagen var det rene folkevandringen på gårdsveien vår. Hele staben hadde stylet seg opp etter alle kunstens regler, med kritthvite skjorter og hyperkule solbriller selv om det for lengst hadde mørknet. Kvinnene hadde flettet håret i intrikate frisyrer, og de sang av full hals. Kanskje vel så mye for å holde ville dyr borte, som det var vorspielets skyld. Da vi stoppet med pick-upen og spurte om de ville ha skyss til nærmeste landsbyen sto de i mørket og sa gravalvorlig at de skulle i kirken. Dette ble etterfulgt av et lite hikk og et fnis.
Det skal vi også, sa Mark. Hikk. Og fnis.
Da vi ranglet oss hjemover en stund etter midnatt var gårdsveien folketom. Antagelig var det en veldig lang gudstjeneste. Selv bestemte vi oss for å kutte ut deler av prekenen da Mark begynte å glippe med øynene ved siden av meg, og et par karer i Lederhosen begynte å jodle. Greit nok at jeg er en fremmed fugl og innvandrer, men et sted går grensa, og det er før jodling. Selv med musserende vin og et par ufrivillige schnaps innabords.
Utpå søndagsmorgenen ringte en av gutta og sa at kona hans var syk. Det kalles babalas, mumlet jeg. Og det går over. Hver gang. Heldigvis. All erfaring tilsier at denne forklaringen ikke holder, og at jeg har mirakelkuren som skal skremme skallebanken på flukt (paracetamol), så jeg sa: Møt meg ved porten så skal jeg ta en kikk på dama.
De var temmelig grågrønne og bleke under alt det sorte. Og jeg er temmelig sikker på at ånden deres kunne satt fyr på savannen. Øynene svømte i gårsdagens væskeinntak. Oh meme, jeg holder på å dø, stønnet kona. I know the feeling.
Og når hun står oppreist har hun lyst til å falle, forklarte mannen hennes. Been there, done that.
Hmmm, sa jeg høyt. Tror du det skyldes gudtjenesten i går kveld?
Du mener at en ånd har bosatt seg inne i henne, meme?
Ikke akkurat.
Det er ikke bra, fortsatte han. Ikke bra i det hele tatt. Særlig ikke når hodet er så høyt.
Hva?
Hodet faller altfor langt, meme, og mye rart kan skje med sjelen når hodet deiser i bakken. Særlig helt fra toppen av kroppen.
Ehem.
Da får hun legge seg nedpå litt, foreslår jeg. Lavere fallhøyde. Mindre vingling. I det hele tatt mye lavere risiko for sjeleskade.
God ide! sier mannen hennes og griper tak i armen til kona og haler henne med hjemover. Hun får et par parcet med seg på veien, og de sjangler arm i arm bortover stien mot arbeiderboligene.
Utpå ettermiddagen ringer jeg bort til gårdsgutten for å høre hvordan det går med kona hans. Hun er ok, meme. Takk som spør. Sjelen er fremdeles inntakt. Men det blir lenge til vi drar i gudstjeneste igjen.
Somewhere in Namibia: They make tombo from grass seeds gathered by ants
🙂
Fornøyeleg formidla. Eg også gjekk til kyrkje nyttårsaftan,men merkelig nok fekk det ikkje slike fylgjer 😉
Godt nytt år Silje. Gler meg til eit nytt treff ein gong.
Marieklem med gode tankar og ynskjer i din veg
Riktig godt nytt år til deg også, Marie.
Jeg tror det er få fyllekuler i regi av den norske, trauste lutherske kirken. Og det er kanskje egentlig greit nok. 😉
He he he, nå ler jeg godt her Silje. Herlig beskrivelse og dialog.
De derre gudstjenestene i Nigeria kunne forårsake omtrent det samme tror jeg. Husker Maggie etter en slik “gudstjeneste” en gang. Selv på hennes lille “fragile” kropp var det langt for hodet å falle 😆
Har dere gjort noe med løveproblemet til vet’en?
Hadde bare ikke han Fetter’n rotet det til med en eventuell tur til Emiratene, så tror jeg at jeg ville vært ganske nære deg nå. Men det blir en billigtur til “stamøya” i steden og kanskje en påsketur til litt mer eksotisk.
Det kommer an på lommeboka, men det blir en tur til ditt nabolag i sommer.
Å’kej då, til vinter’n 😉
Vi fikk plaffa dem ner, Flabben. I hvert fall 6 av en flokk på 8. Da rømte de to siste ungdyra til naboen, og vet’en fikk samla kveget og satt det i bås. Og hva som skjer nå vet jeg ikke helt.
Det er egentlig bare enda en indikasjon på det vi fant ut gjennom den siste løvetellingen. Etosha er fylt til randen med store katter og det finnes ikke mer rom til å etablere nye territorier. Så unge, nyetablerte flokker vandrer ut av parken for å finne nye jaktmarker. Og da går det ut over kuene på utsiden, naturlig nok. Til stor bekymring for bøndene i området. Naturlig nok. Det er fint med store puser. Men ikke så fint når de kvester bikkjene og slår seg til i garasjen. Sånn over natten. 😯
UUps, glemte noe her. Burde jo ikke skylde på Fetter’n, men det ble litt mye fram og tilbake her.
Ellers så skal jeg prøve å poste litt på “A Taste of Honey” etter hvert. Kanskje allerede om ti tolv dager.
Nå skal jeg til med middagen som er andebryst med litt snadder til 🙂
Jeg synes helt klart at du skal se og komme i gang meg honning-produksjonen din, Flabben. Det er ikke et øyeblikk for tidlig.
Selv har denne gårdskona også et sideblogg-prosjekt på gang. Egentlig var den et nyttårsforsett. Litt av en start. 2 januar og bloggen er fremdeles ikke opprettet en gang. Det var jo enda mer håpløst enn alle de vanlige kommei bedre form og bli et bedre menneske-forsettene. De pleier jo å overleve første uka i hvert fall… 😉
Andebryst…? *Sikle*
Enig. Står glatt over Lederhosen og jodling, selv om innehaverne av nevnte benklær kan være veldig så gemütliche til vanlig.
Veldig gemutlich før fylla tar dem. Det gjelder jo for de fleste av oss. Men noen er heldigvis mer kjent for å synge Jokke enn jodling. 😉
Litt altervin har aldri gitt slik effekt på meg… Høres ut som om gudstjenesten i Namibia er noe forskjellig fra på Sørlandet : D
Uten tvil, Anbjørg. Jeg tror det er som natt og dag. 🙂
Hvorfor har jeg ikke oppdaget deg før? Vel, aldri for sent 🙂 Ser frem til å lese mer av deg. Dette var jo ren moro 🙂
Vel, Nina. Det er et stort bloggivers der ute. Og vi skraper bare litt på overflaten, de aller fleste av oss. Ofte er det bare ren flaks om vi finner noe vi liker. Men det er hyggelig at du fant meg! Velkommen til bloggen.
Haha, høres ut som om gudstjenestene nede i Namibia er noe litt annet enn i gode, gamle Noreg. Morsomt skrevet =)
Nå er det uendelig lenge siden jeg har vært i en norsk gudstjeneste, men jeg tror du har helt rett. Eller kanskje ikke. Kanskje den aller største forskjellen ligger i at gutta her nede synes en gudstjeneste på nyttårsaften er en troverdig unnskyldning. Den har vi gitt opp for lenge i Gnore. 😉
*Humre* Medisinerte ein gong ein arbeidar i Zambia for babalas med ein halvt mjølkeglas med mampoer… Han blei betre ytra ‘an 🙂
-Mumle
*Leeeeeer*
Og tenker at ingen av de andre som leser denne bloggen har noen anelse om hva mampoer er, men de kan…google. 🙂
Fytte rakkern, forresten. Det er også langt forbi min grense for hva som kan drikkes og tolereres.
Litt hvile og et par paracet er som vanlig effektivt etter slike heftige….gudstjenester. Har opplevd noen slike jeg også. Som du sier, been there, done that 🙂
Humret godt av denne teksten 😉
Godt nytt år Silje