Den gamle mannen og havet

Jeg lar hånden gli bortover det tjukke, gamle tauverket som er lagt som en beskyttende fender rundt den lille uteplassen, oppå en steinmur som er like fargeløs og grå som resten av omgivelsene. Det henger en liten tavle og dingler på døra. Fresh oysters, står det med nesten uleselig hvitt kritt.

Det er en bitteliten cafe med fire små bord. I hjørnet står det et bur med en African Grey, og da jeg åpner døren roper den noe. Ved et lite bord like ved papegøyen sitter det en gammel, gråhåret mann med briller. Han sukker tungt, og jeg ombestemmer meg nesten. Jeg snur meg halvveis rundt og er på rømmen, men så snakker han til meg.

Ja? sier han. Hva vil du?

Eh…kan jeg…eh…har dere et toalett jeg kan bruke?  Toaletter er kun for betalende gjester, sier han bestemt, og legger fra seg brillene.

Ok... Faen.

Jeg lover å komme tilbake å kjøpe noe veldig snart altså. Æresord, sier jeg, og ser lidende ut. Han sukker. Igjen! Det sier de alle, sier han, men han gir meg nøkkelen. Og jeg stormer avsted.

Jeg går rundt det værbitte huset og inn på et gammelt, slitt toalett. Jeg tar meg veldig god tid. På veien tilbake myser jeg mot de andre, grå husene og båtene som ligger i opplag. På tross av at det er midt i fiskesesesongen. Tror jeg.

Noen har laget en levegg av Heinken og Windhoek Lager-flasker som klirrer i vinden. Jeg går en runde rundt hele kunstvrket bare for å være helt sikker på at jeg ser riktig. I Asia henger de opp bambus-uroer for å skremme bort onde ånder. Her henger de opp Heineken-flasker. Hver sin gud, antar jeg. Eller hver sin trøst.

Da jeg åpner døren inn til cafeen skriker papegøyen igjen, og eieren ser opp fra boken og tar av seg brillene. Det er en gammel, falmet bok med grønne permer fra den gangen da permene ble laget av tekstil.

Eh…vel…har du…ferske østers i dag, spør jeg og tenker at dette enten kommer til å bli min død, eller en kulinarisk opplevelse.

Så klart.

Han burde virkelig ta et servitør-kurs, tenker jeg. Det kunne gjøre underverker for bedriften hans.

Hmmm…(Må jeg virkelig dette?)…da tar jeg et halvt dusin, takk.

Som forett?

Som…alt…egentlig, mumler jeg, før jeg, uten å tenke meg om, spør hva annet han har på menyen.

Vel…jeg har muffins, og black forest-kake. Og så har jeg kaffe. Og te…, hvis du er av den typen. Og noen ganger eplekake.

Da tar jeg en epl…

Men i dag har jeg ikke eplekake.

Nei. Da blir det vel…

En black forest-kake som hoevdrett, ja. Med kaffe?

Som…hovedrett? Ja takk.

Og OBS, antar jeg?

Eh…?

Old Brown Sherry, jenta mi. Fisherman’s Friend. Mot kulda.

Mmmmassevis av sherry, hører jeg meg selv si, og setter meg ved bordet som er lengst unna hans.

Han har på seg filttøfler. Jeg ser det når han reiser seg. Han har på seg filttøfler og en koksgrå bestefarsbukse med seler. Og han snegler seg av gårde mot det jeg tror er kjøkkenet.

På veggene i den lille cafeen henger det utskjæringer av hvalbein. Gule, små skip og en og annen prustende miniatyrhval.

Han er raskere enn han ser ut som, den gamle luringen. Og etter et par minutter kommer han tilbake med østersene. Og sherry. Som hver for seg er vel og bra, men kanskje ikke sammen.

Jeg tenker lettet at de ser ferske og gode ut. Jeg klemmer ut litt sitron og strør på nykvernet, sort pepper og smaker nølende. Og de er gode! De er egentlig helt fantastiske.

Jeg føler på stillheten, og tikkingen fra vegguret blir en uutholdelig lyd jeg må forsøke å overdøve.

Har du laget disse selv, spør jeg og peker mot hvalbeinsutskjæringene.

Ja.

Så…eh…fine de er. Ummm… Jeg tar en østers til.

Bor det folk i de andre husene her ute eller?

Nei.

Kremt…En østers til.

Disse er kjempegode, sier jeg, og smiler og peker med gaffelen mot skjellene.

Ja.

Enda en østers. Og en drøy svelg Sherry. Den varmer. Skikkelig. Det begynner å gå opp for meg hvorfor den kalles Fisherman’s Friend. Selv om det søte skvipet bryter med alle hardbarkede tanker jeg har har hatt om barske sjømenn på åpent hav.

Uuum…jeg ser du har båter i opplag her.

Nei.

Jeg tar nok en østers.

Men…jo. Det ligger jo båter…der ute. Jeg peker. Den blå der for eksempel, sier jeg og vifter med et tomt skjell mot mot skjøyta som er synlig fra vinduet.

Åh, den. Den er ikke i opplag. Det er bryllupssuiten.

Bryllups…suiten?!

Ja.

Oj..ja ja, eventuelle lyder forsvinner i hvert fall med vinden. (Sa jeg det høyt?)

Han ser på meg og synes tydeligvis ikke at det er videre artig, og jeg bøyer meg flau over østerstallerkenen igjen og innser at de snart er borte.

Han innser det samme og tøfler ut på kjøkkenet igjen. Han kommer tilbake med et gammelt trebrett med kaffe og kake. Og mer sherry. Det er en unormal kombinasjon med østers som forrett og kremkake som hovedrett, men på noe vis, ved hjelp av sherry og varm, nykokt kaffe, går det ned på første forsøk.

Og jeg er forsynt og vel så det, og kan betale og dra.

Jeg er en smule på druen innser jeg da jeg vakler ned de to trappetrinnene og møter iskald sydvest og frådende Atlanter. Ute i bølgene leker delfinene og noen fiskere i selvlysende redningsvester er på vei mot land.

Jeg velter meg inn i bilen og venter på reisefølget mitt. Han kommer traskende over de grå, eldgamle svabergene. Han har tatt noen fantastiske bilder av skarv, sier han. Who cares, tenker jeg bedugget. Hva har du gjort egentlig, spør han.

Taushet. Jeg har sett nok amerikanske filmer til å vite at ‘anything I say can, and will, be used against me’.

Du bare forsvant. Jeg trodde du bare skulle på do.

Ja.

Det er en god ide, forresten. Jeg bare stikker inn og..

NEI! De har ikke do.

Tuller du?

Nei. Du kan vel bare slå lens i veikanten et sted? Og til med jeg kan høre at jeg er litt snøvlete.

Er du…er du…FULL?!

Han sender meg et småbekymret, nysgjerrig blikk før han starter bilen. Det knaser i grusen da han rygger ut fra den lille parkeringsplassen ved det lille værbitte huset, med den gamle gråhårede mannen.

Går det bra med deg eller?

Jada. Jeg skal fortelle deg om det en gang. Jeg må bare fordøye det litt.

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 4.3/5 (4 votes cast)
Den gamle mannen og havet, 4.3 out of 5 based on 4 ratings
Share