Det var egentlig ikke Tordenblogg det skulle dreie seg om i dag, men jeg bare måtte si noe i den smigrede forfjamselsen.
Jeg vurderer å slutte å reise. Å reise er en ond sirkel som spinner helt ut av kontroll – om du lar den. Den liksom røsker deg opp med rota og sender deg hit og dit. Og det er den som, når du egentlig burde holde deg hjemme, liksom jager deg på dør på leting etter nye horisonter og eventyr. Det er berikelse og prisen jeg betaler er konstant rastløshet.
Innimellom misunner jeg dem som synes at utenlandsopphold er det verste de har opplevd, og som er overlykkelige over å bare være hjemme.
Jeg er et håpløst tilfelle, og mens nettene blir lange og stresset setter inn, så sier lille musemor til musemannen sin: Hvis ingen går i fella, men overlever den…fortjener vi ferie.
Og Mark, min, like håpløse, Partner In Crime svarer: Yup. Lets go to Borneo.
Og så begynner det å surre rundt.
Alt denne musemoren klarer å gjøre er å nikke ivrig, og sporenstreks logge seg inn på Lonely Planet for å laste ned reiseinspirasjon. Visste du at det går an å få latterlig billige flybilletter fra Joburg til Kuala Lumpur utpå våren? Direkteflights. Og derfra kan man komme seg til Kota Kinabalu for et par hundringser. Og derfra…Vel. Jeg vet.
There ain’t no cure, I’m telling you. Hvis du fremdeles er rotfast og ikke har tid eller penger til å vingle rundt i verden, så ikke begynn. Ikke ta et lite skritt ut i den store verden og tro at det kommer til å være nok. The point of no return kommer lydløst snikende. Du merker det ikke inntil det er for seint, og du er hekta.
Tankene romsterer rundt i Asia. De trasker neonbelyste gatelangs. De lar tærne grave seg ned i en hvit paradistrand, og de går seg vill i kaotiske markeder. De sveiver innom buddhistiske templer og kaster seg fra tretopp til tretopp sammen med orangutangene. Så mange lukter, og så mange lyder. Matvraket fråtser. Shopperen pruter. Fotografen sikter, og skyter. Dykkeren vil egentlig bare ligge på bunnen og blåse bobler.
Lonely Planet sier om Sabah:
Most visitors to Sabah come here for one thing: to trek up the mighty Mt Kinabalu. Or is it to dive around the Sipadan reef? Or to see the orang-utans at Sepilok? Or to explore the riverine forest around Sungai Kinabatangan? Or to get lost in the remote Maliau Basin? The trouble is, Borneo’s northernmost state is so rich in treasures that it’s hard to know where to start, and once you get stuck in there’s always just that one more thing you want to see.
Jeg kjenner at jeg begynner å sikle. Og få reisefebertokter.
There ain't no cure ,
Been there, done that
Hmf. Kjenner der rykker og klør i hele meg etter å bare pakke sekken og stikke for tiden. Oh ja. Prekært behov for hverdagsflukt. Selv om jeg strengt tatt nettopp har kommet tilbake etter årets student-ekskursjon og egentlig burde være glad (?) for litt hjemmetid.
Uhelbredelig angrepet. Vi rakk ikke engang å komme oss ut av Sør Afrika før vi begynte å snakke om … Botswana. *sukk*
Men i det så ligger liksom litt av…problemet også. Reisen er ikke slutt enda, og allerede snakker vi om neste tur…?
Det blir Sipadan, helt sikkert. Så må vi bestemme oss for om vi vil øyhoppe oss sørover fra Phuket til Langkawi/Kuala Lumpur, eller om vi skal loffe oss fra Kota Kinabalu til Semporno… Oh, valgets kvaler. *Mumler* Men egentlig liker jeg jo denne typen reiseplanlegging.
jeg er litt sånt at jeg har sykt reisetrang, samtidig som jeg vel… egentlig er glad for å farte rundt mindre enn jeg gjorde før. Når det er sagt, så reiser jeg vel fortsatt en del som det er, og gleder meg til å besøke nordlige Afrika i vinter… 🙂
Yoshi, jeg merker at reisetrangen blir sterkere jo mer jeg reiser. Når jeg ikke er på tur i lange perioder, så gror jeg fast litt, og blir…mindre rastløs. Men som i år, hvor det har vært et anseelig antall med feriedøgn og vi endelig har klart å se litt av verden, så…vel. Mye vil ha mer gjelder for meg for tiden. Mye vil ha VELDIG mye mer. 😉
Nordlige Afrika _burde_ jeg reise til, fordi jeg nok har sterke, forutinntatte menninger om den delen av verden. Som burde bli smadret i møtet med virkeligheten.
Du nevner det jeg pleier å advare elevene mine mot når vi begynner skoleåret: I løpet av skoleåret kommer de til å bli ødelagt, bli rastløse og reiselystne – de vil aldri igjen få fred.
Jeg har fått bekreftelse fra alt for mange av mine tidligere elever på at det stemte.
Himmel Geir…hva er det du gjør med de stakkars studentene dine?!
Men ok, de er advart. Jeg merker noe av det samme med de svenske studentene også. Det er en del av dem som virkelig får smaken på Afrika og bare vil reise tilbake. Du vet hvordan det er…Man kan bli avhengig av afrikansk sol.
ay, Silje, det øverste bildet (fra Bangkok?) fikk i hvert fall fyr på min utferdstrang!
(jeg var forresten inne og tittet på tordenbloggen, men det så ikke ut som om jeg kunne stemme på deg i dag. nuh vel – I’ll check back tomorrow, baby)
Hepp!
Ay ay, Kaptein. Som det matvraket du er, trives du sikkert godt på gatehjørnene i Chinatown. 😀 *Mumler noe om at that makes two of us*
Men akkurat nå legger jeg opp en reiserute med minimalt med byliv. Jeg vurderer riktignok et par netter i Kuala Lumpur eller Kota Kinabalu, men egentlig er jeg mest opptatt av å finne steder der det ikke finnes verken neonlys eller storbylarm.
Åh, den reisetrangen har jeg også, det verker i meg her jeg sitter i leiligheten min i Bangkok, jeg tenker meg til Laos, til Vietnam, til Filippinene, til Burma, ja, kanskje til og med til Afrika selvom det er litt fjernere akkurat nå. Men senere, det blir alltid en reise til. Tror jeg. Håper jeg. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke klarer å stoppe, og egentlig tror jeg nok ikke jeg vil det, heller.
(Har akkurat oppdaget bloggen din, forresten, og det blir ikke siste gang jeg er her inne!)
Åh Anniken! Du har en flott blogg! Og jeg skal innom og lese mer fra Bangkok og SE Asia fra nå av. Tusen takk for kommentar slik at jeg fant deg. Til alle dere andre, så anbefales en tur innom.
Jeg skulle aldri heller til Afrika. Det bare ble sånn. Også…kom jeg meg aldri avgårde igjen.
Jupp. Sant dette. Og den som er hekta kommer aldri over det. Jeg har gjort et par forsøk på å roe’n ned, men reiselysten/-trangen dukker opp som en oppblåst ballong noen har prøvd å klemme sammen og gjemme inni hånda. Det går bare ikke. Og denne ballongen lar seg ikke sprekke…
God tur, sier jeg derfor 😉
Denne planlagte turen er i ferd med å ta heeeelt av!
Først skulle vi bare et par uker til Malaysia. Så la vi til en uke for å også få tid til Similan. Og nå vurderer vi å legge til enda ei uke. For å få tid til et par andre ting vi også har lyst til. Mens vi først er der borte. Jeg har forsøkt å si at vi jo kan reise flere ganger, men Mark er på rømmen, tror jeg. Han vil helst bosette seg på et korallrev. Litt sånn…Avatar-aktig, nesten. And who can blame him, sånn midt i førjulsstresset? Jeg bare blir med, tror jeg. Yup.
Og turen kommer så klart til å bli kjempefin. Enten den blir på tre uker eller fire måneder. 😉
Se det ja, så det litt fjernere Asia står for tur nå. Borneo må jo väre som et eventyr selv for dere.
Vet ikke hvor jeg drar enda, han fetter’n forkludrer, så nå drar jeg aleine i januar/februar.
Skulle ha värt innom deg flere ganger nå,men er travelt opptatt med juleblogg og å forflytte meg i flere timer ad gangen mens jeg også får tid til litt festligheter.
Kommer innom og önsker god jul seinere 🙂
Nå har Borneo blitt litt forkortet til fordel for øyhopping i Andaman-havet. Når Mark insisterte på å se kalksteinsklippene var det vanskelig å si nei (det gjør jo ikke akkurat vondt å oppholde seg på slike strender).
Det betyr at Borneo blir en intensiv dykkeferie med en uke på Mabul, og at resten av ferien blir å rangle seg fra Langkawi til Phuket uten å ha sett bein på fastlandet.
Gleder jeg meg? Jaaaaa. Kan vi ikke dra i morgen?