Det er over ni år siden jeg reiste til Namibia for første gang. Da jeg klemte samboeren en siste gang før jeg gikk gjennom sikkerhetskontrollen, følte jeg at dette var slutten. Det var mer som et vagt ubehag enn en klar tanke. Som en hodepine jeg ikke helt klarte å lokalisere. Den bare var der. Et sted.
Like før jeg skulle vise frem passet for å gå inn i den internasjonale avgangshallen hadde jeg mest lyst til å snu. Jeg husker det som om det skulle ha vært i går. Et minutt eller to ble jeg stående og vurdere om jeg skulle løpe ut av flyplassen, mot parkeringen og kanskje redde stumpene, eller om jeg skulle fortsette i motsatt retning og legge avstand mellom meg og alt det kjente.
Jeg reiste. Jeg reiste og tenkte at dette får jeg ordne opp i når jeg kommer hjem igjen.
Der tok jeg valget, i det øyeblikket. Uten å vite det. Eller kanskje, helt bevisst. Det var min avgjørelse, og om den gjorde noe til eller fra i helheten spiller ingen rolle.
Da jeg sitter på flyplassen i Windhoek for første gang og innser at drosjen jeg bestilte før aveise antagelig ikke kommer, krymper jeg. På alle vis. Jeg sitter på et slitent plastsete og trekker meg sammen slik at føttene ikke lenger når ned til flisene og dingler med bena. Jeg stikker hendene under lårene og presser skuldrene sammen foran meg og blir så liten som mulig. Jeg har virkelig ingen steder å gå. Jeg merker ikke at det er for varmt inne i fleecen og de tykke sokkene. Den afrikanske sommerkvelden når ikke inn.
Over meg dør nattsvermerne i frontkollisjoner mot lysrørene. Det drysser ned vingerester og støv, og rengjøringspersonalet mopper det opp rundt føttene mine. Hva gjør jeg her? Hvorfor reiste jeg?
Fordi det allerede var over. Egentlig. Sjansen kom og gikk uten at jeg merket det. Da jeg endelig vurderte å ta opp kampen var slaget tapt. For lengst.
Kanskje det er lettere å bli sluppet, enn å slippe.
I fritt fall har man ikke noe valg, egentlig. Vel. Man kan velge å falle uten å ta seg for, men de fleste av oss har forsvarsmekanismer, tross alt. Jeg også. Det betyr ikke at det ikke gjorde vondt. Det betyr bare at jeg ikke døde i møtet med realitetene.
Da jeg møtte Mark innså jeg dessuten at jeg ikke hadde tapt. Det tok riktignok litt tid. Det var ikke kjærlighet ved første blikk. Til det var kontoret hans altfor rotete. Og han drakk vann av en 5-liters plastdunke på en lite sjarmerende måte. Han svelget glupsk unna før han tilbød meg den samme dunken, og jeg tenkte: Iiiiik! Nehei, dette går faktisk ikke, Mister.
For selv om jeg ikke er mye til dame, så finnes det en visst minimumskrav for hvordan ukjente menn kan oppføre seg og fremdeles komme fra det med stående karakter i orden og oppførsel. Dessuten var han en ubehøvlet rasist av en mann som fortjente morske blikk og snurpelepper. Åh kom igjen da, lo Mark og slo meg jovialt på skulderen, og jeg snurpet leppene enda mer. Til Marks fornøyelse.
Det er ni år siden.
I henne ser jeg meg selv.
Jeg ser den unge kvinnen som tror hun har tapt alt, og sliter med å stable det ene benet foran det andre for å komme seg videre i livet. Hun er fylt av en verkende blanding av maktesløshet og frustrasjon, og hun vet at hun kommer tilbake til en tom leilighet som hun en gang delte med noen.
Hun tror kanskje at hun er innelukket og utilgjengelig, men egentlig, i møtet med rett person, står alt på vidt gap.
Fy faen, så jævlig han er! freser hun første dagen i feltarbeidet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal holde ut å høre på alle disse uhyrlige tankene og forkvaklede ideene i to uker.
Dagen etter forteller hun meg at det ikke egentlig er hans skyld. Hun ser at oppveksten og miljø har spilt en viktig rolle i formingen av hans livsverden.
Den tredje dagen sier hun at hun ikke trenger skyss hjem. Han kjører meg.
Den fjerde dagen sier hun at hun kom til Namibia med klart definerte tanker og forestillinger. Og nå oppdager jeg at det finnes fordømt mange gråsoner.
Den femte dagen sier hun at i møtet med han, møter hun også seg selv og sine egne fordommer. Det er ikke så enkelt som jeg ville ha det til.
Den sjette dagen sier hun: Jeg liker denne mannen. Jeg kan ikke noe for det. PÃ¥ tross av alt. Han er bra.
På avreisedagen gråter hun litt og mumler: Jeg kommer tilbake.
Jeg bare nikker.
I henne ser jeg meg selv.
Det er mer enn ni år siden jeg reiste til Namibia. Og likevel husker jeg det som om det var i går.
Takk
VærsÃ¥god…
Etterpå
Det var ikke før
du var
borte
Jeg skjønte
hvor ensom jeg
hadde vært
mens
du var
her
Det er sånn Gabor. Det er ikke alltid så lett å vite. Hva som er riktig og hva som kanskje ikke er det. Tross alt. Dessuten er det rart hvordan fremtidsplaner og det en tror man ønsker seg, kan forandre seg. Nesten over natten. Just like that.
Dette er en kjempefin drodle, synes jeg. Og det er mye sannhet i den. I etterpåklokskapen er det nok mange som kjenner seg igjen.
Flott og tankevekkende tekst. Tiden ser av og til ut til å gå i sirkler.
Men heeeelt pÃ¥ siden: I stemningsmessig kollisjon med det du skriver, viser Google annonser i din høyre sidekolonne. Og der leser jeg: “Thailandske single jenter søker menn. Registrer deg Gratis nÃ¥!”
Det skal vel godt gjøres Ã¥ fÃ¥ en tekstmessig større kontrast 😉
*Leeer*
Ooops! *Mumler noe om at disse reklamene har en lei tendens til å være drøyt på siden av tema*
Men min var ‘skrivekurs’ faktisk, og jeg tenkte at det passet. I dag er det single namibianere…og hinting om mer dodgy aktiviteter enn Ã¥ forbedre sprÃ¥ket. 😉
Det er nesten komisk å se hvor liten verden er. Her skal jeg til å kommentere en knallsterk tekst for å se at brodern har vært der rett før meg. Det merkelige er at det skjer igjen og igjen, på steder jeg ikke venter å se ham.
Hvorfor skriver jeg det? Nei, vet ikke, men kanskje fordi jeg helt glemte hva jeg egentlig skulle si, og det jeg skulle si var vanvittig klokt.
Men det var et eller annet om hvordan det viktigste med ytre reiser er at de fÃ¥r fart pÃ¥ de indre reisene. Det du skriver her er jo selve standardteksten i et pensum om temaet. Jeg forstÃ¥r ikke at du “bare” har 77 lesere pÃ¥ bloggurat. NÃ¥ mÃ¥ noen søren meg snart fÃ¥ øya opp for skrivetalentet ditt!
Ja, hva hadde vel denne bloggen vært uten The Ertzgaard brothers? Dere trekker opp antallet lesere betraktelig. Takk.
Indre reiser og ytre reiser gÃ¥r hÃ¥nd i hÃ¥nd, Geir. Det kan hvem som helst som har tøflet rundt pÃ¥ egenhÃ¥nd skrive under pÃ¥. Og de som, mot formodning, ikke har merket noen som helst forandring….vel, de gjør det ikke riktig. Nemlig. 😀
Selv har jeg bare vært i Sør-Afrika i to Ã¥r, men jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver – Afrika fanger! 🙂 Har ikke vært her lenge nok til ikke Ã¥ bli skremt nÃ¥r jeg snakker om dem som plutselig har vært her ti Ã¥r eller lengre – hvordan skjedde det!? Takk for en flott blogg!
Nei, nÃ¥ ble det mange Silje’r her! 😀
Velkommen til bloggen! Og jeg stakk innom din og skal følge med videre.
Hvordan skjedde det? Hvem vet. Stort sett pleier jeg Ã¥ tenke at ‘det bare ble sÃ¥nn’. Svosj…sÃ¥ hadde det gÃ¥tt ti Ã¥r.
*Sukk *
Kjærleik
🙂
Den kan slå knock out på hvem som helst, MT. Og får folk til å gå helt av hengslene.
Hei,
Oppdaget nettopp bloggen din via Vibeke – Photito’s blog. Kjempebra! Skal følge med videre 🙂
Hei Anne-Sophie!
SÃ¥ hyggelig at du stikker innom. Velkommen til bloggen! 🙂
Heia Chi 🙂
NÃ¥r jeg endelig har funnet den nye bloggen din mÃ¥tte jeg selvsagt inn og lese…du skriver sÃ¥ vakkert, sÃ¥ levende og rørende at det er en fryd! Har savnet skriveriene dine, men er glad for at du er her inne nÃ¥ 🙂
Klemmer 🙂
Hei girl!
Det er hyggelig å se gamle kjente stikke innom.
Godt nytt Ã¥r til deg og Nunz’en!
😀
***
I love it,so, Silje !
Dette er en symfoni…
*I henne ser jeg meg selv *…
*
Takk, Zamo. Setter pris pÃ¥ at du er innom og strør om deg med poesi. 🙂