I henne ser jeg meg selv

Det er over ni år siden jeg reiste til Namibia for første gang. Da jeg klemte samboeren en siste gang før jeg gikk gjennom sikkerhetskontrollen, følte jeg at dette var slutten. Det var mer som et vagt ubehag enn en klar tanke. Som en hodepine jeg ikke helt klarte å lokalisere. Den bare var der. Et sted.

Like før jeg skulle vise frem passet for å gå inn i den internasjonale avgangshallen hadde jeg mest lyst til å snu. Jeg husker det som om det skulle ha vært i går. Et minutt eller to ble jeg stående og vurdere om jeg skulle løpe ut av flyplassen, mot parkeringen og kanskje redde stumpene, eller om jeg skulle fortsette i motsatt retning og legge avstand mellom meg og alt det kjente.

Jeg reiste. Jeg reiste og tenkte at dette får jeg ordne opp i når jeg kommer hjem igjen.

Der tok jeg valget, i det øyeblikket. Uten å vite det. Eller kanskje, helt bevisst. Det var min avgjørelse, og om den gjorde noe til eller fra i helheten spiller ingen rolle.

Da jeg sitter på flyplassen i Windhoek for første gang og innser at drosjen jeg bestilte før aveise antagelig ikke kommer, krymper jeg. På alle vis. Jeg sitter på et slitent plastsete og trekker meg sammen slik at føttene ikke lenger når ned til flisene og dingler med bena. Jeg stikker hendene under lårene og presser skuldrene sammen foran meg og blir så liten som mulig. Jeg har virkelig ingen steder å gå. Jeg merker ikke at det er for varmt inne i fleecen og de tykke sokkene. Den afrikanske sommerkvelden når ikke inn.

Over meg dør nattsvermerne i frontkollisjoner mot lysrørene. Det drysser ned vingerester og støv, og rengjøringspersonalet mopper det opp rundt føttene mine. Hva gjør jeg her? Hvorfor reiste jeg?

Fordi det allerede var over. Egentlig. Sjansen kom og gikk uten at jeg merket det. Da jeg endelig vurderte å ta opp kampen var slaget tapt. For lengst.

Kanskje det er lettere å bli sluppet, enn å slippe.

I fritt fall har man ikke noe valg, egentlig. Vel. Man kan velge å falle uten å ta seg for, men de fleste av oss har forsvarsmekanismer, tross alt. Jeg også. Det betyr ikke at det ikke gjorde vondt. Det betyr bare at jeg ikke døde i møtet med realitetene.

Da jeg møtte Mark innså jeg dessuten at jeg ikke hadde tapt. Det tok riktignok litt tid. Det var ikke kjærlighet ved første blikk. Til det var kontoret hans altfor rotete. Og han drakk vann av en 5-liters plastdunke på en lite sjarmerende måte. Han svelget glupsk unna før han tilbød meg den samme dunken, og jeg tenkte: Iiiiik! Nehei, dette går faktisk ikke, Mister.

For selv om jeg ikke er mye til dame, så finnes det en visst minimumskrav for hvordan ukjente menn kan oppføre seg og fremdeles komme fra det med stående karakter i orden og oppførsel. Dessuten var han en ubehøvlet rasist av en mann som fortjente morske blikk og snurpelepper. Åh kom igjen da, lo Mark og slo meg jovialt på skulderen, og jeg snurpet leppene enda mer. Til Marks fornøyelse.

Det er ni år siden.

I henne ser jeg meg selv.

Jeg ser den unge kvinnen som tror hun har tapt alt, og sliter med å stable det ene benet foran det andre for å komme seg videre i livet. Hun er fylt av en verkende blanding av maktesløshet og frustrasjon, og hun vet at hun kommer tilbake til en tom leilighet som hun en gang delte med noen.

Hun tror kanskje at hun er innelukket og utilgjengelig, men egentlig, i møtet med rett person, står alt på vidt gap.

Fy faen, så jævlig han er! freser hun første dagen i feltarbeidet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal holde ut å høre på alle disse uhyrlige tankene og forkvaklede ideene i to uker.

Dagen etter forteller hun meg at det ikke egentlig er hans skyld. Hun ser at oppveksten og miljø har spilt en viktig rolle i formingen av hans livsverden.

Den tredje dagen sier hun at hun ikke trenger skyss hjem. Han kjører meg.

Den fjerde dagen sier hun at hun kom til Namibia med klart definerte tanker og forestillinger. Og nå oppdager jeg at det finnes fordømt mange gråsoner.

Den femte dagen sier hun at i møtet med han, møter hun også seg selv og sine egne fordommer. Det er ikke så enkelt som jeg ville ha det til.

Den sjette dagen sier hun: Jeg liker denne mannen. Jeg kan ikke noe for det. På tross av alt. Han er bra.

På avreisedagen gråter hun litt og mumler: Jeg kommer tilbake.

Jeg bare nikker.

I henne ser jeg meg selv.

Det er mer enn ni år siden jeg reiste til Namibia. Og likevel husker jeg det som om det var i går.

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 4.4/5 (7 votes cast)
I henne ser jeg meg selv, 4.4 out of 5 based on 7 ratings
Share