This dearest place – NamibRand

This is Africa distilled…, hvisket en student for et par år siden idet nattemørket senket seg over det lille gårdshuset i NamibRand, og Melkeveien ble tent over oss.

Det gamle murhuset har med årene blitt reisens høydepunkt for mange av studentene. For meg er det blitt en skatt som jeg ønsker å vise frem og holde hemmelig på en og samme tid.

Jeg kjører bortover den humpete gårdsveien med en viss frykt for at årets studenter kanskje ikke vil oppleve Family Hideout slik jeg gjør det. Jeg frykter at det en gang kommer en gruppe som bare vil være opptatt av at det er for få doer, kun kaldt vann i dusjen og at det ikke finnes mobildekning.

Sprekkene i murpussen og de nedslitte dørstokkene er rester etter en ukjent fortid. I hagen står det en gammel trestamme som har fungert som lekebil. Det er små hint som minner om levde liv med gleder og sorger.

Hvem var de? Hva drev de med? Var de lykkelige her ute blant de røde sanddynene i Namibørkenen? Følte de seg like priviligerte som jeg gjør når jeg sitter på verandaen og ser utover de endeløse slettene, eller slet de seg gjennom hverdagen og kjente på alle mulige vis at de levde på en av Namibias utposter? For selv om huset snakker til meg, er det mest i form av vage hentydninger. En ripe i gulvet, et gammelt, slitt trebord. En paraffinlampe jeg tenner med en viss andektighet.

Utpå ettermiddagen setter jeg meg på verandaen for å lese i gjesteboken. Jeg blar meg kronologisk bakover i tid, og skumleser hilsner fra tidligere gjester. Så kommer glimtet fra fortiden som jeg har ønsket meg i flere år.

Family Hideout, 28 juni 2010

Dear Friends! What shall I say…? When I was a little girl of five, I moved with my dad, my mum and my two sisters to this dearest place. My father was farming here with karakul sheep. My parents created an oasis here, green and lush, amidst the arid desert. We had fruits and we had vegetables, and my father taught me how to swim in the dam behind the house. Here I learnt to ride my bicycle. It was pink.

It is late. I sit here and write this at the old paraffin lamp that it still here, almost 40 years later. The framework of the swing that my father built for me is still standing beside the house. To me, it is the absolute symbol of his love for me.

Now my husband and children have finally also met our old ‘duinehuis’ (dyne-hus) that my mother used to call her ‘palace’.

Belia


Belia forteller om sandstormer og ensomhet og om familiemiddager og helger med aking i sanddynene, og grilling på tunet.

Men på 70-tallet en gang må familien gi tapt. Da går bunnen brått ut av karakul-industrien etter at europeiske og amerikanske dyrevernsorganisasjoner høylytt demonstrerer mot pelsdyroppdrett. Gården som allerede hadde begrenset med beite og alternativer til karakul var ikke lenger nok til å forsørge familien, og de ble tvunget til å flytte fra farmen.

Huset ble stående tomt i mange år, og gården ble etterhvert inkludert i et av sørlige Afrikas største privateide naturreservat: The NamibRand.

For noen år tilbake bestemte eierne seg (heldigvis) for å feie ut ørkensanden og restaurere huset for å bruke det som et rimelig overnattingssted for turister som ikke har råd til å bo på luksuslodgene i reservatet.

De gjorde så lite som mulig. De lappet og flikket på det mest nødvendige, men lot huset bevare sjelen og særpreget.

Our voices are silent here now, avslutter Belia, but many others enjoy the beauty and rest here with laughter and delight.  And although the walls built by my grandfather and my uncles are crumbling, our memories will last forever.

Det sitter noen studenter på verandaen og ser på solnedgangen. Jeg gir dem gjesteboken med Belias tekst, og de bestemmer seg for å lese den høyt. Den høytlesende studenten renser stemmen stadig oftere, og et par av dem blir blanke i blikket.

Jeg har ingenting å frykte fra årets studenter. De opplever det gamle gårdshuset på grensen til Namibørkenen akkurat slik jeg gjør. Og da er for få doer og kaldt vann i dusjen helt ubetydelig.

Reisespesialitene spår at det er Afrikas tiår.

 

Mitt favorittsted i Petunias fotoserie Mandagstema, med tittelen Favorittsted. Flere fine steder finner du her!

 

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 5.0/5 (4 votes cast)
This dearest place - NamibRand, 5.0 out of 5 based on 4 ratings
Share