Hey, what else can we do now?

Jeg sitter på en fortauscafe og drikker rock shandy mens jeg skriver handlelisten. Noen få solstråler klarer å snike seg forbi skydekket og palmebladene over meg, og de varmer flekkvis på ryggen. Rastløsheten prikker i nakken.

Omtrent 15 kilometer unna, oppe i det tørre elveleiet som skjærer gjennom badlands, flommer Swakop-elva for første gangen denne regnsesongen. Jeg sitter ved munningen og tygger på pennen mens jeg tenker på hvor mange pakker med cous cous jeg må kjøpe, og hvor fint det hadde vært om elva hadde nådd helt ut til havet. Det er ikke hver dag man ser en ephemeral elv flomme.

Mens studentene gjør ferdig sine siste intervjuer, skriver jeg resten av handlelisten og manner meg opp til shoppingen.

Så utstyrer jeg meg med tre handlevogner begynner å gå gjennom supermarkedet. På veien rasker jeg med meg alt fra garam masala til tørkeruller. Det er omtrent som stigespillet. Et skritt frem, to tilbake. Et langt rykk mot kassa, før jeg rauser tilbake til start.

Etterhvert som handlevognene fylles opp får jeg følge av ivrige handlevogntrillere som ser sitt snitt til å tjene noen kroner ekstra. Først innser fyren som egentlig danderer grønne epler at det kan være penger å tjene på denne chirumbuen.

Deretter får han følge av fyren som er opptatt med å fylle opp hyllene med chutney og posesauser. Til slutt kommer det en kassadame og insisterer på å hjelpe til også. Vi myser alle på handlelisten selv om jeg mistenker at jeg er den eneste som forstår håndskriften min, for ikke å snakke om svenske middagsmenyer.

Da jeg begynner å plukke frem boksene med hakkede tomater, tar eplemannen kontrollen: Hvor mange missis, hvor mange? 25, sier jeg. Han ser temmelig sjokkert ut, men skjerper seg og begynner å telle istedet.

Hvor skal du hen a, spør gutta bak vognene. Du må være seriøst sulten, missis. Skrubbsulten, og klar for å komme meg avgårde.

Det er en befriende følelse Ã¥ være klar til Ã¥ dra. Ã… kjenne at vi har vært her akkurat lenge nok til Ã¥ ha sett nok, gjort nok og blitt passelig lei. Det er ingen løse trÃ¥der som holder oss igjen, og det er ingen som kommer med noen smÃ¥paniske ‘skal bare‘ i siste liten.

Jeg legger varene på rullebåndet og hører hvordan varene slår inn på kassaapparatet. På den nasjonale radiokanalen spiller de Bruce Springsteen.

Hey what else can we do now? Except roll down the window and let the wind blow back your hair, synger Bruce og jeg smiler til høytalerne og kassadama og eplemannen og chutneygutten, og sier at til og med dj’en pÃ¥ radioen mener det er pÃ¥ tide at jeg kommer meg ut av denne byen. Og de smiler tilbake, selv om jeg tror det er mest fordi de synes jeg er et merkverdig vesen, og ikke fordi de ogsÃ¥ tenker at soundtracket passer.

Da vi har stablet alle varene inn i bilen bestemmer delegasjonen med hjelpemannskap seg for å ta den helt ut, og stopper trafikken på hovedgaten i Swakopmund slik at VIP-kunden deres skal få rygge ut i fred og ro. Bilene tuter, og jeg har all verdens av tid. De får pengene de håpet på, og enda noen kroner. De vinker etter bilen da jeg endelig får grønt lys og forsvinner nedover Sam Nujoma Avenue. Eller Kaiser Wilhelm Street. Det kommer helt an på hvem du spør.

Mannen på radioen sier at Swakop-elva antagelig ikke vil nå kysten denne gangen. Jeg gir faen. I morgen tidlig, før solen står opp, er jeg på vei sørover.

And these two lanes will take us anywhere.

A donkey cart on the way somewhere in Kuiseb, Namibia