Langt ute i Namibørkenen, et sted der sanddynene møter grusslettene, ligger det en forskningsstasjon som heter Gobabeb – The place of the fig tree.
Det er ikke verdens navle akkurat, og fikentreet har forsvunnet for lengst. Men Gobabeb setter likevel igjen varige spor hos de som har besøkt eller bodd på stasjonen. Og da jeg står der ved porten en varm fredagskveld og myser mot hovedbygningen uten å se en levende sjel, tenker jeg at det var på høy tid å vende tilbake.
Gobabeb blir ikke invadert av turister. Riktignok er det en hel haug med skoleunger som i løpet av året stikker innom for korte besøk og omvisninger, og som får et lynkurs i aride økosystemer, men safari-turistene renner ikke ned dørene. Og det har man heller aldri oppmuntret dem til å gjøre. Dette er stedet for forskere og studenter, og turister som er spesielt interesserte. Eller for dem som ønsker å ta en avstikker bort fra allfarveien og ikke trenger all verdens fasiliteter.
En periode subbet jeg selv rundt i slow motion på Gobabeb. Jeg holdt blikket vendt mot sanddynene i vest og unngikk å se for lenge mot grusslettene i øst, der luftspeilingene blafret i hetedisen og man aldri kunne være helt sikker på om strutsene man så var ekte, eller innbilte.
Jeg utviklet ekstremt stor intimssfære i ørkenen. En overraskende gjest kunne være en uønsket invasjon i den beskyttende boblen. Jeg kunne gå omveier for å unngå å møte inntrengerne på gangstiene inne på stasjonsområdet. Jeg myste mot Station Dune for å sjekke at den var folketom før jeg trasket ivei for å se på solnedgangen.
Så når jeg får beskjed om at nøklene står i dørene, respekterer jeg det, uten å gå på leting etter faste beboere som slumrer i skyggen. De kommer til meg hvis de føler for det, tenker jeg, og styrer studentene i retningen av bungalowene med gjesterom.
Gobabebs forskningsområder strekker seg fra sanddynebevegelser til sexfikserte små tok tokkie-biller. Og hvis du kommer for å lære mer om Namibørkenen, våkner de slumrende forskerne til liv og blir riktig så snakkesalige og serviceminded.
Men for oss dreier det seg denne gangen mest om fred og ro, og å oppleve en mindre kommersiell og hektisk del av Namibørkenen enn Sossusvlei lenger sør, og sanddynene nærmest Swakopmund.
Det finnes ingen sand boarding, utleie av quad bikes eller ballongsafarier i denne delen av Namib.
Men på Gobabeb får du til gjengjeld din helt egen sanddyne, uten en overlander-gruppe eller et helt Rotel kaklende i nærheten. Så er det opp til deg hva du vil bruke den til.
Og når du reiser kan du bare la nøkkelen stå igjen i døra.
Gobabeb - the place of the fig tree,
Da står Gobabeb på lista over steder som skal besøkes, jeg tror det må bli i 2011. Skal jeg ta med kamera?
Du kan velge, Geir. Men jeg ville jo foreslÃ¥ at du bør ta med deg kamera. SÃ¥nn…i tilfelle solnedgangen blir fin og alt det der… 😉
Ååååh, dette likte jeg!!! 🙂
Og kamera…bør være pÃ¥ plass ja!
Klem på deg
SÃ¥ klart mÃ¥ kameraet være med Sole. 🙂
Flotte bilder Silje og nok en fristelse fra din hÃ¥nd. Likte dette 🙂
Men sÃ¥ er jo jeg en desert fox ogsÃ¥ da 😉
NÃ¥ har denne ørkenrotta endelig klart Ã¥ rote seg til sivilisasjonen igjen og fÃ¥tt vasket av seg det meste av støvet. I morgen venter Etosha. ROAR! …
ay, Silje, hvis landskapet i det forrige innlegget minnet om noe fra en spagetti western sÃ¥ minner husklynga der oppe om noe fra ørkenplaneten i Star Wars 😀
me likey likey 😀
Heppski!
Mmmm…so much to see and so little time, Knut.
Ps, er det klart du KAN reise inn i Star Wars for Ã¥ oppleve ørken. Hvis du absolutt vil. Menneh, jeg anbefaler en liten svingom innom Namib istedet. Mye billigere. Og lite pes med marsmenn og…alt det der…
Flotte bilder 🙂
Heisann. Hyggelig at du stikker innom. Og liker. 🙂
Fantastiske bilder. For noen som hutrer her idag er de himmelske. Diger komfortsone er mulig.. kanskje særlig i iskalde Norge.. men du har det nok vakrere!
Bente, det er klart. Vi nordmenn er jo kjente for Ã¥ ikke like Ã¥ ha folk ved siden av oss pÃ¥ bussen og sÃ¥nt. Men nÃ¥r vi begynner Ã¥ snakke om kvadatkilometere, da…tar man det introverte til nye høyder. 😉
Ps, ingenting i veien med vinternorge når nysnøen ligger på grantrærne og det er swix blå-føre.
*sukk*…drøymande..
Sukker også litt, MT. Sitter på en hektisk kaffebar i Windhoek og ønsker meg ut i ørkenen igjen.
smiler…
Smiler også. *Klem*
Ah, tenk Ã¥ vært nedover der og studert eddekopper! 😀
SÃ¥ mye artig som har skjedd de siste Ã¥rene, skal vi ikke se bort fra at jeg plutselig en dag befinner meg der nede, Chi. 😉
Håper alt står bra til med deg, og takk for flott lesestoff og fine bilder.
-Nunz*
Hei Nunz! Ã…h! SÃ¥ hyggelig gjensyn, gamle venn. Jeg tror forresten du og jeg hoppet av skuta i grevens tid.
Vet du, Gobabeb er virkelig et fantastisk sted for edderkopper. Ikke det at det finnes så himla mange i bungalowene, men hvis man _oppsøker_ dem, så er det spennende natteliv i sanddynene. Har du hørt om the dancing white lady spider? Google henne, Nunz. Hun er en lodden skjønnhet. Men et fascinerende bevegelsesmønster.
*Klem*
Heihei. 😉
Ja, du har sÃ¥ inderlig rett. Føler sterkt at jeg gjorde det rette og hoppet av til riktig tid. 🙂 Angrer ikke et sekund!
Artig å finne deg igjen på nettet! Har nå lagret siden din, og kommer til å stikke innom av og til, når jeg nå vet hvor du har tatt veien.
Utrolig interessant biologi på Carparachne aureoflava`en du nevner! Har sett den på film tidligere, men aldri lest inngående om den før nå.
Har hatt endel utenlandske edderkopper under mikroskopet den siste tiden, og det frister vanvittig å reise utenlands å bli mer kjent med nye åttebente.
Nunz*