Badlands, nordlige Namib
I’m caught in a crossfire that I don’t understand.
But there’s one thing I know for sure girl:
I don’t give a damn for the same old played out scenes
I geologien er ‘badlands’ landskap preget av ekstrem erosjon og vitring.
Det er det kanskje for Bruce Springsteen også.
Badlands,
Om jeg liker dette, spør du? Jeg liker både bildet og “bandet”. Bruce Springsteen og Badlands er urminner.
Badlands er på mange måter helt rå landskap, Geir. Jeg er sikker på at en bedre fotograf enn meg kunne hatt mye moro med disse herjede landskapsformene.
Og Bruce Springsteen er aldri helt feil.
Badlands
Nyanser
Livet sliper
gnager
furer
Motet brytes
håpet stikker
opp
Savannen kommer
krypende
Og selv under den hardeste og mest brutale forvitringen finnes det nye lag, Gabor. Håpet stikker opp.
oooh, det er _noe_ med sånne landskap, Silje. de er like spennende som de mer fargerike og fruktbare, men når det er sagt så aner jeg jo at det ligger noe annet og vaker under overflaten i dette innlegget…
fantastisk bilde forresten. det kunne vært fra en spaghetti western 😀
Hepp!
Hæhæhæ
For en gangs skyld fantes det ikke et lite snev av baktanke. Det var bare et bilde tatt på farten gjennom det som som regel kalles Moon Landscape i turistbrosjyrene, og det var kun en overfladisk kobling mellom tittel og geologisk begrep.
Menneh…det er jo NOE med slike landskap likevel, Kaptein Krok. Oh yes. Og man føler seg…liten, og slett ikke like tøff i trynet som John Wayne. Eller Lucky Luke. Når vi først snakker om western, mener jeg. 🙂
Deilig bilde. Føler nesten varmen og “the harshness of life”.
Springsteenteksten er også av de gode fra den gang da. Kanskje en av de aller første jeg husker 🙂
Nå er det en kjent sak at jeg ikke har helt grepet på kronologien i Bruce Springsteens karriere…*Host*
Men jeg liker alt. Helst på repeat.
(I retrospekt kan jeg ikke helt fatte hvordan jeg kunne skrive særoppgave om New Kids On The Block når det faktisk fantes artister som kunne lage musikk…tilgi meg.)
Landskapet i Namibia fengslet meg. Vi hadde jo en liten snarvei bortom Purros og ble virkelig slått av det omskiftelige ørkenlandskapet. For hver ny bakketopp åpenbarte det seg en ny type landskap. Husker spesielt et landskap nærmest i grått mellom Opuwo og Purros…hvis noen da hadde fortalt meg at jeg befant meg på månen…så hadde jeg trodd dem på flekken.
Det er jo ikke for ingenting at denne landsskapsformen ofte kalles nettopp Moon Landscape, annmag. Selv om naturgeografer og geologer foretrekker badlands.
Jeg var i nærheten av Purros i påsken, men vi dro nedover Hoanib istedet for å fortsette mot Opuwo.
Det er som du sier veldig omskiftelig. I helgen har jeg fulgt skillet mellom sanddyneørken og grussletter. Det går langs Kuiseb-elven i Namibørkenen. Det er som du sier, nye landskap rundt hver sving, med lyse og mørke bergarter om hverandre.
Om noen få dager bærer det mot NamibRand og D707.
Også regner det. Til og med i ørkenen.